Det er ikke bare motoren som teller…

Torsdagens 10- og 15 km under NM på Vang bød på fantastiske TV-bilder for oss som ved siden av å spent følge resultatene, også ser litt på teknikk og teknikkvalg.

I mine øyne var Martin Johnsrud Sundby i en egen klasse teknisk blant gutta, mens jeg synes gullvinner Marit og bronsemedaljør Astrid var de som fikk mest ut av skyvene i dameklassen.

Media fokuserer gjerne på oksygenopptak når de skal omtale ulike utøvere sin fysiske kapasitet. Dette er forståelig, fordi man da har et konkret tall å forholde seg til. Realiteten er imidlertid at det ikke arrangeres noen mesterskap i høy O2. Poenget i vår idrett er å gå raskest fra start til mål. Da er oksygenopptaket selvfølgelig en viktig faktor, men samtidig kun en av veldig mange faktorer. Av denne enkle grunn benyttet jeg meg nesten utelukkende av faste testløyper når jeg skulle teste min fysiske kapasitet, rett og slett fordi jeg da fikk et entydig svar på om jeg hadde blitt raskere eller ikke.

Uten at jeg har full oversikt, vil jeg tippe at verken Marit eller Martin er best i klassen på oksygenopptakfronten, men når det kommer til å utnytte det i praksis er de begge enere.

Nøkkelfaktoren her er teknikk, og jeg lot meg fascinere over begge gullvinnerne sin kraft og framdrift i hvert eneste fraskyv. Martin har tidligere fortalt hvor mye arbeid som ligger bak den eminente teknikken han framviste i dag. For noen sesonger siden plukket han sin teknikk sønder og sammen og begynte helt på skratch igjen med elementære balanseøvelser. Alt dette har han tydeligvis fått igjen for nå, og det virker ikke som han kaster bort så mye som en kalori på annet enn å trykke skia kontant mot underlaget, slik at framdrifta blir optimal.

Marit framstår også mye mer teknisk fullkommen enn for en del sesonger tilbake, og hun har forklart at noe av hemmeligheten ligger i bedre balanse. Denne har hun blant annet forbedret gjennom å ha blitt sterkere i den såkalte «kjernemuskulaturen». Trening i slynger har i veldig stor grad blitt tatt i bruk av våre beste utøvere, og dette er noe jeg også anbefaler den jevne skientusiast å gjøre. Men pass opp! Slyngetrening bør ikke utføres ukritisk uten kyndig veiledning, da enkelte øvelser kan være tøffe for ryggen om man ikke utfører dem på riktig måte.

Med riktig utført trening av kjernemuskulatur kombinert med balanseøvelser på ski kan forhåpentligvis flere av oss få et lite løft, og det nesten uten å bli svett en gang….

Lykke til!

Det er mer enn bratte motbakker som teller

I avslutninga av årets Tour de Ski var det voldsomt fokus på utøvernes klatreegenskaper, og indirekte kritikk mot manglende slike hos Petter og de andre norske herreløperne.

Sannheten er at skirenn opp alpinbakker slett ikke er hverdagskost, og i vanlige skirenn er det fortsatt den løperen som utvikler nok kraft i frasparkene over tid som vinner.

En faktor som ofte blir undervurdert er evnen til å kjøre bra i nedoverbakkene. Her er det mange som har veldig mye å hente, til og med vinneren i kvinneklassen i årets Tour de ski …

Det krever ufattelig mye hardt arbeid for en toppløper å forbedre seg med 1 minutt opp alpinbakken i touren, og da kan det for mange være mye enklere å starte med å ikke rote bort dyrebare sekunder i vanskelige nedoverbakker.

Et løp som Birken er ikke kjent for å ha de aller mest krevende nedoverkjøringene. Samtidig vet vi at de som går litt bak i køen sjelden har stødige «trikkeskinnespor» på tur nedover bakkene fra Sjusjøen. Et fall her kan koste mange sekunder og plasseringer. Det samme gjelder dersom man står oppreist og ploger i bakker man er redd for. Da hjelper det lite om man avanserte 20 plasser oppover Midtfjellet.

På samme måte som man trener motbakkeintervaller, bør man derfor også investere en del tid i å trene på nedoverbakker. Mye handler selvfølgelig om tøffhet og mental trygghet på at man takler nedoverbakkene. Samtidig er det et par moment det er greit å merke seg.

