Alle innlegg av Stig Nygård

Mitt norske drømmelag

Norge er dessverre ikke med i VM, men vi kan jo leke oss med litt historie.

For hvem hører hjemme på et norsk All Star Team?

Jeg er for ung til å ha opplevd Harald Tyrdal skyte kringleskudd i München-OL. Pål Bye har jeg sett så vidt.

Derfor er det kanskje ikke så rart at mitt drømmelag hovedsaklig består av spillere fra de tre siste tiåerene.

Å ta ut sju stykker er bortimot umulig. Derfor tar jeg ut en tropp på 16 mann, og en startsjuer. Dette er jo tross alt de 16 som skulle gjort Norge til en medaljekandidat i et VM.

Målvakt:
Dette var vel en av de enkleste posisjonene å finne et klart førstevalg. Steinar Ege kan se tilbake på 20 år i verdenstoppen. Han er kåret til Bundesligas beste ved flere anledninger og har en karriere få andre kan vise til. Med 262 landskamper har han også rekorden i antall landskamper.

Men å ta ut et andrevalg er ikke like lett. Pål Bye er en levende legende. Med briller stoppet han Gummersbachs verdensstjerner nærmest på egenhånd. Frode Scheie var enorm da Drammen vant City-cupen, og fikk flere sesonger i toppklubber i Bundesliga. Men jeg tror jeg må gå for mitt store idol i barndommen. Målvakten som fikk meg til å kjøpe lik målvaktsbukse som ham da han storspilte for SIF på 1980-tallet. Espen Karlsen var målvakten med flest landskamper frem til Ege passerte ham.

Venstreving:
Heller ikke her var det noe problem. For Norge har bare hatt en venstrekantspiller i verdenstoppen. Som har kjempet i toppscorertoppen i Spania år etter år da ligaen kanskje var den beste i verden. Håvard Tvedten er ballgeniet som slet på landslaget mens han herjet for Valladolid. Men etter hvert løsnet det for Norge også. Og en andreplass på toppscorerlisten i VM lar seg høre.

Men det må være erstatter med i troppen. Marius Riise hadde en god karriere i Drammen og Bundesliga. Jan-Richard Lislerud Hansen likeså. Mens Stig Penne fikk en rekke landskamper. Men jeg tror jeg lar Tvedten stå alene.

Venstreback:
Er det en ting norsk håndball har hatt mye av de siste 20 årene, så er det gode, høyrehendte bakspillere. Til tross for en fortid i både Caja Madrid og Malaga, så når ikke Bent Svele opp i dette selskapet. Han blir rett og slett veiet og funnet for lett.

Mitt førstevalg blir kanskje det største talentet norsk håndball har fostret. Simen Muffetangen. Han ble toppscorer i eliteserien som 17-åring, og var stjerne i Bad Schwartau og Hamburger SV. Men skader gjorde at man aldri får vite hvor god han egentlig kunne blitt. Men i mine øyne er han noe av det største vi har hatt i norsk håndball.

En kommer heller ikke utenom Kristian Kjelling. Kjelsås-gutten slo gjennom med et brak i VM i 2005. Var stor stjerne i Spania i storklubbene Ademar Leon og Portland San Antonio. Led nok en periode litt på landslaget. Individuelt var han i særklasse, men slet en periode litt med å innordne seg det kollektive spillet til Gunnar Pettersen. Men absolutt en mann som må være med på drømmelaget mitt.

Rune Erland er en annen med en stor karriere i Tyskland. Det er også Frode Hagen, og spillere som Tor Edvin Helland og Gunnar Pettersen var også stjerner i sin tid. Men det var en periode norsk håndball lå et stykke unna verdenstoppen.

Midtback:
Det er vel ingen posisjon Norge har produsert flere toppspillere. Glenn Solberg er noe av det mest komplette man har hatt i norsk håndball. En barnestjerne som skjønte at han også måtte trene også. Var den store stjernen i Drammen-laget som vant City-cupen. Og ble senere enorm i Flensburg-Handewitt. Fikk seg også to sesonger i Barcelona. God i både forsvar og angrep, og hadde alt en moderne playmaker skal ha.

Men han var ikke den eneste som herjet i sjefsrollen i Flensburg-Handewitt. For Christian Berge var ikke langt bak Solberg håndballmessig. Trønderen ville på sitt beste fått spilletid i de fleste landslag, men for Norge måtte han spille annenfiolin bak Solberg. Det tror jeg han gjerne gjør på drømmelaget mitt også.

Jeg kommer ikke utenom Roger Kjendalen heller. Også han med en fortid i Flensburg-Handewitt. Med 930 mål er han den suverent mestscorende for landslaget. Og umulig å komme utenom på dette laget.

Stian Tønnesen har aldri fått oppmerksomheten han fortjener i norsk håndball. Han har en stor stjerne i Bundesliga, men når ikke helt opp her. Morten Schønfeldt var også en luring som fortjener å bli nevnt.

Jeg glemte visst Børge Lund oppe i det hele. Vunnet Champions League med Kiel, men i dette selskapet kommer også han til kort. Som han gjorde det i årene på landslaget sammen med Solberg og Berge.

Høyreback:
Denne posisjonen har vært Norges akilleshæl i mange, mange år. Men en mann fremstår som et soleklart førstevalg. Øystein Havang. Han topptrent til fingerspissene, noe hans comeback i Bundesliga i 2001 vitner om. Som 36-åring scoret han åtte mål i semifinalen, og hele tolv i finalen da Bad Schwartau overraskende vant den tyske cupfinalen.

Havang var så godt trent at jeg vurderte å droppe en erstatter for ham på benken.

Det mest nærliggende ville kanskje vært å ta med Jan-Thomas Lauritzen. Sarpingen hadde en lang karriere i Tyskland, og er fortsatt den som har spilt nest flest landskamper for Norge (254).

Men jeg velger meg et høyrehendt alternativ til Havang. 19 mål i en og samme EM-kamp mot Island er nok til å gi Kjetil Strand en plass i troppen. En mye skadet spiller med en eksplosivitet i skuddet sitt som få andre kan vise til – på verdensbasis.

Lars Christian Haneborg, Oddvar Jakobsen, Svein Erik Bjerkrheim og Knut-Arne Iversen var alle kandidater til en plass i troppen.

Høyreving:
Han var et steinansikt og alltid rak i ryggen, men var likevel svært så leken på banen. Ole Gustav Gjekstad var den første nordmannen som ble tatt ut på verdenslaget siden Harald Tyrdal. Det var ikke de store jubelscenene etter at han hadde skrudd ballen rundt motstanderens målvakt. Han lot prestasjonene tale for seg.

Mange har prøvd å ta opp arven etter Gjekstad, men ingen har tatt steget helt opp. Geir Oustorp, Rune Skjærvold, Lars Erik Bjørnsen.

