Sykehjemskøen som forsvant

Vi har operasjonskø, sykehuskø, soningskø og boligkø. Og barnehagekø, om den fortsatt finnes. Men sykehjemskø har vi hørt lite om de siste årene. For før vi kan snakke om en kø, må vi ha tall som viser hvor mange som står i køen.

Det finnes i dag ingen offisiell statistikk som kan fortelle oss hvor mange her i landet som venter på et heldøgns omsorgstilbud i kommunene. Vi har spurt Helsedepartementet, Helsedirektoratet, Statistisk sentralbyrå, KS, politikere og forskere. Ingen kan svare. For dem som sitter med ansvaret, er det kjanskje mest behagelig slik.

Jeg har jobbet som journalist i noen år nå. Og med jevne mellomrom dukker det opp tips om eldre som venter på et pleietilbud i kommunen. Sakene opprører ofte mange, og får politikere til å reagere. Og hver gang forsøker vi å finne statistikk eller tall som kan fortelle oss om dette er et enkelt tilfelle, eller om det er mange som er i samme situasjon. En dyktig kollega som har jobbet i bransjen enda lengre enn meg fortalte her om dagen at journalister på midten av 90-tallet ofte refererte til et tall over hvor mange som ventet i sykehjemskø. Tallet var høyt og gikk igjen fra artikkel til artikkel, fra redaksjon til redaksjon. Men så viste det seg at ingen visste hvor dette tallet egentlig stammet fra. Og redaksjonene droppet å bruke det.

I vår bestemte vi i TV 2 Nyhetene at vi ville finne ut hvor mange det er som venter på heldøgnspleie her i landet. Vi fant mange tall som viser hvor mange nye plasser det vil være behov for når eldrebølgen skyller inn over oss i 2015, i 2020 og i 2030. Men vi fant ingen oversikt over dagens situasjon.

Siden 28. mai i år har jeg kontaktet ansvarlig for sykehjem og heldøgnspleie i samtlige norske kommuner. Rundt halvparten av kommunene har svart ved hjelp av et spørreskjema på nett. De resterende kommunene har ettervert også svart, en etter en. Noen på e-post, andre på telefon. En del kommuner har nok fått både ti og kanskje 20 påminnelser, andre har blitt oppringt daglig i flere uker.

Jeg kan se at mine henvendelser kan ha vært slitsomme i en ellers travel hverdag. Kommunene rapporterer allerede både til Statistisk sentralbyrå, til Helsedirektoratet og til Helsetilsynet. Andre har mislikt spørsmålsstillingen, eller har ment at det ikke er mulig å svare på spørsmålet. Mye av grunnen til dette er at det er en utbredt oppfatning i kommunene at det ikke er lov å operere med noen venteliste til heldøgns omsorg. Men hvis det ikke finnes noen venteliste, hvordan vet inntakskontorene da hvem det er som skal overta plassen til Olga, når plassen hennes på sykehjemmet blir ledig? Svaret jeg får er ofte slik: Vi har ingen venteliste, vi har bare en liste over personer som venter.

På TV 2 Nyhetene i kveld forteller vi at 3068 eldre og syke venter på å få tildelt en plass på sykehjem eller omsorgsbolig med heldøgnspleie. Takk til alle i kommunene som har hjulpet oss og svart på spørsmålene våre!

Et kongebudsjett

Det er historisk sus over budsjettet Sigbjørn Johnsen nå legger fram. I alle fall for beboerne i Henrik Ibsens gt. 1. Noen vil synes det er råflott av regjeringen å bruke 112 millioner kroner på å legge nytt kobbertak på Slottet. Andre vil stusse på at pengene ikke har kommet før.

Historiker Monica Mørch ved Norsk Folkemuseum har på oppdrag av Statsbygg skrevet en rapport om slottets tak fra 1845 til 1994. Den viser at debatten om kongens tak faktisk er like gammel som slottet selv.

Slottet
Ifølge Mørch sto slottet ikke til publikums forventninger da fasaden ble avdekket sommeren 1844. Spesielt var det tekket med sortglasserte takstein som høstet kritikk. Etter krittikken utarbeidet slottsarkitekt Linstow nytt forslag, hvor han foreslo et tilnærmet flatt tak, skjult av et støpejernsrekkverk. Stortinget bevilget i 1845 midler til forandringer som også innebar utvidelse av sidefløyene. Taket ble bygget om til et nærmest flatt tak tekket med falsede jernplater.

