Dette blogginnlegget er skrevet av vår gjesteblogger Madeleine Rotmo. Hun er 19 år og har drevet med cheerleading siden 2008. Les mer om henne i slutten av denne teksten!
Det hele begynner mot slutten av sommerferien. Mye har skjedd siden forrige sesong var over, folk har sluttet og nye har begynt. Mange har lært seg nye skills og noen har byttet klubb. Vi starter med blanke ark til uttaket.
Det er begrenset antall plasser på de beste lagene, og for å komme inn på de beste må man være blant eliten. Man må være forberedt, god nok og ha mentaliteten på plass. Vi trener på forhånd for å komme på det laget vi ønsker.
Laget mitt er en gjeng med motiverte og flinke utøvere. Ved sesongstart var det en god miks av nye og kjente fjes. Det er disse jeg skal tilbringe mine beste og dårligste dager med det kommende året. Vi skal jobbe sammen om et felles mål – norgesmesterskapet. Fremover blir mine teammates de nærmeste, enten jeg ville eller ei. Vi trener sammen flere dager i uka, backer opp hverandre, jobber sammen og deler både gleder og sorger. Vi har blitt en liten familie.
Alle er like viktige
Treningstiden er hellig og alltid førsteprioritet på laget vårt. Andre planer må flyttes, tilpasses eller droppes. Laget mitt trenger meg for at alle skal få maks utbytte. Vi er så avhengige av alle, det er det som gjør sporten vår så skjør – men samtidig så fantastisk. I alle elementene vi gjør, enten det er stunts, toss eller pyramide har vi plasser vi må fylle. Er en plass åpen får ikke de resterende gjort noe. Momentene er innøvd med de samme personene og ingen kan erstattes Hver og en på laget er har like stor betydning, det er derfor ingen grunn til å føle seg mindre verdt. Og den følelsen av viktighet tror jeg spiller en sentral rolle til hvorfor så mange forelsker seg i sporten.
Se hele NM i Cheerleading og Cheerdance på TV 2 Sumo – direkte fra kl. 10.30 lørdag og søndag!
Vi ofrer mye for å drive med dette. Tid med venner, kjæreste og familie blir nedprioritert. Familiebursdager blir en sjeldenhet og fester er det bare å glemme – jeg skal i hallen tidlig søndag morgen. Det kan virke som et slit og vi spør oss selv; hvorfor gidder jeg? Hvorfor ikke bare slutte og ha friheten til å gjøre det jeg vil når jeg vil?
Men vi blir vi fort minnet på hvorfor vi ikke vil være som ”alle andre”. Det vi mister på de områdene får vi så mye igjen for på andre. Vi får oppleve så mye i denne sporten vi aldri ville gjort ellers. Og jeg vet med meg selv at jeg aldri ville vært foruten. Derfor gidder jeg.
Knallhard jobbing
Treningene blir tøffere og presset blir større. Vi jobber mot å bli den beste versjonen av oss selv. Hver uke og hver trening må vi gjøre vårt ytterste for å gjøre laget bedre. Konkurranse nærmer seg og rutinen skal perfeksjoneres. De tunge løftene våre skal se lette ut og det skumle momentet i rutinen skal gjøres med et smil om munnen. Vi går for perfekt, med null fall. Og perfekt kommer ikke av å gjøre det halvveis, det er all in hele veien. Uansett hvor slitne vi er, hvor vondt det gjør eller hva skaden er – brudd, brist, forstuelse, så bit tennene sammen. No excuses!
Én sjanse til å prestere
Før vi vet ordet av det er konkurransedagen her. Det vi har trent på så lenge og ofret så mye for å være med på er endelig her.
Vi gjør oss klare og går på oppvarmning, der får vi åtte minutter på å varme opp til det vi har brukt mange måneder på å lære. Noen minutters pust i bakken før vi står der. Vi ser lyskasterne lyse opp matten, hører publikum heie og hjertet dunke i brystet. Alle følelsene strømmer på. Man blir gira, nervøs, får adrenalin og er rastløs på en gang. Et siste dypt pust.
Vi går ut i spotlighten, ser folkemengden, vinker og smiler. Gjør oss klare og venter på musikken… Showtime.
