Det var det viktigste løpet han noensinne har tatt. Det viktigste målet han har bidratt til. Og han var ikke en gang borti ballen. 

Jeg blir ikke helt ferdig med det som skjedde i det 94. minuttet av den heseblesende åttedelsfinalen mellom Belgia og Japan. 

På stillingen 2-2 sendes halve det japanske laget opp på corner. For å ryste oss enda en gang, og sende Belgias gylne generasjon hjem i skam. På pressetribunen gjorde journalistene klare sine sjokk-overskrifter.

Corneren slås alt for nære keeper Courtois, som enkelt plukker ned ballen, og setter i gang en kontring. Sekundene som følger endrer hele historien.

Jeg ser en gjeng med ivrige rødkledde spillere, som på instinkt løper rett fram. Det er klart de er ivrige. Dette er siste sjanse til å score. Men spillerne i blått løper samme vei, for å gjøre sitt viktigste returløp noensinne på landslaget. 

De er smarte også. Ved hjelp av sine kloke skaller har japanerne jevnet ut styrkeforholdet til de belgiske superstjernene. 

Men i mengden av vertikale løp skjer det noe. Romelu Lukaku har bestemt seg. Den store spissen ser at det er geniale Kevin De Bruyne som fører ballen. Men selv hovmesteren trenger rom å slå sine utsøkte pasninger i. 

Lukaku starter ute til høyre, før han stuper inn mot midten av banen. Dermed har De Bruyne plutselig to muligheter. Han kan prøve en veldig vanskelig pasning igjennom til Lukaku, eller bruke rommet som Lukaku med sitt kraftfulle løp nettopp har åpnet for sin lagkamerat Thomas Meunier. 

På sidelinjen står den legendariske Arsenal-spissen Thierry Henry. Han er ansatt av det belgiske forbundet for å jobbe med lagets angrepsspill. Henry sa en gang: «ingenting skjer dersom jeg ikke beveger meg». 

På banen spilles ballen til høyreback Meunier. Kontringen går fortsatt i skyhøy hastighet. Meunier ser at Lukaku fortsetter sitt løp, og tar sjansen på å sette opp spissen foran mål. I et halvsekund er Lukaku fri og frank, alene med keeper. Men som troll i eske dukker en kjapp japaner opp. Dette oppfatter Lukaku, og med en manøver hans læremester Henry ville vært stolt av, lar han ballen passere mellom beina sine. Bak han er Nacer Chadli mutters alene. Innbytteren setter enkelt ballen i mål. 

Sekunder etter blåser dommeren av kampen. 

For en avdanket spiss var dette fortryllende bilder. 

Romelu Lukaku påstår at han ser alle kamper i Premier League, for å studere sine motspillere – finne ut hvordan han kan lure dem. Alle unge spisser rundt omkring har nok hverken tid eller mulighet til å gjøre det samme.

Men de bør sette av ti sekunder til å se hvordan Lukakus veltrente fotballhode, med litt hjelp fra sine venner, sendte Japan hjem og Belgia til kvartfinale.

I verdens vakreste by lever fotballfolket i et mørke.

Med tanke på lidenskapen som rår, arenaen med plass til 70.000 og stadens tiltrekningskraft burde AS Roma være en fotballstormakt. Slik er det ikke. 

I en lang periode da jeg vokste opp var italiensk fotball generelt, og lagene i landets hovedstad spesielt, best. Lenge hadde AC Milan og Juventus vært de største og beste i Italia, men rundt milleniumskiftet skjedde det noe. I år 2000 ble Lazio mestere i Serie A – året etter fulgte erkerival Roma opp og vant. Fantastiske Roma med Cafu og Candela på backene, Tommasi på midten og Montella, Batistuta og Totti framme. Et lag som sto i stil med byen, som vant folket og den gjeveste pokalen.

Francesco Totti jubler for mål mot Parma den 17. juni 2001, dagen Roma sikret seriemesterskapet.

Men det ble med den ene. Maktsenteret flyttet igjen nordover hvor Juventus og Milano-klubbene har blitt ligamestere de 16 siste sesongene.

Mange ganger disse årene har Romas supportere hatt håp om en ny stor triumf. Som i 2002, da de lå ett poeng bak Juventus før siste serierunde, men ble nummer to. Som i 2008, da de slo ut Real Madrid i 1/8-finalen, men røk ut mot Manchester United i runden etter. Som i 2010, da de ledet ligaen med fire runder igjen, men tapte hjemme for Sampdoria og ble nummer to. Som i 2013, da de åpnet med ti strake ligaseiere, men var langt bak ved juletider.

