Topp fem signeringer i PL 2019/20

5. Ismaïla Sarr
I 2017 gjorde speiderne i Watford en strålende jobb da de fant Richarlison og hentet ham til England for elleve millioner pund. Året etter hadde klubben tjent over 30 millioner pund da brasilianeren ble solgt til Everton. Disse pengene ble etter hvert investert i Ismaïla Sarr, kanskje Afrikas største talent i sin generasjon. Til tross for å ha spilt fast i VM som 20-åring og kommet til finale i afrikamesterskapet gikk senegaleseren litt under radaren. Som med resten av laget startet sesongen trått for Sarr, som ikke leverte, ble benket og attpåtil skadet. Da han i vinter kom tilbake på banen var det plutselig lett å forstå hvorfor Watford sprengte klubbens overgangsrekord noen måneder tidligere. Rykket og farten til Sarr har vært et mareritt for mange motstandere. Med to mål og én målgivende var han sterkt delaktig i å påføre Liverpool deres hittil eneste ligatap for sesongen. Det så lenge stygt ut, men nå har Ismaïla Sarr gitt Watford-fansen grunn til å smile og tro på en ny sesong i Premier League.

Ismaïla Sarr med scoring mot Liverpool. (Foto: NTB Scanpix)

4. Danny Ings
Etter noen tøffe år med lange skadeavbrekk smiler livet til Danny Ings. Dette kjøpet var allerede avtalt i 2018, men lånet ble gjort til permanent overgang før inneværende sesong. Liverpool har hentet mange nøkkelspillere fra Southampton, så det er en slags rettferdighet i at Ings har slått såpass til som han har gjort. Dette var et lag som lenge hadde alt unntatt en goalgetter. Nå er det omvendt. Danny Ings har nærmest ene og alene skutt laget langt nok opp fra nedrykkstreken. Fortsetter han i samme spor det neste året må han med på landslaget til EM.

Danny Ings feirer scoring med Shane Long. (Foto: NTB Scanpix)

3. Jordan Ayew
På spillerfronten er dette sesongens største overraskelse. I likhet med Danny Ings hadde lillebror Ayew allerede vært på lån i Crystal Palace. For å kjøpe løs ghaneseren fra Swansea måtte London-klubben ut med drøye to millioner pund. For den prisen har de fått en veldig hardtarbeidende spiss som har levert åtte seriemål – deriblant matchvinnerscoringer mot Aston Villa, Brighton, West Ham og Watford. Disse triumfene er mye av årsaken til at Palace ligger trygt og godt plassert midt på tabellen. Dette har vært en supersignering for Roy Hodgson.  

Jordan Ayew feirer mål mot Manchester United på Old Trafford. (Foto: NTB Scanpix)

2. Bruno Fernandes
Den tilsynelatende endeløse transfersagaen tok endelig slutt, og Solskjær fikk sin nye mann i slutten av januar. De la store penger på bordet for en spiller som til tross for imponerende tall og fine highlights-videoer på Youtube var relativt uprøvd på det aller øverste nivået. Presset var stort på både klubb og spiller, men Bruno Fernandes har innfridd supporternes forventninger og litt til. Ikke bare har han sklidd rett inn i laget med den største selvfølgelighet, han har skilt seg ut like mye som han gjorde i Sporting Lisboa. Han har tilført Manchester United den roen, selvsikkerheten og kvaliteten de sårt behøvde. Plutselig koser også nøytrale seere seg med å se Uniteds kamper.

Bruno Fernandes; en dyr og god investering av Manchester United. (Foto: NTB Scanpix)

1. Gabriel Martinelli
Arsenals første signering sommeren 2019 ser ut til å være deres beste på mange år. Klubbens tidlig utviklede speidernettverk var viktige da tidligere store Arsenal-utgaver ble bygget. I dag har de fleste Premier League-klubber øyne i alle verdens hjørner, så det skal godt gjøres å finne gull. Det gjorde Nord-London-klubben da de sikret seg Gabriel Martinelli fra brasilianske Ituano for skarve seks millioner pund. Den uredde 18-åringen har bidratt med en herlig smittende energi og står med tilsammen ti mål i alle turneringer. Av disse skiller soloraidet mot Chelsea på Stamford Bridge seg ut. Ved å sikre seg et av verdens største talenter for det som i dagens marked er småpenger gjorde Arsenal denne sesongens beste kjøp.

Arsenals vidunderbarn feirer scoring mot Chelsea på Stamford Bridge. (Foto: NTB Scanpix)

Frelser og livsnyter

Besteforeldrene våre hørte kamper på radio og foreldrene våre så tippekampen fra England lørdag klokka fire. Vi satt på pc-en på rommet og søkte opp fotballvideoer på fildelingsprogrammene Napster og Kazaa. Det var ikke som i dag, at du kan se kamper fra alle ligaer og høydepunktene ligger klare på telefonen etter noen minutter. Dette var før YouTube. Klippene vi fant, som ofte tok et par timer å laste ned, var vanligvis av de peneste målene og de lekreste detaljene fra det siste året akkompagnert av tung techno- eller rockemusikk. Spilleren som dukket opp oftest og fanget oppmerksomheten vår mest var PSG-spilleren Ronaldinho. Han gjorde de utroligste ting med ballen, tilsynelatende uanstrengt og alltid med et smil om munnen. Selv om det meste var umulig å kopiere fikk man lyst til å gå ut og spille fotball.

Innen VM 2002 var han allemannseie. De fleste hadde sett hva den nå 22 år gamle gladgutten kunne. I mesterskapet gikk Brasil, med angrepsrekken Rivaldo-Ronaldinho-Ronaldo, hele veien. Sommeren etter var han verdens mest ettertraktede spiller, og etter mye om og men havnet han i Barcelona.

