10 regler for overgangsvett

1. August åpner spillermarkedet også for norske klubber. Finanskrisen ser ikke ut til å ha lagt en total overgangsdemper, flere klubber har allerede signalisert at de skal åpne klubbkontoen for nye tilvekster. Tippeliga-klubbene klarer seg sikkert utmerket uten mine tips, men allikevel lanserer jeg noen enkle, risikobegrensende tommelfingerregler som i hvert fall fungerer for utallige utenlandske klubber med tilsvarende budsjetter.

Regel 1: Stol ikke utelukkende på tips eller anbefalinger men se spilleren med egne øyne. I en tid hvor flyturer ikke lenger er luksus er kun latskap, inkompetanse og dårlig planlegging unnskyldningen for å handle spillere fra DVD (eller youtube). Informasjon og bakgrunnskunnskap er viktigere enn alt annet.

Regel 2: Blir man forespeilet en deal som virker for god til å være sann, er den akkurat det: For god til å være sann. Ikke la deg friste av oversminkede CV-er med anerkjente klubbnavn. Selv de store klubbene gjør feil og er man ikke god nok for en proffklubb i Europa, har man sannsynligvis lite å tilføre selv i Skandinavia.

Regel 3: Hold deg unna spillere med vandrerrykte og globetrotter-CV: Det er alltid en grunn til at en fotballspiller drifter fra klubb til klubb. Sjansen for at vagabonden viser seg å bli en nyttig, integreringsdyktig teamplayer er minimal. Dessuten er videresalg utelukket.

Regel 4: Ettertraktede spillere kommer ikke på prøvespill. Punktum. Kanskje man kan treffe en eksotisk fugl i blinde, men er dette en fremgangsmåte store millionomsettende bedrifter verdig?

Regel 5: Et velfungerende scouting-system reduserer feilprosenten på spillerkjøp. Avhengig av klubb og budsjettstørrelsen, kan gevinsten kan utgjøre titalls millioner kroner på årsbasis. Klubber som kun reagerer på agenttilbud, er på ville veier. Scouting er å lete, studere, finne og til slutt velge spillere selv. Research er ikke en telefon til en gammel venn eller kontakt, men systematisk innhenting av objektiv informasjon.

Regel 6: Agenter kan være nyttige støttespillere i den tekniske delen av overgangen, men kan ikke erstatte egen speidervirksomhet. En agent er en mellommann, ikke en speider. Spillerkjøp handler om å hente den riktige spilleren, men ikke nødvendigvis fra riktig agent. Som en av mine tidligere sjefer en gang sa “jeg gir blaffen i om så det er djevelen som representerer gutten. Det er spilleren vi ønsker oss, ikke agenten”.

Regel 7: Vinneren er den med alternativer! Aldri la deg presse inn i en deal. Om selger, agent eller mellommenn blir for masete, flytt fokuset til neste mann på listen (see you later). Det er ikke umoralsk å forhandle (preliminært) flere overganger parallelt og til slutt gå for det beste alternativet. Slik ender man sjelden opp i andres grep eller med det lange fjeset rundt pokerbordet.

Regel 8: Utarbeid en strategi for hver case. Analyser spilleren – hva er din prisvurdering? Hvor høyt taksterer du hans kvaliteter? Agenten – hvordan kommer han til å spille kortene? Hvilke argumenter fra overbevisningens ABC vil han benytte? Forhandlingsteknikk er en kunst i fotball-businessen!

Regel 9: Anse hver overgang som en investering. Om du ikke tilhører den eksklusive prosenten av fotballens øverste hierarki, er bedriften din avhengig av videresalg for egen utvikling og klubb-bygging. Kjøp ungt og ta høyde for at spilleren skal kunne selges for en feit profitt innen to år. Kjøp billig – selg dyrt. Reinvester i nye diamanter. Klubblegender kan man utvikle fra egne rekker.

Regel 10: Om du ikke er 100.1% sikker eller overbevist, styr unna! Det er supporternes og investorenes penger som står på spill – disponer midlene som om de skulle komme fra din egen lommebok. Selv en leieavtale koster penger. Det er ingen ting som heter gratis lunsj, heller ikke i fotball.

twitter: @tkkarlsen