Overgangsprosenter til fotballtrenere

Blant de mest oppsiktsvekkende opplysningene som har silet ut fra den pågående rettsaken mot Spurs-manager Harry Redknapp og tidligere Portsmouth-klubbeier, Milan Mandaric, er påstandene om at Redknapp etter medierapporter skal ha mottatt bonusbetalinger for spillersalg under sin tid som sjef i sørkystklubben. Hvor utbredt er egentlig denne angivelige ordningen?

 

Fra cirka et år tilbake – i perioden da Charlie Adam ble linket til salg på daglig basis – ble det kjent at også Blackpool-manager, Ian Holloway, nyter den samme ordningen. Hvis en spiller selges under hans periode i klubben, vil altså en prosentandel av salgsprofitten tilfalle fotballtreneren.

 

Så vidt jeg forstår er dette en ordning som er mest vanlig i de lavere divisjoner i det engelske ligasystemet. Mens mange oppegående mennesker vil stusse over slike ordninger – som av natur omfatter graverende interessekonflikter – argumenterer flere managere at det kun er fair at de selv profitterer fra utviklingsarbeidet de gjennom en fet overgangssum kan dokumentere at de har utrettet, samtidig som et heftig bonussystem skaper en motvekt mot totalpakken mer ressurssterke klubber kan tilby for å friste en god trener vekk fra en underdog-klubb.

 

Mottakerne av slike salgsbonuser spinner dermed langt på vei saken til en konklusjon at alle parter ganger på at fotballklubbens øverste sportslige leder  profitterer økonomisk på at de mest attraktive spillerne selges – fordi det motiverer manageren til å satse på talentutvikling og gir han en lønn som kan matche det eventuelle konkurrenter kan betale.

 

Argumentasjonen slår meg som lite overbevisende. Først og fremst fordi den forutsetter en aksept for at en en betalt rolle i en profesjonell fotballklubb, og mekanismer som påvirker et lags prestasjoner (altså kjøp, salg og utvikling av spillere), i praksis eksisterer som et redskap til å skaffe enkeltpersoner personlig økonomisk gevinst. I motsetning til en sunn tanke om at alle beslutninger handler om å optimalisere resultatene til sportsinstitusjonen.

 

Det kan godt være at de fleste fotballtrenere eller sportsdirektører som arbeider under slike provisjonsordninger i utgangspunktet holder klubbens interesse og resultater foran andre prioriteter, men likevel er det åpenbart at bonus fra spillersalg vil i mange tilfelle teste viljestyrken til den meste prinsippfaste (bare den finansielle oppsiden blir stor nok) og at selve systemet skaper unødvendig, forstyrrende mistenksomhet om så en spiller faktisk selges med gode hensikter.

 

Jeg tror den reneste og smarteste tilnærmingen til en karriere som fotballtrener eller sportsdirektør er tanken om at alt arbeidsfokus skal handle om å forbedre klubbens sportslige resultater. For arbeidet man utfører skal man høste en grunnlønn pluss bonuser ved oppnådd forutdefinert suksess. Som i de fleste andre bransjer avhenger lønnen av tidligere prestasjoner og status, altså etter markedsprinsipper. På samme måte som en fotballtrener som kan vise til utmerkede resultater fra talentutvikling, vil kunne tiltrekke seg lukrativ interesse fra konkurrerende klubber som har registeret dette imponerende arbeidet.

 

Klubbens interesser mot personlig vinning og sportslige resultater kontra privat berikelse er farlige gråsoner som skaper konflikter og dilemmaer som under svært få omstendigheter gagner fotballklubbens beste.

Blandet transferlyst hos topplagene

Om kort tid er det igjen mulig for fotballspillere å skifte klubber.  Forrige januarvindu kom til en spektakulær slutt med fete Torres- og Carroll-overgangene. Få forventer den samme aktiviteten denne vinteren, men noen saftige overganger kan absolutt bli realitet.

 

Premier League-topplagenes disposisjoner avhenger i stor grad av hva de lykkes å sende ut fra allerede kostbare spillertropper. Chelsea og Manchester City sliter allerede med Financial Fair Play-regnestykket (selv om både UEFA og klubbene fremstår like forvirret i hvordan ligningen regnes ut, og hvor store marginer man opererer som innenfor eller utenfor dette regelverket).

 

Førstnevnte vil nok oppgradere med opptil flere spillere (i tillegg til Gary Cahill fra Bolton, som synes på vei til Stamford Bridge – selv om det ryktes at Liverpool, og muligens Spurs, planlegger sene fremstøt om signaturen til den ettertraktede landslagsstopperen) om man lykkes med å finne kjøpere til Alex og Florent Malouda (Nicolas Anelka er som kjent allerede solgt). Minst ett solid kjøp i 15-20 millioner pund-klassen mistenker jeg at Chelsea kan varte opp med i dette vinduet.

 

Manchester City vil trolig innkassere en solid sum for Carlos Tevez (AC Milan, PSG) som igjen vil skape noe handlefrihet. Roberto Mancini lider absolutt ingen nød, italieneren kan trikse og mikse med en stall som er både sterk og spisset (skulle bare mangle etter siste års kjøpeorgier). Likevel; etter min personlige mening, er de lyseblå en toppstopper (til å flankere Vincent Kompany) unna sikker kurs mot ligatittelen. Man kan heller ikke utelukke at Manchester City henter en ny angrepsspiller (allsidig) og at Adam Johnson kan forsvinne (Liverpool?).