21. juli 2003: Ronaldinho presenteres som Barcelona-spiller. (Foto: NTB Scanpix)

Tusenvis av fans møtte opp til presentasjon på Camp Nou. Det er en ganske fryktinngytende tanke å stå med en ball foran et folkehav og skulle vise fram sine triks. Ikke for Ronaldinho. Han sjonglerte, showet, lo, la ballen enkelt død på pannen og kysset den. De burde egentlig bare ha sluttet med slike presentasjoner etter dette. Han rundet showet. Nå var han der han hørte hjemme.

Den virkelige hjemmedebuten ble etter mye forvirring rundt terminlisten spilt med kampstart fem minutter over midnatt 3. september 2003. En time ut i kampen mot Sevilla, rundt klokken 01.30, fikk Ronaldinho ballen av keeper på egen banehalvdel. Han tok den over midtstreken, driblet to motstandere og fyrte av et skudd som suste i tverrliggeren, ned i gresset og opp i nettaket. Det var som om frelseren selv hadde landet. Og selv om de ikke vant noe den sesongen var Ronaldinhos inntog parallelt med starten på en ny gullalder for Barcelona.

Den mest minnerike kvelden i Ronaldinhos karriere var 13. november 2005. Real Madrid kom til El Clasico med klubblegendene Roberto Carlos og Raúl, stjerneskuddene Iker Casillas, Sergio Ramos og Robinho og ikke minst flere av Los Galacticos i Zidane, Beckham og Ronaldo. Kanskje er det fortsatt slik, men på den tiden var publikum på Santiago Bernabeu utvilsomt det mest kravstore i verden. Dersom noen av deres egne spiller dårlig, kan de motta øredøvende pipekonsert. Underpresterer laget over tid, er de hvite lommetørklene ute for å markere avsky. Som på alle andre arenaer får bortelagets spillere ofte gjennomgå. Derfor var bildene som denne novemberkvelden rullet over hundre millionvis av tv-skjermer ikoniske. Omringet av et stjernegalleri uten like leverte Ronaldinho en uforglemmelig kamp. Den første timen lekte han med byttet sitt, men så var det alvor. Han danset silkemykt forbi 19 år gamle Ramos og elleve år eldre Helguera før han bredsidet inn 0-2 bak en sjanseløs Casillas. Kvarteret etterpå var oppskriften lik og nådestøtet et faktum.

Så skjedde det. Da man etter den sedvanlige stillheten etter et bortemål ventet på voldsom piping og muligens noen lommetørkler kom applausen. Det var ikke sånn at alle 80.000 klappet, men innimellom kapitulerte fjes reiste flere og flere seg for å hylle verdens beste fotballspiller. Det hadde visst skjedd én gang tidligere, med Maradona.

Lite visste vi om at toppen var nådd. To uker senere ble Ronaldinho tildelt sin eneste Ballon d’Or. Den påfølgende høsten vant han Champions League for første og siste gang. Med Ronaldinho i sin prime gikk Brasil til VM i 2006 som favoritter, men både han og laget skuffet. Det gikk sakte men sikkert nedover for den mest naturlig begavede fotballspilleren i sin generasjon. I motsetning til de fleste av dagens superstjerner ble han aldri sett på som en seriøs idrettsmann. Ryktene gikk om oppdiktede skader for å slippe trening og nattklubbesøk før kamp. Som brasilianer hadde han selvsagt alltid vært glad i en fest, men fra 2006 virket det som om piker, vin og sang ble minst like spennende som dribleraid, mål og titler.

Perfeksjonisten Pep Guardiola overtok Barcelona og livsnyteren Ronaldinho dro videre. Riktignok vant han Serie A med Milan og Copa Libertadores med Atletico Mineiro, men stjernen hadde for lengst falmet.

I løpet av sin korte storhetstid satte Ronaldinho et solid avtrykk i fotballhistorien. Mange vil hevde at han etter hvert kastet bort sitt enorme balltalent, men det er like greit å se på ham som en kunstner eller rockestjerne. Han måtte gjøre det på sin måte. Det beste Ronaldinho leverte vil bli husket for evig og alltid. Ingen har fått fotball til å se så bra og så gøy ut på samme tid.

Power-ranking Europa V

Endelig er fotballvåren her! Man kjenner det på kroppen når Champions League-sluttspillet starter. Trekningen ga oss mange kamper som på papiret ser heftige ut.

I tillegg har det vært en morsom utvikling i flere av de store europeiske ligaene. Det er avgjort i England og Frankrike, i Spania står det mellom de to store, mens i Tyskland og Italia utfordres Bayern og Juventus fra både ventet og uventet hold.

15. Manchester United
14. Chelsea

13. Getafe
12. Tottenham
11. Lazio
 

10. Atletico Madrid

Før kampene mot Liverpool ser Diego Simeones Atletico Madrid ut som en fallen stjerne. De er fortsatt blant Europas gjerrigste lag, men med et snitt på ett mål per kamp framover skal det godt gjøres å ha suksess. Det unike er selvsagt at alle kampene deres er nokså jevne – de må bare finne tilbake kunsten å vippe disse i sin favør.

Plassering forrige gang: 9

9. Inter

Det går litt opp og ned med Inter, men at de fortsatt er med i tittelfighten når 2/3 av sesongen straks er unnagjort er en bekreftelse på at de er tilbake der de skal være. Januar ble brukt på å få inn nye spillere som gir en solid bredde både nå og i tiden som kommer. Selv om de er videre i Europa League blir hovedfokuset for Antonio Conte å vippe Juventus ned fra tronen han selv satte dem på. Med Lazios fremmarsj er det nå et three horse race om Serie A-tittelen.

Plassering forrige gang: 8

8. Borussia Dortmund

Dette laget spiller aldri en kjedelig fotballkamp. Angrepsspillet er gnistrende godt, og har fått en ekstra skummel dimensjon med Erling Braut Haalands killerinstinkt foran mål. De spiller en type fotball og har en vekting av laget som innbyr til mål begge veier, noe målforskjellen 22-8 på fem ligakamper siden nyttår er et bevis på. Skaden til Marco Reus svir, men han er trolig tilbake til returoppgjøret mot PSG.