Men det flate taket skapte problemer. De ubehandlede jernplatene rustet, og allerede i 1866 ble nytt jerntak lagt på slottets midtparti. Utbedringer av gesimsen fra 1870-årene tydet på vanninntrengning, som følge av uheldig konstruksjon. Problemene førte til sterk uenighet mellom slottets ansatte og innleide arkitekter om skadeomfanget. Billige løsninger og midlertidige reparasjoner ble utført både i 1880-årene og 1890-årene. I 1905 måtte søndre hovedfløys tak utbedres etter at en storm tok deler av taket. I februar 1920 ble det mer dramatikk, da en kvinne ble slått bevisstløs under et is- og snøras fra slottets tak.

Første større omlegging av taket ble gjort i perioden 1928 til 1931, med stadig nye bevilgninger, og uenighet om størrelsen på bevilgningene. Og det skulle vise seg at den nye taktekkingen ikke var førsteklasses. Allerede i 1931 ble det oppdaget rust på de nye takplatene.

På slutten av 40-tallet ble det bevilget penger til kobbertak på slottet. Også den gangen hadde mange meninger om pengebruken til et land midt i gjenreisningstiden. I et innlegg i Dagbaldet i september 1948 skrev signaturen L.W. følgende:

“Det er ikke mer enn 19-20 år siden hele taket på Slottet, unntatt et lite stykke mot gårdsiden, ble tekt om med gode galvaniserte jernplater som ble undermalt med blymønje liksom det ble pålagt et nytt solid bordtak ovenpå det gamle, med tykk Icopalpapp som isolasjon. En kan ikke tenke annet enn at denne tekkingen skulle være fullgod også i dag, hvis den ikke har vært utsatt for noe ekstra eller vært ualminnelig slett vedlikeholdt. Det forekommer en at skattyternes penger her blir brukt på en lite forsvarlig måte. En har nemlig ikke inntrykk av at statskassen er så full at det kan bevilges penger uten hensyn til hvordan de blir brukt.”

Kobbertaket sto ferdig 7. september 1955, men heller ikke det nye kobbertaket skulle vise seg å være problemfritt. Allerede i 1965 dukker den første fakturaen på reperasjon av lekkasje på kobbertak opp fra Franke Onsrud blikkenslageri. To år etter dukket nok en faktura fra Onsrud opp, også denne gangen etter lekkasje. Og disse fakturanene fortsetter deretter nærmest årlig. 70- og 80-tallet fortsetter med stadige utbedringer av rekkverkene på takene og mindre reparasjoner av lekkasjer.

Skjæggestad mekaniske verksted gjennomgår takets hovedfløy i 1982 og skriver følgende i sin rapport:

“Det viser seg at det er ikke bare noen få, men mange små punkter som det er lekkasjer. Det være seg i falser, overganger mellom de forskjellige falser fra forskjellige retninger, overganger gradrenner/takflate. Detter har vi selvfølgelig loddet, smurt med firal eller Permaroof som en nødløsning, slik at det holder over vinteren.” (…) “Den fuktighet som har kommet inn under kopperet, det være seg direkte lekasjer [sic.] eller kondens har gjort at hodene på pappstiften er helt rustne. Noe av grunnen er jo også at galvaniseringen like etter krigen heller ikke var så god som i dag. Dette er ting vi med forskrekkelse så når vi tok opp og rep. den ene gradrennen. Pappen som lå der under ustanselig fuktighet hadde svellet slik at den var ca. 3 ganger så tykk som den skulle være.”

I mars 1989 skrev hoffsjefen til Finansdepartementet at det nå var nødvendig med ekstraordinære takarbeider. Allerede i juni samme år ble det satt av 800.000 kroner til takreparasjoner og varmekabelanlegg. Også på statsbudsjettet for 1990 ble det bevilget 500.000 til diverse takutbedringer.

