Nivådebatten bør ta ferie

Jeg slutter ikke å undre meg over hvorfor håndball er en idrett der kjønn og nivå stadig er et tilbakevendende tema. Og argumentasjonen kommer uten unntak fra mannlige spillere/trener/journalister som snakker opp herresiden og har et behov for å snakke nedsettende om damenivået.

Sist ut var Gunnar Pettersen i forbindelse med idrettsgallaen i VG. Noen uker før hadde vi twittermeldingene fra herrelandslagets Ole Erevik og uttalelsene til Kristian Kjelling i forbindelse med dame-EM i Serbia i desember 2012. Etter OL i London i 2012 bet jeg meg også merke i NRK-kommentator Christian Nilssens konklusjon på lufta etter herrefinalen: « Vi må jo kunne si at det var en større prestasjon av Frankrikes herrelaget å forsvare sitt OL-gull fra Beijing enn at de norske jentene gjorde det, med tanke på det tøffe nivået på herresiden.» TV2s sportsjournalist Stig Nygård konkluderer også i sin blogg for at dette er reinspikka fakta. Sitat fra bloggen:» Uansett hvordan du vrir og vender på det er nivået tøffere på herresiden» . Mon det.

Jeg kjenner ikke til noen annen idrett, der dette tema blir viet like stor plass i garderobekulturen og i miljøet generelt. Riktignok hender det også av og til i fotball, men da er det motsatt. Damene som faktisk har prestert, ergrer seg over minimal oppmerksomhet sammenliknet med herrene som ikke har prestert internasjonalt. Men etter mitt syn er det en helt annen greie på grunn av svært ujevn interesse og popularitet.

Håndballmesterskap spilles for kvinnene i desember og for herrene i januar, og den korte avstanden mellom mesterskapene gjør det trolig mer fristende å sammenlikne. Likevel og til tross for fellesmesterskap: Jeg har til gode å høre Petter Northug eller noen andre langrennsgutter slakte nivået og tidene til Marit Bjørgen og Therese Johaug selv om langrenn faktisk er en idrett der antall nasjoner som kan ta plass på pallen nærmest kan telles på en hånd.

Jeg tror sportsinteresserte folk flest blåser i hele nivådebatten da håndball uansett kjønn er en fengende tv-idrett. Det er derfor så synd at noen tidligere eller aktive håndballspillere med sin forutinntatthet setter dette tåpelige temaet på dagsordenen gang på gang istedenfor samlet å promotere en fartsfylt og gøyal idrett som krever mange ulike ferdigheter. Med herre-VM i Spania friskt i minne, har jeg lyst til å parkere debatten en liten stund.

Diskusjonen er vanskelig fordi debattantene snakker om ulike tema og velger unyanserte ord. Jeg mener nivådebatten kan deles inn i tre ulike tema:

1. Kjønnsperspektivet:
For i det hele tatt å sammenlikne kjønnene, må kvinner og menn måles opp mot maksimalt fysisk kvinne/mannsnivå. Jeg har tidligere skrevet at herre og damehåndball er to forskjellige idretter. Det er jo ikke riktig. Banen er like stor og reglene er de samme. Men i tillegg til ulike fysiske forutsetninger, er heldigvis noen andre forutsetninger ulike også. I håndball spiller jentene med mindre og lettere ball. Gudskjelov for det. Da blir spillet mer teknisk. Av naturlige årsaker har vi jentene mindre hender enn gutta.

At det er særregler for kjønn er helt nødvendig og på ingen måte diskriminerende etter mitt syn. I verdens største idrett, volleyball, henger nettet lavere for kvinner. Det er logisk og skaper riktigere proporsjoner ut i fra maksimalt fysisk nivå og det gir også bedre publikumsunderholdning. I basket har også jentene mindre og lettere ball.

Vi jenter kan jo ikke hoppe like høyt eller skyte like hardt som gutta. Slik er det bare. Det er fysisk umulig uansett hvor mye man trener. Jeg kan faktisk ikke fatte at fotball er den eneste ballidretten uten særregler for jentene. Hvorfor de på død og liv skal spille med like stor ball og på like stor bane som herrene, forstår jeg ikke.