Plassering forrige gang: 10

Målmonsteret fra Jæren har tatt Bundesliga med storm. (Foto: NTB Scanpix)

7. Juventus

Alt er ikke som det skal i Torino, men bortsett fra et par tap siden nyttår finnes det gode grunner til å være positive for Juventus-fansen. De leder fortsatt ligaen, Cristiano Ronaldo ser nok en gang ut til å ha funnet formen på riktig tidspunkt i sesongen, kaptein Chiellini er tilbake fra langtidsskade og Lyon skal være et enkelt bytte i Champions League.

Plassering forrige gang: 6

6. Paris St. Germain

Det går stort sett knirkefritt i hjemlig liga, mens i Champions League føles det litt som et nå eller aldri for denne PSG-utgaven i år. En av Kylian Mbappé og Neymar forsvinner fort til sommeren. Dersom de topper formen og mobiliserer for fullt er de uten tvil en kandidat til å oppnå klubbens store mål og ta hjem den gjeveste pokalen.

Plassering forrige gang: 5

Neymar og Kylian Mbappé. (Foto: NTB Scanpix)

5. Bayern München

Nå begynner det å svinge brukbart av giganten fra München. Etter en høst med dårlig stemning og managerbytte ser det ut til at alle trekker i samme retning. Robert Lewandowski scorer omtrent ett mål per kamp for tiden, og når lagkompisene også melder seg på er det blitt fire mål per kamp for Bayern siden nyttår. 19 år gamle Alphonso Davies har vært et overraskende positivt tilskudd på venstrebacken.

Plassering forrige gang: 7

4. Manchester City

Et vidunderlig fotballag og en stor fotballklubb som fortsetter å gjøre det vanskelig for seg selv. På banen er det fortsatt altfor stor forskjell på det offensive (mestscorende i Premier League) og det defensive (dobbelt så mange baklengsmål som Liverpool). Med tanke på at Pep Guardiola antakelig ikke blir værende mer enn maks én sesong til, og at City er utestengt fra Champions League kommende sesonger (dersom de ikke får medhold i ankesaken), blir kampene mot Real Madrid vanvittig spennende.

Plassering forrige gang: 4

3. Barcelona

Noe har gjentatt seg ofte de siste årene med Barcelona. Man ser lagoppstillingen og venter på et show som ikke kommer. Trenerbyttet har gitt en viss effekt på spillestilen, men det er fortsatt ofte opp til Lionel Messi å redde dagen. Det skjer ofte i form av geniale pasninger eller mål. Det viktigste siden nyttår er likevel at forholdet mellom spillergruppen og klubbledelsen nådde et bunnpunkt i forbindelse med det offentlige oppgjøret mellom sportssjef Eric Abidal og Messi. Dersom laget viser seg fra sin beste side oftere enn de har gjort hittil i sesongen, har de absolutt kvalitet til å vinne både liga og Champions League, men det gjenstår å se hvilken utgave av Barcelona vi får se de neste ukene og månedene.

Plassering forrige gang: 2

2. Real Madrid

Til tross for en liten smell hjemme mot Celta Vigo i helgen er harmonien tilbake på Santiago Bernabeu. I løpet av vinteren har Zidanes lag radet opp gode resultater. Når de beste har vært på banen, har det vært oppsiktsvekkende tett bakover, noe tidligere utskjelte Thibaut Courtois skal ha en del av æren for. Real topper med all sannsynlighet ligaen når Barcelona kommer på besøk 1. mars, i det som sammen med den neste månedens dobbelkamp mot Manchester City både ser saftig og sesongdefinerende ut.  

Plassering forrige gang: 3

Denne mannen har skumle hensikter, og går en spennende måned i møte. (Foto: NTB Scanpix)

1. Liverpool

De regjerende Champions League-mesterne forbedrer og setter nye rekorder hver eneste uke for tiden. Det siste snauet året har de tatt 103 av 105 mulige poeng i Premier League. Det er ikke lenger spørsmål om de kommer til å vinne ligaen, men når. Svaret er trolig i løpet av mars. Spenningen ligger i om de klarer å spille seg til sin tredje strake Champions League-finale. Nå er alle de viktige brikkene skadefrie og klare for den viktigste perioden i sesongen.    

Plassering forrige gang: 1

Fredet eller ikke?

Frank Lampard er godt likt av bortimot alle. Ansettelsen av klubblegenden som manager bragte i sommer godfølelsen tilbake på Stamford Bridge. Etter en fæl start på sesongen begynte ting å falle på plass, og Chelsea spilte feiende flott fotball. Etter seks seiere på rad i ligaen sto folk i kø for å hylle Lampard. Så kom vinteren.

På de siste tolv kampene har det blitt fire seiere, seks tap og to uavgjorte. Som på samme tid forrige sesong er stemningen i ferd med å endre seg i Vest-London. Også da lå de på 4. plass, men hadde syv poeng mer enn nå. Daværende manager Sarri sa det var ”ekstremt vanskelig å motivere spillerne”. Det sitatet ble starten på slutten for italieneren, som til tross for 3. plass og Europa League-triumf forsvant ut dørene etter én sesong. Etter den siste månedens skuffende resultater mot Brighton, Newcastle og Arsenal har Lampard for første gang vært tøff i kritikken mot sitt eget lag. Hva gjør denne Chelsea-utgaven med utgaven, og hvordan reagerer fansen og klubbledelsen dersom de fortsetter å tape annenhver kamp?

