Da vi trodde den eviglange transfersommeren var over dukket det opp en ny mulighet. Varene på øverste hylle er ikke til salgs på noen måneder, men Premier League-klubbene har fortsatt mulighet til å kjøpe spillere fra den nest øverste divisjonen. Samtidig som landslagsfotballen ruller er det derfor hektisk virksomhet i flere klubblokaler før fredagens endelige deadline. En av våre beste menn er blant de mest attraktive objektene.

Over flere sesonger har Joshua King skaffet seg et godt renommé i England. Siden Bournemouth hentet ham etter opprykket i 2015 er nordmannen med sine 48 mål mestscorende for klubben i Premier League. Toppnoteringen på 16 for fire sesonger siden har vært vanskelig å følge opp, men det er ikke bare målene som lokker klubber til å by 150 millioner kroner for en spiller med ni måneder igjen av sin kontrakt. King er arbeidsom, modig, rask og tar derfor stor plass på banen. Han er best som spiss, men har i løpet av sine fem sesonger i Premier League vist at han kan bekle de fleste offensive posisjoner.   

Bournemouth skal allerede ha avslått et stort bud fra West Ham, som har behov for påfyll i angrep etter at Felipe Anderson dro på lån til Porto. Sistnevnte har et høyere toppnivå enn King, som på sin side passer klubbens nåværende spillestil bedre. Everton kikker også på offensive forsterkninger etter å ha sluppet Theo Walcott og Moise Kean. Dersom King kan velge selv bør han absolutt gå for Everton. Carlo Ancelotti kan ikke garantere ham en startplass fra dag én, men ettersom kampene frem til mai kommer hyppigere enn noensinne vil det bli mye spilletid. Han kan brukes i tospann med Calvert-Lewin eller Richarlison, og når de av og til bruker vinger er han mer direkte i stilen enn de Everton har fra før av.

En siste mulighet er Manchester United. Det råder forvirring rundt hvilken agent som representerer King. Tidligere i år var det Ole Gunnar Solskjærs høyre hånd Jim Solbakken, men nå har han muligens byttet igjen. United forsøkte å hente King i januar, men endte opp med Odion Ighalo, som stadig er på lån frem til 30. januar 2021. Det mest logiske er derfor at de kommer tilbake til Bournemouth dersom King fortsatt er der til nyttår.

Her er fem andre spillere som kan hentes fra Championship

Saïd Benrahma (Brentford)
Brentford hadde en oppsiktsvekkende god sesong, som nesten endte i opprykk. Det samme gjelder deres 25 år gamle kantspiller. Benrahma sto for 17 mål og ni målgivende, til tross for at han stort sett spilte til venstre i deres angrepstrio. Han har med sin strålende teknikk gjort livet surt for backene i Championship de to siste årene. I likhet med resten av laget var prestasjonene de siste ukene av sesongen 2019/20 skuffende, men Benrahma ser uansett mer enn klar ut for Premier League. Med sin Moneyball-strategi er også Brentford villige til å selge for den rette pris.

Mest aktuell som ny klubb: West Ham

Emiliano Buendía (Norwich)
De siste to sesongene har Buendía vært sitt lags soleklart mest kreative spiller. Bortsett fra de to beste lagene kunne bare Jack Grealish matche antallet sjanser argentineren til Norwich skapte for sine medspillere forrige sesong. Dette er en type som kan blomstre i andre omgivelser og med bedre lagkamerater enn han har hatt til nå. Blant annet i kamper mot Liverpool, Manchester City og Leicester har han bevist at han kan skinne i møte med motstand av høy klasse.  

Mest aktuell som ny klubb: Leeds og Aston Villa

Joe Rodon (Swansea)
Gode midtstoppere vokser ikke på trær for tiden, og de som holder verdensklasse koster nærmere én milliard. I Swansea har store Joe Rodon i løpet av de siste to sesongene gjort seg mer og mer interessant for Premier League-klubber. Med sine 193 centimeter er han god i lufta, men det er andre deler av spillet som gjør Rodon attraktiv. Han er komfortabel og bra med ballen i føttene, og er vant til å spille seg ut bakfra langs bakken. Med sine 22 år kan dette være en super investering for mellom 150 og 200 millioner kroner.  

Mest aktuell som ny klubb: Tottenham og Leicester

Ismaïla Sarr (Watford)
Dette er en spiller med et enormt potensial. Vest-Afrikas største talent i sin generasjon fikk med et par svake kamper og et skadeopphold en lei start på sin tid i England. Noen måneder ut i sesongen fikk fler og fler øynene opp for Watfords kantspiller. Med rykket, farta og sitt herlige driv med ballen skjedde det noe hver gang Sarr var involvert. Det absolutte gjennombruddet kom da han nærmest på egenhånd senket ubeseirede Liverpool i februar. Dersom det stemmer at han er tilgjengelig for rundt 300 millioner kroner er det bare å løpe og kjøpe. Dette er penger man får tilbake dersom han ikke blir en stor hit. Dersom han fortsetter sin gode utvikling er han verdt en milliard om et par år.

Mest aktuell som ny klubb: Manchester United og Liverpool

David Brooks (Bournemouth)
I gamle dager hadde 23 år gamle Brooks blitt avskrevet som en spinkel kar uten muligheter til å takle fysiske Premier League. Med tiden har det blitt plass til spillere som først og fremst er gode med ballen. Brooks kan drible seg fri fra trange situasjoner og stå bak den siste geniale pasningen. Han har både i fysikk og ferdigheter klare likheter med Riyad Mahrez. Det siste året har vært preget av skader, men nå er han tilbake og skal være aktuelle for en retur til Sheffield United – klubben han forlot i 2018.

Mest aktuell som ny klubb: Sheffield United

Med to dager igjen til transfervinduet stenger er det på tide å gjøre opp status for Premier Leagues ”big six” – de seks klubbene det forventes mest av i engelsk fotball. Hvor bra er signeringene de har gjort hittil denne sommeren/høsten, og hva bør gjøres innen midnatt til tirsdag?

