Nå har vi endelig kommet til oppløpssiden. I Spania, Italia og Frankrike er kampen om ligatittelen avgjort, men i Tyskland og England lever den i beste velgående.

Våren 2019 har til nå vært Englands hevntokt i de europeiske cupene. Foreløpig er Manchester United det eneste engelske laget som har blitt slått ut av ikke-engelsk motstand. Samtidig sto Manchester City og Tottenham for tidenes mest dramatiske Champions League-kvartfinale.

Den store positive overraskelsen er Ajax, som denne gangen er et av to lag som debuterer i topp ti på min rangering.

15. Manchester United
14. Valencia (ny)
13. Chelsea
12. Borussia Dortmund
11. Paris St. Germain

10. Arsenal
Takket være godt håndverk av trener Unai Emery og stødig leveranse fra spillerne på banen, særlig hjemme, har Arsenal overgått forventningene denne sesongen. Ingen baklengs over 180 minutter mot Napoli er et bevis på at de store forsvarsproblemene er løst. Problemer har det også vært på bortebane, og selv om triumfen mot Watford (med ti mann i 80 minutter) ikke var overbevisende, kom den meget beleilig.

Plassering forrige gang: 11

9. Real Madrid
Sesongen til Real Madrid var over for over en måned siden. Etter comebacket til Zidane har ting sett litt bedre ut, men de sprudler overhodet ikke. Nå for tiden er det bare Karim Benzema som scorer mål. Og selv om fortiden har vist at én målmaskin er alt Real Madrid trenger, er dette mer et tegn på at ting akkurat nå ikke er som de skal.

Plassering forrige gang: 10

8. Ajax
For et eventyr. Og når noen sier det såpass bra som journalist Joachim Barbier er det like greit å bruke hans sitat: «Fotballverden i dag består av ballene til Diego Simeone, oljedollarene til Manchester City og PSG, markedsføringen til Manchester United, milliardene til Real Madrid, kynismen til Juventus og snobberiet til Barcelona. Heldigvis er Ajax fortsatt her for å fortelle oss at fotball først og fremst er et spill for barna.»

Plassering forrige gang: 14

7. Tottenham
Denne Tottenham-sesongen har vært en berg- og dalbane av de sjeldne. Oppturene har som regel blitt etterfulgt av nedturer og skadelisten har aldri vært tom. Åpningen av deres nye stadion har blitt utsatt flere ganger. Nå ser de ut til å ha god kontroll på å ende blant de fire beste i ligaen, og har alle tiders mulighet til å spille sin første Champions League-finale.

Plassering forrige gang: 7

6. Atletico Madrid
Denne sesongen er det de få kampene og de små øyeblikkene som har ødelagt for Atletico Madrid. Tapene mot Borussia Dortmund og spesielt Juventus var tunge å svelge – spesielt fordi finalen i år spilles på lagets hjemmebane. I den noe over-hypede seriefinalen mot Barcelona var de råsterke. Problemet var bare at Diego Costa ble utvist for å ha fornærmet dommeren på det groveste. Åtte kampers karantene fikk han også. Det blir spennende å se hva som skjer med både laget og manager Simeone i sommer.

Plassering forrige gang: 5

5. Bayern München
Det virker som at tapet mot Liverpool gjorde godt for den tyske giganten. Siden har de nemlig spilt festfotball, scoret fire mål i snitt per kamp, slått Borussia Dortmund og gjeninntatt toppen av Bundesliga. Kvalitet har de i massevis, og den siste tiden har de vist at de nekter å la seg knekke.

Plassering forrige gang: 9

4. Juventus
Italias suverent beste lag satset nærmest over sine økonomiske evner på å vinne Champions League denne sesongen. Cristiano Ronaldo gjorde det han kunne, men uten forsvarssjef Chiellini var det tydelig at de er litt for avhengige av enkeltspillere i begge endene av banen. Vinner Serie A fem runder før slutt med poeng hjemme mot Fiorentina påskeaften.

Plassering forrige gang: 3

3. Liverpool
Selv mange av de som opplevde Liverpool i gode gamle dager antyder at dagens utgave er tidenes beste. Det sier mye om hva Jürgen Klopp har fått til på tre og et halvt år. Med et potte tett forsvar og et angrep i fyr og flamme har de satt seg i posisjon til å kjempe om de to gjeveste trofeene.

Plassering forrige gang: 4

2. Manchester City
De lyseblå er i fantastisk form. Med ni strake seiere i ligaen har de tatt igjen Liverpools forsprang på syv poeng. Over to kamper mot Tottenham i Champions League fikk de erfare hva straffebom, slurv og marginer kan koste. Den neste uken vil antakelig avgjøre om de klarer noen ingen har gjort på ti år; forsvare en Premier League-tittel.

Plassering forrige gang: 2

1 Barcelona
Lionel Messi fortsetter å befeste sin posisjon som verdens desidert beste fotballspiller. Resten av laget ser også råsterkt ut for tiden. Keeper Ter Stegen er helt i verdenstoppen, Busquets styrer det meste på midten og foran sørger firma Messi-Suárez for målene. Barcelona er favoritter til å vinne ligaen, Copa del Rey og Champions League.

Plassering forrige gang: 1

Det er ingen spøk å erstatte en manager som har vært 22 år i samme klubb. En hel generasjon av Arsenal-fans hadde aldri sett noen andre enn Arsène Wenger lede laget. Da franskmannen forsvant satt mange av de som ønsket ham vekk med en dårlig smak i munnen. Krav og press fra fansen spilte nemlig en rolle for at den nye sportslige ledelsen i klubben presset Wenger ut. Resultatene var nødt til å bli bedre.

Da Wenger ble ansatt i 1996 var det veldig få som hadde hørt om han. Etterfølgeren Unai Emery var et kjent navn, men de færreste visste hvordan han skulle gjøre Arsenal bedre.

De ble nummer seks i Premier League forrige sesong. Etter 20 strake år i topp fire havnet man utenfor for andre år på rad. I knalltøff konkurranse var målet for den nye manageren å bli blant de fire beste og aller helst nærme seg den absolutte toppen. Da er det ikke optimalt å starte sesongen med tap for Manchester City og Chelsea.

Deretter ble West Ham og Cardiff slått, men ikke uten både spenning og innslag av panikk. Ny manager, samme greia. Arsenal ble slått av de beste og gjorde det unødvendig spennende mot de andre. Dermed startet kjøret mot Emery. Kanskje ikke gresset var så mye grønnere på den andre siden.