Jubel for scoring i bortekampen mot Burnley i oktober. (Foto: NTB Scanpix)

Pengebruk er ikke løsningen denne gangen. Mye har nemlig forandret seg siden Roman Abramovich kjøpte klubben og bygde et lag og en organisasjon for den absolutte toppen. Chelsea ble stemplet som ”kjøpelag” – noe alle i Premier League er nå for tiden. Deres russiske eier spytter fortsatt penger inn i klubben, men med eksplosjonen av tv-penger gjør det ikke samme forskjell som før. I løpet av de siste fem årene har tolv av de 20 nåværende klubbene i Premier League, deriblant Bournemouth, Newcastle og Brighton, brukt mer penger netto på spillere enn Chelsea. Nå koster Adam Webster(Brighton) det samme som Ricardo Calrvalho kostet og Oli McBurnie(Sheffield United) det samme som Chelsea betalte for Didier Drogba.

Noe Chelsea har brukt penger på de siste to årene er å sparke trenere. Mesteren Antonio Conte og etterfølgeren Sarri oppnådde gode resultater, men måtte gå da stemningen surnet. Lampard kom inn for å få tilbake feel good-faktoren. Situasjonen er sammenlignbar med den i Manchester United. De har hentet inn umeritterte managere med god standing internt. Den umiddelbare effekten var god, men på sikt har resultatene faktisk blitt dårligere enn de var før de ble ansatt.

Chelsea røk på et pinlig hjemmetap for Bournemouth. (Foto: NTB Scanpix)

Navnet, auraen og væremåten gir Lampard ekstra tid. Underholdningsverdien i fotballen de leverer spiller mindre rolle. Skal de tilbake dit de vil, til toppen av tabellen, må de bli tettere i forsvar og bedre på hjemmebane. Fem ganger har Chelsea vunnet Premier League – alle utgavene var gode bakover og flere av dem uslåelige på Stamford Bridge. Nå er det Lampards oppgave å løse disse problemene. Uten årlige kjøpefester må han også utvikle de unge talentene i klubben til verdensklassespillere à la ham selv, John Terry, Michaël Essien, Didier Drogba og Eden Hazard.

Lampard er elsket i Chelsea, og har alltid hatt et godt forhold til Roman Abrahamovich. Det er likevel stor forskjell på å være en legendarisk spiller og å ha hovedansvaret for et laget som sliter. Hans tøffere tone i den siste tidens uttalelser er likevel tegn på at Lampard forstår at hvetebrødsdagene er over. Han vet bedre enn de fleste at Chelseas velmaktsdager ikke først og fremst var tuftet på sjarm og ungdommelig lekenhet. De fleste unner Lampard suksess, men dersom resultatene ikke blir bedre går han en usikker framtid i møte.

John Terry, Frank Lampard og Roman Abramovich feirer seriemesterskapet i 2005. (Foto: NTB Scanpix)

Noe må skje

Det sørgelige synet av tusenvis av tomme seter lenge før kampslutt på Old Trafford var ikke til å misforstå. Ett år etter at Ole Gunnar Solskjær gikk på vannet i Manchester er mange fans i ferd med å vende laget ryggen. Helgens tap mot Liverpool var en smule hederlig, men nedturen mot Burnley var fryktelig. Seieren til laget som ikke hadde vunnet en bortekamp mot noen på øvre halvdel på år og dag var aldri truet. United var livløse, ufarlige og til slutt paralyserte. Det er vanskelig å komme på mange dårligere hjemmekamper fra det som skal være en av verdens mektigste klubber.

(Foto: NTB Scanpix)

Den sørgelige fasiten er 34 poeng etter 24 seriekamper – Uniteds dårligste fangst på dette stadiet av en sesong på 30 år. Det eneste positive akkurat nå er at avstanden opp til Chelsea på fjerdeplass «kun» er seks poeng. Til tross for mange håpløse prestasjoner er ikke alt håp ute.

Dersom manageren het noe annet enn Ole Gunnar Solskjær, hadde jobben hans vært i fare. Alle på innsiden av klubben hevder Solskjær kommer til å få tid, uavhengig av pokaler og suksess på kort sikt. Supporternes vrede rettet seg i går mot direktør Ed Woodward og eierne fra Glazer-familien. Grunnene til dét er mange, men akkurat nå er frustrasjonen over manglende nye spillerkjøp stor.

På spørsmål om hva han synes om fansens sanger mot klubbledelsen svarte Solskjær: «Jeg er ansvarlig for hva som skjer på banen, og selvfølgelig prøver vi å forsterke spillerstallen.» Stallen er i utgangspunktet syltynn, og med skader på Scott McTominay, Paul Pogba og Marcus Rashford er man nødt til å foreta seg noe. Hvis ikke, venter nok flere nedturer mot lag i kategorien til Watford og Burnley.

United skal ha fått sitt bud på Sportings målfarlige midtbanespiller Bruno Fernandes avslått, og vil ikke betale overpris for portugiseren. Erling Braut Haaland ville heller til Borussia Dortmund. At Solskjær ikke klarte å lokke en tidligere elev til selveste Manchester United var beviset på managerens og klubbens manglende tiltrekningskraft for øyeblikket.

Mottoet til prosjekt Solskjær har vært «Trust the process». Budskapet er godt, men vanskelig å kjøpe når det går feil vei med laget og klubben. De har tross alt elleve poeng mindre enn på samme tid i fjor. Én uke før januar-vinduet lukkes er Solskjær & co. nødt til å trekke opp noe av hatten. Hvis ikke blir det mange sure miner og tomme seter i tiden som kommer.

Min ønskeliste til Solskjær

Januarvinduet er åpent. Det handles ikke like mye på vinteren som på sommeren, men spillere som Virgil van Dijk, Nemanja Vidic, Luis Suárez og Aymeric Laporte ble hentet til storklubber i Premier League i januar.

Etter kampen mot Arsenal antydet Ole Gunnar Solskjær at de ønsker å få inn én eller to spillere før vinduet stenger. Her er noen jeg tror umiddelbart vil gjøre Manchester United til et bedre lag, og som bør være tilgjengelige for den rette sum.