2:30 min til å vise det på. Én sjanse, det er alt vi får. Så er det hele over.
Jeg kommer av matta, hiver etter pusten mens kroppen verker. Helt utkjørt, men lykkelig. Smiler fra øre til øre og tenker med meg selv – DETTE er grunnen til at jeg elsker det jeg driver med. Cheerleading er min livsstil, år etter år går jeg gjennom den samme prosessen. Oppkjøringen er tøff og til tider uutholdelig, men jeg vet at alt slitet vil til slutt være verdt det og NM er belønningen min.
Oppturer og nedturer
Jeg har vært utøver siden 2008, dette vil bli mitt 6. norgesmesterskap. Gjennom årene har jeg opplevd store gleder der rutinen gikk knallbra og plasseringen fikk gledestårene til å strømme. Men jeg har også vært gjennom den store skuffelsen der det ikke har gått som forventet. Der mye uventet har skjedd på konkurransematten som ikke har hendt på trening. Der vi har ikke fått vist det beste vi kan og sjansen er borte. Hvor plasseringen ikke blir som forventet og vi føler vi hadde kastet bort mange måneder med hardt arbeid. Det er veldig tøft der og da, alt virker håpløst og man får så lyst til å gi opp. Det er de stundene som viser hvor sterk man er som et lag. At man klarer å reise seg etter nederlaget og jobbe videre. Finne seg nye mål og se fremover. Det er tøft, men ofte kommer man mye sterkere ut at det dersom man ikke gir opp.
Laget mitt hadde den store skuffelsen forrige norgesmesterskap. Følelsen etter vi hadde vært på matten vil jeg aldri glemme. All hard jobbing som resulterte i en langt dårligere prestasjon enn forventet. Det er ikke mange sporter der man trener så hardt og så lenge, og har kun 2:30 min på å prestere. Det er ikke uten grunn at vi jobber ekstra hardt for å sørge for at den ene sjansen blir utnyttet til fulle.
Det har bestandig vært i bakhodet mitt hele denne høsten og vinteren. Det er min største motivasjon. Jeg vet med meg selv hvor verdt det var å ikke gi opp etter fjorårets NM, det er en erfaring jeg tross alt setter pris på å ha som jeg tar med meg videre. Jeg har gjort mitt aller beste, og vet lagvenninnene mine har gjort det samme og litt til for å unngå å gjøre de samme feilene to år på rad. Vi er klare, fokuserte og går for perfeksjon. Jeg ønsker å vise hele Norge hva mitt lag kan og hva vi har viet denne tiden av livet vårt til.
Høydepunktet nærmer seg
Nå er det like før det braker løst for fullt igjen. Jeg er sikker på at jeg snakker for hele cheer-Norge når jeg sier at jeg gleder meg ufattelig mye. Stemningen på NM i cheerleading er noe helt spesielt. Når vi ankommer på fredag er det er som å leve i en boble, der tiden står stille og omverdenen virker fjern. Det er kun her alle cheerleaderene i Norge samles én helg. Vi har en hel arena for oss selv, der alle skal få vise sin rutine og alle skal få sitt ”moment to shine”. Det hele toppes lørdag kveld på gallamiddagen der alle samles for å høre resultatene. Det er noe magisk ved det hele og man må oppleve det selv for å forstå.
Cheerleading betyr mer for meg enn mye annet, alle tøffe treninger og hver støle muskel er verdt det. Jeg kunne aldri tenke meg en hverdag uten. Jeg håper jeg får oppleve det igjen og igjen i mange år fremover.
Fakta om Madeleine Rotmo:
Mitt navn er Madeleine Rotmo. Jeg er 19 år og har drevet med cheer siden 2008. Klubben min holder til på Årnes og heter Super Crew Lakers, det er der du finner mitt fantastiske lag – Super Star. Jeg har vært i klubben i 4 år og dette er min andre sesong på det laget.
Cheerleading startet som en hobby men har til slutt blitt en stor lidenskap. Det er gjennom denne sporten jeg har skjønt hvor mye man er villig til å ofre for noe du virkelig brenner for. Det blir virkelig en livsstil, sporten spiller inn i alle delene av livet ditt; både på jobb, skole og hjemme. Men jeg elsker det og håper jeg får holde på med dette i mange år til.