LIVERPOOL
Spillere inn: Thiago, Kostas Tsimikas, Diogo Jota  
Spillere ut: Adam Lallana, Dejan Lovren, Rhian Brewster

Terningkast: 5

Transfersommeren 2020 er i ferd med å bli en suksess for Liverpool. Det store spørsmålet etter forrige sesong var om Liverpool kunne holde seg på samme nivå, og kanskje bli enda bedre. Med alle nøkkelspillerne fortsatt i klubben og Thiago inne ligger alt til rette for en ny stor sesong. De har kjøpt en av verdens beste midtbanespillere, som er i sin beste alder, til en finfin pris. Når de i tillegg har fått god dekning på venstresiden med Kostas Tsimikas og Diogo Jota er dette omtrent så bra de kunne gjort det. De har også i kjent stil fått inn godt med penger for stallfyll.

Klopps eneste hodebry nå er hvorvidt de er godt nok forspent når det gjelder midtstoppere. Van Dijk-Gomez er ligaens beste par, men sistnevnte og Joel Matip har hatt skadeproblemer. Fabinho har vært en ålreit vikar, men han vil de helst ha på midtbanen. Det vil derfor ikke være overraskende om det kommer inn en stopper, men her vil det ikke legges mye penger nå.  

MANCHESTER CITY

Spillere inn: Ferran Torres, Nathan Aké, Rúben Dias
Spillere ut: David Silva, Leroy Sané, Nicolás Otamendi

Terningkast: 4

Det mest snodige fenomenet i engelsk toppfotball er at Manchester City taper såpass mange kamper som de gjør. Blandingen av risikabel spillestil og utrygge forsvarsspillere har fått Guardiola og hans sjefer til atter en gang å punge ut for nye midtstoppere.

Med Nathan Aké og Rúben Dias inne er nok Guardiolas siste ønske for dette overgangsvinduet å få inn mer kvalitet på venstrebacken. Oleksandr Zinchenko har over tid vist at han ikke duger, mens Benjamin Mendy like ofte gjør hårreisende feil defensivt som han gjør flotte ting framover på banen. Den beste løsningen på problemet er tidligere Guardiola-elev David Alaba. Østerrikeren er inne i sitt siste kontraktsår i Bayern München, og er i premium-klassen som venstreback og midtstopper. Dersom det ikke går å hente Alaba kan jevnaldrende Nicolás Tagliafico være et brukbart alternativ.

MANCHESTER UNITED

Spillere inn: Donny van de Beek
Spillere ut: Alexis Sánchez, Andreas Pereira (lån)

Terningkast: 2

Dette skulle være sommeren da Manchester United tok innersvingen på konkurrentene. Med såpass solide inntektskilder var det på tide å lokke til seg spillere som kunne supplere en stall som begynte å ligne på noe. Aller helst burde de få inn en midtstopper, en venstreback, en høyrekant og en spiss. Foreløpig er Donny van de Beek eneste mann inn. Nederlenderen er et godt kjøp, men ingen Solskjær hadde sårt behov for. Mangelen på spillerkjøp og den skuffende starten i Premier League har forståelig nok ført til mye murring blant United-fansen.

Det mest realistiske kjøpet de neste dagene er Portos Alex Telles. Han kommer godt med for å avløse og presse Luke Shaw på venstrebacken. Fremover på banen ønsker de seg Jadon Sancho, som er tilgjengelig for en pris United ikke ønsker å betale. Da må man se seg om etter alternativer, og de siste dagene har ryktene svirret rundt Ousmane Dembélé. Den unge verdensmesteren har utvilsomt ferdigheter til å spille hvor som helst, men hvorfor vil ikke Barcelona satse på ham? Han er skadeutsatt, har holdningsproblemer og er dyr i drift. Et tryggere alternativ er Watfords Ismaïla Sarr, som til tider herjet i Premier League forrige sesong. Den meget talentfulle senegaleseren vil trolig være tilgjengelig for 1/3 av prisen for Sancho.

Ideelt sett hadde Solskjær også fått inn en midtstopper. Rúben Dias, som ble Manchester City-spiller, hadde vært midt i blinken. En kjapp og veldig dyr løsning er Kalidou Koulibaly, mens Dayot Upamecano er en like kostbar og mer langsiktig investering.

CHELSEA

Spillere inn: Kai Havertz, Hakim Ziyech, Thiago Silva, Timo Werner, Ben Chilwell, Malang Sarr, Édouard Mendy
Spillere ut: Willian, Pedro, Mario Pasalic, Álvaro Morata

Terningkast: 5

Med sommerens pengebruk har eier Roman Abramovitsj motbevist alle som trodde han ikke lenger skulle satse tungt på Chelsea. I Hakim Ziyech, Timo Werner og Kai Havertz har de fått enorm bredde i angrep. Ben Chilwell kommer sannsynligvis til å være venstrebacken deres i mange år framover. I midtforsvaret skal Thiago Silva bidra med trygghet og rutine. Da de i tillegg hentet den store keeperen Edouard Mendy var oppussingen komplett. 

Nå er den største spenningen knyttet til hvem som forlater klubben. Ross Barkley har allerede dratt på lån til Aston Villa. Det betyr at de andre sentrale midtbanespillerne etter alt å dømme blir værende. Antonio Rüdiger ses tydeligvis som overflødig.

ARSENAL

Spillere inn: Willian, Gabriel, Pablo Marí, Cedric, Cedric Ceballos (lån)
Spillere ut: Emiliano Martínez, Henrikh Mkhitaryan

Terningkast: 4

Det desidert viktigste for Arsenal var å få Pierre-Emerick Aubamenyang til å forlenge sin avtale med tre år. I han er de sikret rundt 20 seriemål, og dersom resten av laget hever seg fra forrige sesong er muligheten for en topp fire-plassering god.

Det er riktignok mange år siden Arsenal hadde en god nok midtbane til å kjempe i toppen. Den så bra ut mot Fulham, men ikke mot Liverpool. Lyons Houssem Aouar virker å være den foretrukne signeringen, men her handler det både om penger og om interesse fra andre klubber som Juventus og PSG. Aouar kan bli et flott tilskudd, men etter min mening vil Thomas Partey fra Atletico Madrid i større grad dekke Arsenals behov. Ghaneseren har gått Simeone-skolen og gir forsvaret god beskyttelse, samtidig som han er trygg og god teknisk. Dersom det stemmer at utkjøpsklausulen er på 45 millioner euro vil dét være godt anvendte penger.