Timo Werner (RB Leipzig)
Dette er en spiller Manchester United bør strekke seg langt for å få. Han debuterte på seniornivå for seks år siden, har etablert seg på det tyske landslaget, men det er først denne sesongen Werner har vist sitt fulle potensial. Han er kjapp, direkte i stilen og kan spille på flankene eller som spiss. Sånn sett kler han Solskjærs filosofi og dekker det store behovet for flere målfarlige spillere. Under ledelse av Julian Nagelsmann har han scoret 18 seriemål på 17 kamper for serielederne i Tyskland – kun Robert Lewandowski har flere i de fem høyest rangerte ligaene i Europa.

Timo Werner. (Foto: NTB Scanpix)

James Maddison (Leicester)
Den unge engelskmannen tok nivået uten problemer da han i fjor sommer ble hentet fra Norwich i Championship til Leicester. Det siste året har han gått fra å etablere seg i Premier League til å bli en av ligaens stjerner. Tidligere har man latt seg blende av hans presise høyrefot, men i det siste har han også slått nydelige målgivende pasninger og scoret med venstre. Manchester United skriker etter kreative midtbanespillere. Maddison er allerede blant de mest sjanseskapende der ute, er fortsatt i utvikling og kjenner nå ligaen godt.  

Maddison med en suser i krysset mot Newcastle 1. januar. (Foto: NTB Scanpix)

Christian Eriksen (Tottenham)
Etter å ha vært blant de beste i verden i sin posisjon har pila pekt nedover for dansken det siste året. På grunn av hans utgående kontrakt og sviktende form har han vært ut og inn av et Tottenham-lag som har prestert langt under evne. Han er fortsatt bare 27 år gammel, og har et mye høyere nivå inne enn de fleste midtbanespillerne til Manchester United. Hvis Spurs overhodet skal få penger for ham må han selges i januar.    

Kanskje kan Eriksen finne igjen formen på Old Trafford? (Foto: NTB Scanpix)

Jack Grealish (Aston Villa)
Barnestjernen fra Englands nest største by ble med Aston Villa ned en divisjon, og var svært delaktig i opprykket i fjor. Nå vil jeg påstå at han er den viktigste enkeltspilleren for et lag i Premier League. Han har strålende teknikk og driver enkelt forbi motspillere. Viktigst av alt er likevel at han skaper målsjanser i hver kamp og selv scorer titt og ofte. Det skal nok en ekstrem sum til for å lokke et Aston Villa i bunnstrid til å selge ham nå, men i sommer vil situasjonen være annerledes.

Grealish scoret et vakkert mål mot Manchester United 1. desember. (Foto: NTB Scanpix)

Hakim Ziyech (Ajax)
Den offensive midtbanespilleren var en viktig brikke i Ajax-laget som var sekunder unna en Champions League-finale i fjor. De mistet De Ligt og de Jong, men det kunne like gjerne vært Ziyech som gikk til Juventus eller Barcelona. Denne sesongen har han fortsatt å herje i Nederland og Champions League med sin flotte venstrefot. En annen viktig del av spillet hans er den store innsatsen han legger ned uten ball. Trives best bak en spiss eller på høyrekanten.

Hakim Ziyech. (Foto: NTB Scanpix)

Thomas Partey (Atletico Madrid)
Denne mannen ville styrket Uniteds midtbane betraktelig. Det har vært en varierende sesong for Atletico Madrid, men Thomas Partey har vært outstanding. Han er en maskin som dekker store rom, men har i tillegg utviklet spillet sitt med ball stort det siste året. Dermed har han blitt en perfekt boks-til-boks-spiller. Ghaneseren er like gammel som Paul Pogba, og selv om han ikke har det samme toppnivået kan han være en bra erstatter dersom Pogba forsvinner. Alle spillere i spansk fotball har en utkjøpsklausul, og Thomas Partey sin skal ikke være avskrekkende.

Thomas Partey. (Foto: NTB Scanpix)

Jadon Sancho (Borussia Dortmund)
19-åringen har tatt Bundesliga med storm, og det er et tidsspørsmål før han snappes om av en gigant-klubb. Den raske kantspilleren gjør livet surt for de fleste backer han møter med sine rykk og finter. I tillegg blir det scoringer ut av det også. Siden startet av forrige sesong snitter han ett målpoeng (mål/assist) per kamp. Kommer nok til å koste nærmere halvannen milliard kroner, men Manchester United er både rike og desperate.

Jadon Sancho. (Foto: NTB Scanpix)

Power-ranking Europa IV

I forbindelse med trekning i Champions- og Europa League kommer en ny rangering:

15. Lazio
14. Leipzig

13.Tottenham
12. Chelsea
11. Leicester
 

10. Borussia Dortmund

Et lag spekket med offensive kvaliteter i noen av Europas fineste talenter. Etter flere nedturer i november har Lucien Favres trenerjobb hengt i en tynn tråd. Laget reddet ham med fire strake triumfer mot overkommelig motstand. Denne ukas hjemmekamp mot Leipzig kan gi gode svar på hvor laget står akkurat nå.

Plassering forrige gang: 13

9. Atletico Madrid

Etter at Barcelonas keeper sto en kjempekamp og Messi avgjorde på slutten ble Atletico midlertidig hektet av i toppen av La Liga. Mye er fortsatt nytt, og relasjoner blir nok bedre fra uke til uke. Midtbanen, hvor Thomas Partey spiller sin beste fotball for tiden, ser sterk ut nå. På topp er det fortsatt mye mer å få ut for Joao Felix og Alvaro Morata. Det er over tre måneder siden de vant tre kamper på rad. Dersom de skal være med på leken til Real Madrid og Barcelona må de finne en slags flytsone de neste ukene.

