Notater fra engleskolen

Jeg vil først få nytte anledningen til å si unnskyld til medelevene mine på engleskolen denne uka dersom noen skulle synes det var ubehagelig at jeg var der. De tilbakemeldingene jeg har fått fra de som var med på kurset, og det er ganske mange, er at de syntes det var bra at jeg var der. Og synd at jeg ble kastet ut.

Det hele startet for rundt en uke siden med et oppslag i Stavanger Aftenblad der prinsesse Märtha Louise fortalte at hun kunne kommunisere med døde. Slikt er selvfølgelig godt stoff, og i løpet av et par dager dukket det opp uttalelser og meninger om prinsessen og prinsesseskolen i de fleste norske medier. På pressekonferansen onsdag uttrykte prinsessen at hun blir misforstått, og mente journalistene som var der ikke hadde satt seg inn i hva engleskolen handler om. Og hun har nok et poeng. Felles for så godt som alle som har skrevet eller sagt noe om engleskolen den siste uka, er at ingen har vært på prinsessens kurs.

Det var med blandede følelser jeg møtte opp på misjonssenteret “Himmel og Hav” på Sola onsdag ettermiddag med billetten i lomma. Jeg hadde kjøpt den på Billettservice som alle andre, og oppgitt fullt navn og adresse. Men jeg visste at prinsessen ikke ønsket å ha journalister til stede. Derfor hadde jeg bestemt meg for ikke å si noe om at jeg var journalist, dersom ingen spurte. Følelsen av å være en ulv i fåreklær har sjelden vært mer nærliggende, særlig når prinsessen åpner kurset med å si at hun nå håper at alle journalister har dratt hjem. Men ingen spør om jeg er journalist.

Jeg har fra før ikke vært på noen kurs av denne typen. Samtidig framstår kurset langt mindre mystisk enn jeg på forhånd hadde forestilt meg. Vi er et sted mellom 60 og 70 deltakere. Vi er seks menn (to viser seg å være prinsessens sikkerhetsvakter) og sitter i en halvsirkel vendt mot lærerne våre.

Vi begynner med meditasjonsøvelser der målet er å kjenne sin egen kropp og sine egne energier. Først får vi beskjed om å lukke øynene, deretter skal vi legge hånden mot hjertet og kjenne pulsslagene mot håndflaten. Vi forsøker å kjenne pulsslagene andre steder i kroppen, puster dypt og synger toner som faller inn. Hadde noen kommet inn i rommet og sett meg der jeg satt med øynene lukket og sang av hjertets lyst, ville de nok ha stusset litt, men i denne settingen var det i grunnen en helt naturlig ting å gjøre.

Videre lærer vi at alle mennesker har en aura, et energifelt rundt kroppen. Den har en slags eggform, og ligger normalt 30 til 50 cm ut fra kroppen. Denne auraen har en tendens til å flyte litt ut, forteller prinsessen, så det er viktig å klikke den på plass. Gjennom øvelser skal vi forsøke å plassere auraen vår, og kjenne på den. Etter å ha kjent etter den en stund, er det som man får en liten følelse av å være inne i et skall, som man også kan snu på og flytte rundt. Vi får også i oppgave å forsøke å finne en medelevs aura. Min partner klikker auraen sin på plass, men sier ikke om den er helt tett inntil kroppen, om den er i normalposisjon eller om den er langt ute i rommet. Om jeg kjenner noen aura, eller om jeg tror jeg kjenner en er umulig å si, men jeg finner ifølge medstudenten min auraen hennes begge gangene. Verre går det for henne. Hun bommer på begge forsøk. Dermed minner det hele nok litt mer om tilfeldigheter enn ferdigheter. Prinsessen er uansett ikke i tvil. Hun sier hun kan se auraene våre rundt om kring i rommet, og ber oss stadig om å konsentrere oss og få på plass auraene våre.

Etter seks timer på englekurs, i en kort pause, ser jeg plutselig prinsessen komme mot meg. Hun ber meg bli med utenfor og jeg skjønner straks hva som har skjedd. Jeg sier spontant til henne at hun nok er skuffet over meg, men hun tar det i grunnen fint. Sammen med Elisabeth Samnøy forteller de meg at de ikke kan nekte meg å være her, men at de regner med at de andre i klassen vil reagere negativt. Og at de ikke ville ha våget å komme tilbake igjen neste dag, om de var meg. Så får jeg beskjed om å gå og sette meg på plassen min igjen.

Prinsessen begynner kurset igjen, men etter en liten stund stanser hun og sier at hun har en opplysning å komme med. Hun ser ned på meg og forteller at jeg jobber i TV 2. Mellom 60 og 70 par øyne vender seg impulsivt bakover og stirrer på meg. Det går et sukk gjennom forsamlingen. Jeg tar ordet og forklarer at jeg hadde meldt meg på dette kurset fordi jeg ønsket å se hva dette egentlig var for noe. At mange har forestillinger og meninger om det som skjer på englekurset, men at få egentlig vet så mye om det. Og jeg forteller at jeg om en halv time skal bli intervjuet på 21 Nyhetene om hvordan jeg har opplevd kurset så langt.

Prinsesse Märtha Louise fortsetter med en meditasjonsøvelse som skal hjelpe mot det som nettopp har skjedd. Vi lukker øynene og skal forsøke å få det ut av kroppen. De som føler at TV 2 har brutt seg inn forbi auraen sin, skal få TV 2 ut.

Neste dag, tilbake i lokalene, er jeg svært spent på hvordan jeg blir mottatt. Litt overraskende kommer den ene kursdeltakeren etter den andre bort til meg og sier at de så meg på TV og at de syntes det jeg fortalte var bra. Mannen min hørte deg på TV og han skjønte litt mer hva dette dreier seg om, sier en. Det er bra du er her, så får folk vite at dette er ikke så mystisk som mange vil ha det til, sier en annen.

Men et par minutter før vi begynner kommer prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy bort til meg og sier at jeg ikke får lov å være der. Prinsessen mener jeg har vært der på falske premisser. Samnøy mener elevene må slippe å føle at de er en del av et realityshow. Jeg forsøker å forklare at jeg ikke har til hensikt å utlevere noen her inne og at det eneste jeg ønsker er å få med meg siste del av kurset. Og at medelevene mine så vidt jeg kan skjønne ønsker at jeg skal bli. Og nå har vi tross alt kommet til den delen av englekurset der vi skal lære om engler. Men det er ingen bønn. Jeg må ut.

Et par timer seinere ringer prinsessens sekretær og ber om å få kontonummeret mitt. Hun vil refundere kursavgiften. Jeg ville heller vært til stede slik at jeg kunne fortalt hva prinsessens englekurs handler om.