Dette har fått meg til å tenke på noe George Costanza i Seinfeld sa: «I don’t want hope. Hope is killing me. My dream is to become hopeless.»

Håp skal være en bra ting. Men håp og tro er ikke det samme, og uten tro på at det går bra til slutt blir man som fotballsupporter fort destruktiv. 

Romas tilhengere har de siste årene måttet finne seg i at de holder med en selgende klubb. Så fort spillere blir skikkelig gode forsvinner de. I tur og orden har Erik Lamela (nå i Tottenham), Marquinhos (nå i PSG), Mehdi Benatia/Miralem Pjanic (begge nå i Juventus) og Mohamed Salah (nå i Liverpool) blitt solgt.

Mohamed Salah etter scoring for Roma i mars 2017. (Foto: Scanpix)

Dermed har også håpet forsvunnet fra tribunene på Stadio Olimpico.

I høstens Champions League-trekning havnet Roma i gruppe med kanonene Chelsea og Atletico Madrid. Det så håpløst ut.

Men uten de store forventingene på seg overrasket de rødkledde. På hjemmebane slapp de ikke inn et eneste mål, mens de selv scoret tre på Stamford Bridge. Roma endte som gruppevinnere.

Enda mer håpløst skulle det se ut da Barcelona ble trukket som motstander i kvartfinalen. Roma spilte godt i den første kampen, men etter selvmål av Daniele De Rossi og Kostas Manolas lå de under 2-0 etter 55 minutter. Da kampen var over sto det 4-1.

Daniele De Rossi (liggende) scorer selvmål mot Barcelona. (Foto: Scanpix)

Returkampen i Italia skulle bare bli en formalitet. Barcelona var i semifinalen. De fleste spillselskapene tilbød ikke odds på Barcelona som semifinalister. De som gjorde det var nede på 1.006 – eller 99,4% sannsynlighet.

Alle vet hva som fulgte. Da alt håp tilsynelatende var ute sto Roma for den mest sjokkerende snuoperasjonen i Champions Leagues historie. 

Et par scener har brent seg fast i minnet etter kaoset som oppsto. I sekundene etter 3-0-målet løp alle Roma-spillerne rundt og feiret som besatte. Alle unntatt Alessandro Florenzi, bysbarnet som var ti år gammel da klubben sist vant noe stort. Han gikk bare og holdt seg til hodet, før han ble omfavnet av en annen Roma-gutt, Daniele De Rossi.

Da kampen var over, klubbhymnen Grazie Roma ble spilt over stadionanlegget og feiringen pågikk på banen satt én mann alene på Romas benk. Kostas Manolas, den tøffe greske midtstopperen som først hadde scoret selvmål i Barcelona og så headet inn målet som sendte Roma videre, gråt som et lite barn.

Kostas Manolas var tydelig preget etter Romas bragd mot Barcelona. (Foto: Scanpix)

Det blir ofte mye snakk om følelser når det handler om italiensk fotball. Klisjeene, matmetaforene og stereotypiene hagler.

Noe det derimot aldri har gått inflasjon i er store ord fra munnen til Romas største spiller gjennom alle tider, Francesco Totti. I hans gripende avskjedstale i fjor sa han følgende:

«Jeg er redd. Og det er ikke den samme frykten som når jeg står klar til å ta et straffespark. Denne gangen kan jeg ikke se hva framtiden bringer gjennom nettmaskene.»

Fansen var også redde – redde for en framtid uten Totti.

Siden har klubbikonet reist rundt med laget i en slags direktør-rolle. Det er smått utrolig at han nå kan se sin kjære klubb i semifinalen i Europas mest prestisjetunge turnering, en cup de aldri har vunnet. De tre andre lagene i semien har til sammen 22 Champions League-triumfer.

Første stopp er Anfield, blant de aller mest fryktede stedene når flomlyset er på og mye står på spill. Igjen ser det håpløst ut for Roma.

Daniele De Rossi og Alessandro Florenzi. (Foto: Scanpix)

Tidenes villeste uke i internasjonal fotball nærmer seg slutten. Gang på gang har det utenkelige utfoldet seg foran øynene våre.

Notoriske tapere har blitt vinnere og notoriske vinnere har blitt tapere.  Uken har bragt spenning og uforutsigbarhet tilbake til den største scenen og gitt supportere som har sluttet å håpe troen tilbake.

Ikke minst har det vært en uke for sammenbrudd og kontroverser.