Plassering forrige gang: 10

8. Inter

Etter snart halvspilt sesong kan vi slå fast at Contes lag har gode muligheter til å bli det første laget på åtte år som snyter Juventus for scudettoen. Den siste drøye måneden har de først vunnet fire kamper på rad og så gått tre uten seier. Kampene blir såpass jevne at små marginer kan avgjøre den ene eller andre veien. Tapet mot et b-preget Barcelona kostet dem avansement i Champions League. Deres største problem nå er skadene på midtbaneduoen Sensi-Barella.

Plassering forrige gang: 9

7. Bayern München

Det tyske storlaget er alt for ujevne denne sesongen. Under ledelse av Hansi Flick har de vært gnistrende gode og fryktelige svake. Det har gjort at de kun er nummer fem i Bundesliga, seks poeng bak serieleder Leipzig. Denne helgen viste Philippe Coutinho at han fortsatt lever med hat-trick og to målgivende i 6-1-seier over Werder Bremen.

Plassering forrige gang: 7

6. Juventus

Siden forrige rangering mistet de først tabelltoppen til Inter, før de nå har den tilbake på best resultat i innbyrdes oppgjør. Det ble uavgjort hjemme mot svake Sassuolo og tap borte for et Lazio i superform. Ikke overraskende har Cristiano Ronaldo svart på Messis gullball med scoringer i den siste ukas to seiere. Juventus har gjort det sterkt i Europa, men savner fortsatt Chiellini i forsvaret.

Plassering forrige gang: 6

5. Paris St. Germain

De er suverene ”høstmestere” i Frankrike og vant gruppa med Real Madrid komfortabelt. I begge de innbyrdes kampene mot Real viste de tidvis sin klasse. Selv om pengekrana har blitt skrudd til en smule er det nok av kvalitet i laget til å kjempe om alt. For eksempel har Angel Di Maria stått fram som lagets beste spiller denne sesongen – superstjernene rundt ham har en del å gå på.

Plassering forrige gang: 5

4. Manchester City

I den ene kampen er de strålende, i den neste i full oppløsning. Toppnivået gjør at City fortsatt er bookmakernes favoritt til å vinne Champions League, men bunnivået gjør at de er akterutseilt i Premier League. Skadeproblemene i forsvaret svir, og når ikke Raheem Sterling eller Bernardo Silva for tiden ikke holder samme nivå som forrige sesong på Kevin De Bruyne dra mye av lasset på egenhånd.

Plassering forrige gang: 2

3. Real Madrid

Det så lenge skummelt ut for Prosjekt Zidane 2.0. i Real Madrid. De nye signeringene slo ikke til umiddelbart og flere av de eldre nøkkelspillerne viste svak form. Nå ser det ut til at ting har snudd. Noe av nøkkelen til den bedre formen er at midtbanen enn tidligere i høst. Uheldigvis for Eden Hazard ble han skadet da han begynte å våkne til live. På topp fortsetter Karim Benzema å vise seg som en av verdens aller beste spisser.

Plassering forrige gang: 4

2. Barcelona

Endelig begynner det å svinge skikkelig av de katalanske gigantene. Hjemme på Camp Nou har de vært uslåelige – og nå venter et veldig interessant El Clasico. Fortsatt har Barca en del å gå på. Det er litt pussig å se dem ligge og forsvare seg i store perioder av kampene, men så lenge de har Messi (og Suárez) blir de gode resultater uansett. Det er hefra og ut i sesongen laget skal vise at de fortsatt er helt i toppen.  

Plassering forrige gang: 3

1. Liverpool

Foreløpig er Jürgen Klopps lag ustoppelige. Ufattelige 49 poeng er samlet på 17 seriekamper. Som vanlig trengte de seks kamper på å sikre avansement til sluttspillet i Champions League. Samtidig som resultatene er oppsiktsvekkende gode sitter man med en følelse at de har et ekstra gir eller to inne. Klopp har rullert en del på laget uten å ta nevneverdig skade av det. Forskjellige spillere står fram og avgjør kampene. Det går mot triumf i hjemlig liga, og ingen lag i Europa ønsker å møte Liverpool under flomlyset på Anfield.

Plassering forrige gang: 1

Siste halvår med gjengen?

Mye tyder på at vi er vitne til begynnelsen på slutten for Pep Guardiola i Manchester City. Skal vi dømme etter historikk, logikk og signaler er dette hans siste sesong i England.

Allerede før jul er en spektakulær kollaps det eneste som kan hindre Liverpool i å ta Premier League-tittelen. I langt over et år har Pep Guardiola sett Liverpools kamper og lurt på når de skal tape en jevn ligakamp mot et annet lag enn Manchester City. Klopps menn er ubeseiret i de siste 54 kampene mot «de andre». Citys fire ligatap gjør at avstanden opp ser håpløst stor ut. Aldri har et lag i den engelske toppdivisjonen vunnet ligaen etter å ha ligget 14 poeng bak.

Det ble tap for Manchester City på Anfield 10. november. (Foto: NTB Scanpix)

Dette minner mye om det som skjedde før Guardiola ga seg i Barcelona. Også den gangen fulgte de to store lagene i Spania hverandre som skygger – resten var milevis unna. I 2011 vant Barcelona like foran Real Madrid. Sesongen etter rykket rivalen fra Madrid ifra midtveis, og satte med sine 101 poeng ny rekord i La Liga. Den påfølgende sommeren gikk Guardiola av etter fire år som ga tre ligatitler og to Champions League-pokaler med Barca.

De tre sesongene han hadde i Bayern München var annerledes. Guardiolas lag var rett og slett overlegne i hjemlig liga, og Bundesliga-tittelen ble en selvfølge. Fokuset skiftet tidlig til Champions League, som hvert år endte med tap i semifinalen. Europas gjeveste klubbturnering preges bestandig av skyhøy standard, små marginer og noen tilfeldigheter. Det var en utslitt Guardiola som i 2016, etter å ha røket ut på bortemål for antagonisten Diego Simeones Atletico Madrid, sa: ”jeg har gitt mitt liv for denne klubben”. Da var det allerede klart at han skulle videre til Manchester City.

