Serietips

Det er den draumen

Teksten er skrevet av Lillian, leder for Programkommunikasjon i TV 2, og lettbegeistret serieentusiast.

Det er ikke urimelig å hevde at god historiefortelling er en vitenskap. De som virkelig er gode på det, vet hvilke knapper de skal trykke på for å få deg til å le, gråte, rase, hoppe i stolen. Og det er nesten provoserende hvor godt de lykkes innimellom. 

Stol på meg: Bare se på. Du trenger det. Særlig nå.

A Million Little Things er ganske tett på en perfekt dramaserie. Elsket du Party of Five? De første sesongene av Akutten? Husker du hvordan Angela – My So Called Life – traff deg i magen? Ett blikk fra Jordan Catalano under den lange luggen og der satt du, limt til skjermen.  

Da er det deg jeg snakker til. 

Lettsett med stor L

For litt over to år siden så jeg de første episodene av A Million Little Things. Den er en Klassisk Amerikansk Dramaserie, jeg lå forventningsløs på en hotellseng med en miniflaske fra minibaren og var ute etter noe som kunne underholde. Der var den. Lettsett serie med stor L. Vi skal inn i en verden hvor vennskap overvinner alt. Venner er den familien du velger selv, og hva skjer når en stor, voksen vennegjeng treffes av en ulidelig tragedie? Hva skjer med dem når skjelettene ramler skramlende ut av skapet, når relasjonene ikke var som de trodde, når alt settes på prøve? Når søte barn kommer med kommentarer tilpasset en annen aldersgruppe? Vi følger Rome, Regina, Maggie, Gary, Eddie, Katherine, og Delilah når de prøver å stable på beina livet etter Johns selvmord – alt settes i relieff, samtidig som de humper videre som de feilbarlige idealmenneskene de er. Og hvordan treffer dette deg som ser på? 

Skamløst

Jo, da ligger du der på en hotellseng og blir manipulert. Med glede. For A Million Little Things er nemlig noe så klassisk og vidunderlig som en Stor Emosjonell og Pompøs Dramaserie. Den er skamløs i sin omgang med store tema. Jeg nevner i fleng: Selvmord, kreft, utroskap, svik, vennskap, ufrivillig barnløshet, skam, koronakrise, rusavhengighet, mystiske dødsfall fra fortiden, kompliserte forhold til gamle foreldre, PTSD etter krig, uønsket graviditet – jeg kunne fortsatt inn i evigheten, men AMLT er rett og slett et smorgåsboard av en dramaserie som gir deg ALT du trenger for å ta en liten pause fra hverdagens kjas, mas og koronaregler. Den kommer med gråtegaranti. Og den hviler på en hundre prosent urealistisk ønskedrøm om at uansett om du starter ditt eget advokatfirma (Katherine), om du er restaurantgründer (Regina), om du er suicidal filmskaper (Rome), kreftsyk (Gary), kreftsyk 2 (Maggie), utro/rusavhengig (Eddie) eller sørgende enke/utro/gravid (Delilah) har du alltid tid og overskudd til vennene dine, som er den selvvalgte familien du aldri gir slipp på. Serien er befolket av gode, kloke mennesker som tar fornuftige valg, og slipper alt de har i hendene for å hjelpe hverandre når det trengs. Det er den draumen, for å parafrasere Olav H. Hauge, om at ekte voksenvennskap overvinner alt, inkludert tidsklemme, bedrag og hverdagsliv. 

Bare se det

Så altså. Hver gang jeg ser en episode av denne serien, føler jeg meg bittelitt lurt. Men jeg lar meg lure med en inderlig, ektefølt glede, siden jeg kan forsvinne inn i et univers som er fantastisk underholdende, deilig forutsigbart og ulidelig avhengighetsskapende. Stol på meg: Bare se på. Du trenger det. Særlig nå. 

PS: Det er noen troper i amerikanske dramaserier som vi sjelden slipper unna. “Det vittige, veslevoksne barnet” er en av dem. Uansett hvordan vi vrir og vender på det er lille Theo en utrolig irriterende figur. Bare overse ham, resten er uovertruffen, pålitelig, fantastisk fortellerglede av beste merke.