Men jeg trekker en joker ut av ermet når jeg tar med meg min andre høyreving. En spiller som står uten en eneste landskamp, men som var utrolig undervurdert. Det var ikke uten grunn at Jarle Alvær fikk klengenavnet «Artisten». Jeg vil påstå at jeg ikke har sett noen norsk spiller med større skuddrepertoar enn ham. Han kunne skru ballen i mål fra tribunen bak mål. Han skulle kommet seg ut av Bergen og fått vist seg frem i en større liga enn den norske. Da kunne han vært et alternativ til å dytte Gjekstad ut av laget.

Alle lag trenger en rappkjeftet siddis, og da er Ketil Sævareide en god mann å ha i troppen. Han kommer med bare av den grunn.

Linjespiller:
Her er det enkelt å ta ut to. Litt verre med hvem som skal starte.

Bjarte Myrhol og Frank Løke har begge dominert internasjonalt de siste sju-åtte årene. Løke med et talent og en vilje av en annen verden, og Myrhol som en av Norges mest målbevisste idrettsutøvere.

Valget mitt faller likevel på Myrhol. En komplett linjespiller, som er like god i forsvar som i angrep. Som er like flink til å sette sperrer for lagkamerater som han er til å lage rom for seg selv.

Med Løke som en super innbytter. Kommer Løke tilbake på nivået han var i årene 2005-08, da han var verdens beste linjespiller, så vil han være vanskelig å komme utenom.

Forsvar:
Men håndball er ikke bare angrepsspill, og et norsk All Star Team er utenkelig uten «Handballgott». En spiller som blir omtalt som en gud av Flensburg-fansen, må være med. Og Johnny Jensen ville løftet dette forsvaret alene.

Stian Vatne er et annet eksempel på en forsvarsspiller av ypperste klasse. Angrepsspilleren fra Molde, som dro ut i verden og kom hjem som forsvarssjef.

Preben Vildalen må også vurderes som et alternativ i troppen.

Laget:
Målvakt:
Steinar Ege
Venstreving: Håvard Tvedten
Venstreback: Simen Muffetangen
Midtback: Glenn Solberg
Høyreback: Øystein Havang
Høyreving: Ole Gustav Gjekstad
Linjespiller: Bjarte Myrhol

På benken:
Espen Karlsen
Ketil Sævareide
Kristian Kjelling
Christian Berge
Roger Kjendalen
Kjetil Strand
Jarle Alvær
Frank Løke
Johnny Jensen

Og da sitter jeg igjen med skikkelig dårlig samvittighet overfor Frode Hagen, Rune Erland, Stian Vatne og Preben Vildalen. Men noen måtte ut.

1. tillegg:
Etter svært sterkt press velger jeg å utvide troppen til 17 mann for å gjøre plass til Frode Hagen. En mann som helt klart skal være med i en slik tropp. Det betyr at Ketil Sævareide trolig blir en del av støtteapparatet.

Heldigvis er jeg en lagleder som lytter, og ikke står knallhardt på mitt. Så velkommen inn i troppen, Frode.

Jeg må også ta med Sjur Tollefsen og Lasse Lie. To topp høyrevinger, som absolutt var med i vurderingen.

Hvem mener du bør være med på tidenes norske lag?

Twitter: TV2SportenStig

Bare tull – og mer i vente

Etter EM-oppgjøret mellom Slovenia og Island i fjor, hvor slovenerne ikke ønsket å vinne med mer enn tre mål. Vant de med flere mål, ville de ta med seg Norge videre, men stå uten poeng i hovedrunden.

Dette visste veteranen Uros Zorman godt, og gjorde det som sto i hans makt for å sette slovenerne i best mulig posisjon for å nå lengst mulig i mesterskapet.

Måten det ble gjort på var ikke pen, men så godt som alle andre ville gjort det samme. Bare kamuflert det litt bedre. Når to lag har alt å tjene på samme utfall, har det en tendens til å ende med det utfallet.

Les også: Usportslig eller taktisk?

Mange mente da at turneringsformatet med hovedrunde hvor man tok med seg poeng fra gruppespillet var problemet. Nå får de se om alternativet er noe bedre.

Les også: Systemsvikt eller beste løsning?

Kampen mellom Danmark og Makedonia ble en farse. De danske spillerne ville ha en rolig kveld hvor de kunne slippe å dusje etter kampen. Men samtidig ville Makedonia på død og liv tape kampen. Da får du en parodi på en håndballkamp. Og det ble ikke mindre parodisk når juryen i hallen kåret trener Ulrik Wilbek til Danmarks beste spiller.

Men det er neppe over med det.

Med cupspill etter gruppespillet, åpner det for enda større spekulasjoner i siste gruppekamp. For veien mot finalen er mye mer oversiktlig. Og da Frankrike rotet seg bort mot Tyskland, ble det klart at det ble veldig favorittungt på ene siden av sluttspilltablået.

Derfor kan vi risikere å få noen veldig spesielle kamper i siste runde i gruppe C og D.

Ta for eksempel gruppe C. I øyeblikket topper Slovenia med åtte poeng, foran Serbia og Polen med seks.

Slovenia og Serbia møtes til gruppefinale i siste kamp. Vinner Slovenia er saken klar. Tar Serbia føringen i kampen, kan det bli et taktisk spill. For vinner serberne med ett mål, havner Slovenia på andreplass dersom det blir mer enn 49 mål i kampen. Det er plassen alle tre lagene ønsker å unngå.

Å bli nummer to i gruppen ser trolig veien mot en finale slik ut: Ungarn ->;;; Danmark ->;;; Frankrike/Spania/Kroatia. Da ser det unektelig mer fristende ut med en kamp mot Kroatia/Spania og så ha Slovenia/Serbia som høyeste hinder videre mot en finale.

Serberne har egentlig kontrollen. Mye skal til for at de blir nummer to. Da må det ende uavgjort samtidig som Polen taper for Sør-Korea. Eller at de vinner med ett mål i en særdeles målfattig kamp og Polen vinner sin kamp. Og da vinner Polen gruppen.

Og hva med Polen? De har ingenting å vinne på å slå Sør-Korea. Da er de nesten sikret andreplassen. Så fremt altså ikke Polen vinner med ett mål i en kamp med maksimalt 47 mål. Lite trolig med andre ord.

Men gruppe D er egentlig enda bedre material for konspirasjonsteorier. Der møtes Spania og Kroatia til ren gruppefinale, og begge vet at vinner de gruppen, venter trolig Frankrike i kvartfinalen og Danmark i en semifinale. Det blir neppe vill fight for poengene i den kampen heller.

Og hva med Ungarn? De møter Algerie i sin siste kamp. Et tap vil bety kamp mot vinneren av Slovenia og Serbia, men så heter motstanden Russland og taperen av Spania-Kroatia. Og de vil også hjelpe Algerie videre i VM og ut av President’s Cup. Alternativet er å ta med seg Egypt videre og ta raden med Slovenia/Polen/Serbia ->;;; Danmark ->;;; Frankrike.