TOTTENHAM

Spillere inn: Gareth Bale (lån), Carlos Vinícius (lån), Sergio Reguilón, Pierre-Emile Højbjerg, Matt Doherty, Joe Hart
Spillere ut: Kyle Walker-Peters, Jan Vertonghen, Victor Wanyama

Terningkast: 4

José Mourinho og Daniel Levy har brukt de siste ukene på å gjøre Tottenhams stall mer slagkraftig. Spesielt gir Gareth Bales comeback tro på at Spurs kan spille seg inn igjen i Champions League. I tillegg har de oppgradert backposisjonene og hentet brasilianske Carlos Vinicius, som backup til Harry Kane. Fortsatt er det vanskelig å si hva som er Mourinhos foretrukne midtbane. Pierre-Emile Højbjerg gjør den mer solid, men har fortsatt ikke bevist at han holder høy klasse. Det finnes mye uforløst potensial i Giovani Lo Ceslo og Tanguy Ndombélé. 

Det siste som skal komme på plass er en ny midtstopper. Navnet som nevnes hyppigst er Milan Skriniar fra Inter. Slovaken har vært blant Europas 15 beste midtstoppere de siste tre årene, og kan trolig koste rundt 50 millioner euro. Han har sittet på benken i noen kamper, trolig fordi Antonio Conte ikke mener han er skreddersydd i sitt tremannsforsvar. Hvis Skriniar er premium-alternativet kan vi regne Antonio Rüdiger som en fin mulighet på hylle to. Tyskeren, som har havnet ute i kulden i Chelsea, passer veldig bra for et Mourinho-lag.

Fem år etter at han kom inn for Cristiano Ronaldo til sin Real Madrid-debut er Martin Ødegaard tilbake i den spanske hovedstaden. I løpet av 170 kamper for andre lag har kjempet seg tilbake. Når han igjen ikler seg helhvitt i Madrid er mulighetene enorme.

Hvorfor ble han hentet tilbake?
At Real Madrid ble spanske mestere 2019/20 var takket være forsvarsspillet. Færre enn 25 mål hadde de ikke sluppet inn på 50 år. Så den biten var bra, faktisk best i Europa. De trengte derimot noe fremover på banen. Da de forgjeves jaktet mål mot Manchester City ble mangelen på kreativitet åpenbar. Karim Benzema var i sitt livs form, men ble for sjelden satt i scoringsposisjon. Få dager etter kampen i Manchester ringte manager Zinedine Zidane til Martin Ødegaard, som hadde sett for seg ytterligere en sesong i Real Sociedad. Det var på tid å pakke sakene og flytte tilbake til Madrid.

Forrige sesong var Ødegaard blant de mest sjanseskapende spillerne i La Liga. For et dårligere lag sto han bak flere avslutninger per kamp enn samtlige midtbanespillere hos Real Madrid.

Alderen og situasjonen til de andre i troppen er også viktige faktorer. Luka Modric (35) er inne i sitt siste kontraktsår og forlater sannsynligvis klubben neste sommer. Ødegaard har nå fått muligheten til å overlappe vinneren av Ballon d’Or 2018. På overgangsfronten var Zidane klar over at dette ble et mellomår, takket være stadionutbygging, andre spilleres tilgjengelighet og ringvirkningene av covid-19. Neste år kan det bli kjøpefest, for i sommer har Real Madrid fått inn én milliard i spillersalg og Ødegaard er den eneste ”nye” inn.

Hvordan gikk det i første kamp?
Det eneste oppsiktsvekkende med lagets første oppstilling for sesongen var at Ødegaard fikk starte. Det fikk også konsekvenser for det taktiske. Selv om Zidane veksler en del i formasjon var Real Madrid et 4-3-3-lag i store deler av forrige sesong. Med Ødegaard inne ble det i stedet 4-2-3-1, med nordmannen like bak Karim Benzema, rollen Zidane selv oftest hadde som spiller.

I møtet med sin gamle klubb var nok tanken å sette ham opp der han trives best, rettvendt i rommet mellom motstanders forsvar og midtbane. Dette skjedde kun en håndfull ganger. Etter 52 minutter funket planen nesten perfekt. Ødegaard stormet mot et ryggende forsvar, ventet på løpet fra Benzema og slo ballen igjennom med god timing. Franskmannens skudd ble blokkert. Tidligere i kampen hadde de to et fint veggspill som endte i et Benzema-skudd rett på keeper fra 20 meter. Å finne kjemien med spissen med toppscorer-ambisjoner er alfa og omega. Glimtene av dette ferske samarbeidet var det mest positive for Madrid-fansen etter kampene i San Sebastian. Utover disse situasjonene var nemlig Ødegaard anonym.

Hvor bør han spille?
Så sent som den siste sesongen i Nederland bekledde han mange posisjoner, men i Real Sociedad ble han dyrket som den sjanseskapende ”10-eren”. I noen kamper var han også indreløper i 4-3-3. Selv om den store løpskapasiteten hans ble trukket fram i fjor høst (han var inne på topp fem over de som løp mest i La Liga) er det ingen tvil om at ballbehandlingen og blikket for spillet gjør Ødegaard spesiell. I 4-3-3 får han mer ball, men havner lenger unna spissen – i 4-2-3-1 må han finne være smart for å finne de små ledige rommene og gjøre mye ut av hver involvering.

I søndagens kamp startet ikke Casemiro, brasilianeren som limer sammen Real Madrids forsvar og angrep. Med han inne blir det flere brudd og kontringsmuligheter. I den delen av spillet kan Ødegaards blikk være gull verdt når angrepsspillere som Hazard, Vinicius, Rodrygo og Benzema legger på sprang.

