Regnefeil, folkefest og de beste er best

Jeg har debutert i veteran-NM i håndball. Sirkelen er nå komplett. 30 år etter at jeg spilte min første håndballkamp, har jeg igjen spilt “aldersbestemt” håndball. I klassen Gutter 35.

Jeg måtte bokstavlig talt børste støv av skoene mine.
20111030-201709.jpg

Alle “visste” at SIF ville vinne vår klasse. De var suveren i fjor, og forsterket laget med Stian Vatne og Rune Skjærvold i år. To karer som har spilt litt håndball før. En må visst ha dispensasjon for å få være med på laget dersom man ikke har A-landskamper. 😉

Så bra er laget at Stian Vatne ble byttet ut i forsvar. Han var rett og slett ikke god nok i deres 3-2-1-forsvar!!!

“I som har tjent pengan mine på å spille forsvar de siste åran…”, var kommentaren hans til at han bare fikk spille angrep.

Selv om laget vi hadde med Tertnes slett ikke var en gjeng med førstereisgutter, så skjønner man at dersom vi andre skulle ha en sjanse, så måtte vi benytte utenomsportslige kanaler for å skape frykt hos siddisene.

Vi valgte å bruke Twitter. Vi solgte oss inn som en tittelkandidat i god tid før NM, og fulgte opp underveis.

Åpningskampen vår ble et sviende åttemålstap for et godt Fet-lag, som for øvrig bare var god i denne kampen!!!

På Twitter het det at det var et kalkulert tap for ikke å bli puljevinner og møte SIF i kvartfinale. Vi ville jo ha drømmefinalen. Sannheten er at vi var sjanseløs.

I kamp to mot Skogn (uten Marit Breivik) klappet vi kollektivt sammen fra start. Åtte minutter før slutt lå vi under med seks mål. Da tok vi tak og sekundet før slutt utlignet vi. Med 13-13 levde fortsatt håpet om avansement. Fortsatt helt etter planen på Twitter.

Men det var tydelig at twittermeldingene hadde trigget noe hos favorittene. Sent lørdag kveld fikk vi vite hva som ventet oss når vi møttes. Og det hørtes ikke spesielt behagelig ut.

Etter at Fet slo Skogn, visste vi at det ville bli målforskjellrace mot Gøy. Men det var ingen resultatservice i hallen, og det var ingen mobildekning der, slik at vi fikk sjekket på internett. Dermed måtte vi ta det på husken, og kom frem til seksmålsseier burde holde.

Vi ledet 9-2 til pause og satte på cruise control. Vi bommer på store sjanser, og kontrollerte inn til 14-8-seier, og stor Skogn-jubel.

Det var faktisk to mål for lite…

Dermed ble det ingen drømmefinale mot SIF. Det ble ikke en gang åttedelsfinale. Men jeg har i hvert fall strupehodet i behold.

Og SIF? Joda, de ble selvfølgelig mester. For tredje år på rad.

Men resultatene er egentlig underordnet. Veteran-NM er en sosial happening. Mellom 2000 og 3000 aldrende håndballspillere. Noen fortalte meg at det er Norges nest største idrettsarrangement, etter Norway Cup. Om det stemmer vet jeg ikke. Folkefest var det i hvert fall. Sjøslag vil kanskje også noen kalle det.

Uansett hvor man snudde på seg så traff man på kjentfolk. Folk du spilte med og mot for både 10, 15 og 20 år siden.

Gamle landslagsstjerner så man over alt. Mette Davidsen, Trine Haltvik, Janne Tuven, Wenche Halvorsen, Stian Vatne, Simen Muffetangen, Rune Skjærvold, Brede Larsen og mitt eget gamle forbilde Espen Karlsen (da jeg var 12 år flyttet jeg fokus over på Tomas Svensson) for å nevne noen.

En ting er i hvert fall sikkert. Jeg har ikke spilt mitt siste veteran-NM. Nå er det rett på voksenopplæring for å friske opp matematikkegenskapene, så får vi prøve igjen i Stavanger neste høst.