For det første er stabilitet i kroppen avgjørende. Her er den såkalte «kjernemuskulaturen» viktig. Det mest grunnleggende momentet ligger i å spenne magemusklene gjennom de mest krevende svingene og passasjene. Da får man automatisk litt mer trykk ned i skiene og bedre kontakt med underlaget. Her har man enda et godt argument for å legge inn litt ekstra mage-rygg trening.

Et annet enkelt knep er å ha nok trykk på ytterskia i svinger. Vi hører ofte om alpinister som kjører ut fordi de kom på «innerski». Det samme prinsippet gjelder for bortoverski. I svinger og partier som er veldig oppkjørt, finner man ofte en snøkant i yttersvingen. Et bra tips vil være å plassere ytterskia mot den, så får man krysse fingrene for at man ikke tar igjen løpere som kjører sakte eller har falt. Andres utilstrekkelighet kan man dessverre ikke gjøre noe med …

Langrennstrening i jula

Før Tour de ski gjorde sitt inntog, innebar alltid jula en kjærkommen mulighet for landslagsløperne til å legge inn en periode med litt mengdetrening. Jeg anbefaler alle med ambisjoner om å stille godt forberedt til et og annet renn i vinter om å gjøre det samme.

En fullspekket terminliste med skirenn hver eneste helg vil alltid skape utfordringer for våre eliteutøvere. Grunnen til dette er at man rett og slett ikke får trent noe særlig mellom hver konkurransehelg. Etter en helg med tøffe konkurranser har kroppen behov for å restituere seg. De to første dagene er derfor stort sett begrensa til lett trening og liten mengde, rett og slett for å lade batteriene. Mange praktiserer litt fartsprega trening på onsdagene, mens torsdagene ofte er rene reisedager, der treninga stort sett begrenser seg til en kort joggetur etter ankomst. Fredagene står konkurranseforberedelser på programmet, med løype- og skitesting. De fleste pleier å friske opp kroppen med et og annet fartsdrag, men man vil samtidig nødig brenne alt kruttet dagen før en viktig konkurranse.

Alt dette innebærer at treninga i sesongen ofte begrenser seg til konkurranser, med etterfølgende restitusjon og forberedelser til nye konkurranser. Dette funker gjerne bra en periode, men praktiserer man et slikt regime over tid, vil man faktisk kunne oppleve at man blir «dårligere trent» utover i sesongen. Av den grunn pleier de fleste å legge inn noen konkurransefrie helger i sesongen, rett og slett for å få lagt inn litt ordentlig trening. For min egen del hadde jeg ofte en slik periode i jula, samt på høydeopphold før internasjonale mesterskap. I disse periodene fikk jeg derfor mulighet til å legge inn litt treningsøkter som det ellers ikke ble plass til. Dette kunne eksempelvis være ekstra lange langkjøringsøkter, samt styrkeøkter både innendørs og på ski.

Disse treningsperiodene funket som en vitamininnsprøyting for meg, og jeg føler meg helt sikker på at slike perioder er gunstig for formen. Jula vil for de fleste av oss innebære noen dager ekstra fri, og denne ekstra tida kan med fordel utnyttes til å trene noe mer enn i den travle hverdagen. Mitt råd er derfor å prøve å prioritere trening som ofte blir nedprioritert, nemlig de gode, rolige langturene. Selvfølgelig er det å foretrekke at disse gjennomføres med ski på beina, og en hvit jul med godt skiføre bør stå høyest på ønskelisten hos alle langrennsentusiaster.

God Jul!

Langrennstrening i kulde

Den vedvarende kuldeperioden vi har opplevd i store deler av landet, skaper en del utfordringer for oss langrennsløpere.

Det var vel strengt tatt kun de fantastiske norske resultatene som varmet for oss som fulgte verdenscupsendingene fra Kuusamo forrige helg. For min egen del ble jeg nesten kald på både fingre, tær og ører bare av å se bildene av blåfrosne, men godt innpakka langrennsløpere som kjempet mot både kulda og konkurrentene. Selv Petter Northug fokuserte mer på hvor han frøs enn på konkurrentene under pressekonferansen etter det ene løpet der oppe.