Hva nå?
Ingen managere i toppfotballen er vanskeligere å tyde enn Zinedine Zidane. Han er en mann av få ord og det hører med til sjeldenhetene at Real Madrid sender ut samme lag to kamper på rad. Dette kan skyldes taktikk, skader eller frykten for belastning. Zidane var den første som regelmessig hvilte Cristiano Ronaldo. Det kan med andre ord godt hende at benken venter for Ødegaard i lørdagens kamp mot Real Betis. Det mest logiske og trygge er Ødegaard ut og Casemiro inn. Kanskje skal også fjorårssensasjonen Federico Valverde ha et ord med i laget, og da må kanskje 35 år gamle Luka Modric sette seg. Dette kommer sannsynligvis til å være et mønster – spesielt med tanke på at denne sesongen må gjennomføres på rekordtid.

Det som er sikkert er at Martin Ødegaard anses som en viktig brikke for Real Madrid. Når vi én dag skal oppsummere karrieren hans kan vi sette et før og etter telefonsamtalen med Zidane i august 2020. Nå er han hverken guttunge, junior eller leiesoldat. Nå har han fått den ekte gullbilletten alle drømmer om. Hva fremtiden bringer bestemmer han selv.

Se Real Betis-Real Madrid på TV 2 Sport 1, Sport Premium og tv2sumo.no lørdag fra kl. 20.30.

For de som holder med andre lag er det lett å glemme hvor god Gareth Bale var i sin siste sesong for Tottenham. Han rundet i fjor 100 mål for Real Madrid, men aldri har han vært giftigere enn sesongen 2012/13. I Premier League kunne bare de rendyrkede målscorerne Robin van Persie og Luis Suarez matche Bales 21 scoringer. Det mest oppsiktsvekkende var måten de kom på. Før siste seriekamp, hjemme mot Sunderland, hadde åtte av 20 mål kommet fra utsiden av 16-meteren. Da kampklokka nærmet seg 90 minutter på stillingen 0-0, mottok Bale ballen ute til høyre, omtrent 30 meter fra mål. Foran ham sto et dønn etablert forsvar. Et lite rykk og et knallhardt skudd senere lå ballen limt oppe i krysset. Publikum på White Hart Lane gikk av hengslene, men jubelen stilnet raskt. Arsenal hadde nemlig slått Newcastle og tok 4. plassen ett poeng foran Spurs. I tillegg var det ikke til å komme fra; Gareth Bale var blitt for god for Tottenham.

Tre måneder senere var han Real Madrid-spiller. Tilbake sto Tottenham med 85 millioner pund, ingen Bale og ingen Champions League. Selv om Bale-pengene mer eller mindre ble sløst bort hadde de foregående sesongene endret selvbildet til klubben. Fire år på rad var de med og fightet om en plass i det gjeveste europeiske selskap. De var ikke lenger en middelhavsfarer med en og annen klassespiller. Sorgen over å miste den beste britiske spilleren i sin generasjon forsvant da laget, under ledelse av Mauricio Pochettino og med Harry Kane på topp, nærmet seg de aller beste lagene i England og Europa. Våren 2016 hadde de lenge et håp om å vinne Premier League og tre år senere var de i Champions League-finale.

Det siste halvannet året kan derimot ikke beskrives som noe annet enn en berg- og dalbanetur for de trofaste rundt White Hart Lane. Og dalene har utvilsomt vært dypere enn toppene har vært høye. Gleden over en ny praktfull arena ble overskygget av svake resultater, rykter om nøkkelspillere på vei vekk, nye spillere som ikke slo til og skadekriser. Det dramaturgiske klimakset kom i november i fjor da en stadig nedadgående sportslig kurve endte med at høyt elskede Pochettino ble erstattet av José Mourinho. Selv om poengfangsten ble marginalt bedre endte Tottenham på 6. plass i Premier League med sin svakeste poengfangst siden 2009.  

Sesongstarten i helgen gjorde at det også på denne siden av sommeren er mer galgenhumor enn glede når man snakker med Tottenham-fans. Erkefienden Arsenal løfter pokaler og leverer mens Spurs taper hjemme mot Everton. Er det noen vits å ha Mourinho når laget ikke leverer? Hvor lenge gidder Harry Kane dette? Hva med Son?

Dette er en fanskare som virkelig trenger noe og ikke minst noen å elske igjen. Selv om comebacket til Gareth Bale hadde passet enda bedre for et par år siden, da han kunne vært den aller siste brikken i puslespillet, er det enda viktigere enn før å få inn en skikkelse som sprer glede og et snev av håp. Endelig kan drømmen om angresprekka Son-Kane-Bale bli virkelighet.

Bale trenger sikkert litt kjærlighet han også. Parallelt med eks-klubbens opp- og nedturer har det nemlig svingt voldsomt i Madrid. I sin første sesong bidro han sterkt i finalen i både den spanske cupen og Champions League. Etter hvert gikk det tyngre, og han fant aldri tonen med Zinedine Zidane. Mange tenkte nok at det ville endre seg da Bale sørget for en ny Champions League-pokal for to år siden, men den gang ei. Siden høsten 2013 har waliserens karriere også blitt forstyrret av 20 skadeopphold. Bidragene har kommet i rykk og napp, men på sitt beste er Bale fortsatt en vanvittig god spiller.

Med høy lønn, mange skader og lite fotball å vise til de siste par sesongene er spørsmålene mange når han reiser hjem igjen. Det er heller ikke alltid en god idé å returnere til klubben man en gang vant folkets hjerter.

I dette tilfellet er likevel gleden mer eller mindre deprimerte Tottenham-fans vil føle av å se Bale i deres drakt igjen verdt pengene og risiko som følger med.  

Dette er min rangering av Europas beste fotballag 7. august 2020:

15. Napoli
14. Borussia Dortmund
13. Inter
12. Atalanta
11. Sevilla

10. Chelsea
Alt i alt ser dette ut til å bli en sesong hvor Chelsea lander på beina. 4.plass i ligaen (så vidt), tap i FA-cupfinalen og antakelig sommerferie førstkommende lørdag må sies å være godkjent. Byggingen av laget skaper likevel hodebry for Frank Lampard, ettersom forsvaret og keeper Kepa har gjort det svakt, mens midtbanen og deler av angrepet er veldig godt besatt. Eier Roman Abramovitsj virker villig til å bruke penger. Spørsmålet nå er om de kan få kloa i en forsvarsspiller eller to av høy klasse.