Trenden fortsatte. Arsenal så sjelden ut til å ha full kontroll, men de vant. Og vant. Og vant. I starten av oktober kjørte de grundig over Fulham borte. På tribunen hadde pipen fått en annen lyd. «We’ve got our Arsenal back», sang den kravstore fanskaren. Så enkelt var det selvsagt ikke. Unai Emery advarte mot å ta av, og påpekte gang på gang at laget hadde mye å jobbe med før han var fornøyd. Elleve strake seiere stoppet de på – fra midten av august til midten av desember tapte de ikke.

De to siste ukene av 2018 ble dårlige for de røde fra Nord-London, men ikke verre enn at folk fortsatt var nokså positive. I det nye året har Arsenal variert i prestasjonene på bortebane, men hjemme har det sett bortimot perfekt ut. Mandag kveld kom deres tiende strake hjemmeseier i ligaen. Vi må tilbake til 1998 for å finne forrige gang dét skjedde. I begynnelsen av februar var det ti poeng opp til Tottenham. To måneder senere var Arsenal plutselig forbi erkerivalen.

Unai Emery skiller seg fra Arsène Wenger på flere måter. Væremåten er én ting. Wenger er særdeles rolig og meget behagelig å omgås. Av de hundrevis av spillerne han trente i Arsenal har det sjelden eller aldri skjedd at han havnet på kant med noen – selv ikke de som ville vekk fra klubben eller gjorde seg vrange på andre måter. Emery er høflig og vennlig, men har en helt annen utstråling. Han er så langt fra avslappet man kommer og ser nesten alltid sliten ut. Arsenal har byttet ut en koselig bestefar med en nerdete onkel. Gestikuleringen fra Emery i Newcastle-kampen forrige uke var til å bli svimmel av. Wenger hadde stort sett én variant; å veive med armen den ene eller andre veien for å vise om de skulle angripe eller forsvare seg.

De to managernes metoder og virkemidler er også vidt forskjellige. I mange år har den selverklærte fotball-romantikeren Wenger gitt spillerne sine stor frihet på banen. Planen var stort sett den samme uansett hvem man spilte mot. Den nye manageren legger stor vekt på videoanalyse, og forbereder spillerne sine grundig på hva de møter i neste kamp. Da toppscorer Pierre-Emerick Aubameyang møtte TV 2 i vinter sa han med et smil om munnen at det til og med kunne bli i overkant mange videomøter i løpet av en uke. Emery overlater ingenting til tilfeldighetene.

Mye av kritikken mot Wenger gikk på at han låste seg fast til én plan, og at han sjelden evnet å endre kampene ved å ta grep fra benken. Emery har en forbausende både vilje og evne til å forandre på ting. Rekordhøye 20 ganger har han gjort bytter allerede ved pause – mange ganger har de vært vellykket.

Nå er tallenes tale klare og tydelige: Med syv kamper igjen å spille har Arsenal like mange poeng som de sanket hele forrige sesong. Dette skyldes i stor grad at de scorer mer enn før. Totalen er 65 mål etter 31 kamper. 39 av dem er scoret etter pause – Manchester City har 38 i andreomgangene med én kamp mer spilt. Bakover ser det også bedre ut. Siden nyttår er Pep Guardiolas superlag det eneste som har sluppet inn færre mål enn Arsenal. I tillegg løper plutselig Arsenal mest i Premier League. Syv lag løp mer enn Arsenal i Wengers siste sesong.

Tar vi med i beregningen at Emery knapt hadde mulighet til å forsterke stallen i sommer er det ingen tvil om at mannen har gjort en god jobb.

-Jeg er her for å vinne titler og for å konkurrere med de beste i Champions League, sa Arsenal-manageren denne uken. Nå har han satt laget, som de flest tippet på 6. plass, i god posisjon til å bli blant de fire beste. I tillegg er de fortsatt med i Europa League, turneringen Emery vant tre år på rad med Sevilla.

Det var forandring og bedre resultater Arsenal-fansen ønsket seg. Det har de fått. Den neste måneden vil vise om Emery tar innersvingen på Sarri, Solskjær og Pochettino. Trofé kan det også bli. Klarer han en av delene må sesongen kalles en suksess. Fikser han begge er det en bragd.

Tre måneder er gått siden forrige ranking på denne bloggen. Hensikten er fortsatt å rangere Europas beste lag basert på en blanding av kvalitet og form.

De fleste av de aktuelle lagene har spilt over 20 kamper siden sist. Manchester City vant det som ble døpt en tidlig seriefinale mot Liverpool. Tottenham har meldt seg på og av i tittelkampen et par ganger. Tre utgaver av El Clasico er unnagjort.

Det mest spesielle som har skjedd er likevel at Manchester United, som var utenfor min topp 15-listen forrige gang, har byttet manager og med det har fått et stort løft.

 

15. Borussia Dortmund 
14. Ajax
13. Napoli
12. Chelsea
11. Arsenal

 

10. Real Madrid

Exit mot Barcelona i den hjemlige cupen. Tap mot erkefienden også i ligaen betyr at det er tolv poeng opp til tabelltopp. Faktisk var det 15 poeng opp etter like mange kamper forrige sesong. Den store forskjellen er naturligvis at de da var med videre i Champions League, som de til slutt vant. Nå ble de utslått og ydmyket av Ajax. Dermed har Zinedine Zidane kommet tilbake for å redde stumpene av en ødelagt sesong, men mest av alt for å bygge opp igjen Real Madrid fra sommeren av.

Plassering forrige gang: 7

 

9. Bayern München

Den sovende giganten har våknet i hjemlig serie. Med ni seiere på de siste ti har de klatret til topps i Bundesliga. De holdt nullen på Anfield, men fikk svi da de ikke var like sterke hjemme mot Liverpool. Dermed er det for første gang på 14 år ingen tyske lag med i kvartfinalen av Europas gjeveste klubbturnering.

Plassering forrige gang: 14

8. Manchester United

Det viste seg at det bor mye mer i dette laget enn hva José Mourinho klarte å få ut. Under Ole Gunnar Solskjærs ledelse har de aller fleste spillerne hevet seg. På 13 seriekamper har elleve poeng opp til fjerdeplass blitt til to. Vendingen mot PSG, hvor de manglet flere nøkkelspillere, ga fansen tro på at alt er mulig. Vinden blåser Manchester Uniteds vei for tiden, og de begynner å ligne sitt gode gamle seg igjen.

