Verdensmestere i ansvarsfraskrivelse

NFF hjemsøkes av maktkamp og indre uro. Kan man håpe på at krigingen om posisjoner kan ende med en kompetansehevning i norsk fotballs øvre organ?

I det som fremstilles som en strid mellom fotballpresident, Sondre Kåfjord, og generalsekretær, Karen Espelund, er jeg usikker på hvem som er goodie og baddie. Spiller det egentlig noen rolle hvem som lander det siste sverdstikket?

For foruten å krangle har Knoll & Tott helt sikkert gjort noe bra for breddefotballen; de har snekret binger over det vidstrakte land og de kan sikkert vise til talltriksing og statistikker som kan ydmyke hvilket som helst sammenligningsland om hva gjelder stell av grasrota. Men der det virkelig gjelder, statusen til de norske A-landslagene, både på kvinne og herresiden, ligger norsk landslagsfotball med brukket rygg. Hvem er ansvarlige?

For meg er det ironisk at NFF-krisen som media er i ferd med å grave frem har sitt opphav i indre politiske stridigheter og ikke handler om oppryddig i kjølvannet av selvforskyldt VM-flopp.

Omdømmet til NFF-ledelsen burde ikke nødvendigvis stå eller falle på kapringen av andreplassen i Norges kvalikgruppe, men håndteringen av landslagstrenerprosessen kan ikke karakteriseres som annet enn en farse og bør få konsekvenser for de ansvarlige. Ja, hvem satt egentlig med det øverste ansvaret for den latterlige trenerjakten? Var det Kåfjord eller var det Espelund?

Kall meg gjerne kynisk eller usaklig, men jeg har vanskelig å spore noen som helst dynamikk, kompetanse utover grasrot eller binger, for ikke å nevne snev av internasjonal handlekraft og savoir-faire, hos verken den ene eller den andre. Kanskje jeg tar feil, men i de store avgjørelsene har NFF-ledelsen sviktet.

Egil Olsen kan vi like greit sette på sidelinjen i denne konteksten, fotballprofessoren ble satt til å gjøre en jobb, som han for så vidt har utført etter sine beste forutsetninger. Og det er heller ikke Olsen sin skyld at andre mente at den beste løsningen liksom skulle befinne seg noen dører nedover korridoren på landslagsarenaen. Olsen var lite annet enn et populistisk og enkelt valg, et desperat forsøk på mirakuløst å redde seg i havn etter en vill, kursløs seilas i et fjernt hav.

Let’s face it: Åge Hareide var i praksis død mann på føtter flere måneder før han varslet NFF at han ikke orket en ny periode som landslagssjef. Ærlig og greit av Hareide, men selv om moldenseren først kastet inn håndkle etter at hans siste desperate alibifabrikanter i Akersgata hadde snudd han ryggen, var det ikke akkurat som snø i juli at det gikk mot et skifte i trenerstolen.

Faktum er at allerede under Hareides siste haltende periode, burde NFF ha startet søken etter hans erstatter. Og når den utgående sjefen til overmål informerte forbundet i god tid foran de neste kvalikrundene, er det uakseptabelt at man lander på en kandidat hvis fotballfilosofi de fleste tenkende individer har gjort alt for å distansere seg fra de siste ti årene. Men den største skandalen er imidlertid ikke at man landet på Drillo, man at den nye sjefen skulle vært på plass umiddelbart etter at Hareide takket for seg.

Jeg har tidligere forkynnet: vinneren er den med flest alternativer. Uansett om du har Fergie, Jose Mourinho, Erik Hamrén eller Fabio Capello som trener, er det ditt ansvar som leder å være forberedt i tilfelle din mann overpresterer og blir fisket av andre, eller ikke leverer og man må skilles til felles beste. Og å være forberedt betyr kontinuerlig oversikt og analyse av trenermarkedet i inn og utland.

Like det eller ei, faktum er at fotballtrenere er “forbruksvarer”. Gjennomsnittslivet til en europeisk toppligatrener er cirka 14 måneder. Riktig eller galt, trenerstreifingen er en realitet man må forholde seg til. Derfor er det også et krav at man fører interne lister med passende kandidater, komplett med profilanalyse, slik at man er 100% forberedt når den praktisk talt uunngåelige skilsmissen forekommer.

Dessverre behandler altfor mange forbund (og klubber) den store beslutningen fremfor noen, nemlig trenerspørsmålet, med nesten hasardiøs tilnærming. Argumentasjonen man ofte hører er “han gjorde en god jobb der”, uten at man i det hele tatt har tatt seg bryet om å se kandidaten på feltet eller samle dyptpløyende informasjon om vedkommende lang tid i forkant. Eller, enda viktigere, at treneren passer gruppa han skal lede. “Han gjorde en god jobb” er ikke godt nok.

I følge kravspesifikasjonene til NFF skulle Hareides idealerstatter inneha internasjonal trenererfaring og representere grunnprinsippene til norsk landslagsfotball (soneforsvar, gjennombruddshissighet osv). Det første prinsippet er greit nok om man har en dyp lommebok og profil er viktigere enn hardt arbeid (tror man virkelig en Benhakker, Advocaat, Eriksson eller Queiroz legger igjen blod og svette?), mens gjennombruddshissigheten og soneforsvaret – som om dette er noe unikt til norsk fotball – er det svært få europeiske fotballtrenere som ville frarøvet oss. Sannheten er at mange spennende profiler var tilgjengelige (om ikke i hvert fall verdt å sjekke ut) utenfor våre landegrenser. Problemet var bare at de ansvarlige i NFF, hvem de enn nå var/er, ikke visste hvor, når, eller hvordan disse skulle finnes.

Derfor skulle det være interessant å vite: hvem var ansvarlige den fiaskoaktige sonderingsjobben? Hvem sto bak kartleggingsprosessen som kun pekte NFFs headhunterteam i retning forutsigbare, urealistiske kandidater som en hver fan eller journalist kunne plukket ut i blinde (Solbakken, Hodgson, Solskjær)?

Det som opprører meg allker mest er faktisk ikke den katastrofale måten trenerjakten tilsynelatende ble håndtert på, eller den manglende fremdriften, men at NFF ser ut til å komme unna med sitt praktverk av amatørisme. Med stor sikkerhet kan jeg si at det kun er i kravfattige Norge hvor en slik offentlig oppvisning av udyktighet og inkompetanse kan passere uten en større granskning eller hoderulling.

Jeg har lenge savnet en debatt om det øverste lederskapet i norsk fotball. Maktkampen som for tiden rulles opp – der posisjonering, lobbyvirksomhet og politiske agendaer virker mer betydningsfullt enn sunn kompetanse – bare føyer seg inn i rekken av troverdighetsskadende hendelser. Kanskje tiden er inne for mer enn rokeringer?

Twitter: tkkarlsen