Plassering forrige gang: 14

9. PSG
Det er veldig vanskelig å vite hvor man har de franske mesterne for øyeblikket. Ligacupfinalen mot Lyon, som de til slutt vant etter straffekonk, var ikke spesielt imponerende. Superstjernen Neymar er blant verdens ti beste fotballspillere. Det samme kan sies om Kylian Mbappé, men han er ute med skade før kvartfinalen mot skumle Atalanta. I tillegg har dirigent Marco Verratti fått en smell på trening, og det er usikkert om italieneren blir spilleklar.  

Plassering forrige gang: 6

8. Manchester United
Det har vært en fryd å følge Manchester United siden tapet mot Burnley i slutten av januar. Det meste har gått på skinner og Ole Gunnar Solskjær har mer eller mindre funnet sin startellever. Spesielt Bruno Fernandes har vært glimrende, men også tidligere ujevne Nemanja Matic og Anthony Martial har evnet å stabilisere seg på et høyt nivå. Dersom de kan forsterke 2-3 posisjoner i sommer er de plutselig en ørliten outsider til Premier League-tittelen.  

Plassering forrige gang: 15

7. Juventus
Italias største klubb og beste lag landet sin niende strake ligatittel på en lite flatterende måte. Mesterskapet var i boks med to runder igjen, så det ”lyver” litt at Inter endte poenget bak. Det som er hevet over en hver tvil er at dette Juve-laget bør spille bedre enn de gjør. De har utvilsomt en tropp med mange gode spillere, men spesielt på midtbanen mangler det en del for å komme opp dit de skal være. Cristiano Ronaldo og Paulo Dybala bærer laget i stor grad. Mye hviler på deres skuldre før oppgaven med å snu oppgjøret mot Lyon og deretter oppnå klubbens store mål: å vinne den gjeveste turneringen i Europa.  

Plassering forrige gang: 7

6. Atletico Madrid
Etter en trå start på sesongen har dette etter hvert lignet mer og mer på et Diego Simeone-lag. Kampene er ofte jevne, men tapes sjelden. Før sommeren lå de på 6. plass. De endte på tredje med ti poeng klaring ned til femte. Dette skyldes at de siden nederlaget i derbyet 1. februar er ubeseiret på 18 kamper. Kampen og opplevelsen på Anfield ga tro på at alt er mulig denne sesongen.

Plassering forrige gang: 10

5. Barcelona
Etter en sesong med mye uro, hvor de til slutt kastet bort ligatittelen, hadde Lionel Messi mye på hjertet: ”Alt vi har opplevd siden januar har vært veldig dårlig … Vi er et svakt lag med lav intensitet … Vi må endre mye hvis vi skal slå Napoli og vinne Champions League”.  I én kamp denne sommeren, borte mot formsterke Villarreal, fikk vi se hvilket nivå Barcelona har inne. Klarer de å komme opp dit er de naturligvis mer enn kapable til å vinne Champions League.

Plassering forrige gang: 3

4. Liverpool
Sett over en hel sesong har Liverpool vært det beste laget i verden. I sommer har de av naturlige årsaker bare vært på sitt uimotståelige beste ved et par anledninger. Exiten i Champions League kom etter en god kamp mot Atletico Madrid hvor individuelle feil kostet dem dyrt. I skrivende stund har de regjerende europeiske og engelske mesterne dermed en sommerferie som er kjærkommen for bein og hoder. I kulissene jobbes det for å få på plass backup på stopperplass og venstreback. Med alle nøkkelspillerne og Klopp inntakt er de røde i god posisjon til å kunne løfte store trofeer også neste år.

Plassering forrige gang: 1

3. Real Madrid  
Da storlaget fra den spanske hovedstaden kjente lukten av seriegull kunne ingenting stoppe dem. Ti strake seiere sørget for at Barcelona ble vippet ned fra tronen de har sittet på i to år. Mye av grunnen til suksessen finner vi i det defensive; ingen slipper inn færre mål i de store europeiske ligaene. Casemiro passer på forsvaret, som består av kanskje verdens beste stopperpar Ramos-Varane. Kommer man forbi alle disse må Thibaut Courtois overlistes. Den belgiske keeperen var skuffende i sin debutsesong, men har vært strålende i 2019/20. På topp er Karim Benzema i superform. Franskmannen scorer mange viktige og vakre mål.

Plassering forrige gang: 2

2. Manchester City
Selv om de ble nummer to med god margin ble Premier League 2019/20 skuffende for Manchester City. Ni tap både sved og kostet for Guardiola & co. Likevel ender de med 102 scorede mål. Framover er verdens beste angrepslag bortimot ustoppelige. I tillegg landet de ligasesongen med to baklengsmål på de syv siste kampene. Selvtilliten i forsvar kommer godt med når oppgaven er å hindre Real Madrid i å score to ganger på Etihad.

Plassering forrige gang: 4

1. Bayern München
Det er ufattelig at dette laget tapte 5-1 for Eintracht Frankfürt og 2-1 hjemme mot Bayer Leverkusen tidligere denne sesongen. Siden 11. desember har Bayern spilte 25 kamper, vunnet 24 av dem og spilt én uavgjort. Alt ser rosenrødt ut under tidligere assistenttrener Hansi Flicks ledelse. De oser kvalitet og har en formidabel bredde i stallen. Likevel må man trekke frem Robert Lewandowski, som endte med 34 mål på 31 kamper i Bundesliga. Jeg klarer ikke å finne et bedre fotballag i verden akkurat nå.

Plassering forrige gang: 5

En veldig sjelden gang sitter man og måper, sånn på ordentlig, av noe man ser på en fotballbane. I Premier League er det spesielt én spiller som utløser en sånn reaksjon.