For elleve dager siden var bordet dekket for Pep Guardiola og Manchester City. Guardiolas fantastiske mannskap, av mange hyllet som tidenes beste utgave av et engelsk klubblag, var favoritter til å slå Liverpool i Champions League, og skulle spille hjem et meget fortjent seriemesterskap hjemme byrival United.

Kollapsen som fulgte var rystende. I Champions League-kvartfinalene hadde Liverpool mest fryktinngytende fans, mest innsats, mest brillianse og mest flaks. I Manchester-derbyet viste United enorm moral da City gang på gang feilet foran mål.

Guardiola måtte se 2. omgang mot Liverpool fra tribunen. (Foto: Scanpix)

Ingen kan påstå at Pep Guardiolas lag plutselig har blitt mye dårligere . Men de er ikke det suverene seiersmaskineriet de var frem til våren kom.

Allerede i februar innrømmet sesongens beste spiller, Kevin De Bruyne, at han var sliten. Belgieren hadde spilt rubbel og bit av kampene siden seriestart.

«Man føler seg flott i de ti første kampene, ok i de ti neste og dritt i resten», sa han i intervjusonen etter 1-1 borte mot Burnley.

Når superlaget skulle få en supersesong var nøkkelspillere utslitte eller skadet. Dette var også et mønster da Guardiola trente Bayern München, som til tross for at spilte noe av den beste fotballen verdens har sett aldri vant Champions League. Antakelig har det sin pris å ønske å begeistre med høyest mulig tempo i samfulle 90 minutter av alle kamper. Tidligere Bayern-lege Hans-Wilhelm Müller-Wohlfart har beskyldt for Guardiola for å «fullstendig neglisjere det medisinske i fotball.»

Manchester City-spillerne har ikke fått hvile, og selv om prisen de betaler hverken tar fra dem ligacuptrofeet eller seriemesterskapet er den siste ukens utvikling en dyp ripe i lakken på Guardiolas byggverk.

Og man merker det på han. I likhet med mange av sine kollegaer er han en dårlig taper.

I utallige intervjuer forrige sesong, da City ikke levde opp til forventningene, oppførte han seg merkelig. Selv om laget hans ikke vant hadde han et lite smil om munnen , fattet seg i korthet og påsto at han var «so so happy». Underveis i den viktige kampen City til slutt tapte med 3-1 mot Chelsea jublet og klappet Guardiola sarkastisk mot Anthony Taylor. Da Manchester City røk ut av FA-cupen mot League One-laget Wigan var han nær ved å havne i basketak med motstandernes trenere.

Sarkastiske jubel mot dommeren i hjemmekampen mot Chelsea forrige sesong. (Foto: Scanpix)

Å være en dårlig taper er normalt. Å være en dårlig vinner er verre. Da Manchester City så vidt slo Southampton hjemme valgte Guardiola å oppsøke Nathan Redmond og belære motspilleren hvordan han og Southampton skulle angripe mer. En manager som kun har ledet stormakter som Barcelona, Bayern og Manchester City ville ha bunnlaget framover på banen.

Nathan Redmond får både skryt og en leksjon etter å ha tapt på Etihad. (Foto: Scanpix)

I tillegg kom maset rundt den gule sløyfa, som Guardiola bærer som støtte for de som jobber for en demokratisk løsning på konflikten i Katalonia. Da han fikk spørsmål om hvordan han stiller seg til at sjefene i Manchester City også styrer i Abu Dhabi, et land som blir beskyldt for å mangle både demokrati og menneskerettigheter, var svaret at «alle land velger hvordan de ønsker å leve.»

Tirsdag denne uka ble en illsint Guardiola sent på tribunen da laget hans ble snytt for det potensielt veldig viktige 2-0-målet mot Liverpool. Reaksjonen var forståelig, timingen var dårlig, og listen over negative saker rundt Guardiola begynner å bli lang.

I pausen mot Liverpool ga Guardiola sin landsmann, dommeren Antonio Mateu Lahoz, de glatte lag. (Foto: Scanpix)

For medgang og motgang til tross; siden  de tok over hver sin Manchester-klubb har José Mourinho oppført seg godt sammenlignet med sin nemesis Guardiola. Og Manchester City har, som Chelsea ble i Mourinhos første periode, blitt laget alle vil ta rotta på.

City trenger en opptur, men må i kveld til Wembley for å møte et hevngjerrig Tottenham, som ble ydmyket 4-1 på Etihad i vinter.

Tottenham, som Guardiola i høst kalte «The Harry Kane Team». Er de tente på å gi Pep nok en på trynet, mon tro?

Tre måneder er gått siden forrige gang jeg satt opp sesongens beste ellever. Den gang var Álvaro Morata, som nå er kald som is, inne. Halve laget er byttet ut.