Det er morsomt å konspirere, og det er garantert noen lag som diskuterer ulike utfall før de går på banen. Se ikke bort fra at det blir noen merkelige kamper. Det blir neppe like åpenlyst som i Slovenia-Island. Men at det er lag som ikke kommer til å gjøre sitt beste er jeg overbevist om.

Og er cupspill bedre og mer rettferdig enn en hovedrunde? Aldri i verden, spør du meg. Og skulle Algerie “få” seieren mot Ungarn, så er nok Egypt veldig enig med meg. Og da også president Hassan Moustafa…

VM for liten og stor

Vet du hva? I kveld starter VM i håndball!

 Og det er ikke tull en gang.

Uten Norge i startfeltet, så er det smått med interesse her til lands. I hvert fall om en dømmer utfra medias oppmerksomhet.

Men det er altså klart for gladiatorenes kamp. De store atletene som skal utfolde seg med liten ball.

For store er akkurat hva de er.

Jeg husker mitt første møte med Florian Kehrmann. «Han lille» på høyrevingen til Tyskland på begynnelsen av 2000-tallet.

Han var så mye mindre enn alle de andre på laget at det nesten ble komisk.

Men da jeg sto ansikt til ansikt med ham under VM i Tunisia i 2005, måtte jeg se opp. Småen var 186 cm høy. Men en pygme i forhold til Volker Zerbe (211), som spilte ved siden av seg. Og inne på linjen lå 214 cm høye Mark Dragunski. Med mine 180 centimeter følte jeg meg småvokst.

Store og små er de i årets VM også. Danske Nikolaj Markussen og Spanias Angel Montoro Cabello rager høyest med sine 212 centimeter.

Men de blir likevel smågutter i forhold til Brasils linjespiller Emerson Silva. Sambagutten er kanskje fire centimeter lavere enn Markussen og Montoro, men med sine 130 kilo er han en bamse det ikke er lett å stoppe hvis han først får ballen.

I motsatt ende av skalaen har man Saudi-Arabias kantspiller Majed Aboaraha, som bare kan skryte på seg 169 centimeter.

Jeg tror det kan bli et spennende og veldig åpent mesterskap. Flere lag stiller svekket til dette mesterskapet. Det internasjonale håndballforbundets mektige leder Hassan Moustafa har torpedert alle forsøk på å få til en avtale med klubbene for å få dekket utgifter og forsikringer under VM.

Les også: Toppklubbene føler seg utpresset av håndballpresidenten

Det er slik jeg ser det ingen som fremstår som en soleklar favoritt på forhånd. Men noen lag kommer du ikke utenom:

Frankrike:
Frankrike er selvsagt en nasjon de fleste vil dra frem.

På papiret råder Claude Onesta over det beste laget, men de blir ikke yngre. Og de viste i EM i fjor at sulten ikke er like stor. Så spørs det om de franske stjernene hadde en kollektiv ferie i Serbia, og hadde OL i tankene allerede da. For i London fyrte de av på alle sylinderne igjen. Uten å være opp mot sitt beste, forsvarte de OL-gullet sitt.

Nikola Karabatic har hatt en turbulent sesong, med beskyldninger om kampfiksing. Brødrene Bertrand og Guillaume Gille har gitt seg, og enmannsforsvaret Didier Dinart er ikke lenger et forsvar alene. Det blir spennende å se hvor gode Frankrike er nå. Uslåelige er de i hvert fall ikke.

Spania:
Spania har hatt en lei tendens til å svikte når forventningene til dem er blitt skrudd i været.

Nå er de på hjemmebane, og Valero Riveras mannskap er selvfølgelig nevnt blant de største favorittene.

Men med Arpad Sterbik mellom stengene og dobbel dekning i hver posisjon, kan det kanskje være Spanias tur nå.

Rivera har bygget en solid defensiv struktur, og med Sterbik bakerst blir det få mål imot. Og som alle vet; forsvaret vinner deg titler…

Danmark:
Danmark må alltid regnes med. Ulrik Wilbeks gutter fikk seg en skikkelig på trynet i OL, og er tilbake i revansjeposisjon etter EM-triumfen i Serbia.

Wilbek må klare seg uten Thomas Mogensen og Michael V. Knudsen, som har takket nei til VM. Og målvaktene Niklas Landin og Jannick Green har vært ustabile i oppkjøringen. Men å regne danskene som sjanseløse er likevel farlig. De kan fort stå i en finale om to og en halv uke.

Kroatia:
Kroatia har vært laget som har gitt Frankrike mest kamp de siste årene.

Nå er herlige Ivano Balic blitt plassert på eldrehjem av trener Slavko Goluza. Hele verdens håndballyndling fikk ikke en gang plass i bruttotroppen, og kan ikke bli hentet inn.

Det kan leses på to måter. Enten vil Goluza markere hvem som er sjefen. Balic har alltid gått sine egne veier, og har gjerne overkjørt både Goluza og forgjengeren Lino Cervar. Eller så er Balic tid forbi og kroatene tenker lenger enn dette VM.

Han har ikke hatt noen stor sesong. Men han er en artist og en vinnerskalle, som fortsatt kan vinne kamper på egenhånd. Og da et uinspirert kroatisk lag slet i oppkjøringen mot Norge, ropte publikum taktfast på Balic.

Les også: Bohem, trollmann og storrøyker

Selv om Kroatia var alt annet enn imponerende mot Norge, er det noe helt annet når det blir alvor. Da får vi se om de klarer å tette igjen forsvaret igjen.

Serbia:
Serbia spilte EM-finale på hjemmebane i fjor.

For en gangs skyld klarte de å gå et helt mesterskap uten å krangle internt. Men da ble de båret frem av hjemmepublikum. Det var tydelig i OL. Da var det meste som det pleier igjen.

Marko Vujin har ikke helt funnet seg selv i Kiel. Og Momir Ilic er også litt unna formen han viste i fjor.

Nå har også landets håndballpresident gått ut og sagt at VM er bare en oppkjøring til OL i Rio. Det er da Serbia skal ta gull. Da tror jeg vi allerede nå kan si at det ikke blir noen medalje denne gangen.

Ungarn:
Da har jeg mer tro på Ungarn.

Magyarene ble Norges banemenn i VM-kvalifiseringen. Og det kan fort vise seg at Håvard Tvedten & co gikk på en smell mot en semifinalist i mesterskapet.

Med Laszlo Nagy tilbake, har de tatt steget helt opp i verdensklasse. Gabor Csazsar er en klassespiller i midten.

Men de har nå mistet målvakten Nandor Fazekas, som har gitt seg på landslaget. Det går også rykter om interne stridigheter. Høyrevingene fra Veszprem, Tamar Ivanczik og Peter Gulyas er derfor ikke med til Spania. I tillegg er Ferenc Ilyes skadet.

Øvrige:
Hele fem land representerer Balkan i dette VM. Montenegro imponerte da de sendte Sverige ut i kvalifiseringen. Men de skal være det svakeste av de fem.