Adama Traoré har alltid vært en attraksjon. Han ble kjent da han som 17-åring fikk sin Barcelona-debut etter å ha blitt byttet inn for Neymar. Det som fikk folk til å sperre opp øynene var den skremmende farten. Så rask var han at NFL-klubber tok kontakt for å få ham til å bytte sport. Lenge hørtes det ut som en brukbar idé. Traoré var nemlig spilleren som herjet uten å være avgjørende. Han holdt show, men gjorde sjelden noe fornuftig når ballen skulle gis videre. En sirkusartist uten finish.

Spørsmålet var om polletten noen gang skulle trille ned eller om det aldri skulle løsne for stortalentet. For to sesonger siden scoret han fem mål og hadde ti målgivende for Middlesbrough i Championship. Etter overgangen til Wolverhampton stoppet det opp igjen. Så kom sesongen 2019/20.   

Tidligere har fansen reist seg når han får ballen og drar av en mann eller to, for så å sette seg skuffet ned like etterpå. Nå har de blitt stående og juble for mål. Spilleren med flest vellykkede driblinger i Premier League er også blitt angrepspilleren med flest målgivende pasninger (9). I tillegg har han scoret fire selv, deriblant tre mot Manchester City. Endelig har de ekstremt kraftfulle og dribleglade kantspilleren slått ut i full blomst på den gjeveste scenen. Så bra har han blitt at Liverpool nevnes som et mulig neste stoppested. Det kan være en flott match.

Den største faren ved å vinne ting er å bli tilfreds. Jürgen Klopp kan være verdens beste motivator, men selv ikke han kan holde et lag og en spillerstall 100% påskrudd til evig tid. Regelen never change a winning team funker på kort sikt, men til og med dagens fantastiske Liverpool-utgave trenger fornyelse etter hvert. Byggverket har vært på plass i to år – nå er det på tide med en ørliten oppussing. Da passer Adama Traoré veldig godt.

Som med alle andre lag låser det seg for Liverpool en gang i blant. Det har skjedd i flere kamper denne sesongen. Ofte har det ordnet seg, noen ganger ikke. I disse tilfellene er det gull verdt med spillere som kan endre en kamp umiddelbart. Engelskmennene snakker om impact sub; en som kommer inn fra benken og påvirker. Med all respekt for Divock Origi og de andre neste beste hos Liverpool – Adama Traoré er med sine unike egenskaper spesielt fryktinngytende.

Liverpools suksess er i stor grad bygget på stor appetitt på suksess. De var en gjeng med unge gode fotballspillere, flere av dem allerede avskrevet, som for et par år siden knapt hadde vunnet noe. Der er Traoré nå. Han har utvilsomt mye ugjort på fotballbanen. Et annet element er at 24-åringen kun har startet 2/3 av Wolverhamptons kamper denne sesongen, og antakelig vil finne seg i å sitte en del på benken for Liverpool.

Som alltid blir det et spørsmål om penger. Hvilke midler klubben har til rådighet er for øyeblikket vanskelig å si, men dersom det finnes plass i budsjettet er Adama Traoré akkurat hva Liverpool behøver.

Det er klart for oppstart av den spanske ligasesongen! I toppen fighter de to største om tittelen, og fem lag er med i kampen om en Champions League-plass. Det blir potensielt avgjørende kamper hver eneste runde denne sommeren. Her er mitt tips for hvordan det ender til slutt:

6. Real Sociedad
Selv om troppen til Real Sociedad så spennende ut før sesongstart, var det få eller ingen som tenkte at de kom til å være med i kampen om en Champions League-plass med ni runder igjen. Laget som har matchet Atletico, Barcelona og Real Madrid, og er klare for cupfinale, har nå et uttalt mål om spill i den gjeveste europacupen. Martin Ødegaard har fått sin absolutte gjennombruddsesong – han og laget meldes å være i god forfatning før restarten. Halvparten av deres resterende kamper ser tøffe ut på papiret. De tre siste er knalltøffe. Jeg tror de er for svake defensivt til å holde fjerdeplassen helt inn.

5. Getafe
Dette er oppkomlingen vi aldri mer må undervurdere. I fjor var de to poeng unna Champions League. Da føltes det som om århundrets sjanse ble spolert for den lille forstadsklubben i Madrid. Så kliner de til med en ny fantastisk sesong etter deres standarder. Per dags dato er de i 1/8-finale av Europa League (slo ut Ajax i 1/16) og utenfor topp fire på færre scorede mål enn Real Sociedad. Dette er et ekkelt lag å møte, og de har et fint gjenstående program; bortekampen mot Real Madrid er den eneste de åpenbart ikke blir favoritter i. Likevel tror jeg de trekker det korteste strået i meget tøff konkurranse. Så får de heller fikse en Champions League-plass ved å vinne Europa League.

4. Sevilla
Under ledelse av Julen Lopetegui kom Sevilla veldig godt i gang med sesongen, og toppet tabellen et par ganger i høst. I vinter svinget de veldig i prestasjonene. De vant aldri to ligakamper på rad mellom desember og mars. Dermed ble det klart at det (som vanlig) blir en kamp om å havne blant de fire øverste – noe de kun har klart én av de siste ni sesongene. Ever Banega styrer som ventet mye på midtbanen, mens det er de sør-amerikanske ny-signeringene Diego Carlos (midtforsvar) og Lucas Ocampos (kant) som har imponert og overrasket mest. Savnet av en målfarlig spiss har vært stort etter at Wissam Ben-Yedder forlot klubben, men vinterkjøpet Youssef En-Nesyri kom for alvor i gang før korona-pausen. De har unnagjort syv av åtte kamper mot Real Madrid, Atletico Madrid, Getafe og Barcelona. Det blir en tøff fight hele veien, men det holder så vidt til CL-plass for Sevilla.  

3. Atlético Madrid
Etter generasjonsskiftet i fjor sommer har det vært vanskelig å vite om det er liv laga for et Atlético 2.0. under Diego Simeone. Spesielt enkeltspillere har variert mye i prestasjonene. Under halvparten av ligakampene er vunnet. Så kom seieren over Liverpool, som har skapt harmoni og tro i en gruppe det var vanskelig å si hvor var på vei. Simeones disiplinerte gjeng er garantert god trent og rustet for å avslutte ligasesongen på en god måte. I så fall hamler man opp med de beste og vinner knepent mot resten.