Der ble han forståelig nok tatt i mot som en frelser. City hadde erobret England – Europa gjensto. Nå skulle de vinne alt. Men det var og er ikke så enkelt. Manchester City har de siste tre årene spilt fotball man aldri har sett maken til i Premier League. Noen fartsdumper har Guardiola møtt på veien, men jobben hans har aldri vært i fare. Han er en av få managere i den absolutte eliten som selv kan bestemme når tiden er inne for å gi seg.

Vincent Kompany løfter Premier League-trofeet foran egne fans i mai. (Foto: NTB Scanpix)

For tiden opplever katalaneren for første gang ekte motgang som manager. 32 poeng er hans verste fangst noensinne etter 16 seriekamper. Laget scorer like mye som før, men med tidligere forsvarssjef Vincent Kompany borte og viktige Aymeric Laporte langtidskadet har det vært fritt fram bakover. Hvor lenge orker perfeksjonisten Guardiola å se sitt lag opptre som de gjør nå?

Til seg å være har han allerede vært unormalt lenge i samme klubb nå. Dette er hans fjerde sesong i City – han ga seg etter sesong tre i Barcelona og Bayern. Kontrakten hans går ikke ut før sommeren 2021, men i slike avtaler finnes det ofte klausuler som gjør det mulig for Guardiola å slutte tidligere. Det ville vært stressende for alle dersom det var allment kjent at mannen som nærmest er større enn klubben selv var på utgående kontrakt.  

I Citys pågående generasjonsskifte har nevnte Kompany forlatt klubben. En annen klubb-legende, David Silva, er ferdig etter denne sesongen. Ellers drar bærebjelker som Fernandinho (også på utgående kontrakt, men har ikke annonsert at han gir seg) og Sergio Agüero på årene. Det er langt fra utenkelig at Guardiola stempler ut samtidig som ”gamlegutta” og overlater et ungt City-lag til sin etterfølger. Andre små tegn på at det nærmer seg slutten i England er at kona Cristina og ett av parets tre barn i høst flyttet tilbake til Barcelona, og at Guardiolas pappa i et intervju sportsavisen Marca nylig publiserte antydet at sønnen kan returnere til trenerbenken på Nou Camp en vakker dag.

Tiden flyr skremmende fort, nå spesielt for supportere av Manchester City. Dersom det var opp til dem hadde Guardiola blitt på Etihad karrieren ut. Sånn blir det ikke. Kravene, metodene og lederstilen hans gir resultater og underholdning i verdensklasse, men sliter på ham selv og omgivelsene. Den siste tidens vanskeligheter kommer ikke til å få Guardiola til å kapitulere. Nå venter trolig en siste kraftanstrengelse i forsøk på å ta hjem uforutsigbare Champions League og mot alle odds gi Liverpool selskap i toppen. Så får det bære eller briste.

Power-ranking Europa III

Etter mange år med stor spansk dominans er det i 2019 to lag fra England som ligger litt foran de andre i toppen av europeisk fotball. Bak dem følger en horde av lag som har et høyt nivå inne, men varierer i prestasjonene. 

Gruppespillet i Champions League har gått omtrent som forventet. Denne uka blir sannsynligvis flere av de store lagene klare for sluttspillet. Størst spenning finner vi i gruppe F med Barcelona, Borussia Dortmund og Inter, samt gruppe H med Ajax, Chelsea og Valencia. 

Her er det jeg mener er Europas 15 beste lag akkurat nå:

15. Ajax
14. Tottenham
13. Borussia Dortmund
12. Leicester
11. Sevilla

10. Atletico Madrid

Ingen av de tre store i Spania har overbevist denne sesongen. Atletico Madrid har vært gjennom et generasjonsskifte, og det vil nok ta tid før de nye spiller Simeone-fotball av ypperste merke. Tidligere har spesialiteten vært å vippe jevne kamper i deres favør, men nå har de spilt uavgjort i halvparten av seriekampene. Likevel er de bare tre poeng unna tabelltoppen.

Plassering forrige gang: 8

9. Inter

Under ledelse av Antonio Conte er Inter tilbake der de hører hjemme. I mai endte de 21 poeng bak Juventus – nå følger de to rivalene hverandre som skygger. Conte har fått fasong på laget, og sportsdirektør Marotta har truffet blink på overgangsmarkedet. Den bunnsolide forsvarstrioen Godín-De Vrij-Skriniar holder tett bakover, Barella og Brozovic styrer midtbanen, mens spissparet Luaku-Lautaro Martinez scorer mål på bestilling.

Plassering forrige gang: 11

8. Chelsea

Det har vært en glede å følge Frank Lampards Chelsea denne sesongen. De åpnet Premier League med 4-0-tap for Manchester United og europacupsesongen med 0-1 hjemme mot Valencia. Siden har de stått sammen, slått tilbake og posisjonert seg godt for en topp fire-plassering i ligaen og avansement i Champions League. De har en fin blanding av pålitelige, rutinerte spillere og meget talentfulle unggutter.

Plassering forrige gang: 13

Jubelscener på Stamford Bridge etter 4-4-målet til Reece James mot Ajax. (Foto: NTB Scanpix)

7. Bayern München

Storseiere i Champions League, pinlige tap i ligaen, trenersparking og overkjøring av Borussia Dortmund. Høsten har vært hendelsesrik i München. Caretaker-manager Hansi Flick gjør det såpass bra at man kan ta seg litt tid i jakten på en permanent løsning. De tre siste kampene er vunnet uten baklengsmål, og Bayern har kun sluppet til én avslutning på mål. Med sine 16 mål på 12 kamper er Robert Lewandowski i rute til å vinne den europeiske Gullstøvelen.   

