Alle innlegg av Rune Larsen

Tålmodighet er en dyd

Etter snart to måneder i dansemodus, slår det meg hvor vanskelig det er å få noe til å se enkelt ut!

Denne gangen gjelder det cha cha cah. En dans som fordrer kvikt hode og kulelagre i hoftene. Personlig har jeg nok mer av det siste enn det første. Min dansepartner og trener gjør de mest grasiøse bevegelser og har nok et lite håp om at jeg skal kunne følge opp innvitten. Men det er ikke så lett. En ting er selve grunntrinnene, men så skal det settes inn i en koreografi som skal være spennende og seervennlig.

Dansen er sammensatt av forskjellige sekvenser, som isolert sett er overkommelig. Men så var det å huske når de forskjellige sekvensene skulle starte, hvordan overgangene var etc.

Da hender det at min skjønne trener utbryter :”Hva gjør du nå?” og siden jeg som regel ikke har noe godt svar på det, hender det at jeg trekker store veksler på frøken Divakovas tålmodighet.

Min også, forresten.

Men et lyspunkt vil jeg holde frem. Vi har en åpning som funker. Det er da noe, selv om 15 sekunder ikke er nok til å fylle en hel dans.

Men vi gir ikke opp!

For en gledelig overraskelse

For en overraskelse!

Jeg var så innstilt på å møte i danseduellen. Gledet meg faktisk litt til å danse om igjen med Olga. Hun er en strålende dansepartner og en eksotisk “sigøyner”. Skuldrene var lave – i motsetning til forrige uke. Dette er gøy. Jeg merker jeg like å danse. Men så er det så utrolig mange flinke deltagere i år, derfor var forventningene lave.

Men så kommer meldingen om at vi er gått direkte videre til neste runde!!! Fantastisk!

Det eneste skår i gleden er at skjønne og snille, Rachel måtte forlate oss. Vi er blitt en vennegjeng og da er det alltid trist når noen forsvinner. Vi kommer til å savne den flott jenten med det gode smilet,

I dag er det søndag og Olga har sagt at dersom jeg trodde at forrige uke var tøff, er det bare blåbær mot det som jeg vil oppleve denne uke. Vi skal danse tango! Og i likhet med de andre dansene har jeg aldri danset tango i mitt liv. Min danseerfaring er lik null, så dette blir et nytt land å erobre. Men med Olga som lærer er det en mulighet for at det kan gå bra.

Ellers er jeg både ydmyk og takknemlig for all den støtten Olga og jeg har fått. Vi må ha fått enormt med seer-stemmer for å kompensere for dommernes mer “moderate” karakterer. Takk igjen!

Første dans

Da jeg spilte til dans i sin tid, var det siste dans som gjaldt. I går var det første dans som gjaldt.

Jeg var nok tryggere hin hårde dager på striledansen utenfor Bergen, enn jeg var i går. Det vil si, jeg var SVÆRT fornøyd med det Olga og jeg presterte på de to siste prøvene, og rimelig fornøyd med generalprøven. Men så kjente jeg på nervene. En følelse det er mange, mange år siden jeg har kjent på.

Jeg pleier å få et ekstra kick når det er publikum, eller direkte TV-sendinger, men det var i sammenhenger der jeg hadde kontroll. Dette var ukjent land. Men vi hadde jo klart det så bra i uken som gikk. Så fornøyde var vi at vi ikke trente dagen før. Ja, ja vi lærer av alt.

Men når jeg så dansen i dag syntes jeg ikke det var dumt, likevel. Men jeg er jo rimelig subjektiv.

Jeg er stolt av dette bildet

Paso Doble

Det ble en svært intens og effektiv trening i dag. Olga ga meg bakgrunnen for Paso Doble. Om tyrefekterens kamp mot oksen, om kappens betydning, om “kampen” mellom de to som danser og ikke minst om holdningen jeg skal ha gjennom hele dansen.

Dette kan bli spennende å lære og forhåpentligvis flott å fremføre. Jeg har ikke svettet så mye på en trening som jeg gjorde i dag. Vi har en uke på oss og vi skal virkelig gjøre vårt ytterste i kamp om poeng og stemmer.

Første møte med kamera

I dag var vi i TV-studio for de første kameraprøvene. Alle danseparene fikk danse to ganger foran kamera, og selv om det var litt nerver ute og gikk, var det mange fine prestasjoner.

Olga og jeg hadde det svært hyggelig, og fikk mange tilbakemeldinger på “god kemi”. Det setter jeg pris på, for dersom to mennesker som danser sammen ikke viser at de har det kjekt, er jo noe av grunnen til å danse borte.

Det er treningen igjen i morgen og min store lykke i dag er at Voltaren-kuren min synes å virke positivt inn på beina mine. Har ikke hatt så lite smerter i beina på fem uker. Det lover godt!

Ibux og kunst

I dag var Olga mer bestemt enn tidligere treninger. Her skulle det ikke sluntres unna. At det skal være så vanskelig å gjøre noe som virker så lett – når Olga gjør det!

Men det blir bra til slutt, selv om leggene verker og ryggen nyter sin siste ladning med Ibux og Paracet. Alt for kunsten!

Det er en god tone på Dansefabrikken. Alle kommer med oppmuntring og gode råd. Det er jo ikke så lenge igjen før vi skal opp til eksamen med hele det norske TV-publikum som sensor. Jeg er ikke uvant med å opptre for mange mennesker, enten det være seg via TV-skjermen, eller ved nærkontakt fra scenen. Men da gjør jeg jo noe jeg er vant til og har kontroll på.

Dette er noe helt annet!

Men nettopp derfor er dette mer spennende enn jeg har vært med på i hele min lange karriere.

I dag har jeg fått hjemmelekse av Olga, og i morgen blir jeg garantert hørt i leksen.

Kanskje jeg skal stille med melding?

Rune

Tyrefekter

Vi jobber med forskjellige danser, og i dag har vi prøvd oss på “Paso Doble”. Det vil si, Olga prøver ikke. HUN kan! Jeg gjør mitt beste for fremprovosere mine mer skjulte macho-trekk. Olè!

Det er heldigvis ikke den første dansen, men det blir kanskje en mulighet en gang? I en litt opphetet og næremst fyrrig prøve i dag, fikk Olga en springskalle av betydelig kraft. Hun gikk ikke i gulvet, men klarte å smile etterpå. Vennlig som hun er undskyldte hun seg, og mente det var hun som var skyld i denne voldsomme nærkontakten.

Det var det ikke!

Og sånn går dagene.

For å bygge opp selvtilliten min danser Olga og jeg en dans jeg virkelige KAN. Nemlig TWIST.

“Put on your dancing Shoes”

På 60-tallet hadde Cliff Richard og The shadows to store hits som omhandlet dans. Den ene het;  “Do you wanna dance” og den andre “Put on your dancing shoes” Nå lever jeg ut den drømmen. Jeg har tatt på meg danseskoene, og jeg ønsker virkelig å danse.

Jeg begynte som dansemusiker som 16 åring, men den eneste dansen jeg kunne, med noenlunde sikkerhet var swing, eller “bugg” som vi kalte det i Bergen. Den andre dansen som ble presentert på “lokalet” var “slow”, som var regnet som et vuggende sjekketriks med håp om å “følge hjem”.

"Do you wanna dance?"

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.