Makedonia imponerte i EM i fjor. De viste at de ikke bare er Kiril Lazarov. Playmakeren Naumce Mojsovski er en klassespiller, mens Stojanche Stoilov var blant mesterskapets beste linjespillere.

Slovenia har gått gjennom et generasjonsskifte, og er i ferd med å ta steget opp blant de beste igjen. Ni år etter at de tok EM-sølv på hjemmebane.

Bare Uros Zorman, målvakt Gorazd Skof og den evig skadeplagete høyrevingen Vid Kavticnik er igjen fra det laget.

Så blir det spennende å se om Kavticnik kan gi Dragan Gajic litt avlastning i VM for laget som terget på seg halve Norge for et år siden.

Les også: Usportslig eller taktisk smart?

Et lag jeg gleder meg veldig til å se er Argentina.

Håndball er veldig på opptur i Sør-Amerika, og i øyeblikket er det Argentina som er det store laget. Brasil kommer til VM med et helt nytt lag, som de skal spille sammen til OL på hjemmebane.

At håndball er i ferd med å bli stort i Argentina, viste seg da Lionel Messi torsdag besøkte den argentinske troppen i Granollers. Der ba han om autografen til Diego Simonet. Den største stjernen til Argentina.

Brødrene Diego og Sebastian Simonet er de største stjernene. Dessverre er ikke Sebastian med til VM denne gangen. Men også venstrevingen Federico Fernández er artig å se på. Linjespilleren Gonzalo Carou og høyrebacken Federico Vieyra holder også høy klasse.

Les også: Med håndballens Messi inn i verdenseliten

Polen og Tyskland har gått gjennom store generasjonsskifter, og kommer med helt nye lag. De kan begge overraske, men skulle nok begge hatt med seg en eller to av sine gamle stjerner dersom de skulle kjempe om medaljer i dette mesterskapet.

Men begge har med sine kjente målvakter. Og Slawomir Szmal og Silvio Heinevetter er begge i stand til å stenge buret mot de beste.

 Island er også fornyet. Men uten Arnor Atlason, Alexander Petersson og Olafur Stefansson er de nok uten muligheter denne gangen.

Russland har hentet inn norsk ekspertise på videoanalyse. Bent Dahl har jobbet med de russiske herrene den siste tiden, og det kan gi dem et løft. Men spørsmålet er om spillermateriellet er godt nok. En liten fordel er at størstedelen av spillerne spiller sammen i Tsjekovski, og kjenner hverandre veldig godt.

Jeg har ikke så tro på de afrikanske lagene denne gangen. Egypt og Tunisia kommer med ferske lag, mens Algerie har ikke klart å ta steget helt opp. Jeg blir veldig overrasket. Positivt sådann, dersom det er et afrikansk lag i en kvartfinale.

Sør-Korea er Asias håp. Og heller ikke de er noe kvartfinalematerial i mine øyne.

Hviterussland har fått tilbake Sergej Rutenka. Storskytteren har spilt mesterskap med Slovenia og fikk spansk statsborgerskap. Men valgte å representere moderlandet igjen i stedet for å kjempe om medaljer med Spania.

De er sammen med Chile,  Australia, Qatar og Saudi-Arabia sjanseløse i dette selskapet, og kan nok allerede nå belage seg på spill i President’s Cup. Hvis ikke Rutenka kan skyte Sør-Korea i senk da…

Det er bare å benke seg foran TV og glede seg til to og en halv uke med stor underholdning for oss som elsker håndball.

Twitter: TV2SportenStig

Ut av skyttergravene: Jenter er jenter og gutter er gutter

En liten sleivete tweet kan fort bli til en stor debatt. I hvert fall hvis du kødder med en nasjonalhelligdom.

Det har Ole Erevik fått erfare de siste dagene.

Landslagsmålvakten uttalte seg negativt om nivået i EM i håndball for kvinner, og fikk fort folket mot seg.

Men hva mente egentlig Erevik? Mente han at det norske damelandslaget er på «steinaldernivå»? Eller mente han at nivået på kvinnehåndball generelt ikke er det beste?

Jeg er rimelig sikker på at han mente det siste. For de norske håndballjentene er verdens beste. Ferdig arbeid. Og ingen kan på noen måte trekke i tvil de prestasjonene de har levert de siste årene. Og ingen kan hevde at de ikke er topp, topp, toppidrettsutøvere. Jeg er etter hvert blitt så gammel at jeg husker det norske landslaget med Sissel Buchholdt og Kristin Glosimot. Og jeg lover deg at håndballen har utviklet seg siden da. Og det var ikke en gang i steinalderen. Snarere den yngre jernalderen.

Håndballjentene er trolig det best drevne landslaget i Norge, uansett idrett. Og herrelandslaget har mye de kan lære av jentene, spesielt med tanke på innstilling og fokus. Der er det få idrettsutøvere her til lands som er bedre.

Det er liksom blitt en greie i norsk håndball at dersom herrespillerne uttaler seg negativt om damehåndball så trekker de jentenes prestasjoner i tvil. Mens guttene er lei av at deres prestasjoner blir sammenlignet med jentenes.

Og her tror jeg vi nærmer oss sakens kjerne. For håndballjentene er blitt landets store yndlinger. De er blitt en førjulstradisjon i folks hjem, og de høster triumf etter triumf. De blir kraftig profilert i media. Mens guttene har kjempet i skyggen og aldri tatt steget helt opp i verdenstoppen.

Uansett hvordan man snur og vender på det, så er bredden større i herrehåndball enn i damehåndball. Frankrike kom til EM i fjor som tittelforsvarere. De stilte med sitt beste lag, men endte på ellevteplass. Noen måneder senere vant de OL-finalen. Sverige som tok OL-sølv, klarte ikke å kvalifisere seg til VM i Spania. De beste herrelagene må være på topp hele tiden ellers er de sjanseløs på medalje i et mesterskap.

Det kunne ikke skjedd på kvinnesiden. Norge er nå i sin niende strake mesterskapssemifinale. Hvem kan se for seg de norske jentene ende sist i sin gruppe i innledningsspillet i et mesterskap? Hvilket lag som ikke er med i dette EM er i stand til å slå ut f. eks Montenegro i en kvalifisering? Jeg ser ikke noen.

Det er litt det Erevik sikkert mente. Norge var ikke på sitt beste i OL, men endte opp med gull. Heller ikke i EM har de vært på topp (utenom mot Frankrike), likevel er det vanskelig å se hvem som kan slå dem.

Nåløyet opp til toppen er trangere for herrene, og de har vel aldri fått de samme ressursene som jentene har fått, men de har heller ikke tatt vare på de mulighetene de har fått. Nå havnet de også utenfor det gode mesterskapsselskap.

Og nivået på kvinnehåndball er som det er. Det er som Ole Gustav Gjekstad sier en ung idrett, og få nasjoner har satset tungt på kvinnene. Heldigvis blir det flere og flere. Det står uansett stor respekt av det de norske jentene gjør år etter år. De er best når det gjelder. Det er ikke alle som klarer det.