Mange utenforstående undrer seg nok over den høye andelen langrennsløpere som sliter med luftveiene og bruker astmamedisin. Løpene i Kuusamo er imidlertid et typisk eksempel på ytre stimuli som slett ikke er bra for verken topptrente eller mindre trente lunger. Å gå i kjelleren under konkurranser i 20 minusgrader kan i verste fall få konsekvenser i resten av karrieren. Selv kjørte jeg masse hardøkter i 30 minusgrader på mine heimtrakter i Lierne i ungdoms- og juniorårene. Det var ikke før jeg ble seniorutøver at jeg ble oppmerksom på hvilken skade det kunne gjort, og trolig til en viss grad gjorde.

Mitt klare råd er derfor: Dropp all intensiv trening når det er kaldere enn 15 minusgrader! Sats heller på rolig trening eller ta den intensive økta innendørs på tredemølle. Alternativt kan man trene med såkalt kuldemaske eller munnstykke som varmer opp lufta. Her finnes det flere gode produkt på markedet, men felles for dem alle er at de ikke er spesielt behagelige å bruke hvis man planlegger en tøffere økt. Jeg er nok en av de få som har brukt slik maske på et viktig skirenn. Under NM i Bardufoss 2004 gikk jeg store deler av 15 kilometeren med kuldemaske. Det var ikke særlig behagelig, men i motsetning til en del andre løpere, kunne jeg reise fra NM med velfungerende luftveier.

Når det gjelder bekledning for øvrig er det sunn fornuft som gjelder. Tradisjonell konkurransebekledning med skihansker, konkurransesko og «kondomdress og lue» er rett og slett iskalde valg, som i hvert fall under trening bør erstattes eller kompletteres med votter, skoovertrekk, tjukk lue (masse varmetap gjennom hodet) og ullundertøy.

Da gjenstår det bare å ønske god tur, samt krysse fingrene for behagelig vintervær framover!

Nøkkelen til en god teknikk

Under sesongåpningen på Beitostølen nylig fikk vi til fulle demonstrert viktigheten av god teknikk for å gå ekstra fort på ski.

Et av høydepunktene var å se Therese Johaug i toppslag, og med enda bedre teknikk enn før.  Frekvensen har de jo aldri manglet på der i gården, men framdriften har ikke alltid vært av samme klasse. Mye av kreftene har forsvunnet i løse lufta, i stedet for å kanaliseres ned i ski og staver.

Dette har Therese virkelig tatt tak i, og i helga så vi en løper med atskillig mer trøkk i frasparkene enn den jenta som for alvor slo gjennom i 2007.

Teknikk er en mangesidig sak, men det hersker liten tvil om at en god teknikk handler både om kraftfulle fraspark, kombinert med den lille avspenningen i etterkant som forhindrer at man stivner fullstendig. Therese har nok blitt bedre på begge disse områdene, og vi kan lese at noe av nøkkelen ligger i større vektlegging av styrketrening.

Mange tror kanskje at det er nok å være kjempesterk i beina for å få til kraftfulle fraspark, eller på samme måte være sterk i armene. Sannheten er at dette hjelper fint lite, så lenge man ikke er sterk nok til å mobilisere og stabilisere kroppens midtparti. Jeg liker å sammenligne dette midtpartiet med en god gammeldags tavlesvamp. Svampen har som kjent en helt annen konsistens når den er fuktig enn når den er knusktørr. Setter man armer og bein med tilhørende ski og staver på en slik svamp, vil storparten av krafta man skaper gjennom fraspark og stavtak dempes av en myk svamp. Framdriften blir dårlig. Er derimot svampen hard og tørr vil krafta man skaper i liten grad dempes av svampen, og krafta går da mer rett ned i snøen. Dette gjelder på akkurat samme måte for vårt midtparti. Man må spenne magemusklene i det stavtaket eller frasparket skjer, slik at ikke krafta dempes i vår “magesvamp”.

Det er slett ikke tungt å spenne magemusklene på et enkelt fraspark, men et skirenn består gjerne av tusenvis av fraspark og stavtak. Dermed er det helt avgjørende at man er sterk nok til å mobilisere stor nok spenning i mageregionen til å sikre optimal kraftoverføring på hvert av disse frasparkene og stavtakene. Dette utgjør mer enn mange aner, og jeg tror mye av nøkkelen til Thereses framgang ligger her.