Plassering forrige gang: 3

6. Juventus

Manager Maurizio Sarri er fortsatt ganske fersk i klubben. Selv om de vinner nesten alle sine kamper er det grunn til å tro at de blir enda bedre i løpet av vinter. Det avhenger riktignok en del av at Cristiano Ronaldo, som drar på en liten skade, viser seg fra en bedre side. Han har blitt byttet ut i noen kamper den siste tiden, og det spekuleres i en liten rift mellom han og Sarri. På banen har ikke portugiseren vært i nærheten av målsnittet fra Real Madrid-tiden. Da har Gonzalo Higuaín og Paulo Dybala tatt ansvar og sørget for fortsatt tabelltopp og god kontroll i Champions League.

Plassering forrige gang: 7

5. Paris St. Germain

Bortsett fra et par merkelige tap for Reims og Dijon har Frankrikes mektigste lag hatt en veldig god sesong hittil. Spesielt i Champions League har de levert varene, både med og uten Neymar og Mbappé. I deres hyppige fravær har Angel Di María vært outstanding – bedre enn noensinne. Ellers er det ikke dumt at leiesoldat Mauro Icardi nå har ti mål på sine siste ni kamper. Denne uka venter tøffe kamper mot Real Madrid og Monaco.

Plassering forrige gang: 5

Det svinger bra av stjernegalleriet til PSG for tiden. (Foto: NTB Scanpix)

4. Real Madrid

Etter en svak start på sesongen begynner det å likne på noe for laget til Zinedine Zidane. De har fortsatt en vei å gå til sitt forventede toppnivå. I det siste har det vært gledelig å se gjennombruddet til unge Federico Valverde og Rodrygo. På topp fortsetter Karim Benzema å pøse inn mål, og Eden Hazard har endelig begynt å røre på seg.

Plassering forrige gang: 6

3. Barcelona

Nå som Lionel Messi er tilbake i spill er det liten tvil om at Barcelona fortsatt er et av verdens beste lag. Selv om kvaliteten på stallen er høy leverer ikke Barca sin beste fotball med Ernesto Valverde ved roret. Det er langt fra noe krise (de leder tross alt La Liga), men hver eneste gang de spiller føler man at de kan dominere i mye større grad.

Plassering forrige gang: 4

2. Manchester City

Dette er fortsatt et strålende lag som scorer mål for moro skyld. Den høye standarden de har satt har hevet nivået på flere av de andre lagene, som nå er forbi eller oppe på siden av dem. Skadene har kostet Pep Guardiola dyrt, for det synes for godt når de mangler Aymeric Laporte. De siste månedene har alle motstandere skapt store sjanser mot City.

Plassering forrige gang: 2

1. Liverpool

Dette er fortsatt verdens beste fotballag. De røde fra Merseyside suser av gårde i Premier League. Etter helgens seier mot Crystal Palace er de nå ubeseiret i 30 kamper – 25 av disse er vunnet. De er ikke oppe på sitt toppnivå hver eneste helg, men er det jevneste av de store i Europa. Kampprogrammet framover er hektisk, men de er klare favoritter i alle sine kamper fram til jul.

Plassering forrige gang: 1

Liverpool cruiser videre. Virgil van Dijk og Sadio Mané er begge nominert til Gullballen, som deles ut førstkommende mandag. (Foto: NTB Scanpix)

Han er tilbake

Oppbygging til comebacket var en ren frierferd. Den startet med glimt i øyet og morsomme kommentarer i Sky Sports’ studio. På hans første Tottenham-trening gikk han rundt og kosepratet med alle på feltet. Foran pressen viste han empati for sin forgjenger Pochettino, og skrøt hemningsløst av Harry Kane. På London Stadium var det barna i tunnelen han lo og fleipet med. Tenk at dette er surpompen en hel fotballverden var lei av for ett år siden.

I sin første startellever fant portugiseren plass til Eric Dier og Dele Alli – to spillere som skulle være bærebjelker i laget, men som det siste året av forskjellige årsaker har levert langt under forventet. På benken plasserte han Moussa Sissoko, en nøkkelfigur i Pochettinos lag, og Christian Eriksen. Heung-Min Son og Lucas Moura fikk tillit på hver sin kant.

Selve kampen bar ­preg av trenerskiftet, spesielt før pause. Altfor ofte de siste par årene har Tottenham spilt trege og ganske dårlige 1. omganger. Man har stadig sittet med en følelse av at de ikke har gitt alt de har eller gjort det de kan. Deres første 45 minutter på London Stadium var ikke perfekte, men det var ingenting å si på innsatsen.

Og spillerne Mourinho satset på, leverte varene. Best av alle var Dele Alli. Pochettino var mannen som fikk Alli fram, og Mourinho kan være han som får ut det aller beste ut av 23-åringen. Det er noe som heter at like barn leker best. Alli og Mourinho har en del til felles; de er begge smarte, litt slemme, uredde og nådeløse. Det var Alli som satte opp Son i forkant av 1-0-målet etter 35 minutter – hans første målgivende pasning i ligaen siden april. Detaljen da han holdt ballen inne på banen før 0-2, var første klasses. Målet ble scoret av Lucas, som også kan få en slags renessanse under Mourinho.

Etter en strålende kontring burde Lucas satt sitt andre tre minutter ut i 2. omgang. Hans elendige avslutning (eller kanskje pasning) ble glemt da Harry Kane stanget inn 0-3 minuttet senere.  

Resten av kampen var ikke prikkfri fra Mourinhos menn. Problemet med at de slipper til sjanser og mål imot etter innlegg, er der fortsatt. Bare én clean sheet på 13 kamper er ikke bra nok for et topplag. Dette er ting den nye manageren er nødt til, og helt sikkert kommer til, å ta tak i tiden som kommer.

Den utslitte klisjeen”det viktigste er de tre poengene” passer uansett best for Mourinho i dag. Det var første gang på ti måneder hans nye lag og fans dro fra en bortekamp i Premier League med seier. Etter noen merkelige dager med blandede følelser legger nok alle med hjerte for Tottenham seg med et smil om munnen i kveld.

Antall visninger