Plassering forrige gang: –

 

7. Tottenham

Kanskje det aller vanskeligste laget å plassere akkurat nå. De klarer liksom ikke å bestemme seg for om de er et lag i den absolutte toppen eller ikke. De spiller omtrent aldri uavgjort. Tre av de siste fire ligakampene er tapt, men innimellom disse har de slått ut Borussia Dortmund av Champions League med 4-0 sammenlagt.

Plassering forrige gang: 9

 

6. Paris St. Germain

Marerittet fortsetter. Tenk at de klarte å overgå smellen mot Barcelona for to sesonger siden. De røk ut mot Manchester United på omtrent verst tenkelig måte. Egentlig var de klart best, men en stor forsvarstabbe og en kjempeblemme av rutinerte Gianluigi Buffon ga United blod på tann. Den klønete handsen var omtrent umulig å oppfatte ved første øyekast, men den ble plukket opp av dommerne på video-rommet. PSG har et skyhøyt toppnivå og en fæl evne til å dumme seg ut.

Plassering forrige gang: 5

 

5. Atletico Madrid 

Diego Simeones lag er de eneste som ligner på en utfordrer til Barcelona i La Liga. Bare tre seriekamper er tapt denne sesongen. I hjemmekampen mot Juventus fikk vi se i nærheten av Atleticos toppnivå – i Italia tre uker senere viste de seg fra en helt annen side. Tapet var ekstra tøft å svelget med tanke på at finalen skal spilles på spanjolenes hjemmebane.

Plassering forrige gang: 4

4. Liverpool

Jürgen Klopp & co har mistet forspranget i Premier League. Skjebnen har sklidd ut av deres hender. Likevel må det nevnes at 73 poeng er det meste Liverpool har stått med etter 30 kamper (regnet med tre poeng for seier) gjennom klubbens stolte historie. Etter to litt skuffende bortekamper mot Manchester United og Everton slo de kraftig tilbake mot Bayern München. Virgil van Dijk er fortsatt en gigant i forsvar, og fremover på banen er Sadio Mané i superform.

Plassering forrige gang: 8

3. Juventus

Comebacket mot Atletico Madrid var rett og slett mektig. Det oser vinnerkultur av hele klubben, og med den notoriske mesteren Cristiano Ronaldo på laget ser de sterkere ut enn på 20 år. De er det eneste laget i de fem beste europeiske ligaene som enda ikke har tapt en seriekamp. Så i tillegg til å kunne gå ubeseiret gjennom en hel Serie A-sesong er de blant de fremste kandidatene til å oppnå klubbens klart største mål; vinne Champions League.

Plassering forrige gang: 3

2. Manchester City

Siden forrige rangering har ingen lag spilt flere kamper enn Manchester City. Det har stort sett gått veldig bra for de lyseblå. Ripene i lakken er tap for de middelmådige lagene Crystal Palace, Leicester og Newcastle. Over én måned er gått siden forrige nederlag. I 2019 har Manchester City scoret 61 mål i alle turneringer – Sergio Agüero har stått for 14 av dem. De har allerede vunnet ligacupen, og er bookmakernes favoritt til å vinne hver av de tre gjenstående turneringene. Kan de virkelig kopiere eller til og med toppe Uniteds «Treble» fra 1999?

Plassering forrige gang: 1

1. Barcelona

Som tidligere skiller det i mine øyne veldig lite mellom de aller beste lagene. Barcelona har spillere i verdensklasse på omtrent hver eneste posisjon. Lengst fremme har de verdens beste fotballspiller, som ikke viser noen tegn til å la seg prege av tidens tann. Den siste måneden har Messi og guttene tatt to seiere på Santiago Bernabeu.

Plassering forrige gang: 2

Min perfekte fotballspiller må ha følgende egenskaper:

• Særlig god ballkontroll
• Venstrebent
• Over gjennomsnittet pasningsfot
• Godt blikk for spillet
• Rolig
• Løst programmert — bedre offensivt enn defensivt

Selv om dette kunne vært en beskrivelse av verdens beste fotballspiller de siste ti årene, er det liten tvil om at den late playmakeren er en utdøende rase. De stadig økende fysiske kravene gjør at man i større grad enn før både må være god med ballen og topptrent fysisk. Man kan telle på én hånd antall spillere på det øverste nivået som kan gjøre akkurat som de vil når det andre laget har ballen, nærmest for å spare krefter til å herje når de selv får den. Messi, Ronaldo og Neymar er så gode at det gir mening å gi dem tilnærmet frie tøyler.

Én som så vidt ikke er god nok til dét er Mesut Özil. Det er vanskelig å finne noen fotballspillere de siste ti årene som har blandet eleganse, overblikk og treffsikkerhet som ham. Det er ikke uten grunn at Cristiano Ronaldo var misfornøyd da Real Madrid solgte Özil til Arsenal i 2013. «Han var den som best har forstått hvor og når jeg vil ha ballen», har Ronaldo sagt.

I Arsenal ble Özil umiddelbart populær. Og det kan man godt forstå. Ingen spillere i ligaen sto bak flere mål enn ham mellom sommeren 2013 og 2018. Özil ble den beste gaven Arsène Wenger hadde gitt Arsenal-fansen på mange år. På sett og vis har det også med tiden blitt den verste. De trofaste på Emirates har knyttet sterke bånd til Özil, som fikk være den han er under Wenger. For den franske fotballromantikeren har estetikken alltid vært vel så viktig som resultatet. Etter at Wenger måtte gå og vesentlig mer taktiske og resultatorienterte Unai Emery kom inn har Arsenal-fansen sett lite til deres favoritt.

I høst startet han riktignok mange kamper på rad, flere av dem som kaptein. Da Arsenal skulle møte Bournemouth på bortebane var han derimot ute av laget. Manager Emery forklarte benkingen av Özil med at andre spillere passet bedre i en såpass fysisk krevende kamp. Deretter var Özil helt ute av kamptroppen mot Tottenham. Det ble skyldt på en ryggskade — noe få trodde på etter Emerys nølende forklaring av situasjonen.

