Serietips

Velkommen til Nashville, y’all!

Teksten er skrevet av Lillian, leder for Programkommunikasjon i TV 2, og skikkelig, skikkelig Nashville-fan.

Plutselig sto det der svart på hvitt: Your Top Songs 2015, sto det. Listet opp, ingenting å nekte på. En av låtene som hadde surret i ørene mine aller mest det året, var ifølge Spotify ingen ringere enn “Love Like Mine” av Juliette Barnes – en ganske cheezy countrypoplåt om det eviggyldige temaet hjerteknus og hevngjerrighet. Jeg liker indie og skranglepop, og ble rett og slett rystet over å se utviklingen i min egen musikksmak dokumentert så nådeløst. Fra Bright Eyes til Juliette Barnes, lissom. Hva hadde skjedd? 

Bli med til countrymusikkens vugge

I et år hvor ingen av oss kan reise noen steder, vil jeg invitere deg til Nashville. Nashville kan kalles countrymusikkens vugge, og har også gitt navn på den vidunderlige ABC-serien du nå kan se fem sesonger av på TV 2 Sumo.  

Og til slutt sitter du der, som jeg gjorde, og innser at Nashville har fargelagt hele livet ditt og bjudar på som en eskapistisk smågodtpose du stadig putter labben nedi

Allerede her lurer du kanskje på om du skal slutte å lese. Du liker jo ikke country! Vel, det gjør ikke jeg heller. Egentlig. Men jeg liker veldreide dramaserier, og “Nashville” handler like lite og like mye om country som “Friday Night Lights” handler om amerikansk fotball. Og det var nettopp Friday Night Lights, eller FNL som vi superfans bare kaller den, som var inngangen min til denne serien. Øverst på rollelista troner nemlig Connie Britton.

Jeg ELSKER Connie Britton, kvinnen som holder Coach i ørene, som kaster på det flammende håret som om det var en konkurranse, kvinnen som er verdensmester i nonsjalant vindrikking og egentlig – og aller viktigst – er den eneste som bør ha lov til å si “Y’all”. Det er faktisk verdt å se Nashville bare for å høre Connie Britton si “Y’all” minst femten ganger hver episode. Men denne deilige dramaserien har enda mer å by på. 

Spiller på alle hjertestrenger

Til handlingen. Dette er klassisk drama med store tema, sterke følelser og nydelige historielinjer. Connie (vi er på fornavn nå) spiller countrystjernen Rayna James og Hayden Panettiere spiller hennes protesje og utfordrer, Juliette Barnes (hun med den låta jeg spilte i hjel i 2015). Mange av historielinjene kretser rundt dem, deres karrierer og kompliserte kjærlighetsliv. Rayna er gift med Ted, ordførerkandidat i Nashville. Sammen har de to nydelige, übermusikalske barn. Men i kulissene lusker Deacon, Den Store Kjærligheten, gitaristen som skapte musikken som løftet Rayna til stjernestatus, mannen Rayna aldri kan glemme, men som skuslet bort forholdet deres fordi han aldri slapp grepet om flaska. Og da skjønner dere hva det store spørsmålet er: Blir det noen gang Rayna og Deacon igjen? Kan de glemme fortiden, og finne tilbake til hverandre? Kan de noen gang gjenskape magien, både på scenen og i forholdet? Det er en historie som er skapt for å spille på alle hjertestrenger, og det gjør den. Skamløst. 

Vil bare ha mer

Og så er det Juliette da. Hun er en stigende stjerne som har store problemer med å håndtere tilværelsen. Skal hun lage musikken hun vil, eller la seg presse inn i en form som vil gjøre henne mer tilgjengelig for massene? Hun sliter med indre demoner, og får store utfordringer når hun etter hvert møter kjærligheten. Og hvordan skal hun forholde seg til Rayna, er de venner eller rivaler i kampen om countrytronen?  

Det hele krydres med rollefigurer man blir oppriktig glad i, som alle kan bringe til torgs historier som gir gjenklang hos de fleste av oss. Vi får hjertesorg, tenåringsopprør, ut av skapet-problematikk, rasisme, skilsmisser og sykdom, avhengighet og dramatiske ulykker. 

Det hele pakkes nydelig inn i musikken jeg aldri trodde jeg skulle like – countrypop og hjerteskjærende ballader – og etter hvert har du ikke noe valg: Du velter deg i countrydrama, gråter som på signal til annenhver episode, og vil bare ha MER, MER, MER.

Og til slutt sitter du der, som jeg gjorde, og innser at Nashville har fargelagt hele livet ditt og bjudar på som en eskapistisk smågodtpose du stadig putter labben nedi. Og i 2020 er vel det helt, helt greit.