 

Både Harry Redknapp og Sir Alex Ferguson har signalisert at de et fornøyde med spillermaterialet de råder over. Spurs-sjefen – en notorisk luring – sier at forsterkninger kun vil bli vurdert om spillere av eksepsjonell kvalitet blir tilgjengelig på markedet. Og Redknapp har rett: Tottenham-stallen er uhyre sterk, særlig bredden slår meg som imponerende (selv etter ryddesjauet i august).

 

Nettopp bredde kunne Manchester United-troppen kanskje trenge enda litt mer av. Spesielt sentralt på midtbanen kan mannskapet synes noe tynt (hovedsakelig på grunn av skader) – Benficas offensive midtbanspiller/ving, Nicolas Gaitan,  linkes stadig til Manchester-klubben. Ifølge lydene som kommer fra Portugal kan det synes som interessen i den venstrebeinte teknikeren er reell.

 

Liverpool synes i nuet som den eneste av de seks toppklubbene som spesifikt har budsjettert med seriøs pengebruk i denne overgangsperioden. Avhengig av hvilken kilde man skal tro på, svever tallene på Anfield-klubbens kjøpspott på et sted mellom 20-30 millioner av dronningens valuta. Mene hva man vil om Andy Carroll; Kenny Dalglish og Damien Comolli leter for øyeblikket høyt og lavt etter en midtspiss som kan forberede klubbens skuffende omsetningsprosent foran mål. Trolig er det Liverpool-supporterne som har mest grunn til å møte den neste måneden med spenning.

 

Tradisjonelt kjøpegniene Arsene Wenger ser heller ikke ut til å foreta seg de store trekkene på overgangsmarkedet i januar.  I forrige overgangsperiode ble franskmannen nesten tvunget til å handle av media og supportere, og den foreløpige dommen av det som kunne minne om ukarakteristiske hastekjøp scorer til betegnelsen ”ok” – ikke mer, ikke mindre. Men tør Wenger å gamble på at den eksisterende spillergruppen er sterk nok til å lose laget til en ny plassering blant de fire første?

Ensom jul i Blackburn

Juletidens mest ensomme mann, Steve Kean, fikk et kjærkomment løft ved hjelp av et relativt ufortjent poeng på Anfield i går. Før Blackburn-manageren rekker å stamme frem ordene om ”turned the corner” og ”turning point”, venter en tur til Old Trafford. Ingenting tyder på at Steve Kean er permanent ute av klemma.

 

Mange har ment mye om skotten i de siste månedene. Men statistikken taler et klart språk – Blackburns kurve viser en dramatisk vertikal tendens siden det nye indiske eierskapet ansatte den uerfarne treneren på bekostning av Sam Allardyce for et drøyt år siden. Mannskapet fremstår også som alt annet enn et kollektiv. Stort gap mellom lagdeler, kollektive, innarbeidede trekk eksisterer ikke. Blackburn entrer banen uorganiserte, udisiplinerte, uryddige – eller velg hvilket som helst annet ord som starter på bokstaven ”u” så ser Blackburn slik ut.

 

Kanskje like bekymringsverdig – moralen til supporterne befinner seg svært nær bristepunktet. Etter forrige hjemmetap, ”6-poengskampen” mot Bolton, samlet en gruppe høylytte Blackburn-supportere seg utenfor hovedinngangen på Ewood Park. De nektet å flytte seg til den upopulære sjefen ble løst fra sine plikter. Lynsjemobben fikk naturligvis ikke sine ønsker godkjent, som vi vet er Kean fortsatt sjef for seriemesterne fra 1995. Men hvordan fikk ting egentlig lov til å løpe så fullstendig ut av kontroll, så løpsk at Ewood Park for tiden opplever noe som ligner en borgerkrig mellom supportere og ledere?

 

Jeg skal ikke bruke så mye krefter om eiergjengen, Venky’s. Selv om alle de løse trådene som i dag tuller seg rundt laget fra Lancashire kan nøstes tilbake til indiernes mangel på fotballerfaring og ukritisk rådgiving fra agenter, er det mer interessant å se på hvordan en manager kan gjøre seg så ekstremt upopulær i eget hus.

 

Det første, helt åpenbare poenget, er at Steve Kean er ”guilty by association”. Da Sam Allardyce måtte rydde kontoret, ble Kean promotert fra hjelpetrenerrollen – et arbeidsforhold han sannsynligvis hadde bekvemmelig havnet i grunnet hans nære bånd med agenten Jerome Anderson, som igjen opererte som en slags ”husagent” for indierne (han hadde blant annet assistert oppkjøpsprosessen). Keans tette koplinger med Venky’s og Anderson er trolig den dominerende årsaken til at treneren aldri blir klemt til brystet av de Ewood-trofaste. En politisk årsak om man vil.

 

Generelt tror jeg også Kean lider av at han aldri opparbeidet seg et stort navn som spiller. Irrasjonelt nok, til trenerrollen starter ofte eks-spillere med ekstra plusspoeng på kontoen ovenfor supportere og media enn en fyr som kun har diplomene i orden. Et kjent navn virker bekyttende mot kritikk, et kjent navn vinner tid, et kjent navn lar tvilen komme vedkommende til gode. Har man en spillerhistorie fra klubben man skal trene, enda bedre. Slik er verden.