Dette er mitt nest siste lag, og det preges naturligvis av et Manchester City som ser ut til å slå de fleste rekorder denne våren.

Det er samtidig litt trist å konstatere at ingen spillere utenfor topp seks i det hele tatt er aktuelle for mitt lag. Jeg tror jeg kunne ført opp tre ellevere uten innslag fra bunn 14. Den engelske fotballeliten skiller seg mer og mer fra de andre.

DAVID DE GEA (MAN UNITED)

For fjerde gang kommer spanjolen til å få prisen Sir Matt Busby Player of the Year, som kåres av egne fans. Dermed blir han mestvinnende siden den årlige utdelingen startet for 30 år siden – før klubbens storhetsperiode. Med et til tider rufsete midtforsvar foran seg har De Gea måttet redde dobbelt så mange skudd som keeperne hos de andre topplagene.

Én av David De Geas 97 redninger denne sesongen. (Foto: Scanpix)

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

Lagkameratene hans leverer fryktelig ujevnt, men Premier Leagues mest pålitelige forsvarsspiller gjør igjen en veldig god sesong. I høst prikket han målgivende pasninger til Álvaro Morata, men ettersom sistnevnte har vært skadet eller benket har Azpilicuetas defensive bidrag vært mest tydelig. Tenk at det bare kostet Chelsea syv millioner pund å hente ham.

NICOLAS OTAMENDI (MAN CITY) – NY

Tidligere har argentineren vært en løs kanon på dekk, så den store positive overraskelsen hos de suverene serielederne er at Otamendi plutselig har blitt en bauta i midtforsvaret. Har startet alle kampene unntatt én, og stort sett vært glimrende både i duell- og pasningsspill. Det har hjulpet veldig med en keeper bak seg som 1) har kommet ut og avverget sjanser de gangene City-forsvaret blir fraløpt og 2) har pasningsfot til å prikke backer og angrepsspillere. Otamendi har uansett gjort en flott sesong.

JAN VERTONGHEN (TOTTENHAM) – NY

Sjefen i Tottenhams forsvar er veldig god på det aller meste. Først og fremst er han en fighter som aldri viker i nærkampene, vinner hodedueller og aldri går av veien for å sette inn en sklitakling. Pochettinos lag spiller ambisiøst og dristig, og Vertonghen har uten tvil mer enn god nok teknikk og pasningsfot. Så får det heller være at han har vært på banen i over 13000(!) minutter i Premier League siden forrige gang han scoret mål.

Sklitakling fra Jan Vertonghen – et velkjent syn. (Foto: Scanpix)

KYLE WALKER (MAN CITY) 

Høyrebackens overgang i fjor sommer har svekket Tottenham og styrket Manchester City. For mens forrige sesongs høyrebacker i City sliter med bunnlagene West Ham og Benevento har Walker gitt de lyseblå et løft. Fra dag én har han gitt laget mer trykk framover. I tillegg er de mindre sårbare for kontringer med ligaens raskeste forsvarsspiller til å løpe opp motstandere.

KEVIN DE BRUYNE (MAN CITY)

I min verden fortsatt klodens beste spiller i sin posisjon denne sesongen sett under ett. Har et komplett register å spille på i et lag som spiller fotball som Manchester City gjør. Han kan åpne lavtliggende forsvar med en genial pasning, og har flest målgivende (14) i ligaen. De få gangene City kontrer er valgene omtrent bestandig riktige og utførelsen god. Han har selv sagt at det har kostet mye energi å være på banen i alle kampene og siden nyttår har han ikke vært på sitt beste like ofte som i høst.

Kevin De Bruyne scorer mot Tottenham. (Foto: Scanpix)

FERNANDINHO (MAN CITY) – NY

En veldig viktig brikke i det lyseblå seiersmaskineriet. Stabilisator på midtbanen. En av få bekymringer for Guardiola er at Fernandinho fyller 33 denne sesongen. Det finnes mange glimrende fotballspillere i City, men ingen kler rollen Guardiola selv hadde som spiller som Fernandinho. Laget har klart seg greit nå som brasilianeren har vært skadet, men de er uten tvil best med han på banen.

DAVID SILVA (MAN CITY)

Class is permanent. Silva har faktisk blitt enda bedre etter at han fylte 30. Med Guardiola får han stor frihet, og da er han ofte inne i motstanderens 16-meter og gjør nydelige ting med ballen. Situasjonen med hans alt for tidlig fødte sønn, som har vært på sykehus i Spania siden starten av desember, gjør Silvas prestasjoner på banen enda mer imponerende.