I 1991 sendte kobber- og blikkenslagermester Sigfred Bentzen & Sønn AS iinn en lengre tilstandsrapport for taket. Firmaet mente at kobberet fremdeles hadde mange års levetid igjen, men at det i forbindelse med spesielle punkter var en del svakheter som burde utbedres, blant annet sprekker langs mønefalsen på hovedtaket, sprekker ved fals i knekkpunkter og sprekker i falser i fotrenne. Blikkenslagermesteren setter opp to alternative løsninger. Den ene er å utføre midlertidig tetting av skader. Den andre er å skifte ut hele taket, noe han antydet ville komme til å koste 5 millioner kroner.

Mange har spurt seg hvorfor i all verden ikke taket ble tatt i forbindelse med det store rehabiliteringsprosjektet på slottet på 90-tallet. I rapporten til historiker Monica Mørch framgår det at taket den gangen ble vurdert tatt med i prosjektet.

I 1992 ga slottsforvalteren Finansdepartementet følgende informasjon:

“I fjor ble det konstatert lekkasje på taket. Spørsmål om utbedringsarbeider ble tatt opp i forbindelse med rehabiliteringsprosjektet, men kom ikke på prioritert plass. Midlertidig tetting ble utført. Det ble foretatt inngående undersøkelser av taket. De mest nødvendige reparasjoner ble anslått til kr. 500 – 600.000.”

En rapport fra denne tiden anslår at taket med midlertidige reparasjoner kunne holde “i minst 10 år”.

De siste årene har nytt tak på slottet vært et stadig tilbakevendende tema når budsjettene skal meisles ut. Finansdepartementet satte tidligere foten ned for prosjektet fordi de mente det ble for dyrt, og ba Statsbygg i stedet vurdere papptak.

Etter 166 år med lekkasjer og uenighet om kostnader, kom i dag beskjeden om at slottet får nytt tak. I mellomtiden har kobberprisen skutt i været. Mens anslaget i 1991 var 5 millioner kroner for nytt tak, er prislappen nå kommet opp i 112,6 millioner kroner.

Utdrag fra rapporten “Historikk over slottets tak 1845 – 1994” (oktober 2008) er gjengitt med samtykke fra Monica Mørch.

Notater fra engleskolen

Jeg vil først få nytte anledningen til å si unnskyld til medelevene mine på engleskolen denne uka dersom noen skulle synes det var ubehagelig at jeg var der. De tilbakemeldingene jeg har fått fra de som var med på kurset, og det er ganske mange, er at de syntes det var bra at jeg var der. Og synd at jeg ble kastet ut.

Det hele startet for rundt en uke siden med et oppslag i Stavanger Aftenblad der prinsesse Märtha Louise fortalte at hun kunne kommunisere med døde. Slikt er selvfølgelig godt stoff, og i løpet av et par dager dukket det opp uttalelser og meninger om prinsessen og prinsesseskolen i de fleste norske medier. På pressekonferansen onsdag uttrykte prinsessen at hun blir misforstått, og mente journalistene som var der ikke hadde satt seg inn i hva engleskolen handler om. Og hun har nok et poeng. Felles for så godt som alle som har skrevet eller sagt noe om engleskolen den siste uka, er at ingen har vært på prinsessens kurs.

Det var med blandede følelser jeg møtte opp på misjonssenteret “Himmel og Hav” på Sola onsdag ettermiddag med billetten i lomma. Jeg hadde kjøpt den på Billettservice som alle andre, og oppgitt fullt navn og adresse. Men jeg visste at prinsessen ikke ønsket å ha journalister til stede. Derfor hadde jeg bestemt meg for ikke å si noe om at jeg var journalist, dersom ingen spurte. Følelsen av å være en ulv i fåreklær har sjelden vært mer nærliggende, særlig når prinsessen åpner kurset med å si at hun nå håper at alle journalister har dratt hjem. Men ingen spør om jeg er journalist.

Jeg har fra før ikke vært på noen kurs av denne typen. Samtidig framstår kurset langt mindre mystisk enn jeg på forhånd hadde forestilt meg. Vi er et sted mellom 60 og 70 deltakere. Vi er seks menn (to viser seg å være prinsessens sikkerhetsvakter) og sitter i en halvsirkel vendt mot lærerne våre.