2. Barcelona
Denne sesongen har vært en smule skuffende for Barcelona, som likevel har gode muligheter til å vinne både La Liga og Champions League. Kvaliteten i laget er det ingenting å si på, men alt for ofte mobiliseres det ikke nok. Man blir sittende og tenke at de kan så mye bedre. Da blir utveien gang på gang Lionel Messis magi. Nå får de riktignok viktige Luis Suárez, som alltid mobiliserer, tilbake fra skade. Kampprogrammet ser greit ut – Sevilla og Atletico Madrid blir harde nøtter å knekke. Selv om de i skrivende stund har to poengs forsprang til sin argeste rival tror jeg ikke det holder.

1. Real Madrid

Heller ikke laget til Zidane har levert opp mot forventet denne sesongen. Profiler som Luka Modric, Marcelo og Gareth Bale virker å være over toppen. I den yngre garde er det bare Federico Valverde som har levert på et jevnt høyt nivå. Likevel er det ting som taler for Real Madrid: I mål har Thibaut Courtois funnet seg selv igjen, radarparet Varane og Ramos er blant de beste i bransjen, Casemiro gjør fortsatt jobben på midten og Benzema scorer jevnt og trutt. I tillegg er Marco Asensio og ikke minst Eden Hazard tilbake fra skade. Belgieren får nå en ny sjanse til å vise at han er en verdensklassespiller. Programmet ser høyst overkommelig ut, med Getafe hjemme og Real Sociedad borte som de tøffeste kampene. Jeg tror Real Madrid tar hjem pokalen.

1. Real Madrid
2. Barcelona
3. Atlético Madrid
4. Sevilla
5. Getafe
6. Real Sociedad
7. Valencia
8. Villarreal
9. Athletic Bilbao
10. Granada
11. Real Betis
12. Osasuna
13. Levante
14. Valladolid
15. Alaves
16. Celta Vigo
17. Eibar
18. Mallorca
19. Espanyol
20. Leganes

Man må 20 år tilbake i tid for å finne forrige gang Norges herrelandslag deltok i et mesterskap. Siden den gang har Sverige spilt i syv av ni. I denne epoken har ikke forskjellene på lagene vært mange. Vi har også hatt profiler i Bundesliga, Serie A og Premier League. Det vi har manglet er den som har det lille ekstra, spesielt når det gjelder som mest. Vi har manglet en Zlatan.

I løpet av disse 20 årene har tidenes beste nordiske fotballspiller lagt store deler av verden for sine føtter. Han var ikke Sveriges største talent som 16-åring, men da han plutselig vokste mye i høyden, så alle som møtte ham konturene av en superstjerne. Da han senere la på seg mye muskler, ble han den perfekte fotballspilleren; best teknisk, sterkest og mest målfarlig. Et laboratorium kunne ikke laget noe bedre. I tillegg kommer de personlige egenskapene. Han har bestandig vært sulten, bestemt og selvsikker.

Zlatan Ibrahimovic snakker ofte om å erobre steder og land. Utenom i Sverige er Italia landet han har satt størst avtrykk. Zlatan var veldig god i Juventus, men ble fantastisk i Inter. Det var der han for første gang ble fullstendig ustoppelig. Ikke bare lekte han med motstanderne sine – nå var han plutselig også en målmaskin.

Oppholdet i Barcelona ble ingen suksess, men vel «hjemme» i Italia, nå for AC Milan, fortsatte Zlatan der han slapp. I mai 2011 tok han sitt åttende strake ligamesterskap, med fem forskjellige klubber. Da rekken året etter ble brutt, dro Zlatan til Paris St. Germain som Serie As toppscorer (28 mål).

Den franske ligaen ble for enkel for ham og laget hans. Fire av hans beste år brukte han på å gjøre nøyaktig som han ville i Frankrike. Det toppet seg i 2015/16-sesongen da 34 år gamle Ibrahimovic sto for 38 mål og tolv målgivende på 31 kamper.

Selv om han selv mener han erobret både Manchester og England, var det ikke perioden der borte han vil bli husket best for. Han var sterkt delaktig i Europa League-triumfen i 2017. Da han påfølgende sesong skulle gjøre (antakelig) et siste forsøk på å vinne Champions League, ble han stoppet av en stygg kneskade.

Etterdønningene av skaden og situasjonen i Manchester United gjorde det logisk å finne nye jaktmarker. MLS ble i likhet med Ligue 1 lett som en plett. I USA scoret han et par som blir å finne på det som er nødt til å være tidenes mest imponerende topp 20-liste over vakre mål av én spiller.

Neste år fyller Zlatan Ibrahimovic 40. Tidligere lagkompis Emil Forsberg sa nylig i et intervju at Zlatan «har kroppen til en 25-åring.» Ser man på bilder fra denne ukas trening med Milan, er det lett å forstå hva han mener.

Kan vi få en Zlatan i Norge? Kanskje ikke, men vi er i ferd med å få noen som ligner. Det er lett å se at Erling Braut Haaland har hatt den store svensken som sitt store forbilde i oppveksten. De er kanskje ikke alltid de enkleste eller mest imøtekommende. Det viktigste er at Haaland etterligner ferdighetene, sulten og selvsikkerheten til sitt idol. Vi har mye bra her i Norge, men vi mangler en Zlatan.

Se «Fenomenet Zlatan» kl. 21.00 på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo.

Nicolas Pépé – fra Lille til Arsenal for ca. 70 millioner pund
Arsenals nye angrepsspiller må med på denne lista, mest på grunn av prisen. Det er pussig at en klubb fra en by som produserer store talenter på løpende bånd brukte så mye penger på en spiller med én god sesong på CV-en. Etter en veldig treg start i hans nye klubb har ivorianeren levert bedre siden årsskiftet. Likevel har Pépé mye å bevise for, og dersom progresjonen ikke fortsetter er det ikke sikkert Mikel Arteta kommer til å dyrke ham.