Statistikk kan brukes slik en ønsker det, og Gjekstad la frem en del interessante tall tirsdag. Han viser til at det statistisk sett ikke er så stor forskjell på håndballjentene og håndballguttene i mesterskap.

Jeg kjenner Gjekstad som et av landets klokeste håndballhoder, og mye av det han sier tror jeg også er sagt for å provosere.

Dessverre er det da mange som faktisk ikke skjønner at disse tallene er målt opp mot sine respektive motstandere, ikke opp mot hverandre. For det er faktisk dem som oppriktig tror at damelandslaget kunne slått herrene.

Men som i så godt som all annen idrett så er det fysiske forskjeller som gjør at det ikke kan sammenlignes. Du setter ikke Carmelita Jeter opp mot Usain Bolt på 100 meter. Og folk hadde ledd høyt hvis noen sa at kvinnelandslaget i fotball ville slått Drillos gutter. Det er heller ingen som mener at Marit Bjørgen hadde slått Petter Northug. Og sånn er det med håndball også. Forskjellen er enorm. Jeg er ikke fremmed for tanken om at et heltent herrelandslag kunne holdt buret bortimot rent over 60 minutter mot håndballjentene.

En kan bare sammenligne skuddstyrke. Tysklands Laura Steinbach hadde det hardeste målte skuddet i tirsdagens kamper i EM. Skuddet hennes ble målt til 94 km/t. Skuddene fra herrespillerne kan komme opp i godt over 130 km/t. Med en større og tyngre ball. Frank Michael Wahl fikk vel i sin tid målt et skudd til rundt 160 km/t. Men så var han også østtysk juniormester i svømming.

Det fysiske aspektet gjør det veldig urettferdig å sette kjønnene opp mot hverandre. Menn er menn og kvinner er kvinner. Også i håndball.

Jeg skjønner godt at jentene blir frustrerte over å høre uttalelser som de føler trekker deres prestasjoner i tvil. Samtidig så må de også se at alt ikke er negativt ment mot dem. Det er uansett ikke deres feil at de er suveren.

Erevik er en av Norges mest reflekterte håndballspillere, og jeg tror ikke han har syntes det har vært veldig moro at hans tweet har skapt denne debatten, som har sporet av i alle retninger. Litt takhøyde må det være.

Jeg tror norsk håndball hadde hatt godt av en skikkelig opprydning i eget reir. Få de to landslagene tettere. For begge parter kan lære mye av hverandre. Det er jeg overbevist om. Og hvor fint hadde det ikke vært om alle norske håndballspillere og eksperter var venner? Uavhengig av kjønn og meritter? Ingen tjener på at alle ligger i skyttergravene.

For en uskyldig liten tweet om nivået på internasjonal damehåndball burde ikke utvikle seg til en sånn debatt. Den burde ikke sette sinnene i kok. For det skjedde vel ikke da Amanda Kurtovic og Nora Mørk sa sin hjertens mening om herrenes innsats i EM i januar? La det heller komme noe konstruktivt ut av det.

Jeg er temmelig sikker på at Ole Erevik kommer til å juble høyt og uhemmet dersom de norske jentene nok en gang står øverst på seierspallen når medaljene utdeles i Beograd på søndag. For selv om han mener nivået på motstanden til Norge ikke er all verden i alle kamper, så er jeg ganske sikker på at han unner jentene all den suksess de kan få.

Og nå går vi for gull i Serbia.

Verdens beste Anja

Dronningen er død, lenge leve dronningen.

Det var en gang en Anja som regjerte internasjonal kvinnehåndball.

Anja Andersen drev med en helt annen idrett enn sine samtidige spillere. Hun er riktignok ikke død, men håndballkarrieren hennes er det.

Den danske håndballdronningen er trolig tidenes beste spiller, men nå er det en ny Anja som fortjener å omtales som «verdens beste Anja».

Jeg omtalte Anja Edin før EM som Norges mest håndballsexy spiller. Og hvem kan være uenig i det etter å ha sett oppvisningen hennes mot Sverige?

Les også: Et sexy EM-uttak

I likhet med sin navnesøster så krydrer hun håndballen med detaljene som veldig få andre jenter gjør. Hun tør der andre vegrer seg. Hun hopper på lukene de andre ikke ser er der.

Hun har alltid vært noe for seg selv på håndballbanen. Hun har et unikt blikk for spillet. Og med fare for å terge på meg noen; Hun er veldig guttete i spillestilen sin. Hun tør satse på de minste lukene, og hun har en rapp og god skuddteknikk.

Edin har blikket konstant på mål.  Og ser løsningene ikke så mange andre ser. Hun ser alltid når linjespiller er ledig. Edin er alle linjespilleres drømmespiller. Bare spør Heidi Løke.

Hun har alltid gått sine egne veier og aldri vært redd for å gjøre det hun har ment har vært rett. Men etter overgangen til Larvik har hun vokst de hakkene som gjør at hun nå er i verdensklasse på håndballbanen.

For ved daglig å spille på et lag i verdenstoppen, så har hun utviklet vurderingsevnen sin. Nå kommer krydderet når det skal, og hun går rett på mål når muligheten byr seg. Og ved å være farligere på mål selv, så åpner det rom for å bruke linjespiller enda mer enn før.

Det er rett og slett gøy å se Anja Edin spille håndball for tiden.

Her er mitt EM-øyeblikk så langt

Glem trickskudd og flotte redninger. Dette er mitt EM-øyeblikk så langt.

Heidi Løkes returløp mot Frankrike er håndballkunst.

Hun står inne på linjen da Ida Alstad skyter i den franske muren. Likevel rekker hun tilbake og får tak på kontringsballen mot den franske høyrevingen.

Det er vilje, hurtighet, spenst og teft. Rett og slett råskap. Og for å toppe det hele går hun rett i angrep og scorer et nydelig mål.

Se og nyt: 1286

Jeg må innrømme at jeg var blant tvilerne før kampen mot Frankrike.

Les også: Motbevis meg, jenter

Og jeg hadde aldri trodd på et sånt svar på tiltale. Det var rett og slett nydelig å se på det norske forsvaret. For en gangs skyld var det tett mellom spillerne og byttene fungerte suverent.  Og bakerst var nok en gang Katrine Lunde (Haraldsen) verdens beste. Så langt har dette kanskje vært hennes beste mesterskap. Hun har ikke hatt en eneste svak periode på fire kamper.

Jeg er ikke blant dem som har vært så veldig negativ til det tvillingsøster Kristine har prestert så langt i EM. Selv om skuddene ikke har sittet, så er hun en av få bakspillere som er i stand til å engasjere flere forsvarsspillere og få ballen videre. Det skaper sjanser uten at hun er den som får æren for det. Mot Frankrike var hun suveren. Det hun gjør med ballen er svært viktig i det norske angrepsspillet. Og i forsvar var hun og Marit Malm Frafjord begge på sitt beste. Og samarbeidet fungerte for en gangs skyld. Norge har verdens beste tvillinger. Punktum.