 

Men ikke alt vredet som Kean har pådratt seg er uten selvskyld. Skottens uttalelser til pressen er snart på vei til å bli herostratisk legendariske. Etter bortetapet mot Stoke lovpriste han mannskapet sitt for innsatsen, og etter hjemmetapet mot WBA mente han at laget var på rett vei. Ligacup-exiten mot Cardiff var også med i planene til Kean – nå kunne det fokuseres på serien. Slike bortforklaringer får de fleste supportere til å se rødt. Andre episoder som for eksempel fyllekjøring, har heller ikke satt Blackburn-manageren i et overveldende sympatisk lys. Og det faktum at laget han skal lede befinner seg sist på tabellen og til tider fremstår hjelpeløst, bidrar ikke til god stemning rundt den kontroversielle treneren.

 

Skyld eller uskyld, kompetent eller inkompetent, er det sturent at en fotballtrener regelrett blir mobbet av menneskene som i utgangspunktet skal backe han? Fotballsupportere betaler for sine billetter, inngangspengene blir derfor ofte trukket frem som trumfkortet i diskusjoner om spillere eller trenere skal sackes eller backes. Resonnementet ”jeg betalter for billetten min, så jeg har rett til å klage” høres på fotballtribuner verden over, ikke bare i England. Jeg synes for så vidt dette er et greit argument – blindt, ukritisk supporterskap er nesten like lite konstruktivt som blindt hat. Uten et analytisk blikk fraskriver man seg retten til å mene, enten konklusjonen er positiv eller negativ.

 

Men Blackburn-supporternes protester hjelper ikke klubben i et kortsiktig perspektiv. Desto mer motstand og uro, desto dypere blir man tvunget ned i spiralen av negativitet. Men uansett hvor dyktig Kean er eller ikke er, det kan virke som trenerens forhold til supporterne har nådd et tippepunkt. Selv en utenkelig seier på Old Trafford vil ikke reparerere dette forholdet. Og slik tingene er blitt, fungerer det mot sin hensikt å beholde treneren. Bare en ny leder – og på sikt et nytt eierskap – kan forene en klubb i oppløsning.

 

 

 

 

 

 

 

André Villas-Boas – en positiv vinkling

Presset øker på Chelsea-sjefen, André Villas-Boas, etter Ligacup-exiten mot Liverpool i går kveld. Over de neste ukene skal den hardt prøvde London-klubben møte tre klubber som for øyeblikket befinner seg blant de fire beste i Premier League. I England spekulerer allerede pressen om portugiseren vil sprette nyttårs-champagnen London.

 

Ansettelsen av Villas-Boas kunne betraktes som spennende og nytenkende, men ikke uten risiko. Ingen kan bestride at José Mourinhos tidligere elev leverte til toppkarakterer da han ledet FC Porto til trofeer forrige sesong – de som følger portugisisk fotball kan vitne for at elementer av lagets glatte offensive samhandling og defensive aggressivitet forsvant med hovedtreneren i sommmer. Det er heller liten tvil at unge Villas-Boas har opparbeidet en unik kompetanse og respekt etter over ti år i viktige roller bak kulissene i europeisk toppfotball. Og basert på den personen som viser seg gjennom intervjuer og i nærkontakt med media, danner jeg meg et bilde av en eksepsjonelt dyktig og sterk leder. Likevel kan man legitimt stille spørsmålet om Chelsea-jobben – på dette tidspunket – er en umulig oppgave.

 

Se bort ifra at Chelseas mektige eier, Roman Abramovich, tidligere har vist seg utålmodig med trenere som ikke har levert til russerens høye standarder – i motsetning til britisk presse tror jeg Abramovich forstår omfanget av oppgaven portugiseren har tatt på seg. I sommer tolket jeg ansettelsen av Villas-Boas som et signal på at eierskapet var sett seg lei nettopp på utskiftninger –  et tegn på at 33-åringen var påtenkt lederrollen i en tid hvor generasjonsskifte, ungdomssatsing (venter fortsatt på akkurat dette) og en mer offensiv spillestil sto på agendaen. Portugiseren var en mann for “the long haul”.

 

Jeg tror også at Roman Abramovich forstår at et nytt storslått suksessprosjekt i Vest-London forutsetter én eller to sesonger med varierende resultater. Spesielt fornyelsesarbeidet i spillerlogistikken vil ta tid til å bære frukter. Store personligheter – på og utenfor banen – som Didier Drogba, John Terry, Frank Lampard, Petr Cech, Nicolas Anelka – altså stammen av en gruppe som har ledet laget gjennom en storhetsperiode, lar seg ikke erstatte ved et fingerknips. Selv en sakte, vennlig, erstattingsperiode av slike profiler passerer neppe uten at lagmoral, samhold og delikat garderobedynamikk vil lide. Selv mer erfarne trenere ville funnet denne oppgaven ekstremt krevende.