Vi begynner med meditasjonsøvelser der målet er å kjenne sin egen kropp og sine egne energier. Først får vi beskjed om å lukke øynene, deretter skal vi legge hånden mot hjertet og kjenne pulsslagene mot håndflaten. Vi forsøker å kjenne pulsslagene andre steder i kroppen, puster dypt og synger toner som faller inn. Hadde noen kommet inn i rommet og sett meg der jeg satt med øynene lukket og sang av hjertets lyst, ville de nok ha stusset litt, men i denne settingen var det i grunnen en helt naturlig ting å gjøre.

Videre lærer vi at alle mennesker har en aura, et energifelt rundt kroppen. Den har en slags eggform, og ligger normalt 30 til 50 cm ut fra kroppen. Denne auraen har en tendens til å flyte litt ut, forteller prinsessen, så det er viktig å klikke den på plass. Gjennom øvelser skal vi forsøke å plassere auraen vår, og kjenne på den. Etter å ha kjent etter den en stund, er det som man får en liten følelse av å være inne i et skall, som man også kan snu på og flytte rundt. Vi får også i oppgave å forsøke å finne en medelevs aura. Min partner klikker auraen sin på plass, men sier ikke om den er helt tett inntil kroppen, om den er i normalposisjon eller om den er langt ute i rommet. Om jeg kjenner noen aura, eller om jeg tror jeg kjenner en er umulig å si, men jeg finner ifølge medstudenten min auraen hennes begge gangene. Verre går det for henne. Hun bommer på begge forsøk. Dermed minner det hele nok litt mer om tilfeldigheter enn ferdigheter. Prinsessen er uansett ikke i tvil. Hun sier hun kan se auraene våre rundt om kring i rommet, og ber oss stadig om å konsentrere oss og få på plass auraene våre.

Etter seks timer på englekurs, i en kort pause, ser jeg plutselig prinsessen komme mot meg. Hun ber meg bli med utenfor og jeg skjønner straks hva som har skjedd. Jeg sier spontant til henne at hun nok er skuffet over meg, men hun tar det i grunnen fint. Sammen med Elisabeth Samnøy forteller de meg at de ikke kan nekte meg å være her, men at de regner med at de andre i klassen vil reagere negativt. Og at de ikke ville ha våget å komme tilbake igjen neste dag, om de var meg. Så får jeg beskjed om å gå og sette meg på plassen min igjen.

Prinsessen begynner kurset igjen, men etter en liten stund stanser hun og sier at hun har en opplysning å komme med. Hun ser ned på meg og forteller at jeg jobber i TV 2. Mellom 60 og 70 par øyne vender seg impulsivt bakover og stirrer på meg. Det går et sukk gjennom forsamlingen. Jeg tar ordet og forklarer at jeg hadde meldt meg på dette kurset fordi jeg ønsket å se hva dette egentlig var for noe. At mange har forestillinger og meninger om det som skjer på englekurset, men at få egentlig vet så mye om det. Og jeg forteller at jeg om en halv time skal bli intervjuet på 21 Nyhetene om hvordan jeg har opplevd kurset så langt.

Prinsesse Märtha Louise fortsetter med en meditasjonsøvelse som skal hjelpe mot det som nettopp har skjedd. Vi lukker øynene og skal forsøke å få det ut av kroppen. De som føler at TV 2 har brutt seg inn forbi auraen sin, skal få TV 2 ut.

Neste dag, tilbake i lokalene, er jeg svært spent på hvordan jeg blir mottatt. Litt overraskende kommer den ene kursdeltakeren etter den andre bort til meg og sier at de så meg på TV og at de syntes det jeg fortalte var bra. Mannen min hørte deg på TV og han skjønte litt mer hva dette dreier seg om, sier en. Det er bra du er her, så får folk vite at dette er ikke så mystisk som mange vil ha det til, sier en annen.