En enslig svale gjør ingen sommer, heter det. Jeg tør ikke friskmelde Norge etter én skikkelig bra kamp. Men hvis de holder seg på dette nivået så vinner de EM. Det er garantert. Så får vi se om de klarer å holde oppe til tross for at belastningen på enkeltspillere er større en hva de er vant med i mesterskap. Men Norge er fortsatt best trent. Så dette kan så absolutt gå veien. Men det forutsetter at man holder dette nivået i de fire neste kampene.

Første test er mot Sverige i morgen. Jeg krysser fingrene.

Motbevis meg, jenter

I kveld er Frankrike motstander for de norske håndballjentene.

En motstander som har vunnet de tre siste møtene med Norge. To ganger i oppkjøringen til mesterskapet kom Norge til kort mot de franske jentene. Og da lagene møttes i generalprøven til EM, så sparte også Frankrike storskytteren Mariama Signate.

Norge har på ingen måte imponert så langt i EM. Men man er kommet helskinnet gjennom gruppespillet med tre seirer.

Men man må huske at det beste laget Norge har møtt er Serbia, og de har ikke vært kvalifisert for de to siste mesterskap, og sist de var med endte de på en 14. plass i EM. Som selvstendig nasjon er faktisk 13. plassen i EM 2008 det beste de har prestert. Det er altså ingen grunn til å se for positivt på det de norske jentene har prestert så langt.

Norge hever seg alltid i mesterskap, og de pleier å få godt betalt for å ha det beste treningsgrunnlaget.

Men så langt har det vært så mye å sette fingeren på at det ikke akkurat lukter gull av dem.

At angrepsspillet ikke fungerer gidder jeg ikke bruke mye tid på. Det er det lenge siden det har gjort, og gullene har kommet likevel.

Det som er bekymringsfullt er at forsvaret ikke fungerer i det hele tatt, noe som igjen fører til mangel på kontringer.

Så kan man si at Norge ikke har sluppet inn så mange mål. Faktisk har man sluppet inn færrest av alle i EM. Men det er ikke på grunn av strålende forsvarsspill.

Katrine Lunde (Haraldsen) har vært nøyaktig så god som man kunne håpe at hun skulle være. Og takket være henne har Norge sluppet unna et pinlig tap så langt. For midtforsvaret med Marit Malm Frafjord og Kristine Lunde-Borgersen har ikke vært bra. Mye rom og for lite samhandling. Det hjelper ikke på at toerne blir stående for bredt, og dermed gir midtforsvaret større område å dekke.

Nivåforskjellen i den norske troppen er større enn på lenge. De beste er fortsatt veldig gode, men alternativene er få. Det viste kampen mot Ukraina. Thorir Hergeirsson må stole på sine rutinerte jenter dersom de skal ta seg til semifinale.

Derfor var det så overraskende at han faktisk valgte å la second stringsene i den kampen. I stedet for å gi de beste en positiv opplevelse, og muligheten til å få litt flyt og selvtillit. Nå ble det nok en sliteseier. Og de er fortsatt usikker på hvor de står før de møter EMs kanskje største favoritt.

Skal det bli gull denne gangen, så må man opp på et mye høyere nivå enn man har vært på så langt.

Og det starter mot Frankrike. En kamp ingen av lagene har råd til å tape.

Frankrike kommer inn i mellomspillet med et tap for Danmark. Et tap for Norge vil trolig bety farvel til semifinalene for Olivier Krumbolz’ jenter. Mens Norge helst ikke skal slippe Frankrike inn i semifinalekampen. For med tap i den kampen, så må man trolig vinne de to siste kampene mot Sverige og Danmark. Det er ikke noen ønskesituasjon.

Jeg tror de franske jentene blir for sterke. Men en skal aldri si aldri med norske håndballjenter. Stenger Lunde buret, og man ikke gir de franske målvaktene en julekveld, så kan det gå.

Jeg håper av hele mitt hjerte at de motbeviser mine dystre spådommer, både i kveld og mot Danmark og Sverige. Da kan det bli skikkelig gøy resten av uken.

Trenerne fra helvete

Serbias trener Sasa Boskovic har rotet seg opp i trøbbel etter at han var ute og plukket litt på Linn Jørum Sulland på sidelinjen.

Nå kan trolig Boskovic forberede seg på en lengre karantene for sin klåfingerhet.

Men Boskovic er for et fromt lam å regne i forhold til enkelte andre trenere rundt om i håndballverden.

Mange snakker om at Boskovic tok en Gunnar Prokop light.

Prokop taklet spiller på banen
For den gamle Hypo-treneren tok det hele et skritt lenger da han gikk inn på banen og taklet en spiller.

Det var i Champions League-oppgjøret mot Metz at han like godt stoppet Svetlana Ognjenovic på egen hånd.

1286

Selv mente han at han gjorde det eneste rette og anket utestengelsen fra all håndball i tre år. Han fikk medhold og fikk redusert utestengelsen til ett år.

Det var ikke den østerrikske veteranens eneste svin på skogen. Han har et rulleblad langt om et ondt år.

Brands knyttneve
Håndballen er full av trenerpersonligheter som har gått rimelig langt i sine opptredener på trenerbenken.

Hvem glemmer vel Heiner Brands raserianfall mot dommerne etter å ha tapt for Norge i VM i 2009.

[sumo progid=356270]

Den tyske treneren mistet fullstendig besinnelsen etter at tyskerne ble stoppet to ganger for å ta et innkast feil i sitt siste angrep.

«Forpulte geiter»
En kar som Jevgenij Trefilov har ikke mange tilhengere her i Norge. Russeren som kalte spillerne sine for forpulte geiter og drev et terrorregime.

Men da jeg konfronterte ham med stilen hans, svarte han meg at det er den han er vokst opp med og har lært av. Og at hans læremester Vladimir Maximov var mye verre enn ham.

[sumo progid=683649]

Romanias Gheorghe Tadici er heller ingen engel på benken. Han har byttet målvakt seks ganger på en omgang, og under OL-kvalifiseringen i 2008 saboterte han Ungarns lukkede trening ved å ikke ta laget sitt av banen da Romanias trening var slutt.

Kongen av dårlig oppførsel
Men ingen av dem når opp til Veselin Vujovic.

Mange vil si at serberen er tidenes beste håndballspiller. Men han er også tidenes mest usympatiske trener. Bare spør Lars Christiansen.

Den danske venstrevingen ble sparket i ryggen av Vujovic i sluttsekundene av cupvinnercupfinalen mellom Ciudad Real og Flensburg-Handewitt i 2002. Vujovic, som allerede hadde fått rødt kort og befant seg på tribunen, løp 30 meter før han hoppet inn i ryggen på Flensburg-spilleren. Han langet også ut et slag mot Lars Krogh Jeppesen.

Videoen under viser Vujovic med opprevet skjorte på tribunen fra litt tidligere i kampen.