I 2019 har Özil vært i startoppstillingen til to seriekamper, mot Cardiff og Bournemouth. I den siste var han på sitt deilige beste. De geniale involveringene kom som perler på en snor. Først scoret han med en type avslutning som han har funnet på selv, hvor foten treffer ballen såpass høyt oppe at den spretter ned i bakken og ender som en lobb. Litt senere kom han fri og kunne han ha scoret selv, men hovmesteren fant han en enda bedre plassert lagkamerat foran mål.  Likevel ble han satt ut av laget til den kraftkrevende kampen mot Tottenham fire dager senere. Hardtarbeidende Aaron Ramsey fikk Emerys tillit, noe som ærlig talt funket veldig bra.

https://twitter.com/SjorsvVeen/status/1101400333216038912

De fleste har spilt sammen med eller hørt om noen som var blant de beste da de var små, men som ikke ble så gode de kunne ha blitt fordi de ikke orket eller gadd å løpe noe særlig. Kanskje hadde de heller ikke alltid hodet på rett plass. Disse kjennemerkene passer spesielt godt til Hatem Ben Arfa. For 15 år siden var han et av fotballens vidunderbarn. Sammen med Karim Benzema slo han igjennom i ungdomsakademiet til Lyon. Av de to var Ben Arfa den mest lovende. Med sin blendende ballkontroll, herlige venstrefot og store ro fikk han alt til å se enkelt ut. Han hadde alt.

Alt unntatt disiplin. Ben Arfa har aldri blitt kvitt merkelappen enfant terrible. Ikke at han har forsøkt heller. Han har knapt vært noe sted uten å lage trøbbel. I Lyon kranglet han med medspillere, i Marseille med manager Didier Deschamps. Han dro til Newcastle, hvor lagets fans fortsatt drømmer om tiden da Ben Arfa så ut som verdens beste fotballspiller fra tid til annen . Det var før han havnet på kant med Alan Pardew, og oppholdet i England ble det Ben Arfa selv har beskrevet som et mareritt.

Han kom seg etter hvert hjem til Frankrike og Nice. Der fikk bråkebøtta sin renessanse og herjet som aldri før. Så god var han i 2015/16-sesongen at Paris St. Germain hentet ham. Oppholdet i Paris startet greit, men etter hvert som han fikk mindre og mindre spilletid forsto de fleste at dette ikke kunne ende godt. Ikke bare kom Ben Arfa med spydige kommentarer om klubbens mektige eiere — etter det berømte 6-1-tapet for Barcelona hånet han også manageren, en viss Unai Emery.

Mer enn noen gang hadde Ben Arfa blitt et virus. Forrige sesong var han ikke på banen et eneste minutt, og ble av Emery tvunget til å trene med reservelaget. For å markere ettårsdagen siden sin forrige kamp arrangerte han kakefest på treningsanlegget. Det var en lettelse for alle da PSG-kontrakten utløp i fjor sommer.

Ingen store klubber tok en sjanse på å få det siste lille ut av 31-åringen. Middelhavsfarer Rennes ble neste stopp. Parallellt med en høyst ordinær ligasesong har de røde og sorte nå for første gang kommet så langt som til en 1/8-finale i en europacup. Anført av en strålende Hatem Ben Arfa slo de ut sterke Real Betis i forrige runde av Europa League.

Siden har tilfeldighetene gjort at det i kveld er duket for et gjensyn med Unai Emery og hans Arsenal. Trolig kommer også Mesut Özil til å være på banen i Frankrike. «Torsdagsspiller» har blitt et uttrykk for de som ikke er gode nok for Champions League-lag eller førsteellevere i Premier League. Tydeligvis har vi kommet dit at Europa League er rett habitat for det som er en utdøende rase, de som vil gjøre det på sin måte. Spille ball, men ikke løpe så mye.

Når det gjelder fotballferdigheter i sin reneste form kan man trygt gi både Özil og Ben Arfa stempelet verdensklasse. Likevel har det blitt for vanskelig for de to å få plass i det gjeveste selskap. Nettopp derfor blir det veldig fint og litt trist å skru på TV-en og se to av fortidens genier i fri utfoldelse.

Liverpool er i ferd med å gjennomføre sin soleklart beste ligasesong i Premier League-æraen. I motsetning til tidligere utgaver er de helrøde nå bunnsolide bakover. De har sluppet inn halvparten så mange mål som på samme tid forrige sesong og har plukket ti poeng mer. De har tapt én seriekamp. Det aller meste ser usedvanlig bra ut.

Problemet er at de har sluttet å vinne jevne fotballkamper.  Dermed har de den siste drøye måneden gått fra å være favoritt til utfordrer. Enten det var et drømmetreff fra langt hold, et sleivspark fra fem meter eller at ballen landet på ett sølvfat på én meter via fingertuppene til keeper og tverrliggeren; tidligere i sesongen vippet de røde kampene i sin favør. De vant 19 av de  første 19 kampene mot lag som ikke heter Manchester City, Arsenal eller Chelsea. Syv av de 18 ble vunnet med ett måls margin. Siden har det blitt uavgjort mot West Ham, Leicester, Manchester United og Everton.

Tre av deres siste fire kamper har endt 0-0. Dette er ukarakteristisk for Jürgen Klopps lag. Innimellom kampene mot sine lokale rivaler vant de 5-0 over Watford, et lag som har vært bedre enn Everton denne sesongen. Da gikk alt på skinner og innleggene traff medspillere hver gang. På Goodison Park fire dager senere så mange av aktørene plutselig ut til å ha strøm i føttene.

Nerver kan ha spilt inn. Det skjer ofte når man føler press. Det frenetiske tempoet i kampen bør derimot ikke ha vært et stort problem. Vi snakker tross alt om et lag som mer noen andre lever av høyt tempo og kjappe omstillinger. En annen lite plausibel unnskyldning er trøtthet. Ettersom Liverpool røk tidlig ut av cupene har de siden møtet med Manchester City på Etihad 3. januar spilt ti kamper – City har måttet spille 15. Dette kan fortsatt bli en fordel for Liverpool i innspurten, selvsagt avhengig av hvor langt de to lagene går i Champions League.

Uansett er Liverpool avhengig av at Mohamed Salah viser seg fra sin aller beste side de neste par månedene. Denne sesongen er hans nest beste noensinne, kun toppet av hans utrolige 2017/18. Kampen mot Manchester United var et eksempel på at han passes ekstra godt på nå. Mot Everton fikk han boltre seg mer, og sjansene han fikk er de samme som han scoret på forrige sesong. Om det var en trygg avslutning i full fart alene med keeper eller en skrudd ball i krysset etter å ha driblet seg inn fra høyre. Nå så han mer ut som Roma-utgaven av seg selv; han som brente sjanse på sjanse.

