Zlatan vs Eto’o

Zlatan Ibrahimovic og Samuel Eto’o veksler klubb og sommerens store byttehandel er et faktum. Når en Primera División-storscorer skifter beite med Serie As toppscorer, snakker vi ikke om hvilken som helst agurkdeal men at to av verdens beste angripere blir å finne i nye settinger denne høsten. I mellomtiden diskuterer hele fotball-Europa hvem som sitter igjen med det saftigste stykket av denne transferkaka.

La det være klart: Barcelona vant prestisjekampen. Det er lov å mene at du foretrekker Samuel Eto’o fremfor Zlatan Ibrahimovic, men man trenger kun å skumlese La Gazzetta dello Sport og Marca for å forstå hvor superbyttet feires med størst glede. Man kan heller ikke pakke inn at det ble felt langt flere tårer på Malpensa da Ibrahimovic satte kursen for Spania, enn da Eto’o vinket farvel til den katalanske hovedstaden. Kamerunerens avskjedskomité kunne nok lett finne veien til flyplassen i en Morris Mini.

De spanske mesterne må punge ut med 46 millioner euro som mellomlegg for å sikre seg gutten fra Malmö. I tillegg leies Alexander Hleb til Inter neste sesong (Barça dekker 70% av lønnsutgiftene) som en del av dealen. Selv om Zlatan under alle omstendigheter har en høyere markedsverdi enn kameruneren, påvirkes summen av det faktum at Eto’o kun hadde 11 måneder igjen av kontrakten i Spania. At Barcelona faktisk forsøkte å dumpe afrikaneren til spottpris i fjor sommer – de fleste husker vel det flaue Uzbekistan-stuntet – rettet heller ikke opp inntrykket om at Eto’o var en spiller man absolutt ikke kunne klare seg uten.

Inter-ledelsen forsøker selvfølgelig heltmodig å spinne handelen positivt. Eto’o er campione, om noen måneder er Zlatan glemt og hvem bedre til å hjelpe klubben til Massimo Morattis etterlengtede drøm, Champions League-trofeet, enn en spiss med to slike medaljer hjemme på peisen osv osv. Allikevel vet italienerne at man langt heller ville tviholdt på mannen som dunket inn 25 Serie A-scoringer forrige sesong. Og akkurat som Kakás Real Madrid-overgang, er byttehandelen nok en bekreftelse på at den italienske fotballen ikke lenger er så standhaftige i sin motvillighet når mynten klinger. For første gang på mange år, har selv Massimo Moratti og Silvio Berlusconi sett seg tvunget til å holde et lite øye med inn og ut-balansen på sesongbudsjettet.

Men for all del, mister man Ibrahimovic er Eto’o mer enn et plaster på såret. Sistnevnte er hurtigere og tilbyr mer gjennombruddsstyrke. Altså ideell for et Inter, som i følge José Mourinho, vil ligge dypere og føre bortekamper i mindre grad kommende sesong. Eto’o er mindre selvstendig enn svensken (Zlatan er ikke like avhengig av bakrom og stikkere som Eto, og med sin styrke, kreativitet og mottak klarer seg mer på egenhånd) – og må skape gode relasjoner med spillerne rundt seg, om det så blir Diego Milito eller Mario Balotelli. Man skal heller ikke utelukke at Mourinho vil bruke nyervervelsen i en slags venstrevingrolle (Balotelli mot høyre og Milito sentralt). Men man ser tydelig konturene av evner som passer utmerket i Mourinhos kontringsfotball.

Zlatan, på den annen side, passer likeså greit til sin nye arbeidsgiver. Ikke bare har man sikret seg et oppspillspunkt, etterlengtet hodestyrke og en levende ballvegg som delikat vil kunne servere ballen tilbake om det er Henry, Bojan, Messi, Xavi eller Dani Alves som svirrer rundt superteknikeren. For ikke å nevne at man får en mann som kan finne nettet med hvilken som helst kroppsdel på hvilken som helst måte. Noe mer bakgrunn om disse spillerne er egentlig overflødig.

Slik sett kan man se byttehandelen som “win-win”. Barcelona sikrer seg ønskespilleren som er skapt for deres system, man har kontret og sender et signal til Real Madrid, man kan med rette føle seg styrket, man har levert brød til folket og pre-season er tilbake på en høy note. Dessuten er man endelig kvitt – til tross for 108 mål på 149 kamper, paradoksalt nok – et problembarn og en spiss man aldri egentlig ble helt komfortabel med.

Inter på sin side henter ut en pengesum man ikke kunne takke nei til samt en angriper av en kvalitet som er akkurat nok til at lo scudetto igjen finner veien til de flotte kontorlokalene i Via Durini (selv om Juventus kommer til å gi kamp til målstreken i år!) og bisart nok med ferdighetene som kan være avgjørende i Internazionales Champions League-ambisjoner.