Hemmeligheten ligger altså i å trene disse “kjernemusklene”, som de ofte blir kalt. Vi så det samme med Marit Bjørgen for noen år siden. Det har aldri manglet på rå styrke der i gården, men framdriften ble optimal først da hun byttet ut noe av vekttreninga med trening i slynger. De fleste av våre eliteløpere har dreid fokus over mot denne typen styrketrening de siste årene. Det bør også dere gjøre!

Utnytt mulighetene i en krevende årstid!

Det er ikke uten grunn at våre landslagsløpere rømmer til Mellom-Europa på denne tida av året. Da sikrer de seg et optimalt treningsutbytte i en periode av året da langrennstrening kan by på utfordringer her hjemme.

En av disse utfordringene er at det blir tidlig mørkt. Nå er det enkelte som helst trener i smug, men jeg vil tro at det store flertallet foretrekker daglys uansett om man går på rulleski eller løper. Det gjelder å være løsningsorientert, og treningsturer i mørket med hodelykt er noe av det mest stemningsfulle man kan tenke seg. Utvalget av hodelykter har etter hvert blitt veldig stort, og her kan man velge alt fra de små og lette lyktene til kjekkasvariantene som nesten matcher fjernlysene på bilen din i lysstyrke.

Når det gjelder rulleskitrening, anbefaler jegå unngå trening på trafikkert vei etter mørkets frambrudd. Selv i dagslys er det farlig nok, og refleksvesten kan være en grei livsforsikring på rulleskiøktene.

Temperaturen er en annen utfordring. Størst blir problemet når frosten kommer. Da kan både rulleskituren og løpeturen på fuktige stier by på uønskede utfordringer. Dette er noe av grunnen til at jeg i denne perioden anbefaler å vektlegge en form for trening jeg sjøl ikke var veldig glad i, nemlig innetrening.

De fleste av oss har godt av litt ekstra styrketrening, og nå har man muligheten til å ta et skippertak på denne fronten. Hvis man ønsker framgang styrkemessig, holder det ikke med noen kjappe armhevinger og sit-ups 1 gang pr uke i etterkant av en treningstur. Ekspertene anbefaler minimum 3 økter ukentlig for å øke muskelstyrken. Styrketrening kan man gjennomføre på mange ulike måter, alt fra den enkle (og faktisk ganske effektive) måten med øvelser på eget stuegolv til ulike varianter som krever utstyr man gjerne har på et treningssenter.

Skulle man først våge seg inn på et treningssenter, har man selvfølgelig masse muligheter for å gjennomføre mange artige og effektive alternative økter som man ikke kjører så ofte. Den tradisjonelle langrennsmosjonisten er nok ikke alltid like flink til å variere treninga, men økter som spinning, kettlebells, squash og masse andre inneøkter kan by på knallgode utfordringer for alle.

 

 

Høydetrening for mosjonister, har det noe for seg?

Mens du og jeg bryter oss ut på mørke høstkvelder, koser våre landslagsløpere seg på høydetrening i de italienske alper.

Å være skiløper er ikke alltid en dans på roser. Skal man få en stabilt god sesong kreves det massevis av trening og full disiplin gjennom hele året. Samtidig legger jeg ikke skjul på at man er veldig privilegert som landslagsløper. Et av de mest åpenbare privilegiene er å kunne tilbringe 2-3 uker i Val Senales i den perioden av barmarkssesongen da forholdene her hjemme er mest krevende. Dagene der nede består av en daglig skiøkt på silkeføre på formiddagen, etterfulgt av løping eller rulleski på ettermiddagen. Etter et slikt opphold er de gjerne hjemme en liten uke før de oppsøker fersk skandinavisk snø, fulle av røde blodceller.

Stadig flere av våre nest beste skiløpere reiser også nedover av samme grunn. Man oppnår å få trent på klart bedre forhold enn hjemme, samtidig som man jakter på den forjettede høydeeffekten. Til og med Birken-entusiastene lar seg ofte friste av dette, i håp om at dette skal løfte prestasjonene enda et lite hakk til vinteren.

For løpere som Petter og Marit kan nok noen ekstra døgn i høyden innebære forskjellen mellom gull og sølv. For løpere på lavere nivå er nok gevinsten ut over selve reisen og opplevelsen minimal. Man skal nemlig være svært godt trent for å klare å gå timevis på ski i 3000 m høyde uten å pådra seg melkesyre. Bare det å oppholde seg i høyden innebærer stress på kroppen, og aktivitet ut over spaserturer eller ekstremt rolig joggeturer vil virke mer nedbrytende enn oppbyggende for en mosjonist.  