Når Salah ikke er med på leken, som i Champions League-finalen eller forrige helgs kamp på Old Trafford, lider Liverpool. Når han bommer på sjansene, som mot Everton, synes det veldig godt på resultattavla og tabellen. Laget hans har vunnet 21 av 29 seriekamper. Felles for de åtte kampene de ikke har tatt er at Salah har gått målløs av banen i hver og en av de.

Tittelkampen er langt fra avgjort. Dersom de to lagene i toppen kopierer høstsesongens resultater mot deres gjenstående motstandere blir Liverpool seriemester. For å klare det må det pågående uavgjortsyndromet kureres. Medisinen er sannsynligvis mål fra deres egyptiske toppscorer.

Ingen trær vokser inn i himmelen

Hvetebrødsdagene er omsider over for Ole Gunnar Solskjær. Selv om det er 90 minutter igjen å spille mot Paris St. Germain ser det håpløst ut med tanke på avansement. Starten av nordmannens første Champions League-kamp som manager var energisk og positiv fra Manchester United. De presset høyt og tvang frem feil fra gjestene. På midten var Nemanja Matic var helt sjef. Så, midtveis i en førsteomgang med skuffende kvalitet og underholdningsverdi fra begge lag, slo hjemmelaget av bryteren. Resten av kampen dominerte PSG. Gang på gang sydde de seg igjennom hjemmelaget uten særlig motstand.

Hverken benken eller spillerne til Manchester United maktet å endre kampbildet. Selvsagt kan byttene av Martial og Lingard ha hatt noe å si, men ingen av dem var særlig imponerende da de var på banen. Innbytterne, spesielt Alexis Sánchez, var svake. Førsteelleveren har hevet seg betraktelig under Solskjærs ledelse. Nå må han få fart på de mindre betrodde som Sánchez og Lukaku. Der er det mye å hente.

Dette er ikke helt over, men United må vise et annet format i Paris om tre uker for å i det hele tatt skape spenning. Tirsdag kveld så veien opp til Europa-toppen fortsatt lang ut for Solskjær & Co.

Paul Pogba kan stanses

Det ble bråstopp for verdens mest dominerende midtbanespiller de siste knappe to månedene. Storspill som Pogba har levert i det siste gjør at motstandere tar hensyn. Når motstanderen er den fremragende forsvarsspilleren Marquinhos som er oppe på midtbanen for å sette frimerke blir det vanskelig å herje. Franskmannen ble frustrert, og da ender det sjelden godt. Kroppsspråket lignet plutselig på det han viste i sine dårlige stunder i høst. Det endte med rødt kort etter en merkelig stempling på Dani Alves. Dermed blir han ikke med i returkampen, men før den spilles blir det spennende å se hvilken Paul Pogba som møter opp mot Chelsea og Liverpool.

Bortefans redder stemningen

Dette er på ingen måte ment som spesifikk kritikk av fansen til Manchester United. Når de er på reise er de blant Englands aller beste bortesupportere. En merkbar tendens når man er rundt på engelske fotballarenaer er nettopp at fanskaren som er i mindretall ikke bare lager mest liv, men er de eneste som fyrer på. Det er generelt skuffende lite mobilisering på tribunen. Mottakelsen av Angel Di María da han gikk ned for å slå corner tydet på at det ikke står på følelser og lidenskap. Den gjennomgående buingen på den tidligere United-vingen virket mot sin hensikt. Han har aldri noensinne sett så tent ut, og sto bak begge scoringene.

Det er aldri godt å si nøyaktig hva fans har å si for utfallet av en kamp. PSG-supporterne ga alt de hadde allerede fra lenge før kampstart og gjennom samfulle 90 minutter. Ofte får hendelser på banen de som er tilstede, spesielt hjemmepublikum, til å våkne. På Old Trafford var det muligens lurvelevenet fra de tilreisende som for alvor vekte bortelaget.

Videodømming er en berikelse

… når det brukes riktig. Glem VM – Champions League er det beste av det beste. Når UEFA denne uken innførte bruk av videodømming er det ikke uten grunn at et rutinert italiensk dommerteam ble plukket ut til Man United-PSG. Disse guttene har praktisert VAR i halvannet år nå, og vet hvordan det skal brukes. Spesielt deilig er det at marginale offside-avgjørelser ENDELIG kommer det angripende laget til gode ved at flaggene holdes nede og eventuelle offside-mål annulleres i etterkant. Så får det være en annen sak at lista for kort lå både lavt og høyt om hverandre i denne kampen. Dommere trenger hjelp, men avgjørelser rundt gule kort må tas uten å anvende videodømming.

Kylian Mbappé blir bare bedre og bedre

For en superstjerne! De fleste, meg selv inkludert, luktet fare for PSG uten Neymar og Cavani. Men 1/3 av supertrioen viste seg å være nok på Old Trafford. Med sin skremmende fart og totale mangel på respekt satte han frykt i Uniteds forsvar fra første stund. Det spiller ingen rolle om han spiller til høyre, venstre eller i midten – han er like skummel overalt. Nå har han syv mål på ni sluttspillkamper i Champions League. Tenk hvor god han kan bli.

Solskjær-feberen nekter å avta. Enda en vanskelig bortekamp er unnagjort og nok en seier bokført. Som i glansdagene fant Manchester United en måte å vinne på. Igjen utgjorde kvaliteten til Paul Pogba og Marcus Rashford, to spillere som Solskjær har fått til å skinne, forskjellen. Dermed har de fem strake borteseiere i ligaen for første gang siden Sir Alex Fergusons tid som manager.

Likevel er det fortsatt mye sutring rundt mediedekningen av dette eventyret. Mest raljering har det vært rundt den såkalte «Solskjær-tabellen», en oversikt over hvordan lagene i Premier League har gjort det siden 22. desember. Riktignok var den en smule patetisk etter at United kun hadde møtt Cardiff, Huddersfield og Bournemouth. Nå derimot, etter ti kamper og flere sterke bortetriumfer, kan vi lansere en tabell Solskjær har all grunn til å være svært stolt av. På de siste ti kampene (i alle turneringer) er det ingen lag i England, Spania, Tyskland, Italia eller Frankrike som har gjort det bedre enn Manchester United.