[sumo progid=683662]

Det endte med ti måneders utestengelse.

Som trener for Vardar Skopje, gikk han fysisk løs på dommerne Thierry Dentz og Denis Reibel etter en europacupkamp mot Kadetten Schaffhausen. Da ble det nye tolv måneder med karantene.

Da KIFs oppmann sikret opprykk
Og hvis du tror at episoder som den med Boskovic og Sulland ikke kan skje i Norge, så tro om igjen.

I 1994/95-sesongen kjempet vi i Norrøna med Kristiansand om opprykk til eliteserien.

KIF hadde et poengs forsprang på oss da vi møttes i Gimlehallen. Vi burde altså vinne for å ha sjanse på den direkte opprykksplassen.

KIF var ledet av ingen ringere enn Bent Svele, og et lite minutt før slutt scoret KIF. Jeg husker ikke helt om de tok ledelsen med ett mål eller om de utlignet. Men vi valgte i hvert fall å ta ut målvakt for å spille med en ekstra utespiller.

Vi sendte Vidar Gjesdal på banen med målvaktstrøye, og ingen i KIF fikk det med seg. Vi lå an til å få et stort overtall på høyresiden da en spiller på KIF-benken tok tak i trøyen til Vidar for å stoppe ham. Vidar kom seg unna den gangen, men det gjorde han ikke da KIFs oppmann fant ut at han skulle redde opprykket. Hva som skjedde husker jeg ikke helt, men Vidar gikk i gulvet og nådde ikke frem.

Etter kampen ble det rimelig ampert i Kristiansand. Men verken dommere eller sekreteriat hadde fått med seg hva som skjedde, så det hele kokte bort uten konsekvenser. Og heldigvis rykket vi opp etter kvalifisering, så episoden fikk ingen store følger.

Moralen får være at en bør holde seg langt unna motstandernes benk. Du vet aldri hva som kan skje i kampens hete!

Hun er nøkkelen til norsk suksess

Så er adventstiden over oss, og like sikkert som at lysestakene kommer frem, så skal håndballjentene spille om medaljer i et mesterskap.

I fjor var jeg bombesikker på norsk gull, også etter tapet for Tyskland i åpningskampen. Det var jeg også i sommerens OL. Selv da ingenting så ut til å fungere. Sikker på gull er jeg definitivt ikke nå.

Og til min store overraskelse går jentene nå ut og sier at de skal ta gull. Det strider mot alt disse jentene har stått for tidligere.

Det har gått i fokus, arbeidsoppgaver og en kamp av gangen. Noe de selv har hevdet har vært et suksesskriterium for dem. De har ikke latt seg lokke utpå av pressen.

Nå gjør de det selv – og det før EM starter.

Det kan være et godt tegn. Et tegn på stor selvtillit og vinnervilje. Men det kan også være et tegn på at man er litt for trygg.

For det er lett å se seg blind på at Norge er regjerende mester i alt som arrangeres av mesterskap. Men etter OL-gullet i London har Norge vunnet en av seks kamper!!!!

Ni av OL-mesterne er med til Serbia, men det er ikke nødvendigvis nok til å ta et nytt gull.

Aldri før har et norsk landslag vært så avhengig av at en spiller lykkes som nå.

For hvis ikke Katrine Lunde Haraldsen er tilbake på sitt aller beste, så tror jeg Norge kan glemme gullmedaljer. Da kan det faktisk bli tøft å nå en semifinale til og med.

Norges fremganger de siste 15-16 årene har vært tuftet på at man har vært best i forsvar, hatt den beste målvakten, vært best trent og hatt størst bredde.

For selv om jeg mange ganger har vært frustrert over Marit Breivik og Thorir Hergeirssons ukuelige tro på at alle i troppen er like god, så har rulleringen på troppen gjort at de har stått med spillere med mye mindre belastning enn motstanderne i semifinale og finale.

Men i oppkjøringen har Hergeirsson gått rundt på mye færre spillere enn han pleier. Så hvorfor skal han da gi sine nest beste mer tillit når alvoret starter?

Årsaken til at alt står og faller med Lunde Haraldsen denne gangen er først og fremst fordi Kari Aalvik Grimsbø er gravid og pleier magen hjemme i Danmark. Men minst like viktig er det at Norge ikke er like bunnsolid i forsvar som de vanligvis er.

Vi så det allerede i OL. Laget mangler midtforsvarere av format. Marit Malm Frafjord og Kristine Lunde-Borgersen er de to som har mest erfaring som treere, men de to har aldri fungert sammen. De blir for like i spillestilen. Tidligere ble forsvaret kraftig svekket av å få Malm Frafjord på banen. Nå må hun være der for at forsvaret skal fungere. Men hun er ikke blitt nevneverdig bedre. Ida Alstad og Karoline Næss er brukbare forsvarsspillere, men de er ikke treere i verdensklasse. Langt ifra.

Og uten forsvarsspill av verdensklasse, er man enda mer avhengig av målvaktsspill i ypperste verdensklasse. Hvis ikke ryker også kontringsspillet. Ikke bare er det der Norge scorer mest mål, men det er også med på å dra opp tempo i kampene og gi Norge valuta for at man har det beste fysiske grunnlaget. Derfor må Lunde Haraldsen være bedre enn best. Og helst i hver kamp.

Det var hun ikke i OL. Hun har vært bedre for Györ etter det, men hun overbeviste ikke i møbelcupen i Bergen før avreise til Serbia. For Silje Solberg kommer ikke til å redde henne slik Aalvik Grimsbø gjorde i OL. Solberg er en lovende målvakt, men ikke forvent for mye av henne nå.

For flere og flere nasjoner har skjønt hvordan de skal spille mot Norge.  Frankrike har fått et godt tak på Hergeirssons jenter. De drar ned tempo i kampene. Er disiplinert i angrep og hindrer Norge i å kontre. Tyskland brukte samme oppskrift da de slo Norge i VM i fjor.

Men i Anja Edin har Norge en joker. En spiller som kan gjøre det uventede i angrep. Som gjør Norge mindre forutsigbar. Det kan gjøre opp for det man mangler i forsvar.

Les også: Et sexy EM-uttak

Norge tåler ingen feilskjær. Skulle man f.eks. gå på en smell mot Serbia, så tåler man neppe tap for Frankrike i mellomspillet. Der venter trolig også Sverige og Danmark.

Norge er den største favoritten til EM-tittelen, sammen med Frankrike og Spania.

Frankrike har mye det samme som de har hatt de siste årene. De er knalltøffe i forsvar, og er disiplinerte fremover. I Mariama Signate har de en skytter av verdensformat – som ikke var med da de slo Norge i Bergen. Og Allison Pineau er en klassespiller. Men de sliter litt på målvaktsplass. Siden Valerie Nicolas ga seg har de hatt trøbbel bakerst. Og når Amandine Leynaud nå er skadet, så kan det bli deres bane. Cleopatre Darleux har utviklet seg etter overgangen til Viborg, men er likevel  ikke en målvakt som vinner mesterskap.