Hvis man tenker rent kynisk på treningseffekten vil derfor birkebeineren utvilsomt ha bedre av å kunne trene langturer og intervaller på normal fart her hjemme snarere enn å daffe rundt en skiløype et sted i Alpene. Da får man heller tåle litt hard asfalt på rulleskiturene eller litt kalde og våte bein på løpeturene. Kanskje er det nettopp dette som gjør oss herda til å tåle trøkkene som kommer både i Birken og andre utfordringer til vinteren?

Tips til rulleskituren

Sommeren er over oss, og det er kun landslagsløpere og andre hardtsatsende utøvere som oppsøker Sognefellet eller andre høytliggende steder for å trene spesifikt på langrennsski på denne årstida.

Det finnes imidlertid et annet alternativ som gir tilsvarende treningseffekt som Northug sine sommerskiturer med ski på beina. Jeg snakker da om rulleski. For en løper som har eksempelvis Birken som mål, er det definitivt en fordel å gå en del på rulleski også på sommeren og høsten. Jeg har hørt veldig mange som forteller om hvordan de rett og slett “visna” i armene eller stivnet i ryggen under turrenn. Slike opplevelser kan enkelt forebygges ved å begynne forberedelsene allerede nå.

Hvis man kun trener løp og sykkel sommerstid, holder man selvfølgelig motoren brukbart ved like, men overkroppsmuskulaturen blir da minimalt aktivert. Legger man derimot inn en rulleskitur eller to hver uke, sikrer man at overkroppsmuskulaturen holdes intakt, samtidig som man får nyttig teknisk trening.

Storparten av turløperne foretrekker ren staketrening når de går på rulleski. For min egen del har jeg aldri vært redd for å også gå en del diagonalgang når brattheten på bakkene tilsier det. Da jeg kom inn på elitelaget midt på 90-tallet var det nærmest tabu å sparke fra på klassiske rulleskiturer. Gutta ble riktignok bra til å stake, men jeg er temmelig sikker på at masse dyp staking i motbakker la grunnlaget for en stor hyppighet av prolapser blant flere av våre beste løpere.

Jeg er opptatt av at enhver rulleskitur bør ha et innhold, da staking på lette ski i lett terreng ikke nødvendigvis gir all verdens treningseffekt. Intervaller fungerer utmerket også på rulleski, selv om man selvfølgelig bør være forsiktig på tur ned hvis man kjører intervalldragene i en motbakke. Jeg har også tro på en del enkle styrkeøvelser på rulleski. Selv la jeg alltid inn ei ukentlig økt med såkalt “styrkestak”. Det kan gjennomføres på flere måter. En av mine favorittøvelser er “diagonalstak”, der man står med samla bein mens armene jobber som i diagonalgang. Da trenger man ikke den store hellinga på bakken før man begynner å kjenne det. Jo mer stabil og oppreist overkropp, jo tyngre blir det. Finn en slak bakke og start med å kjøre 3-4 x 2 min diagonalstak, så er jeg sikker på at du vil kjenne det både der og da og dagen etterpå.

Skøyting på rulleski setter enda høyere krav til både balanse og plass i bredden, men du verden så artig det er! I likhet med klassisktreninga anbefaler jeg at man gir øktene et innhold, og en fin øvelse her kan være å skøyte uten staver. Legger man inn noen minutter uten staver, er man sikret både balansetrening og god styrketrening for beina.

God tur!

Tips foran Birken

Tiden flyr, og Birken nærmer seg med stormskritt. Jeg vet at nettopp dette løpet er hovedmålet for mange som leser denne bloggen, og derfor ønsker jeg å komme med noen små tips i forkant av rennet.

I et blogginnlegg for en drøy måned siden poengterte jeg viktigheten av å samle overskudd siste uka, samt å være flink til å innta sportsdrikk underveis. I tillegg vil jeg passe på å nevne hvor viktig det er å spise nok på forhånd. En god frokost er selvsagt viktig, men det hjelper lite hvis man ikke også har spist skikkelig de siste dagene før man står på startstreken. Mange sverger til masse pasta kvelden før slike løp, og det kan nok være vel og bra. Min erfaring er imidlertid at man raskt blir mett av slike retter, men at man samtidig blir overraskende fort sulten. Jeg har derfor bedre erfaring med solide kjøtt- eller fiskeretter med ris eller poteter som tilbehør.