Etter José Mourinhos siste kamp sa jeg at en plass i topp fire vil være «bortimot umulig» for Manchester United. Da var nemlig avstanden opp til Arsenal åtte poeng og Chelsea var hele elleve foran. Denne helgen smatt United forbi Arsenal, og er nå kun to poeng bak Chelsea på fjerdeplass. Dermed ser det meget mulig ut å ta seg opp på Champions League-plass for Solskjær & co. Det er lett å se for seg et rotterace, spesielt dersom man studerer hvilke toppkamper som gjenstår for de tre lagene.

Chelsea: Manchester City (b), Tottenham (h), Liverpool (b) og Manchester United (b)

Manchester United: Liverpool (h), Arsenal (b), Manchester City (h) og Chelsea (h)

Arsenal: Tottenham (b) og Manchester United (h)

Det er i de kommende ukene og månedene det avgjøres. Det gjelder å være best fra februar og inn. Selv om poengene og oddsen akkurat nå er på Chelseas side er det Manchester United som angriper denne perioden med mest vind i seilene. Chelsea-manager Maurizio Sarri er utvilsomt en dyktig fagmann, men innrømmer til stadighet at han sliter med å motivere sin spillergruppe. Til sammenligning har Solskjærs første seks uker vært en stilstudie i retorikk og oppførsel  – spesielt for et lag og en klubb som behøvde positivitet. I motsetning til sin forgjenger Mourinho sier han de riktige tingene hele tiden; han skryter hemningsløst av spillerne sine og har tatt på seg skylden de gangene lagets prestasjon ikke har vært så god som man kan forvente.

Arsenals manager Unai Emery er også en dreven taktiker, men også han virker å slite med å skape motivasjon og engasjement blant sine spillere og supportere. Enkelte hos Arsenal har også antydet at Emerys metoder med mye bruk av videoanalyse er kjedelig i lengden. Til nå har jeg enda ikke hørt noen Manchester United-spillere eller -fans klage på Ole Gunnar Solskjær.

For hver uke som går øker nordmannen sin legendestatus og sine muligheter til å bli United-manager på permanent basis. Hans arbeidsvilje og væremåte har gjort underverker for en spillergruppe som manglet glød og glede. Det er ingenting som tyder på at fremgangene skal stoppe nå.

I fotball er det ingenting som provoserer mer enn filming. Glem trøyeholding, knottetaklinger og andre former for juks og regelbrudd. De som spiller skuespill er fotballens verste kjeltringer. I forrige VM var ingen mer forhatt enn Neymar – spesielt i denne delen av verden. Vår oppfatning av hva som er greit og ikke stammer først og fremst fra England. Det skal være lov med noen tøffe tak. Derfor er det to elementer som gjør at filming opprører folk; villigheten til å jukse til seg en fordel og det å vise tegn på at man er fysisk veik.

Når Liverpool tar imot Leicester i kveld, møtes to spillere som på hver sin spesielle måte har fått stempel som filmere. De ses på som juksemakere av verste sort. Mer om de to straks.

Først er det kanskje greit å prøve å beskrive hva filming egentlig er for noe. Ofte oppstår det store uenigheter allerede der. Det finnes flere former for filming.

1) Rent skuespill. Å kaste seg uten noen form for kontakt fra motspiller. Ofte skjer dette når spillere forventer en takling som aldri kommer, og faller.

2) Overspilling. Dette er en gråsone. Det er kontakt mellom spillerne, men den som blir hindret gjør mye ut av situasjonen og faller gjerne teatralsk for å markere kontakten.

3) Oppsøke felling.  Her finnes det et par varianter. Den mest stuerene er å utnytte at man har et forsprang på motspilleren, sakke ned farten og vente på kontakt. Verstningen er når man sørger kontakt ved å slenge ut et bein, nærmest sparker til forsvarsspilleren.

Det er den siste formen for filming den første av kveldens duellanter er spesialist på. Jeg husker første gang jeg så Jamie Vardy. Det var høsten 2014, da nyopprykkede Leicester møtte Manchester United hjemme. Han var som hentet ut av en tv-serie om engelskmenn på fylleferie i syden. Og fotballspilleren var like provoserende som han så ut.

Det var en sprø fotballkamp. Vardy-showet startet på stillingen 1-3. Han jaget et oppspill på venstresiden (se video), dultet vekk Rafael da Silva, hoppet inn foran United-backen og fikk straffe. Kampen endte 5-3 etter at Vardy senere scoret ett mål og fikset nok en straffe. Premier League-publikumet var introdusert for frekkasen Jamie Vardy.

I den påfølgende sesongen fikk Vardy syv straffespark. Den som fikk nest flest i ligaen stoppet på tre. Ved de aller fleste tilfellene så det ved første øyekast ut som helt greie avgjørelser, men på reprisene var det tydelig at han gjorde maksimalt ut av kontakten med forsvarsspillerne eller sparket ut med beinet og selv sørget for en så tydelig berøring som mulig med sin motspiller.

17. april 2016, da Leicester var på vei mot sitt sensasjonelle seriemesterskap, ble luringen avslørt. Han hadde allerede gitt laget sitt 1-0 da han fosset framover, og var på vei alene med keeper. I stedet for å sette fart mot mål stoppet han opp og hektet beina sine inn i West Ham-spiller Angelo Ogbonna (se video). Umiddelbart så det ut som straffe, men dommer Jon Moss hadde studert Vardys tjuvtriks og tok den modige avgjørelsen å gi spissen sitt andre gule kort for dagen.

Man skulle kanskje tro at Vardy hadde lært av en såpass pinlig sak? Tvert imot. Så sent som for to uker siden var det tid for en ny Vardy-spesial mot Southampton (se video). Denne gangen oppnådde han ikke kontakt med forsvarsspilleren, fikk ikke straffe, men heller ikke gult kort for filming. Premier Leagues mest notoriske juksemaker er fortsatt fritt vilt. Og han er engelsk …

Så var det han andre. Til nå denne sesongen er Mohamed Salah i rute til å matche Vardys antall straffespark fra Leicesters triumfferd i 2015/16. Salah har fått fire straffespark, hvorav spesielt to har ført til heftige diskusjoner om moralen til Liverpools stjernespiller.

Det første tegnet på unoter fra egypteren kom mot slutten av forrige sesong. Borte mot Chelsea (se video) fikk han helt korrekt gult kort for å falle uten noen som helst kontakt. Manager Jürgen Klopp uttalte at han ikke synes noe om filmingen, og fryktet det kunne gi Salah et dårlig rykte.