Men et par minutter før vi begynner kommer prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy bort til meg og sier at jeg ikke får lov å være der. Prinsessen mener jeg har vært der på falske premisser. Samnøy mener elevene må slippe å føle at de er en del av et realityshow. Jeg forsøker å forklare at jeg ikke har til hensikt å utlevere noen her inne og at det eneste jeg ønsker er å få med meg siste del av kurset. Og at medelevene mine så vidt jeg kan skjønne ønsker at jeg skal bli. Og nå har vi tross alt kommet til den delen av englekurset der vi skal lære om engler. Men det er ingen bønn. Jeg må ut.

Et par timer seinere ringer prinsessens sekretær og ber om å få kontonummeret mitt. Hun vil refundere kursavgiften. Jeg ville heller vært til stede slik at jeg kunne fortalt hva prinsessens englekurs handler om.

Personbil m/is kr 50

Jeg er over gjennomsnittet glad i is, og da jeg denne helga kjørte bil i nærmere 30 varmegrader, gikk det ikke veldig lenge mellom hver gang jeg fikk lyst en ny. Jeg kjørte strekningen Larvik-Stavanger og hadde egentlig trodd at bensinstasjoner og is-kiosker nærmest ville ligge rundt hver eneste sving. Men slik var ikke. Til tider kunne jeg kjøre mil etter mil uten å få øye på et eneste utsalgssted. Ja, faktisk var det ofte kortere vei til neste bomstasjon enn neste is-plakat. Dette gav meg det jeg tror må være en ganske god idé.

I januar i år skrev jeg en sak om norske bompengeselskaper som fikk kritikk fra Statens vegvesen for å ha for høye driftsutgifter. I 2007 var bompengeselskapenes driftsutgifter kommet opp i hele 526 millioner kroner. Mye av dette er kostnader knyttet til bemannede bomstasjoner. Mange irriterer seg over bomstasjoner, ikke minst mange turister, som ikke alltid skjønner verken hvorfor eller hvordan de skal få betalt bompengene.

Så hvorfor ikke bruke de mange bomstasjonene til mer enn kun å kreve inn penger? Bodene står der allerede, og de ansatte sitter jo store deler av dagen og venter på neste bil. Kunne ikke bomstasjonene også fungert som glimrende iskiosker? Og da tenker jeg ikke på soft-is med strø, som fort kan skape kø i bomstasjonen og i tillegg være trafikkfarlig. Det holder å ha en eller to typer is, gjerne som et pakketilbud der en betaler for både isen og bompasseringen.

Og når en først er i gang, hvorfor ikke utvide tilbudet med litt kaffe. Et av de største problemene vi har i trafikken er trøtte sjåfører. Vegdirektoratet oppfordrer jo allerede sjåfører til å drikke kaffe på turen, hvorfor ikke tilby kaffe i bomstasjonen. Jeg betaler gjerne en tier eller to for en god kopp kaffe på veien, særlig hvis overskuddet går til bedre og sikrere vei.

En helt fra Sørlandet

Feier1

De som får besøk av denne mannen i morgen tidlig, bør spandere på han en god kopp kaffe. Jeg tror vi må være enige om at han fortjener det!

Det er seint fredag kveld i Mykland sentrum. Brannvesen, Heimevernet og Sivilforsvaret pakker sammen slanger og utstyr etter etter en lang og slitsom uke. En av norgeshistoriens største branner er slukket. Så godt som, i alle fall.

Utenfor Joker-butikken treffer jeg på en kar med brannuniform og nesten kullsvart ansikt. I forbifarten spør jeg hvordan det har gått med slokkingen. Det aner han ikke, han har siden klokka fire i dag morges stått mitt oppe i skogen på sitt tilmålte område. Før han gikk på 17-timersvakta rakk han å sove to timer. Hvordan det har gått med de mange hundre kollegaene ellers i skogen aner han ikke.

– Det er litt rart alt sammen. Jeg har jo ikke verken sett eller hørt en nyhetssending på en hel uke. Men det kan se ut som om det er over nå, sier Kjell Trondsen.

Og hva gjør en brannmann som har kjempet mot flammene i flere døgn i strekk?

Svar: Han går tilbake på jobb.

Det er i alle fall beskjeden han har fått i kveld. I morgen er det vanlig arbeidsdag, og for feiermesteren i Kristiansand brannvesen venter neste pipe allerede mandag morgen.

– Skal du virkelig feie piper?

