Chelsea fatale fortidseksperiment

To stk fotballtrenere fikk i dag beskjed om å rydde kontorpultene. I morgendagens avier må du må nok bla noen sider i retning toppløsdama før du finner notisen om Tony Adams sin exit fra Fratton Park – baksidene vil utvilsomt domineres av Phil Scolaris halvuventede sorti fra de blå fra vestkanten. Uten at å fore de konspiratoriske hjernene, er de to avgangene på flere måter knyttet sammen. Begge klubbene er russikeide og mange hevder også at det eksisterer flere sterke bånd mellom eierne på overgangsnivå og strategibasis. I tillegg er det jo et pussig poeng at Avram Grant ble avløst av den ene mens samme mann er han favoritt til å overta pinnen etter den andre. Men den setningen sier nok mer om trenerverdenen på 2000-tallet, enn at den indikerer mystiske trender og konstellasjoner.

Meningene er mange og delte om Scolaris Chelsea-avskjed, og man kan diskutere Scolaris drøye London-halvår i langdrag, analysert fra alle kanter og vinkler. Men i dag velger jeg å kjøre på en vinkling, som jeg mener ble brasilianerens virkelige akilleshæl.

Scolari har sjelden vart lenger enn 1-2 sesonger i lunkne brasilianske klubbsettinger hvor kravene til kvalitet på feltet, individuell oppfølging og mediehåndtering kun er et spakt ekko av hva verdens mest profilerte liga krever. Dessuten er det naivt å komme med en utdatert trener – for brasilianerens tilnærming til metodikk, treningsstruktur og kampforberedelse er for fotballen omtrent som Deep Purple er til musikken; helt og holdent 70-tall – til en klubb som nylig har smakt José Mourinhos lederskap. Om man ikke bytter ut hele spillerstallen, en for en, kan et slikt skifte kun føre til kulturkrasj og skjæring.

Det sentrale er imidlertid søramerikanske treneres manglende kompetanse til å krysse kontinent. Mange undrer hvorfor latinamerikanske trenere sjelden lykkes i europeisk fotball. I den senere tid har Oscar Tabarez og Hector Cuper vært semi-suksesser i Italia. Javier Aguirre led nettopp samme skjebne som Scolari i Atletico Madrid. Trenerlegenden, Carlos Bianchi, var en skandale i Roma og ble fort slaktet i sitt andre Europaeventyr noen år senere. Den eneste Sør-Amerikanske suksesstreneren i Europa i moderne tid er sannsynligvis Carlos Pellegrini, chileneren som kun var en Riquelme-bom fra å lede Villareal til Champions League-finale.

En del av forklaringen ligger i at latinamerikanske fotballspillere er mindre kompliserte i sine treningsbehov enn hva tilfellet er i på denne siden av Atlanterhavet. Ikke bare er tempoet, intensiteten og den taktiske drillingen er langt unna EU-standarder. Brasilianere og argentinere er langt mindre kresne når det kommer til metodikk: blir de bedt om å dra et traktorhjul i et tau opp en motbakke i den fysiske treningsbiten, ja, så gjør de det. Men slike ideer – mene hva man vil om det er spillerne eller treneren som skal sette treningsagendaen- funker ikke like bra hos toppstjerner som er vant siste skrik i labtesting og biorytmetilpasset treningsprogram, eller for den saks skyld, erfart The Special Ones stødige og sofistikerte lederhånd. Av samme årsak er det ikke tilfeldig at latinamerikanerne som har hatt noen form for suksess på en europeisk trenerbenk, gjerne har bygget lagstammene rundt spillere fra hjemmekontinentet.

Mange ristet på hodet over Phil Scolaris treningsmetoder, ikke minst den legendariske Chelsea-kapasiteten, Steve Clarke, som flyktet til motsatt ende av byen. Scolari ble håndplukket til Stamford Bridge-jobben for å pumpe litt spirit tilbake i det flate maskineriet som virket uslåelige for kort tid tilbake. Uten å tenke på at brasilianerens lederstil kanskje fungerte best der den sist ble utøvd – på landslagsnivå. Om noen mener Tom Nordlie sliter på omgivelsene, krøller tapetet seg på veggene etter tre uker med Scolari. Intens slitsomhet kombinert med mangel på moderne ideer og fremtidsvisjoner er en dødelig formel.

Utnevnelsen av Scolari var like lite fremtidsrettet som den var gjennomtenkt. I verdens kanskje mest kravstore fotballsetting, hadde han altfor få strenger å spille på. Det beste Chelsea kan gjøre nå er å lure Guus Hiddink til Stamford Bridge, men trolig lander de på en kjent og “kjær” svenske. Og det er ingen annen jobb i verden Sven-Göran kan bedre tenke seg.