 

Villas-Boas kritiseres for å ha hurtigimplementert flere radikale grep. Under hans lederskap presser laget høyere opp på banen – dagens Chelsea handler mer om dominere enn å kontrollere (som under Ancelotti). Som et resultat av disse endringene fremstår også laget mer sårbart, spesielt mot kontringer og presise, hurtige offensive motgrep. Men vi teller kun noen måneder av den unge mannens prosjekt. En klar kursendring fortjener tålmodighet, nok et trenerskifte vil bare forårsake mer forkludring og rive ned det Villas-Boaes er i ferd med å bygge.

 

Portugiseren trenger tid og tillit til å bygge sin egen tropp. Profiler som kan utgjøre ryggraden av ”det nye Chelsea” vokser allerede frem (Mata, Sturridge, Ramires, David Luiz – selv om sistnevne for tiden opplever en tung periode – pluss stortalenter som McEachran, Oriol og Lukaku) og om manageren får muligheten til å signere spillere som passer ideelt til hans system, kan omstillingen ta form tidligere enn pessimistene melder.

 

Chelseas tabellsituasjon er skuffende, men ikke prekær. For Villas-Boas representerer oppgjørene mot Newcastle United, Manchester City og Spurs muligheter til raskt avansement opp Premier-League-treet, ikke spadetak til graven britisk presse elsker å grave. Ved årsskiftet kan Chelsea igjen være med i tittelkampen.

 

Lite dramatikk, lite romantikk

Playoff-kampene ga liten glede til underdogenes trofaste tjenere. Estland fikk oppskriftsmessig ris av Irland mens balkan-naboene Bosnia Herzegovina og Montenegro fikk stryk av overmenn med større mesterskapserfaring. Enda mer overraskende: Tyrkia ble grundig satt på plass av et småredusert Kroatia-mannskap.

 

Jeg satt lenge med et håp om at begge de tidligere Jugoslavia-statene kunne komme seg videre til EM-sluttspillet (Estland regnet jeg tidlig vekk, andreplassen i gruppen var freak-aktig). Ikke fordi jeg ønsket Portugal eller Tsjekkia misnøye og vondt, men et sluttspill ville løftet disse to nykomlingene på flere områder.

 

Til tross for relativt gode resultater over tid, har Bosnia lenge befunnet seg helt på grensen til utestengelse fra internasjonal fotball (blant annet på grunn av ulovlig politisk innblanding) – i tillegg har man slitt med spillerboikott og supporter-bråk. Passasje til et mesterskap kunne ha knyttet sammen flere av de løse trådene. Montenegro – Europas nest yngste stat, om vi regner med den halvanerkjente naboen, Kosovo – kunne trengt investeringene som ville kommet som en naturlig følge av kvalifisering.

 

Jeg har nylig besøkt landet gjentatte ganger – ”fasilitetene” som møter deg utenfor hovedstaden, Podgorica, får et hvert fotballhjerte til å blø en liten dam. Kamparenaer (eliteserien) uten varmt vann (dusj) og med tribuner som minner mer om vaklende stilasjer enn noe som gi tilskuere oversikt og minimumskomfort. Den grimme realiteten i Montenegro forteller hvilken bragd landet har oppnådd ved å komme seg helt på nippet av EM-sluttspill. For ikke å nevne hva landet kan oppnå med selv en moderat ressurstilførsel.

 

Et land som ikke mangler ressurser, er Tyrkia. Som en av verdens fremadstormende økonomier, hadde dette fotballgale landet råd til å ansette den høyt gasjerte ”mirakelmannen” (ifølge store deler av media) Guus Hiddink. Forventningene til hollenderens prosjekt var store, men i dag ende forholdet med tidlig avskjed. Jeg var selv til stede i Istanbul forrige fredag, da tyrkerne ble ydmyket 3-0 av Kroatia. Returkampen i går, som endte 0-0, handlet i praksis kun om å redde æren for Tyrkia.

 

For oss som husker Tyrkias 2002-generasjon – med kvalitetsspillere i alle posisjoner – var denne utgaven en skuffelse. En ting er at spillerråvaren ikke er av samme kaliber, men måten mannskapet smuldret etter det tidlige baklengsmålet sa mye om fraværet av den mentale styrken og spiriten som kjennetegnet tidligere tyrkiske generasjoner.

 

Kroatia kontrollerte kampen selv med mindre ballinnehav, hver gang de nærmet seg den siste fjerdedelen av banen fant Modric geometriske åpninger mens Olic, Srna og Raktic sine bevegelser skapte angst blant villfarne tyrkere. Hjemmelaget på den annen side, skapte mer eller mindre ingenting. Tyrkia som har fostret mange kreative offensive spillere (hva skulle man ikke gitt for Mesut Özil?) manglet fantasien og bevegelsene til å låse opp en relativt underveldende men effektiv kroatisk forsvarslinje (Vida – Schilenfeld – Simunic – Corluka).

 

Ellers er det interessant å sammenligne de to nasjonenes forutsetninger for å kvalifisere seg til store mesterskap. Kroatia har drøye 4,2 millioner innbyggere, mens nesten 75 millioner mennesker har tyrkisk pass. Begge nasjonene har i tillegg betydelige diaspora utenfor de oppmålte landegrensene, men naturligvis langt flere tyrkere. Kroatenes landslagstrener, Slaven Bilic, hever visstnok 300.000 euro i årslønn mens Guus Hiddink skal etter rapportene ha hentet 14 ganger så mye på årsbasis. Allikevel er Kroatia blitt en gjenganger i mesterskapssammenheng.