Det første straffesparket han skaffet denne sesongen kom borte mot Crystal Palace. Han ble holdt litt av Mamadou Sakho. Midtstopperen kom også borti beinet til Salah, som deretter falt forholdsvis lett. Den situasjonen som derimot førte til full diskusjon om hva filming er og ikke er oppsto da Liverpool møtte Newcastle på Boxing Day (se video). Salah tok seg inn i Newcastles felt, ble nappet i armen av backen Paul Dummett, gikk enkelt over ende og fikk straffespark.

Det var ingen tvil om kontakten. Dummett var i trøbbel og holdt tak i Salah, som hadde mer å vinne på å falle enn å bli stående på beina. Aldri vil det bli en bred enighet om hva som er rett og galt i slike situasjoner. Dersom Salah stopper opp uten å falle, får han antakelig ikke straffespark, og forsvarsspilleren vinner på sin juksing. Og når han faller som han gjør, hevder mange at også dét blir for dumt å belønne med en sjanse fra elleve meter.

Tre straffespark har Salah fått siden 26. desember. De to andre var uten tvil korrekt idømt. Derimot var det et straffespark han aldri fikk som gir både Klopp, Salah og deres fans en viss grunn til bekymring. I forrige serierunde filmet nemlig Salah. Igjen var Crystal Palace og Sakho motstander (se video). Denne gangen fikk han seg et ørlite spark i høyrebeinet og  ventet et halvsekund før han kastet seg unaturlig bakover. Han fik ikke straffe og heller ikke gult kort for filming, men situasjonen ga vann på mølla til de som hevder Salah er en juksemaker. Dét lever nok spilleren selv godt med. Verre er det at dommerne, som forbereder seg nøye til hver eneste kamp, nå er klar over at Salah er kapabel til å filme. Med dette i bakhodet skal de i løpet av et sekund eller to avgjøre hva som faktisk skjer i situasjonene med den fotrappe driblefanten involvert.

Var det ikke forresten slik at «filmepanelet», som FA opprettet for å straffe skuespillerne i etterkant, skulle rydde opp? Halvannen sesong etter at det ble opprettet er konklusjonen at ingenting er blitt bedre. Medlemmene av panelet byttes ut fra sak til sak, og må enstemmig bestemme seg for at en spiller «med overlegg klart og tydelig forsøker å lure dommer». De har straffet West Hams Manuel Lanzini og Evertons Oumar Niasse for synder andre har kopiert uten å få karantene. Deres reglement sier også at for å bli straffet i etterkant må man bli tildelt straffespark. Altså; dersom Vardy hadde fått straffe mot Southampton og Salah mot Crystal Palace, ville de antakelig vært suspendert nå.

Evig eies kun et dårlig rykte, heter det. I kveld går to toppscorere til den svært viktige kampen på Anfield med stempel på seg som bedragere. Det kan være med på å avgjøre kveldens oppgjør og dermed kampen om Premier League-tittelen.

Januar er tid for overgangsrykter og prat om hva og hvem de forskjellige Premier League-klubbene trenger for å oppnå sine mål for sesongen. Vanligvis skjer det ikke så altfor mye, men store profiler har blitt hentet denne måneden. I fjor ble Virgil van Dijk klar for Liverpool, som tidligere har hentet Luis Suárez og Javier Mascherano midt i sesongen. Premier Leagues mest treffsikre spiss i 2018, Pierre-Emerick Aubameyang, ble Arsenal-spiller for litt under ett år siden.  I januar 2006 kom Nemanja Vidic og Patrice Evra til Manchester United.

Det tydeligste tegnet på at ting går som de skal for et lag er at fansen ikke roper etter nye spillere. Dette er første gang jeg kan huske at det er stille rundt Liverpool i et overgangsvindu. Hverken Liverpool eller Manchester City trenger å gjøre noe på overgangsfronten denne vinteren.

Tottenham handlet ikke i sommer, og trolig kommer det ingen nye fjes inn nå heller. Det eneste måtte være dersom de ser en mulighet for å gjøre et kupp à la Dele Alli. De stadig økte kostnadene for deres nye hjemmearena gjør at Mauricio Pochettino må fortsette å jobbe med de spillerne han allerede har til rådighet.

Et lag som trenger noe nytt er Manchester United. Målet må være å fighte helt i toppen på sikt, og en Champions League-plass i 2019/20 er innen rekkevidde. De to viktigste posisjonene de må forsterke er midtstopperplass og den sentrale midtbanen. Ettersom dette er en klubb med store finansielle muskler bør det være mulig å hente ren og skjær kvalitet som kan gå rett inn og gjøre laget bedre. Det er nok ingen dum idé å se til italienske Serie A for forsterkninger på disse plassene.

Napoli har et par spillere som matcher Manchester Uniteds behov. Midtbanekrigeren Allan har utviklet seg til å bli en av Europas beste på sin posisjon – en ballvinner i verdensklasse som ville gjort United ekle å møte. Enda bedre hadde de blitt dersom de også hentet lagkompis Kalidou Koulibaly, den beste midtstopperen i Italia de siste par sesongene. De vil nok koste en formue, men det er liten fare for at de ikke slår til. Budsjettløsningen er Romas greker Kostas Manolas, som har en utkjøpsklausul på 36 millioner euro. Alle disse er i sin beste alder(født i 1991), og vil heve United fra dag én.

I sommer var det mye snakk om at United skulle hente Sergej Milinkovic-Savic. Serberen har ikke klart å følge opp sin strålende 2017/18-sesong. Han har mange av de samme styrkene som Paul Pogba, som akkurat nå spiller like bra som Milinkovic-Savic gjorde forrige sesong.

Et lag som fortsatt er i utvikling og har behov for forsterkninger er Arsenal. Kanskje en ny keeper, et par forsvarsspillere, en erstatter til Aaron Ramsey og en kantspiller.

Trolig må sesongen avsluttes med stallen de har i dag. Situasjonen er nemlig vrien for Unai Emery, som denne uken bekreftet at ingen hentes inn på permanent basis nå. Trolig sliter Arsenal med å få på plass tilstrekkelige midler til å kjøpe nye spillere. Dette er en smule innviklet. I Premier League er det regler for hvor mye klubber kan bruke til sammen på spillerkjøp og økte lønninger. Arsenal bestemte seg i fjor for å fornye kontrakten til Mesut Özil, noe som økte lønnen hans fra rundt halvannen million kroner i uka til rett i underkant av fire. Med dette tatt i betraktning er det ekstra bittert for klubben at Özil både har slitt med form og skader den siste tiden.

