Going for gold…

Jepp. Du leste tittelen rett. Vi går for gull i veteran-NM. Du har sikkert hørt det før fra denne kanten, og tar det helt sikkert ikke på alvor. Men denne gangen mener vi at vi kan kjempe om edelt metall i Stavanger.

Etter å ha vært programhelter i flere år, med store og fagre løfter om gull og grønne grantrær, så skal vi gjøre alvor denne gangen. Vi skal ikke komme til mesterskapet med store forventninger og gå på trynet nok en gang.

Etter fadesen på hjemmebane i 2011, der vi regnet oss selv ut av sluttspillet, og den bitre nedturen i 2012, da vi havnet i dødens gruppe og røk ut for de kommende norgesmesterne fra Kragerø, så tok vi et sabbatsår i 2013.

Les også: Hater, hater, hater NHF
Les også: Regnefeil, folkefest og de beste er best

Mange store idrettsutøvere har tatt en pause og kommet sterkere tilbake. Så også våre aldrende håndballkropper.

I fjor debuterte vi i G40-klassen i veteran-NM, og for første gang klarte vi å ta oss til sluttspillet. Etter en mildt sagt imponerende kamp mot Alta, ble Norrøna motstander i neste runde.

Allerede før 2014-mesterskapet var en tanke blitt unnfanget. En tanke som vi nå håper skal vokse seg til et kjærlighetsbarn av en kongstanke. En tanke det smaker gull av.

For var ikke flere av oss i Tertnes-laget gamle Norrøna-gutter? Og var ikke Norrøna-gjengen lei av å være et nestenlag? Hva om vi tok det beste fra begge leirer og gjorde det til et mesterlag?

Etter at Norrøna sendte oss ut, så skjønte vi hva vi måtte gjøre. Og da Norrøna måtte klare seg uten medaljer i de yngre årsklassene igjen (Oddvar Jakobsen, Harold Sletten og de andre som er innunder ulike AFP-ordninger abonnerer på gull), så ble tanker omgjort til handling. Unnfangelsen ble til en vellykket fødsel etter et rekordkort svangerskap. Vi tok det beste av Norrøna og la til det beste av Tertnes. Og begynte jobben med å gjøre kjærlighetsbarnet enda vakrere.

For vi kunne ikke vente ni måneder dersom vi skulle bygge et lag med rett til å drømme om medaljer.

Vi hadde et ufravikelig krav: Ingen spillere fikk være med som ikke har A-kamper for Norrøna. Vi skulle ikke lage et mesterlag med håndplukkede spillere fra hele landet.

Undertegnede og Norrønas selverklærte pater familias, Eirik Berge, satte i gang en spillerjakt som en Premier League-manager med ubegrenset limit på kredittkortet ville vært stolt av.

Vi er ikke rent lite stolt over hva vi har klart å få på plass heller. For Bjørn Lindgård er kommet fra Grane. Arendalitten var kjent for å bo i en «leilighet det ikke lukter svette i» da han spilte for Norrøna på 1990-tallet. Nå er han Stords egen «Mr Kettlebell». Han holder ikke bare seg selv i form, men også den delen av Sommarøyas innbyggere som faktisk bruker helsestudiokortet sitt.

Fra Åsane kom en av veteranhåndballens aller største. Jarle «Artisten» Alvær er fortsatt verdt inngangspenger for å se spille håndball. Det var ikke mange som hadde høyere scoringssnitt enn ham i de fire øverste divisjonene forrige sesong. For det er i Norrøna han fortsatt er aktiv, og det er nok av 18-åringer i både Hordaland og Sogn og Fjordane som har mareritt om pasningsfinten til en av norsk håndballs mest undervurderte høyrevinger.

Det er kanskje ikke så rart at pengesterke bæringer prøvde å lokke denne duoen til Stabæk. Men av og til vinner hjertet over lommeboken. Både Bjørn og Jarle takket nei til lukrative avtaler med de blaa. I stedet vendte de «hjem» til Norrøna.

For en gangs skyld kommer jeg ikke til å bli skuffet over lite spilletid. For nå skal jeg være på lag med en av de mest meritterte målvaktene som har spilt klubbhåndball i Norge. Det er vel kun Mats Fransson som kan vise til flere internasjonale titler enn Jan Stankiewicz.

«Jas» kunne med litt mer trening fint fortsatt stått i Grundigligaen. «Veggen fra Bolzano» kan komme til å stenge buret helt for oss. Da står jeg gladelig i dress på sidelinjen og styrer troppene. Man kjenner sine egne begrensninger, og er det en ting jeg mangler i medaljesamlingen min så er det et NM-gull som spiller.

En mann som har holdt lekestue med russiske verdensstjerner i en EM-semifinale, går foran en som aldri var god nok for eliteserien – hver eneste dag i uken. Og skal jeg få NM-gullet mitt, så bør jeg nok sitte mest mulig på benken når sluttspillet starter.

Men selv om vi har samlet en solid gjeng, som vi selv syntes det lukter gull av, så er Stavanger IF på hjemmebane.

Tradisjonen tro har Rune Marki & co samlet en gjeng som knuser oss på antall landskamper. Og selvsagt må de tåle det store favorittstempelet i pannen. De spiller tross alt på hjemmebane.

Men de skal ikke få spasere seg til NM-gull denne gangen. Selv ikke med en idrettspresident på laget. Det er ikke bare vi som ønsker å forhindre en heidundrandes gullfest på Beverly søndag kveld. Stabæk er allerede nevnt. Og en vet aldri hva Drammen, Follo og Kragerø kommer med.

Men en ting er i hvert fall sikkert. Det blir mye underholdning i Stavanger til helgen.

Vi holder ingenting hemmelig. Så her får dere troppen vår. Vi har såpass tro på oss selv at vi ikke bryr oss om motstanderne nå får en liten uke på å analysere oss.

Troppen:
Jan Stankiewicz
Hans Brunvatne
Stig Nygård

Jarle Alvær
Vidar Gjesdal
Lars Riis Ellingsen
Joachim Nøkleby
Pål Gjellestad
Jon Heldal
Bjørn Lindgård
Atle Harald Sandtorv
Robert Barsnes
Tore Helgesen
Petter Rognaldsen
Ketil Aase
Eirik Berge