Trange fotballtider

Finanskrisen har for lengst festet seg som en ond sky over den vestlige verden, men takket være store pengeinnsprøytninger fra Midtøsten og andre vekstland synes den totale cashflowen i den europeiske klubbfotballen fortsatt på et relativt anstendig nivå. Ser vi bort ifra at mange engelske, italienske og spanske toppdivisjonsklubber sitter på tikkende gjeldsbomber av bibelske proporsjoner, ser jeg små tegn på hverdagslig nivå at selv fotballklubber nå strammer belter.

Det første *gulp*-momentet kom tidlig i høst med observasjonen av en nokså profilert Premier League-sjesspeider på en British Airways-flyining tilbake til London fra kontinentet – på økonomiklasse. Alle vet at dyre vaner dør sist, og ansiktsutrykket til briten lot seg enkelt tolke der han vred seg ned i midtsetet mellom en australsk backpacker og en multibarnsmor fra det indiske subkontinentet; dette var vondt og ydmykende.

Britiske fotballfolk reiser ikke bare dyrt og fasjonabelt, øyfolket har også drøye vaner som får kolleger fra andre land til å humre og riste godt på hodet. På en internasjonal turnering i Sør-Amerika tidligere i år var jeg del av en større multinasjonal gruppe reisende. Mens tyskere, franskmenn og spanjoler benyttet ventetiden på flyplassen (fra innenriksflyvningen ankom til den transatlantiske avgangen) med småprat, lektyre, ipad og uendelige kaffekopper – hva gjorde britene? Som seg hør og bør leide de Premier League-ansatte rom på flyplasshotellet for å sove i hjel den seks timer korte ventetiden… Mon tro om soveluksusen overlever de kommende innstramningsrundene.

I den andre enden av luksusstigen – på Balkan skal man aldri beskyldes for å reinvestere de store midlene som ofte genereres fra lukrative salg til kjøpssterke ligaer i fasiliteter eller infrastruktur. Nei, 90 av 100 anlegg i det tidligere Jugoslavia står i dag som de sto da Tito styrte landet. Selv med et realistisk hode og nedjusterte forventninger stusset jeg godt synet som traff meg på en toppseriekamp i Serbia for kort tid tilbake. I klassisk østeuropeisk stil står det gjerne vannfylte bøtter langs sidelinja. Normalt sett benyttes dette vannet til å skylle fjes og rense hender. Denne gangen jeg merke til at spillerne gikk til disse bøttene, senket hodene og drakk av vannet med hendene som øse. Etter kampen ble jeg opplyst av en lokal journalist at klubbens president hadde valgt å droppe vannflasker som en følge av sparetiltak. Spann fikk holde. Da overrasker det heller ingen keeperne på samme arena ofte måtte sette ut på omfattende joggeturer når et skudd gikk langt over mål – man hadde kun to baller til disposisjon…

Dette er kun eksempler fra anekdotisk nivå som vitner om at fotballen – som samfunnet ellers – går trange tider i møte. Men i et større makroperspektiv ser man at også at krisetider tvinger frem nye mekanismer. For eksempel, ganske oppsiktsvekkende, har ingen Premier League-manager måttet gå selv om vi nå er langt inne i høstmørket, perioden da det statistisk sett sparkes med høyest frekvens. At dette skyldes mer edruelighet blant klubbeiere og styreformenn er lite sannsynlig, årsaken er finansiell.

Et annet tegn på klimaskifte er antallet spillere fra toppligaer rundt om Europa som fortsatt strever med å finne nye klubber etter å ha blitt kontraktsløse i sommer. I gode tider ville en hver ringrev blitt plukket opp på bedre vilkår, kun i egenskap av å være Bosman, arbeidsfør og erfaren. Realiteten er i ferd med å hente inn fotballen…

Solbakken – fra zero til hero

Forleden traff jeg en gammel bekjent. Vedkommende, la oss kalle han Fritz, hadde jeg ikke snakket med siden sensommeren. Den gang ringte han meg for å hente ut litt bakgrunnsstoff om 1. FC Köln sin norske trener ”Stale” Solbakken. Fritz er nemlig sportsjournalist i regionen der nordmannen trener fotballag, og på nevnte tidspunkt – noen uker inn i denne Bundesliga-sesongen – trengte jeg veldig liten tid for å forstå motivene for den litt uventende oppringningen. Langt fra imponert over Solbakkens start som Bundesliga-trenger, var Fritz godt i gang med å bygge en negativt vinklet sak om det han mente kom til å bli et spektakulært kort treneropphold i den populære klubben.

Fritz ramset opp feil på feil. I løpet av en fatal sommer hadde nordmannen frarøvet Podolski kapteinsbåndet, kludret til rytmen i kampoppladningen (slutt på den klassiske tyske hotellnatten foran hjemmekamper), introdusert en reindyrket soneorganisering som Fritz hadde null tro på. Ikke snakket han tysk heller. Tenk det, han snakket ikke verdensspråket tysk! Journalisten lot seg også irritere over at Köln-treneren visstnok (her må jeg ta tyskerens ord som god fisk) hadde sendt en slags pressemelding til media om hvordan etternavnet korrekt skulle uttales – altså Solbakken med en rund norsk ”o”, ikke ”Sållbakken” som i varianten bundesfolket sverget til.