I likhet med pastaen kvelden før, er havregrøten til frokost også noe som er en klassiker blant folk som forbereder seg til skirenn. Til et såpass langt løp som Birken ville jeg bytta ut havregrøtfrokosten med müsliblandinger, eller rett og slett vanlig havregryn med melk. Dette fordi man kan gå atskillig lenger på en slik rå havregrynsblanding sammenlignet med kokt grøt.

Hvis vi skal se på selve løpsopplegget, mener jeg det aller viktigste er å åpne kontrollert, og ikke la seg rive med av alle de stressa løperne man har rundt seg. Oppvarminga blir alltid så som så foran slike løp, og da sier det seg selv at man bør bruke de første 15-20 minuttene på å komme i gang. Det er fryktelig mye å tjene på å være sprek de siste 15-20 kilometerne, sammenlignet med det lille du tjener på å stresse deg ut fra startflata for å tjene noen plasser inn i de første bakkene.

Birken inngikk i verdenscupen i langrenn i 2002, og da gikk vi faktisk uten sekk. Så heldige er ikke dere, og det er viktig å finne en sekk som passer, og ikke strammer eller irriterer på andre måter. Mange fyller sekken med telefonkataloger eller all slags rariteter, sammen med det obligatoriske utstyret. Et triks mange benytter seg av er å fylle de siste grammene opp til nødvendig vekt med sand. Dette fordi sand fordeler seg jevnere enn eksempelvis en telefonkatalog, som kan bli liggende skjevt i sekken og skape masse irritasjon.

Da gjenstår det bare å ønske god tur og lykke til!

Husk variasjon i vintertreninga!

De aller fleste av oss opplever gode langrennsforhold for tida, og hva er da bedre enn å legge flest mulig av sine treningsturer i skiløypa? Ensidig langrennstrening trenger imidlertid ikke bare være av det gode, så jeg vil derfor komme med noen enkle tips for å oppnå bedre treningsutbytte.

Selv om jeg har et inntrykk av at mange har blitt mer bevisste på hvordan de trener, ser jeg fortsatt at mange trener litt for monotont. Det hetes at man blir god på det man trener på, og hvis de fleste treningsturene går i samme dur og samme terreng, kan det være vanskelig å oppnå ytterligere framgang uten å justere treninga noe.

Den vanligste feilen mange gjør er å ta for lite hensyn til balansen mellom trening og hvile. Trening bryter som kjent ned, og hvis man lar kroppen få tid til å bygge seg opp mellom slagene, tilsier enkel treningsteori at man etter hvert vil bli i stand til å tåle økt belastning. Hvis man gir jernet og presser max på hver treningsøkt gjennom hele uka, og i tillegg jobber eller studerer fulltid, er det stor sannsynlighet for at formpila snarere peker nedover enn oppover. Er du i denne kategorien, vil du faktisk kunne oppleve framgang bare ved å kutte litt ned på treninga. Jeg kjenner mange utøvere, også på toppnivå, som er i denne kategorien.

Samtidig er det slik at bak enhver god prestasjon ligger det masse hardt arbeid. De som hevder seg i toppen i sine klasser i turløp som Birken har nok definitivt trent sine timer med hard trening. Poenget er altså å posjonere ut de tøffeste treningsøktene. En treningsuke bør derfor ikke inneholde mer enn 1-2 økter som er veldig intensive. Har man intervall eller konkurranser hyppigere enn dette, kan det fort bli for tøft for kroppen. Samtidig er det også en klar fordel at man minst 1 gang i uka blåser ut skikkelig, gjerne gjennom ei skikkelig intervalløkt eller gjennom et skirenn eller en bedriftskarusell.

Får man i tillegg lagt inn en rolig treningstur av litt lengre varighet, er også dette utmerket. Hemmeligheten her er egentlig å gå rolig nok. Hvis man på toppen av dette krydrer treningsuka med litt styrketrening, enten på stuegolvet eller på et treningssenter, er man på god vei mot et treningsregime som både vil føles mer spennende og forhåpentligvis også gi litt framgang.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.