– Feievarsel er allerede sendt ut. Det er vel bare å starte fra toppen på lista, smiler Trondsen.

Ta vel imot feiermesteren fra skogen!

Takk for hjelpen!

Froland12

Hvor mange kasser Pepsi Max skal til for å slokke en skogbrann? Ganske mange, i alle fall om du skal slokke 40.000 mål.

Til Sivilforsvaret! Mange takk for seks flasker Pepsi Max, en flaske Solo, fire wienerpølser i brød, en tallerk lapskaus, en skolebolle, samt en sjokolade (selv om den ble spist av en kollega).

Det er lørdag morgen og klokka har så vidt passert 09:00. En sjåfør av en åttehjuling ligger og sover på golvet inne i Røde Kors-teltet. Vi spør om det er greit å filme han. Ingen har noe i mot det, bare vi ikke vekker han. Han har visstnok kjørt åtte-hjuling i 16 timer i strekk og trenger en liten “powernap”.

Hundrevis av profesjonelle og ikke minst frivillige fra Heievernet, Røde Kors, Luftforsvaret, Sivilforsvaret, brannvesen og politi er i sving for å stoppe flammene i Froland i Aust-Agder. Og et tjuetalls fotografer og journalister, meg inkludert, som er i sving for å finne de beste eksklusive historiene til neste sending eller nettutgave.

Brannen ser etter hvert ut til å være under kontroll, og flere og flere evakuerte får vende hjem.

Utvilsomt takket være stor innsats fra mer eller mindre frivillige som stiller opp når katastrofen er et faktum.

Aksjonen for å få slukket brannen i Froland har blitt kritisert. Jeg skal ikke mene noe om det, annet enn å konstatere at et så stort apparat som det som er i sving her på Sørlandet akkurat nå er imponerende å følge på avstand. At noen i apparatet faktisk tenker på at vi journalister blir sultne og tørste er ikke mindre imponerende.

Wienerpølsene var gode, bare synd jeg oppdaget så seint at lapskausen var helt genial.

Jeg finner 54 kasser foran Sivilforsvarets telt. Hvor mange kasser Pepsi Max mener du skal til for å slokke en skogbrann?

Hvil i fred, Nøste

NøSte Snagit Ny

Jeg regnet med at det måtte være en ny korrupsjonssak i StatoilHydro, et ran eller kanskje et nytt drap da min kollega kom stormende nedover gangen og ropte til meg at jeg måtte sjekke forsiden på Aftenbladet.no.

Det er ikke så mange dagene siden jeg skrev om lokale mediers massive dekning av livet til den vesle ulldotten – eller fjærballen om du vil – i Breiavatnet i Stavanger sentrum.

Og egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive mer om svaner. Men når regionens storavis dager etter at de har døpt svanungen igjen rydder forsiden for å fortelle siste nytt fra byens fugleliv, føler jeg at jeg ikke har noe valg.

For klokka 09:01 ryddet Aftenbladet.no forsiden for å fortelle at “Nøste” var funnet død i vannkanten ved Eldres Hus, bare 16 dager gammel.

Spekulasjonene rundt svanungens død er i full gang. Både måker, kråker og rotter blir mistenkeliggjorte, men ingen kan gi noe eksakt svar på hva som har skjedd. Kanskje får vi det i morgendagens papirutgave.

Jeg støtter meg i alle fall til innlegget fra en av avisens lesere. – Dessverre er vel dette naturens gang, skriver hun.

Hvil i fred, Nøste.

Blir det for lite eller for mye myke nyheter i norske medier?

Prinsen av Breiavatnet

NøSte1

Knapt to uker gammel har denne vesle ulldotten i Breiavatnet i Stavanger fått mer omtale i lokale medier enn Norges nye tronarving. Etter å ha blitt nærmest døgnkontinuerlig overvåket på nett, TV og radio ble den nye svanungen “Nøste” i går høytidelig døpt på Aftenbladet.no.

Vi journalister blir ofte beskyldt for å være vel blodtørste og konfliktsøkende. Men for de som foretrekker de mykere nyhetene, har begivenhetene stått i kø i Stavanger denne våren.