Tilbake til håndball. Menn skyter selvsagt hardere, er sterkere og mer spenstige enn kvinner. Men da håndball spilles på såpass små flater (20×40 meter) utgjør de hurtighetsmessige forskjellene mindre enn man skulle tro, slik Ole Gustavs Gjekstads artikkel( http://www.tv2.no/sport/handball/gjekstad-forskjellen-er-ikke-saa-stor-som-mange-gutter-vil-ha-det-til-3944006.html) så treffende illustrer. Dette gjenspeiles også i det faktum at herrene ikke har særlig mange flere ballkontroller i løpet av 60 minutter enn det damene har. De tekniske feilene er heller ikke så ujevnt fordelt i det store bildet.

Jeg tror at kjønnsperspektivet er et bakteppe mange herrespillere glemmer fordi de ser på sporten med sine egne fysiske og tekniske briller og måler den opp i mot hva som er/var mulig for dem selv. Det samme gjelder sportsjournalister og trenere, som stort sett også er menn.

Det er for øvrig helt menneskelig og ikke noe galt i slike briller, men jeg tror det av og til kunne vært sunt å ta de av seg. Jeg tror dessuten at mange håndballgutter på bakgrunn av dette, ubevisste perspektivet synes at jentene ser mer klønete ut. De klarer derfor ikke helt å la seg begeistre av fantastiske jenteprestasjoner som for dem virker enkle og selvfølgelige. Det er et veldig snevert syn på dameidrett.

2.Breddeperspektivet,- i betydningen antall nasjoner
Når herre og damehåndball sammenliknes og ordet nivå brukes flittig, tror jeg de fleste mener bredde. Bredde i betydningen antall nasjoner som internasjonalt kan by opp til dans og bredde i betydningen medaljevariasjon.

Mange tror håndball er en knøttliten idrett på linje med langrenn og skiskyting. Det er feil. 18 millioner mennesker spiller håndball, fordelt på 147 nasjonale forbund. Til sammenlikning spiller 3 millioner hockey i verden fordelt på 118 nasjonale forbund.

Når det gjelder hvor mange nasjoner som kan kjempe jevnt i toppen for hvert kjønn, har jeg delt inn i tre kategorier basert på de siste verdensmesterskapene for både damer og herrer.

a) Det laveste nivået er de nasjonene som er milevis unna medaljer og i stor grad deltar med tanke på fremtid og nasjonal interesse, såkalte kontinentlag. Her er det likt på dame og herresiden.

Australia, Chile, Kasakhstan og Uruguay er for eksempel lag som får mye juling. De blir slaktoffer og jeg synes det er tilnærmet likt på dame og herresiden til tross for variasjon på hvilke nasjoner som kvalifiserer seg. Men i et VM er det på den annen side viktig at sporten av idrettspolitiske grunner kan vokse seg stor også på kontinenter og i land uten særlig håndballtradisjon. Argentina er på herresiden og Brasil på damesiden er gode eksempler på at man har lykkes med akkurat det.

b) Det mellomste nivået er de nasjonene som er midt på treet. Som på vanlige dager taper mot de beste, men som kan yppe seg på gode dager. Om jeg tar utgangspunkt i de to siste verdensmesterskapene utgjør dette enn 9-10 nasjoner for hvert kjønn. Eksempelvis Sverige, Angola og Tyskland på damesiden og Makedonia, Argentina og Hviterussland på herresiden.

c) Det høyeste nivået er de toppnasjonene der alle kan slå alle i mesterskapskamper og de er for begge kjønn tungt Europa-dominert. På herresiden utgjør dette etter min mening Frankrike, Danmark, Kroatia, Ungarn, Spania, Russland, Island, Tyskland, Polen, Slovenia og Serbia. Plusser man på OL-finalisten Sverige, så har man 12 nasjoner. På damesiden utgjør disse etter min mening Norge, Frankrike, Montenegro, Danmark, Russland, Sør-Korea, Spania, Romania, Brasil, Ungarn og Serbia, altså 11 nasjoner. Min konklusjon når det gjelder bredde i betydningen antall nasjoner, er at det er tilnærmet likt for begge kjønn, men at herresiden muligens har 1-2 ekstra nasjoner på det høyeste nivået. Men noen stor forskjell er det ikke.