Jeg hadde ingenting å tilføre samtalen bortsett fra å lytte, humre og nyte frustrasjonen til en tysk journalist som tydeligvis skulle gjøre sitt for å vippe en nyansatt utlending av trenerstolen.

Men av ren nysgjerrighet plukket jeg opp telefonen i formiddag. Denne gangen var det min tur til å skaffe meg stemningsrapport om statusen til norske bidrag i Bundesligaen. Og jo, platen hadde forandret lyd. Skamløst, uten en eneste ydmyk referanse til vår samtale tidligere i høst, bablet Fritz i vei om en overlegen fotballtrener. Solbakken – nå uttalt på norsk vis – var som sendt fra himmelen til Köln. Den tidligere FC København-treneren hadde forandret treningskulturen i klubben, profesjonaliteten blant spillerne var hevet med flere hakk.

Enda artigere; Solbakkens kontroversielle behandling av Podolski ble nå, ved hjelp av etterpåklokskapens magi, geniforklart. Den lokale favoritten hadde rett og slett storblomstret under nordmannens liberale lederskap. Til journalister omtalte Tyskland-angriperen Solbakken i genuint positive ordlag også når diktafonen var skrudd av.

Riktignok gjensto det en del arbeid med den defensive organiseringen, la Fritz til. Men laget var på rett kurs både hva gjaldt struktur og offensiv samhandling. Før jeg la ned telefonen fikk jeg også med meg at den tyske journalisten roset språkfremskrittene og allerede tentativt lanserte Solbakken for større jobber – og mente, om utviklingen fortsatte, at hedmarkingen fort kunne legge igjen en arv i tysk fotball med sin morderne lederstil.

Fotballen og media er nådeløse når det gjelder omdømmetrender – denne ukes geni er ofte en idiot neste uke. Men jeg tror Fritz er et godt termometer for klimaet i Köln-fotballen. Og mene hva man vil om en tysk tabloidjournalist: det er sterkt å registrere at Solbakken har snudd opinionen og nyter den viktige støtten fra media og supportere. Og hvis man kan konvertere tyske journalister fra hatere til disipler, sier dette absolutt alt om nordmannens selvtillit, kommunikasjonsevner og religiøs tro på eget prosjekt.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Fra øst til øst?

Av det mest oppsiktsvekkende fra landskamprunden kan vi føre opp underdogens glefs av den øvre halvdel av kvalikgruppene. Svaret på hvor mange av de tidligere kommuniststatene i øst som kan ta med seg EM-drømmene lenger inn i høstmørket får vi neste uke. Men de foreløpelige resultatene til mist fire av vårt kontinents minst feirede fotballnasjoner gir farge til et landskap som gjerne forutsigbart gråmales av store folketallsrike, ressurssterke nasjoner.

En av de største bragdene er allerede et faktum; da Montenegros Andrea Delibasic på overtid stanget inn utligningen mot England i pøsregnet Podgorica i går kveld sendte han også den vesle fjellstaten ved Adriaterhavet til playoff. For fotballkjennere bør ikke resultatet være et stort sjokk. Montenegro med drøye 600.000 innbyggere kan skryte av fotballhistorie (enten skjult bak Jugoslavia-flagget eller i tospann med nabolandet, Serbia), et deliriumsbesatt hjemmepublikum (har selv opplevd Montenegro-hjemmekamp real time!) pluss profiler fra for og nåtid (fortiden representert av nåværende fotballpresident, ”Il Genio” Dejan Savicevic – nuet ved den heftige trioen Stevan Jovevic, Mirko Vucinic og Stefan Savic). At Podgorica var en armert festning, overrasket kun den uvitende – uansett hvem som trekker denne staten i utslagningsheatet, vil få full hyre ved å temme dette utvalget.

En annen tidligere Jugoslavia-stat, Bosnia og Herzegovina, er også klare for play-off. Det vil si minimum play-off. Skulle landet sikre seg mer enn et poeng fra bortekampen neste tirsdag mot tabelltopperen, Frankrike, vil balkanstaten passere direkte til sluttspillet neste sommer. Jeg tror mange med meg vil glede seg ellevilt om dette landet med den traumatiske fortiden kommer seg til et sluttspill. Gjennom offensiv, teknisk og smart fotball har Bosnia og Herzegovina lenge vippet på kanten av mesterskapskvalik – skal 2012 endelig bli året for disse herlige typene?

Armenia er utvilsomt det mest obskure innslaget blant det øverste selskapet i kvalikgruppene. Nesten like fattige på fotballtradisjoner som ressurser og stjernespillere – infrastruktur og investering rundt all ballsport i Kaukasus-staten har smuldret de siste ti årene, og normalt sett ligger landet bak naboene Georgia og Aserbajdsjan hva gjelder fotballkultur, økonomi og levestandard. Nå skal det nevnes at Armenia må slå Irland i Dublin for å henge med til play-off, men uavhengig av utfallet på tirsdag kan armenerne være stolte av resultatene (særlig 4-0 borte mot Slovakia klinget godt). Anført av keeperlegenden Roman Berezovsky (37) og stopperkjempen, Sargis Hovsepyan (39 om noen uker), har Armenia oppnådd resultater med en utypisk aggressiv, hurtig og direkte spillestil. Skulle landet mot formodning seire i Dublin, vil den profilribbede troppen – noen få Russland/Ukraina-baserte utgjør wow-faktoren i spillergruppen – boostes av Ajax-vingen Aras Ozbiliz. Den Nederland-fødte sikret seg nylig fedrenes statsborgerskap.

