Florentino leker ikke butikk…

Florentino Perez fortsetter der han slapp: han samler verdensstjerner, såkalte galacticos, til Real Madrid. Hvordan har det seg at seg at stjernene foretrekker Madrid fremfor alle andre hete adresser?

Først handlet man Kaká for 600 millioner kroner, i dag ble det kjent at Cristiano Ronaldos langvarige kjærlighetshistorie får en amorøs utgang. Manchester United bekrefter at de har akseptert et bud på mektige 820 millioner kroner for den spektakulære angrepsspilleren. For min egen del er jeg bare lettet at de to siste sommeres “skal/skal ikke”-sager ser ut til å endelig få en finale – jeg hadde knapt orket et hat-trick av fellesferier og agruktid hvor Ronaldo/Real Madrid, sutring og frem og tilbake fikk tapetsere sportssidene.

Om ikke noe helt spektakulært skulle hindre Ronaldo-overgangen (jeg regner med at Real Madrids ledelse og Ronaldos representanter kjenner hverandre som gamle venner etter å ha tilbrakt sommerferier sammen ), kan Florentino Perez møte pressen med Kaká i den ene armkroken og portugiseren under den andre på pressekonferansen når spillerne rapporterer tilbake til trening om drøye to uker. Selv for en hetrofil mann må det innrømmes at dette er en saftig fangst, et nesten utenkelig dobbeltscoop. Det finnes absolutt verre måter å lansere sin nye periode som Real Madrid-President.

Det kan virke litt tåpelig å måtte reflektere over hvorfor Real Madrid for tiden plukker stjernespillere som Roger Federer forsyner seg med Grand Slams, men etter at de kongelige fra Madrid dominerte overgangsmarkedet på tampen av forrige århundre og begynnelsen av dette, har det ikke alltid rådet automatikk i at verdens mest kjente spillere skulle spille sine hjemmekamper på Santiago Bernabeu. Spesielt Premier League-klubbene har jo forsynt seg grådig av overgangsgodene. Men i vår skjedde det ting på den politiske arenaen i Storbritannia som ser ut til å få følger for fotballklubbenes konkurransedyktighet i forhold til storklubbene på Iberiahalvøya.

I årets statsbudsjett vedtok det britiske parlamentet at toppskatten skulle økes fra 40 til 50%. Konsekvensen er altså at utgiftene til spillerlønninger i engelsk fotball i praksis vil øke med 10%. For eksempel Chelsea kan plutselig og uforutsett se sine lønnsutgifter øke med 15 millioner pund. Klubbene med britiske spillere i stallen vil trolig bli mindre utsatt fordi spillerne selv vil overta skattebyrden, men agentene til høyprofilerte utlendinger vil i stor grad ha sikret klienten mot eventuelle negative skatteforandringer allerede ved kontraktssignering. I tillegg har de britiske skattemyndighetene nylig tettet flere skattesmutthull som tidligere gjorde det mulig for ikke-britiske individer å putte betydelige beløp i lomma i stedet for i statskassa. I Spania, derimot, betaler utenlandske spillere kun 25% inntektsskatt de første fem årene i landet. Skattesituasjonen gir dermed La Liga-klubbene et veritabelt forsprang i forhold til England (50%) og Italia (50% +/-). Derfor kan det virke som de økte skatteutgiftene ble den berømte dråpen for Manchester United.

Ser man bort fra pengene er det klart at Real Madrid og Spania appellerer mer til latinske spillere enn gråtriste Nord-England. Fernando Torres holder fortsatt ut i Liverpool, men vi ser allerede fra Robinhos første år i Manchester at Lancashire ofte kan bli for lite for en nattglad brasilianer. Forskjellen er at Fernando Torres er proff helt ned til Nike Laser-tuppene, mens det hersker tvil om hvorvidt Robinho har lært seg forskjellen på betydning av yes og no. Tilpasningsdyktighet avhenger av kapasiteten under topplokket til hver enkelt spiller. Men på generell basis er det hevet over tvil at latinske spillere følger seg langt mer tilfreds og hjemme – språklig, kulturelt og temperamentsmessig – i Spania enn de hva de gjør i England. London er kanskje til å holde ut, men for å overleve i nord kreves det disiplin, fokus og profesjonalisme.

Kanskje ikke så greit å forstå for nordmenn som ville spilt for Manchester United eller Liverpool uten betaling, men akkurat som du søkte mot England og lot deg forføre av Arne Scheie og Tippekampen, vil en Sør-Amerikaner eller Portugiser ha dagdrømt om Real Madrid eller Barcelona. Og når spanjolene kan lokke med enda tyngre grynpose, er valget gitt seg selv.

Hvordan finansierer så Real Madrid kjøpegildet til Florentino Perez i disse nedgangstider? Svaret en tilnærmet Hollywood-mekanisme. Desto større stjerner du henter inn (finans i form av lån er problemfritt for en klubb med enorme eiendomsverdier og en indre sirkel smykket med finansfolk og innflytelsesrike politikere), desto større inntekter fra TV og media-rettigheter. Treningsleire, camps, vennskapskamper kan selges for top dollar eller yen, folk går fra konseptene i de offisielle Real Madrid-butikkene. Verdensledende sponsorer nærmeste kriger om å bombardere deg med penger. Profitteffekten er enorm, men skal du skape en Blockbuster, må du også sikre deg de største stjernene, ellers uteblir effekten.

Manchester City er sannsynligvis den eneste britiske klubben som kan utkonkurrere Real Madrid i lønnsracet. Men så lenge klubben ikke en gang blir å finne i Europaligaen, har en manager som ikke på noen måte kan karakteriseres som latiner-venn og man allerede har latterliggjort seg selv i stjerneforhandlinger (Kaka-fadesen i vinter), er man i realiteten sjanseløse i kampen om signaturen til de store stjernene.

Manchester United sitter sannsynligvis igjen med et ess mindre i kortstokken. Kampen om å holde Liverpool unna ligagullet neste sesong avhenger av om Cristiano Ronaldo erstattes på en tilfredsstillende måte. Franck Ribery står trolig høyt oppe på ønskelisten, men etter min mening er Bayern Munchen-angriperen langt unna den utgående portugiserens kaliber. Benzema på den annen side? Hmm… Nå snakker vi.

Hvem mener du bør erstatte Cristiano Ronaldo?

For debatt og snakk. Twitter: tkkarlsen