Den første store nyheten dukket opp i forbindelse med den storslåtte åpningen av kulturbyåret Stavanger 2008 12. januar i år. Ifølge Rogalands Avis ble operafremføringen til «Dame du Lac» midt ute i Breiavatnet for sterk kost for to svaner. Foran tusenvis av sjokkerte tilskuere fløy den ene svanen forfjamset rett inn i veggen ved Narvesen på Byterminalen, og måtte tas hånd om av politi og viltnemnd. To dager seinere kunne imidlertid Aftenbladet.no melde at svanen hadde kommet seg etter sjokket, og at den trolig var tilbake i Breiavatnet.

23. januar kunne Rogalands Avis igjen fortelle en dramatisk svanehistorie. Denne gangen var det en svane som måtte tas hånd om etter å ha forvillet seg inn i bytrafikken. Utover våren tok stadig svaner seg inn på land. 13. mars kunne Aftenbladet.no fortelle at svanene nå ville overta hele Torget.

I april sprakk nyheten alle ventet på. Det første svaneegget var lagt i et reir ved Breiavatnet. De to konkurrentene Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad opprettet begge sine egne svaneredaksjoner, som fortløpende kunne rapportere om den ene egget etter det andre. Men eggene forsvant dessverre på mystisk vis. Bortsett fra det ene – som ble svanungen “Nøste”.

Og som altså klarte å sjarmere en TV 2-reporter og sikre seg spalteplass også i denne bloggen.

Blir det for lite eller for mye myke nyheter i norske medier?

Avskjedsbrev fra en svensk bilturist

Aldrig_mer

Få departementer har så tjukke saksmapper som Samferdselsepartementet. Mappen “Tilleggsavgift ifm. bompasseringer – Div. henvendelser” vokser spesielt fort. Dokument nummer 33 er en epost fra en svenske som hevder han aldri igjen vil sette sine bein på norsk jord.

Vi journalister forsøker innimellom andre arbeidsoppgaver å holde et øye med postlistene i departementene. Henvendelser fra privatpersoner som klager på dårlig veistandard eller bompenger er ikke akkurat noe som får oss til å sperre øynene opp. Til det er det for mange av dem.

Per-Olof Carlström skriver til samferdselsminister Liv Signe Navarsete at han havnet i feil fil da han passerte en bomstasjon i Kristiansand og at han tross flere forsøk ikke klarte å finne noen som kunne ta imot de 10 norske kronene han skyldte. Da han kom hjem etter bilferien med kona lå en regning fra det London-baserte inkassobyrået Euro Parking Collection Plc i postkassen. Kravet var på 12,46 svenske kroner for bompasseringen, samt et tilleggsavgift på 373,78 svenske kroner.

“Som ett exempel på kontrollfunktionens (epcpl) ofattbara byråkratiska hållning för en missad vägtull på c:a 12 NOK som förmodligen åsamkat administrationen inom epcpl kostnader på flera tusen kronor för att hantera överklagande 2 ggr. Efter flera veckors underbar semester i Norge blir nu konsekvensen att jag aldrig åter kommer att åka till Norge igjen för att ha trevligt och spendera mycket pengar. Detta då ni har ett totalt vanvettigt förhållande till turisters förklarliga misstag i en vägtull, misstag som dessutom har väl förklarats och motiverats men detta till trots har jag fått två iskalla avslag”, skriver Carlström.

Da jeg ringte Carlström for noen dager siden, var kravet for bompasseringen i Norge kommet opp i 560 svenske kroner. Responsen han hadde fått på klagen for “ofattbara byråkratiska hållning” var kopi av et brev fra departementet om at saken var videresendt til Vegdirektoratet “for eventuell videre behandlig”. Han var ikke vanskelig å overtale til å si sin hjertens mening på norsk TV.