Danny Drinkwater – fra Chelsea til Burnley på lån
Siden seriemesterskapet med Leicester i 2016 har karrieren til Danny Drinkwater vært en nedadgående spiral. Det eneste positive siden han flyttet til Chelsea i 2017 er ukelønna på 100.000 pund. For Chelsea har det blitt tre Premier League-kamper. Sommeren 2019 snappet Burnley opp Drinkwater på lån, men i september ble han angrepet utenfor en nattklubb og kunne ikke spille fotball på lang tid. Det ble med én time fotball hele høstsesongen, før Aston Villa overtok lånet av midtbanespilleren.   

Joelinton – fra Hoffenheim til Newcastle for ca. 40 millioner pund
Selv om en spiss ikke bare skal score mål er det en stor del av jobben. Da Newcastle etter mange år med budsjettsigneringer knuste klubbrekorden og la 40 millioner på bordet for Hoffenheim-spissen var de klar over at han ikke hadde scoret mål i bøtter og spann i Bundesliga. Det var likevel grunn til å håpe på mer enn ett mål på de første 27 kampene i Premier League. Han ser ikke akkurat ut som en ny Alan Shearer – eller José Salomón Rondón for den saks skyld.

Pablo Fornals – fra Villarreal til West Ham for ca. 25 millioner pund Den kreative spanske midtbanespilleren kom fra Villarreal med et godt rykte. Fornals var i stadig utvikling, og hadde nettopp vunnet U21-EM. Han kan utvilsomt behandle en ball, men han har ikke lyktes i å tilpasse seg sitt nye lag eller Premier League. Det tok for eksempel 13 kamper for han serverte en målgivende pasning. Historien ser altså ut til å gjenta seg i West Ham, som signerer spennende spillere uten å få dem til å fungere sammen.

Moise Kean – fra Juventus til Everton for ca. 25 millioner pund
Everton hentet i fjor sommer et av de største talentene i Italia. Han har på grunn av sin debut for Juventus som 16-åring lenge vært et ganske kjent navn. Den eneste virkelig gode perioden i seniorkarrieren hans varte et par uker for et drøyt år siden, og var nok til at de blå fra Merseyside tok sjansen på at 20-åringen skulle bli deres nye stjernespiss. Det er nok litt for tidlig å sette flopp med to streker under, men leveransen til nå har vært syltynn; mange klønete touch, dårlige skudd og ett skarve mål.

Det store problemet når man skal oppsummere Lionel Messis karriere hittil er mangelen på ord. I den ukentlige dekningen av sport generelt og fotball spesielt har det gått inflasjon i superlativer. Fantastisk hadde passet bra, dersom vi ikke vanligvis brukte det om gode prestasjoner. Det hadde vært artig å vite hva som gikk gjennom hodet til Messi da han under utdelingen av Ballon d’Or 2019 ble plassert i en stol for å se prestasjonene sine det siste året. Han blir sikkert stolt, men blir han imponert, liksom? Han gjør jo bare det samme som han alltid har gjort.

Når vi i TV 2 skal lage en to timers sending om gutten som har gjort det eksepsjonelle normalt, blir det umulig å få med alt.

Vi må i hvert fall snakke om og vise målene. Ikke alle 697, men mange av dem. Tenk at han har 53 hat-tricks og 52 frisparkmål. Før Messi var scoringsrekorden i Barcelona 232 mål – snart kan det tallet ganges med tre. Ser man på listen sesong for sesong er det helt greit å tro at det står feil i 2011/12. 82 mål. 24 år gamle Lionel Messi for Pep Guardiolas Barcelona skal det godt gjøres å toppe hva gjelder individuell og kollektiv klasse.

Vi må snakke om duellen med Cristiano Ronaldo. Den episke duellen som lever i beste velgående, og som vil bli pratet om så lenge det lever folk på denne kloden. Messi var det mest spesielle talentet noensinne – Ronaldo maskinen som gjorde maks ut av sitt utgangspunkt. I mer enn et tiår har de trigget hverandre til å nå høyder vi ikke visst fantes. Antakelig hadde ikke Messi blitt like rå uten Ronaldo, og vice versa. Når de begge har entret karrierens høst er statistikkene over scoringer, trofeer og utmerkelser skremmende like.

Vi må snakke om personligheten til Lionel Messi. Og sikkert sammenligne ham med Ronaldo på den måten også. Til å være superstjerne er Messi veldig beskjeden og diskret. Til å være argentiner er han merkelig sindig. «En stille leder», har lagkamerater beskrevet ham som. Selv om han sjelden gir særlig spreke svar i intervjuer har han nesten bestandig et lite skjevt smil på lur når han prater. Han virker som en alminnelig fyr som helst bare vil spille fotball.

Vi må snakke om sammenligningen med Maradona. Messi ble unnfanget et par måneder etter at landsfaderen spilte Argentina til den fotballgale nasjonens hittil siste VM-gull. I mange år kjempet Messi, som har tilbragt mesteparten av livet i Spania, om det argentinske publikums gunst. Enten han løp litt for lite, scoret for få mål eller ikke sang nasjonalsangen fikk han høre det. Han var visst nære ved å gi seg. Et par år før VM-finalen i 2014 begynte han å levere like bra for landslaget som for klubblaget. Alt lå til rette for at Messi skulle bli like stor som Maradona. Hadde bare Gonzalo Higuaín scoret alene med Manuel Neuer …

Vi bør også snakke om måten han i større og større grad bærer lagene han spiller for på sine skuldre. Tidligere ble det ofte hevdet at Messi ville slite uten Xavi og Iniesta. Dagens Barcelona lider av at disse spillerne har sluttet – men Messi er fortsatt Messi. I en ny svak sesong kan laget og klubben takke ham for at de topper ligaen og har gode muligheter i Champions League.

Og vi må snakke om betydningen Lionel Messi har hatt og fortsatt har for sporten. Selv om det er lett å tro at han er fra en annen planet, er det trolig en mann av kjøtt og blod. Barna som har vokst opp de siste 20 årene har sett hva man kan få til. Det ydmyke geniet fra Rosario har satt en ny standard for hvor god det er mulig å bli i fotball.