Spania blir veldig spennende å følge. I motsetning til Frankrike, så har de plutselig fått en målvakt av klasse. Til tross for at hun knapt er 170 centimeter høy, så har Silvia Navarro vokst opp på et stabilt høyt nivå. Spania har også vært ute på overgangsmarkedet. Alexandrina Barbosa har tatt turen over grensen fra Portugal og fått seg spansk pass. Hun er spilleren Spania har manglet når de har tatt bronsemedaljer i de siste mesterskapene. En trussel fra distanse. I tillegg er Nerea Peña skadefri og med for fullt. Det gjør Spania til en meget seriøs utfordrer til gullet denne gangen.

Da jeg snakket med Karl Erik Bøhn i forrige uke så var det nærmest en sensasjon hvis Ungarn gikk videre fra gruppen sin. Men Pustaens døtre har vært borte fra mesterskap en stund nå, og er revansjesugne. Spillerne har gjort det sterkt internasjonalt med både Györ og FTC. I mine øyne er Ungarn en meget mulig semifinalekandidat. Og Bøhn er jo som kjent pessimist av natur.

Russland er også et interessant lag. Hvordan responderer spillerne på at Jevgenij Trefilovs terrorregime er over? Slipper de seg løs eller blir de mett og lat når ingen pisker dem på sidelinjen? Med Maria Sidarova i mål, så har de også en målvakt som kan løfte dem inn i en semifinale.

Bojana Popovic er borte, men Montenegro er likevel en kandidat til medalje i Serbia. For Milena Knezevic har gjort savnet av superstjernen mindre enn fryktet. Knezevic er toppscorer i Champions League og har storspilt for Buducnost. Og i tillegg er jo Katarina Bulatovic fortsatt med.

I tillegg kan jo både Sverige og Danmark blande seg inn dersom de får max tur.

Det morsomme er at det neppe har vært mer åpent, men det kan også bety at semifinalene går uten Norge. Selv om jeg egentlig ikke tror det skjer, så er det mulig…

Et sexy EM-uttak

Like sikkert som at etter høst kommer vinter, så kommer det et EM samme år som OL.

Det pleier også å prege disse mesterskapene, som stort sett blir spilt uten en rekke stjerner.

Landslagssjef Thorir Hergeirsson gikk i september ut og forsikret om at alle OL-vinnerne fra London var klar for EM i Serbia.

Forfall etter forfall
Men den gang ei. I tur og orden har de falt fra. Kari Mette Johansen, Amanda Kurtovic, Kari Aalvik Grimsbø og Gøril Snorroeggen. Alle med gyldige forfall.

Det åpner for nytenkning. Og jammen ble det nytt fra den sindige islendingen.

Seks mesterskapsdebutanter fant han plass til i troppen som drar til Serbia. Og jo mer jeg ser på troppen, jo mer spennende synes jeg den er.

Ruud Gullit lanserte begrepet «Sexy Football» da han var manager i Newcastle. Med det mente han at The Magpies skulle underholde og spille offensiv fotball. Og det gjorde de. Men resultatene uteble fordi laget var fullstendig ubalansert og manglet mye i det defensive.

Og overfører en det til fotball, så har så absolutt Hergeirsson gjort et sexy EM-uttak. For mer unorsk mesterskapstropp tror jeg ikke jeg har sett. Det må i så fall ha vært til EM i 2000.

Mangler forsvarssjefer
Det som har vært grunnmuren i den eventyrlige norske håndballsuksessen på 2000-tallet har vært et bunnsolid forsvar, best målvakter og lynhurtig kontringsspill. Da har det ikke vært så farlig at det etablerte angrepsspillet har vært så som så til tider. Har du Gro Hammerseng og Tonje Larsen i midtforsvaret, så trenger du ikke spille etablert angrep.

Jeg mistenker at dette uttaket har gitt Hergeirsson flere lange kvelder. Og jeg tipper han forsøkte i det lengste å finne en plass til Mari Molid for å få mer forsvarsfibre med. Men Levanger-spilleren har ikke tatt nivået de gangene hun har fått sjansen, og valget falt derfor på mer offensive krefter.

For offensivt står ikke dette laget tilbake for gjengen som tok OL-gull i sommer. Inn i laget kommer den mest kreative og håndballsexye spilleren som er i landet i øyeblikket, nemlig Anja Edin. Hun har blomstret voldsomt i Larvik, og viser i Champions League at hun også kan leke med de beste. Nå får hun også boltre seg med Heidi Løke. Kanskje sitter noe av telepatien fra Gjerpen-tiden igjen hos de to?

Over og ut for Nøstvold?
Linn Gossé har ventet lenge på sjansen sin i et mesterskap. Da Kari Mette Johansen ga seg på landslaget, var det naturlig å la forrige sesongs beste spiller i Postenligaen få muligheten til å vise seg frem i EM.

Spennende er det også at Ida Bjørndalen får sjansen. Og kan bety slutten på Tonje Nøstvolds landslagskarriere. For Byåsen-spilleren har ikke imponert i sine siste mesterskap. Samtidig har Bjørndalen gjort det veldig godt i Danmark. Hun er også noe så sjelden som en venstrehendt toveisspiller. Noe som faktisk gir Hergeirsson et pluss i forsvaret sitt.

Karoline Næss har vært reserve i to mesterskap og får nå sjansen på banen. Hun er nok den som må inn og gjøre en forsvarsjobb dersom midtforsvaret med Marit Malm Frafjord og Kristine Lunde-Borgersen ikke fungerer. For det gjorde det definitivt ikke i OL. Da måtte Gøril Snorroeggen inn for å tette igjen i midten.

Må ha Lunde Haraldsen i form
Helt bakerst er man avhengig av at Kristine Lunde Haraldsen finner tilbake til sitt vante jeg. I OL var hun langt unna det nivået vi er vant til å se henne på. Men i ettertid har det også kommet frem at hun gikk gjennom et samlivsbrudd i sommer, noe som kan ha vært medvirkende til at prestasjonene ikke var som forventet.

Men i EM må hun stå uten sin keeperteamvenn Kari Aalvik Grimsbø. Aalvik Grimsbø kom inn og storspilte i OL og reddet Norge i flere kamper da Lunde Haraldsen ikke hadde dagen. Nå har hun baby i magen og skal se EM på TV. I stedet blir Silje Solberg den som skal holde benken varm og gi vannflasken til Lunde Haraldsen. Solberg er en god målvakt i Postenligaen. Men det er ikke hun som vinner EM for Norge.

Jeg har ikke glemt Maja Jakobsen, som er den siste nykommeren i troppen, men Storhamar-spilleren kommer neppe til å spille den største rollen i Serbia.

Som sagt så er det en sexy og spennende tropp Hergeirsson har trommet sammen. Og for en gangs skyld er det ikke sikkert Norge er best defensivt. Det kan bli spennende å se hvordan det utarter seg. Om det er godt nok til å vinne EM får tiden vise.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.