Aubameyang kostet mye, men har vært en suksess. De hentet en etablert klassespiller som gikk rett inn og styrket laget. Uten hans effektivitet hadde ikke Arsenal kunnet kjempe om en plass blant topp fire. I sommer kom Lucas Torreira inn. Han har gitt Arsenal sårt behøvd energi på midtbanen. Ideelt sett hadde de kjøpt en midtstopper av høy klasse nå. Da hadde de nok ikke sluppet inn tre ganger så mange mål som Liverpool. Arsenal tiltrekker seg fortsatt strålende spillere, men har trolig ikke mulighet til å forsterke seg.

Chelsea trenger en spiss. Akkurat nå er den mest trolige løsningen på problemet å hente Gonzalo Higuaín. For tre sesonger siden scoret argentineren 36 ligamål på 35 kamper for Napoli under nåværende Chelsea-manager Maurizio Sarri. I dag er Higuaín leid ut fra Juventus til Milan. Den sovende giganten kjemper om en Champions League-plass, og er nok ikke veldig lysten på å kvitte seg med sin toppscorer.

Skulle Chelsea lykkes i å lande Higuaín, får de en spiller som har scoret mål jevnt og trutt i store klubber de siste ti årene, og som Sarri har fått det aller beste ut av. Om et slikt kjøp er en god idé på lang sikt er derimot tvilsomt. I desember fylte spissen 31 år, og han har ikke blitt lettere med årene.

Det har også blitt snakket om Callum Wilson. Bournemouth-spissen har aldri vært bedre, og med høyere kvalitet på spillerne rundt seg kan han ta nye steg og score 25 mål i ligaen. Han har ni på 20 kamper til nå. I dagens marked er det absolutt ikke galskap å legge 50 millioner pund på bordet for Wilson.

En annen plan kan være å utnytte en liten konflikt som pågår. Den særdeles giftige Inter-spissen Mauro Icardi er midt i forhandlinger om å fornye sin kontrakt, som går ut om to år. Han blir i så fall svindyr, men kan lokkes med dobbel lønn. Det ville vært en drømmesignering for Chelsea.

På midtbanen må de få på plass en erstatter for Cesc Fàbregas. Da snakkes det mest om Nicolò Barella, som er den mest lovende midtbanespilleren i Italia. Han fyller straks 22 år, men har til tross for at han spiller for lille Cagliari allerede spilt seg inn på landslaget. Barella har både spilt i Jorginhos posisjon, som italienerne kaller regista, og indreløper. Med andre ord en spiller Sarri vil ha stor nytte av.

Det ble mye Serie A, dette. Nå er det en gang slik at undertegnede følger ekstra godt med på italiensk fotball, og både spillerne og klubbene der nede lar seg ofte friste når de rike fra England melder sin interesse.

For første gang siden april 2014 er Liverpool favoritter til å vinne Premier League.

De har et vanvittig godt lag. Mange, meg selv inkludert, har aldri sett Liverpool bedre. Deres eneste problem har vært Manchester City. Frem til julen kom. Crystal Palace og Leicester har gitt Jürgen Klopp og Liverpool-fansen deres beste julegaver noensinne. Plutselig har de røde fått en solid luke i toppen.

I åtte av de ti siste sesongene har laget som topper Premier League ved jul vunnet til slutt. Unntakene er Liverpool i sesongene 2008/09 og 2013/14.
Da var de med hele veien inn, men tapte på oppløpssiden.

Dagens utgave av de røde fra Merseyside er noe helt annet enn lagene som utfordret om tittelen for fem og ti år siden. Nøkkelen til suksessen ligger i et berømt sitat fra mannen som bedre enn noen vet hva han snakker om. «Angrep vinner deg kamper, forsvar vinner deg titler», sa Sir Alex Ferguson.

Ved halvspilt sesong har Liverpool sluppet inn syv ligamål. SYV. På 19 kamper.
I 2008 hadde de 12 baklengs ved runding – i 2013 var tallet 23.
Nå er de foran skjemaet til Premier League-rekorden for færrest baklengsmål i løpet av én sesong (15), satt av José Mourinhos Chelsea.

Januar er rett rundt hjørnet. Et godt bilde på ståa i Liverpool er at deres kravstore og høylytte fanskare ikke etterlyser spillerkjøp denne vinteren. De trenger ingenting. I fjor hentet de Virgil van Dijk. Den signeringen er i ferd med å bli deres viktigste på år og dag.

Vel, den viktigste spillersigneringen. For det mest avgjørende var å hente Jürgen Klopp. Klubben hadde aldri vært der de er nå uten tyskeren. Sesong for sesong har han gjort laget bedre. Steg for steg. Både når det gjelder spillerkjøp og taktikk.

I de siste sesongene har Liverpool vært avhengige av kontringer og stor boltreplass for å være på sitt beste. Uten brudd og rom stoppet det ofte opp. Klopp ble beskyldt for å ikke ha en plan B dersom de ikke kunne kvele motstanderne med sitt berømte press-spill.

Nå har han og trenerteamet utviklet en bank av kampplaner. De baserer ikke lenger like mye av spillet sitt på høyt press. Ofte venter de mer på motstanderne og setter opp feller lavere i banen enn tidligere.

Når det gjelder formasjoner bruker vanligvis 4-3-3 mot topplag, men de mot svakere lag sender fram en ekstra angrepsspiller i 4-2-3-1. En gang i blant, som i 4-0-seieren over Bournemouth, har de spilt 4-2-2-2 eller 4-4-2 med innoverkanter. Og alt fungerer på sin måte.

Så godt har det fungert at Liverpool er ubeseiret i ligaen. Kun ett lag, Arsenals berømte «invincibles» fra 2003/04-sesongen, har gått en hel Premier League-sesong uten å tape. For ett år siden så Manchester City ut til å bli det første laget til å kopiere bragden til Arsenal. Rekken deres ble brutt i januar.

Neste motstander for Liverpool er nettopp Arsenal. De kommer til å gjøre hva de kan for beholde den unike statistikken i klubben. Det spørs om det holder. Dagens Arsenal er nemlig et godt stykke unna uslåelige Liverpool.