En annen tidligere Sovjetstat uten fotballtradisjon – ”halv-nordiske” Estland – kan nå play-off på sensasjonelt vis om Slovenia tar alle tre poengene hjemme mot Serbia (vanskelig, men ikke utenkelig). Nærmest spøkelsesaktig har Estland sneket seg opp på andreplassen i Gruppe C og paradoksalt nok; hadde landet kapret tre poeng borte mot Færøyene (tapte 2-0), ville esterne allerede vært klare for play-off. Likevel, for en skinasjon som har kjempet helt nede i kjellersiktet i de siste kvalikene (etter fin oppsving tidlig på 00-tallet) – og i hovedsak består av stallspillere fra B- eller C-ligaer, er selv gruppetreer et usedvanlig oppløftende avslutningsregnskap.

The Invincible… Pengemaskin?

For kjennere av internasjonal football er FC Porto-angriperen Hulk neppe et nytt bekjentskap. Brasilianeren ble døpt Givanildo Vieira de Souza, men da nakkemusklene og bicepsene utvokste normale formater sent i tenårene ble han på klassisk brasiliansk vis tildelt dette originale kallenavnet. Nå har dette menneskelige kraftverket tatt steget fra en kulthelt til allemannseie. Blir denne krysningen mellom en mann og en tegneseriefigur snart å se i Premier League?

Rent teknisk er 25-åringen en fotballspiller som utmerker seg mer gjennom spisskompetanse og ekstreme ferdigheter enn et allround balansert balltalent. Da han ankom det nordlige Portugal i 2008, var han oftest å finne som en klassisk midtspiss men i den senere tid – under 4-3-3-entusiastene André Villas-Boas og Vitor Pereira – har brasilianeren funnet sin rolle på høyre kant fremme i denne hippeste av alle formasjoner.

Signaturtrekket til Hulk er enkelt: 30-40 meter fra motstanderens mål liker han å plukke opp ballen, for så å gå på skudd med sitt ekstremt tilslagssterke venstrebein (mer krutt en finesse) – gjerne etter å ha passert et par motspillere på veien. Den andre varianten er å spille en stikkpasning – etter samme oppskrift som over – til en bevegelse som kommer fra motsatt kant i rommet (sentralt eller mot venstre) som ofte åpner seg når flere motspillere naturlig graviteres mot aksjonssenteret (Hulk og ballen). Det siste året har brasilianeren scoret mange mål spesielt på den første måten (pluss frispark, kanonen fyres opp så fort ballen plasseres innenfor 40 meters radius fra motstanderkeeperen).

Det er vanskelig å være uenig i kritikerne som mener Hulk har en relativt enkel spillestil. Som ofte med spisskompetente angripere, mangler Porto-spissen fotballintelligensen og ”tålmodigheten” til å gjøre seg optimalt nyttig i varierende matchbilder. Hulk trives best når tempoet skrus opp, og rommene åpner seg. Således synes jeg brasilianeren ville passet bedre i England enn i for eksempel spansk fotball.

Akkurat nå regjerer oppfatningen om at angriperen som scoret 23 mål for de portugisiske mesterne forrige sesong, prises for høyt. FC Porto selger aldri billig – klubben har i praksis etablert seg som en slag ”Boutique”-leverandør av fotballspillere – og forhandler man med klubbens mektige president, Jorge Nuno Pinto da Costa, vet man at sluttsummen blir høy, men at man samtidig sikrer seg en klassespiller. Utkjøpsklausulen for Hulk skal i følge media lyde på svimlende 70 millioner euro, men med 40-45 millioner av samme valuta kan det gjerne være at samtalene ender i suksess.

Det finnes imidlertid et annet aspekt som kan gjøre en slik potensiell storinvestering svært lukrativ for en Premier League-toppklubb. Før brasilianeren med 4 landskamper ankom europeisk jord, la han bak seg tre flotte sesonger i japansk fotball. I løpet av tiden på den bananformede øygruppen, noterte beistet seg for over 70 seriemål og han er ikke glemt – Hulk er fortsatt stjerne i Japan.

I en tid hvor Premier League-klubbene melker det asiatiske markedet for TV-rettigheter, oppvisningskamper og effektsalg – et fenomen som neppe vil minske i omfang etter hvert som Europa synker dypere i krise og mellomklassen fortsatt toger frem i Asia – hvilken bedre mann til å cashe ut latent profitt enn denne supermannen av kjøtt og blod?

Hulk snakker flytende japansk, en hver marketing-ansatt i Manchester United, Liverpool eller Chelsea må ha grønne drømmer om hva man kunne få til av cheesye PR-stunt (japanere elsker sånt) eller drakt/effektsalg med denne mannen på laget. Dyktige Park Ji-Sung genererer fine summer for Manchester United i Sør-Korea, men umiddelbart vil jeg tro Hulk ville kunne sprenge langt større dammer for pengestrømmer i dette fotballgale kontinentet.

