Spillerhandelens tilskuer heter Ola Nordmann

Finanskrise til tross: I Europa omsettes det i sommer fotballspillere for rekordsummer. Aldri før har så store beløp blitt satt av til spillerkjøp blant kontinentets storklubber. I Norge meldes det om kutt, kutt og atter kutt. Så hvorfor får ikke Tippeliga-klubbene så mye som et blås når de store henter frem sigaren?

Gårsdagens sjokkmelding om at Tromsø betaler den ustabile sisteskansen, Sead Ramovic, 4 millioner kroner er betegnende for statusen i den hjemlige serien. Tippeliga-klubbene befinner seg i den sure enden av et gullrush. I en årrekke har klubbene forvaltet relativt sett store verdier. Men problemet er at verdiene er blitt forvaltet på feil måte og prisen betaler man i form av kvalitetsdropp, synkende interesse og eksklusjon fra spilleromsetningsarenaen. I dag sliter man med å imøtekomme daglige utgifter, kasser er skrapte, noen steder banker selv kemneren på stadionporten.

Isolert sett er ikke gjeldskrisa et uløselig problem. Fotballklubber har en tendens til å vri seg ut av selvforskylde pengekriser, enten i form av offentlige redningsmenn, eller så kommer en lokal rik onkel til unnsetning. Men verken det ene eller andre maner til lærdom, selvhjelp eller selvransakelse. Men enda av enda mer betydning: Tippeliga-klubbene går i dag glipp av kjærkomne vindfall fra handelen som foregår utenfor landets grenser.

For da TV-kronene startet å tikke inn på klubbkontoer rundt Norges land glemte fotballedere og klubbstyrer de sentrale prinsippene rundt den nasjonale fotballens eksistens: Norge er et eksportland. Og man glemte like gjerne også det sentrale prinsippet rundt internasjonal fotballs eksistens: profesjonell fotball er business.

Et lukrativ salg av en fotballspiller til utlandet kan lett dekke en kvartdel av et norsk toppserieklubb-budsjett. En overgang på 25 millioner kunne representert normen, ikke et unntakstilfelle, om den tilbakelagte gullalderen ble benyttet til verdiskapning. Og da trenger man ikke å være hjernekirurg eller Trygve Hegnar for å forstå at driften i stor grad må baseres rundt omsetting av spillere. Man kan like det eller hate det men: en sentral del av verdiskapningen i fotball er å gjøre gode investeringer (inn og ut) på spillermarkedet.

I stedet benyttet klubbene i stor grad TV-pengene til å handle dyre spillere med høye lønnskrav til feil alder. Med andre ord, spillere man i liten grad kunne håpe å omsette for profitt etter en periode. I stedet for å lete etter 20-åringer i Brasil, objekter som europeiske klubber ikke kan få nok av etter en tilvenningsperiode i nord, hentet man – med altfor få unntak – svensker som for lengst hadde sett middagshøyden.

Enda verre: når egen konto for spillerkjøp var tom, formet rike onkler investorgrupperinger som satte smågale summer til disposisjon. I utgangspunktet vel og bra, men når den klubbfinansierte lønnen skal stå i stil med overgangssummen, og midlene ble forvaltet like fort og galt som TV-potten, viser det seg at investorene gjorde klubbene lite annet enn en gigantisk bjørnetjeneste.

Dette er en kortversjonen av hvorfor googles ordtellere vil komme opp med “spare” og “kutt” som nærmeste assosierte treff til “Tippeligaen”. I norsk fotball ble uvante store pengesummer ukritisk stilt til disposisjon uten at man satte krav om hvordan disse midlende skulle gjøre mer nytte enn skade. Spillerkjøp og lønninger, postene som i dag er ansvarlige for gjeldsstrupetaket, ble gjort uten å ha en tanke om videresalg, altså en fruktbar klubbutviklende retur.

Hadde midlene blitt benyttet på spennende, fremadstormende unggutter – med norske eller ikke-norske pass – ville Tippeligaen i dag fremstått som en vibrant arena og utskytningsrampe, for ikke å nevne lukrativ markedsplass, for hete salgsobjekter og ikke et deppeinstitusjon på konkursranden. Norske klubber hadde nok ikke solgt spillere til Real Madrid eller Chelsea, men mindre Premiere League-klubber og tyskere ville ganske sikkert reist på forretningsreiser nordover. Jo visst finnes det fortsatt salgsobjekter i norsk fotball, men det burde vært langt flere.

For å unngå å bli avkoplet den internasjonale pengeekspressen i fremtiden, må klubbledere og direktører bli flinkere å sette krav, utarbeide klubbfilosofier og en helhetlige talentlinjer. Klubben selv bør bestemme hvordan klubben skal leve og operere, ikke høytskrikende og selvopptatte hovedtrenere som bryr seg mer om egen CV og kampen til helga enn om klubbens langsiktige eksistens. Skal man satse på talenter, så satser man på talenter.

Klubbene er også avhengige av mennesker som kan kople bedriften tilbake på sporet som leder mot europeiske linjer og standarder. Mens fotball-Europa ble mer or mer sammensveiset og strømlinjeformet, skapte norsk fotball sin egen planøkonomi (inflasjon, lukket fantasimarked) til hinder for utvikling. Prisen er dyr og den betales nå.

Flere synspunkter og debatt @ Twitter: tkkarlsen