3. Medaljevariasjon og kvalifiseringsonde

Når det gjelder variasjon i hvilke land som tar medalje er dette likt for begge kjønn. Siden VM ble arrangert for første gang for herrer i 1938 har det vært 14 ulike medaljevinnere. På damesiden har det også vært 14 ulike nasjoner som har tatt medalje, selv om første VM ble arrangert først i 1957. Når det gjelder EM er likheten fortsatt slående, med 11 ulike nasjoner på damesiden, mens herresiden har 10 ulike medaljevinnende nasjoner.

Vi må likevel kunne slå fast at Norge de siste åtte årene har vært den dominerende gullnasjonen i internasjonal kvinnehåndball, på samme måte som Frankrike har dominert på herresiden. Noen mener tydeligvis at denne dominansen ene og alene skyldes liten bredde, og da selvsagt bare på damesiden.. Ser man på de siste tre damemesterskapene er det derimot ekstremt mange jevne kamper og færre og færre kalasseire, med unntak av kontinentlagene som jo gjelder begge kjønn.

Etter herre-VM i Spania nå i januar var det ikke mye som tydet på et jevnere mesterskap på herresiden. Til tross for et høyst uforutsigbart finaleresultat, var det på ingen måte noen bombe at Spania, Danmark og Kroatia skulle bli tre av fire semifinalister. Overraskelsen bestod i at Frankrike kollapset for alderdommen.

Kvalifiseringsbøygen
Mange innvendinger mot nivået på damehåndball har også gått på at det aldri ville hendt på damesiden at en sølvmedaljevinner fra OL (Sverige i London-OL 2012) ikke kvalifiserte seg til VM samme år. Da har man glemt at de norske håndballjentene ikke var kvalifisert til OL i Athen i 2004, men vant EM-gull noen måneder etterpå. Ungarns damelag klarte heller ikke kvalifisere seg verken til VM-11 eller OL-12, men tar likevel en imponerende bronsemedalje i EM-12 i Serbia.

Jeg tror oppfatningen om vanskeligere kvalifisering for herrene kommer av at vårt nasjonale herrelandslag har slitt med å kvalifisere seg og at det da er menneskelig å snakke opp de andre nasjonene som en slags trøst. Jeg har nemlig ikke hørt eller lest den samme argumentasjonen fra andre herrelandslag som klarer å kvalifisere seg eller er tittelforsvarere.

Et annet perspektiv er at de beste herrenasjonene også har gode damelandslag. Både Frankrike, Danmark, Ungarn og Spania har medaljevinnende damelandslag. Her har Norge noe å strekke seg etter og det hadde jo vært fint om begge kjønnene kunne dratt i samme retning også her i Norge istedenfor å rakke ned på nivå. Selv om de som uttaler seg om dårlig nivå på damesiden trolig ikke mener noe vondt, vil uttalelsene utenfor håndballmiljøet ofte bli tolket i misunnelsens lys. Jeg har selvsagt stor respekt for både Erevik, Kjelling og Pettersen, men skulle ønske kritikken kunne vært mer konstruktiv. For selvsagt må yndlinger som håndballjentene også tåle kritikk. Men da må herrebrillene av og de håndballfaglige på.

Ingen stor nivåforskjell
Min konklusjon er at det ikke er store nivåforskjeller i dame og herrehåndball. Hadde det vært det, ville jo den mest naturlige årsaken til forskjellene være at gutta trener mer enn jentene. Etter hva jeg kjenner til er ikke det tilfelle.

Selv håper jeg at vårt eget herrelandslag fortsetter den gode utviklingen av spillermaterialet frem mot EM i Danmark neste år og kan hevde seg allerede da. Det er nå etablert et eget rekruttlandslag også for gutta og talentene har blitt noen år eldre. Jeg elsker å se god herrehåndball og håper selvsagt de norske gutta spiller seg tilbake blant de ti beste i verden.

Jeg vil gjerne diskutere eventuelle nivåforskjeller i fremtiden også, men håper da å møte debattanter som sjekker fakta. Og et lite apropos tilslutt: mental styrke er ikke avhengig av kjønn.

Randi Gustad

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.