Det viser seg at Carlström langt fra er den eneste som har fått et slikt krav. Oversikten fra de 12 bomselskapene som har avtale med det britiske innkrevingsselskapeter omfattende. De siste 16 månedene er det på oppdrag fra Norge sendt 241484 bompengekrav til sjåfører med adresse i Albania, Algerie. Andorra, Arabiske emirater, Argentina, Aserbajdsjan, Australia, Bahamas, Belgia, Benin, Bosnia Herzegovina, Brasil, Bulgaria, Canada, Danmark, Ecuador, Eritrea, Estland, Etiopia, Fiji, Finland, Frankrike, Færøyene, Georgia, Ghana, Grønland, Guernsey, Hellas, Hviterussland, Irak, Irland, Island, Israel, Italia, Japan, Jersey, Kenya, Kroatia, Laos, Latvia, Liberia, Liechtenstein, Litauen, Luxemburg, Makedonia, Man, Moldova, Monaco, Montenegro, Namibia, Nederland, Nepal, Nord-Irland, Norge, Oman, Pakistan, Polen, Portugal, Reunion, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Swaziland, Sør-Korea, Thailand, Tjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, USA, Vest-Sahara, Østerrike og Åland.

En del av dem har trolig gamblet på å slippe unna uten å betale. Men utvilsomt også de som rett og slett ikke klarte å få betalt. Eller skjønte at de skulle betale. La oss håpe at i alle fall noen av dem tar sjansen på en ny ferie i Norge.

NHO Reiseliv kaller bompengekravene “pinlig dårlig Norges-reklame”. Hva mener du?

Så ble det stille på Sola også

Sola

Jeg hadde sett for meg endeløse køer og dresskledde menn med Eurobonus Gold som tryglet om et ekstrasete for å unngå å bli sittende på bussen til Oslo. Men kaoset på Stavanger lufthavn uteble.

Ifølge lufthavnsjef Leif Anker Lorentzen skulle hele 12000 passasjerer ha reist via Stavanger lufthavn på Sola i dag. Kun 1000 personer kom seg av gårde med de 10 flyene som kom seg på vingene før streiken var et faktum. Da jeg snakket med dama i SAS-skranken klokka 06:15, fortalte hun meg at jeg fortsatt kunne fått plass på et av de tre morgen-flyene til Gardermoen.

Det kunne trolig også en gjeng soldater på vei til Bardufoss trolig ha fått. Men de hadde fått beskjed om å møte opp til 07:30-avgangen, og ante ikke hva de skulle gjøre. På Sola i dag traff vi også to japanske jenter og to tjekkere. Det var trist å måtte fortelle dem at flyene deres ikke kom til å gå. For mens det kan se ut til at rogalendingene var godt advart mot streiken i dag, var det ingen som hadde varslet våre utenlandske besøkende.

På jobb sammen med fotograf på Sola i går ble vi stoppet av Antonio fra Milano.

“Excuse me, I am so pissed”, sa han og ba om å få si hva han mente om den norske streiken på TV. Han fortalte at han hadde kommet fra Bergen til Stavanger for å fly via København i morgen. I går dro han i stedet til det han hadde fått beskjed om at var “the only safe airport” Trondheim for å komme seg videre derfra.

Også for oljeselskapene blir det vanskelige tider framover. Store deler av helikopterflygningene ble fredag flyttet fra Flesland til Sola. Nå er helikoptrene flyttet igjen, til Florø, Stord og Haugesund. Men i Haugesund er kapasiteten sprengt. Selskapene har en rekke flygninger på venteliste.

På helikopterterminalen på Sola var det i går svært stor aktivitet for å få byttet ut flest mulig før streiken lammet trafikken. Noen var glade for å få komme hjem, andre var mer misunnelige på kollegaer som ble igjen på gode overtidsordninger. Selskapene har nok råd til å betale ut noe ovetid. Men om streiken blir langvarig, vil det før eller siden få konsekvenser for produksjonen.

På StatoilHydros hovedkontor på Forus jobber det nærmere 5000 personer. Mange av disse har behov for å flytte på seg både mellom avdelingene i Bergen og Oslo, og til kontorene lenger nord. Og i ettermiddag har selskapet generalforsamling i Stavanger. Det kan bli uvanlig mange dresskledde å se på busser og tog de nærmeste dagene.

Når 12 flyplasser med til sammen 30000 passasjerer daglig er steng, får det utvilsomt store konsekvenser. Mange kommer nok i dag til å påstå at de ikke kom seg til møtet i Oslo. I realiteten sto de trolig bare ikke tidlig nok opp.

Hva mener du om flyplass-streiken?