Tilfellet Torres

17 minutter Premier League-tid fikk Fernando Torres da Chelsea slo Sunderland 2-1 på Stadium of Light. Og lørdagens innhopp bidro nok et lite drypp til en statistikk som blir mer og mer belastende: i løpet av 22 offisielle Chelsea-kamper står spanjolen igjen med ett fattig kryss i målprotokollen.

Som Oliver Kay poengterer i dagens utgave av The Times, registrerte floppdømte Andriy Shevchenko sju fulltreffere på tilsvarende tidspunkt i sitt uheldige Stamford Bridge-opphold. Så hva gjør man med denne spilleren man lesset inn ublue £50 millioner for tidligere i år?

Joda, i etterpåklokskapens rike er landskapet alltid tåkefritt, men det var mange som stusset når Chelsea fremmet gigantbudet helt ved sluttsignalet av vinterens overgangsvindu. Bortsett fra enkeltkamper i fjor (blant annet to fulltreffere mot nettopp Chelsea) – der Torres viste målteft om ikke annet – hadde spanjolen allerede lenge før kjøpstidspunktet vandret rundt på fotballbaner som om han bar en usynlig sekk på ryggen.

Rykket, 1v1-egenskapene, balansen, bevegeligheten – alle disse fysiske egenskapene som skilte Fernando Torres fra den klassiske tunge midtspissen, hadde gradvis forduftet. Tilbake sto en spiller tydelig blottet for både selvtillit, de tidligere unike fysiske forutsetningene og den lille ubeskrivelige x-faktoren som gjorde han til en av verdens absolutt beste angrepsspillere. For denne triste figuren betalte Chelsea 50 millioner av dronningens valuta.

Pussig er det også at Torres ble hentet til en klubb der Didier Drogba var udiskutabelt førstevalg til midtspissrollen – i en tid der Carlo Ancelotti allerede lekte med énspiss-formasjoner og hvor André Villas-Boas – også en kjent 4-3-3-entusiast – etter sigende toppet ønskelisten som italienerens etterfølger. I ettertid har man også kjøpt en ny midtspiss, 18-åringen Romelu Lukaku, for en solid sum (£18 millioner). Ikke bare er Fernando Torres ukomfortabelt trengt opp i et hjørne av innbytterbenken, nå flyter han også i et tomrom mellom to generasjoner av konkurrerende midtspisser: Didier Drogba blir sannsynligvis en sentral del av startoppstillingen til de viktigste kampene denne sesongen, mens den unge belgieren representerer fremtiden.

Denne konteksten reiser to relevante spørsmål. Først; finnes det håp om at Fernando Torres noen gang finner tilbake til den ufattelig dyktige spissen som vi husker fra praktisk talt hele det forrige tiåret? Deretter må man spørre seg; hvilke realistiske grep kan man gjøre rundt en spiller – uansett hvor lenge den marerittaktige statistikken fortsetter – man tross alt har kjøpt for en svimlende sum?

Får vi igjen se den ”gamle Torres”? Selv heller jeg i retning et motvillig “nei”. Dels fordi egenskapene som gjorde Torres relativt unik – imponerende fysisk struktur kombinert med hurtighet og silkeaktige bevegelser – er lettere å presse ut av en ung fotballspiller. Selv om jeg ikke er noen ekspert på området, virker det for meg at eksplosive/smidige spillere i varierende grad fader og må modifisere spillestilen i den andre halvdelen av 20-årene. Jeg mener vi så tegn til dette hos Torres allerede under de siste 10-12 månedene i Liverpool-drakt. Tendens lett oppsummert gikk han fra en dynamisk ”falsk” 9-er til en mer statisk ”ekte” 9-er.

Dagens fotball er dessuten i ferd med å vise oss en tendens at ”barnestjerner” slukner tidligere enn spillere som etablerer seg senere i 20-årene. Fernando Torres debuterte for Atletico Madrid som 17-åring, året da han ble voksen var han allerede fast i den store La Liga-klubben – året etter trakk han på seg A-landslagsdrakten. I mellomtiden har Fernando Torres vunnet både europamesterskap og fotball-VM (riktignok under sistnevnte hadde nedturen allerede startet), han har giftet seg, blitt far. Kanskje ligamesterskap og Champions League-suksess burde holdt motivasjonen oppe, men jeg kan forestille meg at gjenmotivasjon er vanskeligere for en person som har oppnådd så ekstremt mye i ung alder, enn hos en late bloomer som kom senere til suksessfesten.

Det er altfor tidlig å avskrive Fernando Torres. For det kan godt være at Chelsea-spissen finner tilbake til nettmaskene på permanent basis, men da heller som ”straffefeltspiss” enn i form av den bevegelige, dynamiske, smidige angriperen vi husker fra glansdagene.

Hva gjør man så med Tilfellet Torres? For øyeblikket virker situasjonen låst. At en 27-årig verdensstjerne skal spille seg til selvtillitt for reservelaget på en forblåst Conference-arena virker absurd. Et januarsalg gir heller ingen mening – få klubber er i stand til å ta over lønnen til spilleren, og det eksklusive selskapet med storkapital på bok vil neppe gå i en slik felle – hvorfor skal kokurrerende storklubber ta over Chelsea sine bekymringer? Fotballspillere kommer dessverre ikke med garantilapp.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)