Midtbanen til Manchester City tapetser sesongens lag hittil. (Foto: Scanpix)

LEROY SANÉ (MAN CITY) – NY

Den unge tyskeren startet sesongen så bra at han fikk meg til å lure på om han kan utfordre Neymar om gullballen etter at Messi og Ronaldo har lagt opp. Det stoppet litt opp for Sané i november og desember, men nå er han tilbake på sitt beste og da er han ustoppelig. Han flyr over gresset med ballen klistret til føttene og rader opp mål og målgivende pasninger både mot svak og sterk motstand.

HARRY KANE (TOTTENHAM) – NY

Den beste spilleren fra England nok en sesong. Kane fortsetter å bøtte inn mål og har tilsynelatende blitt enda sterkere og raskere og derfor tar han stadig steg i de øvrige delene av spillet. Med samme uttelling mot slutten av denne sesongen som i de siste kampene forrige sesong ender han med 50 mål i alle turneringer – noe ingen Tottenham-spillere noensinne har klart. Alle med Spurs-hjerte venter i spenning/frykt på nyheter om alvorlighetsgrad på Kanes ankelskade.

MOHAMED SALAH (LIVERPOOL)

Hva skal man si? Ja, han ble nøytralisert mot Manchester United, men har bortsett fra det vært voldsomt god i Liverpool-trøyen. Med sine hittil 24 mål og åtte målgivende er han i ferd med å gjøre en bedre første sesong for Liverpool enn Fernando Torres og Luis Suárez. Syv av de 24 målene har kommet mot de andre topp seks-lagene. Med skader på Agüero og Kane har den tidligere Chelsea-floppen en gyllen mulighet til å bli toppscorer i sitt comeback til England.

Sensasjonsmannen Mohamed Salah (Foto: Scanpix)

SESONGENS LAG 2017/18 ANNO 12. MARS

UT: Monreál, Stones, Young, Kanté, Morata

INN: Otamendi, Vertonghen, Sané, Fernandinho, Kane

Les også: Sesongens lag I
Les også: Sesongens lag II
Les også: Sesongens lag III
Les også: Sesongens lag IV

Det finnes ikke lenger noen konge av Old Trafford. Plassen på tronen er ledig, men det spørs om det er plass til to der.

2018 skulle bli Paul Pogbas år.

Ved inngangen av det nye året virket det åpenbart at det ikke blir noen Premier League-pokale denne gangen heller. Men den store franskmannen var klar for å  løfte sitt lag til suksess i cupene. Det perfekte scenarioet; å revansjere hans to finaletap, i Champions League i 2015 og i et stort mesterskap på hjemmebane året etter.

Sesongen 2017/18 startet med et brak for United, og Pogba så endelig ut som superstjernen han skal være helg ut og helg inn.  Et langt skadeopphold fulgte, og uten Pogba på banen mistet laget piffen. Han manglet i tapene mot Huddersfield og Chelsea. En karantene holdt han borte i hjemmetapet mot Manchester City.

På det nye årets første dag herjet Pogba og hans lag med Everton på Goodison Park. To nye målgivende pasninger tok han opp i syv totalt på 11 kamper, det beste snittet i ligaen. Alt så veldig bra ut.

Storspill, dans og glede med Jesse Lingard mot Everton på første nyttårsdag. (Foto: Scanpix)

2018 skulle bli José Mourinhos år.

Han må alltid gjøre unna den første sesongen før han og laget hans kan skinne. Se hva han har, hva han mangler, handle riktig og få spillere og fans på sin side. I sesong to blir det alltid suksess.

Paul Pogba var med siden starten av forrige sesong, da Manchester United for første gang satte overgangsrekord i verden for å hente ham. Mourinho fikk den mest lovende midtbanespilleren i bransjen. Aldri har en spillerovergang i fotball blitt markedsført på samme måte.

Ingen ble overbevist av Pogbas første tre måneder. Det toppet seg i 0-4-tapet mot Chelsea 23. oktober. Hverken pasningene eller skuddene satt som de skulle – hjemover var han rundingsbøye da N’Golo Kanté (!) driblet seg igjennom og scoret kampens siste mål. «What a waste of money», runget over Stamford Bridge.

Pogba og Manchester United ble ydmyket med 4-0-tap på Stamford Bridge høsten 2016. (Foto: Scanpix)

I slike situasjoner har José Mourinho to metoder; heng ut til tørk eller beskytt. Han valgte å beskytte Pogba. Ikke søren om han skulle gå løs på sin superstjerne. Så langt gikk Mourinho at han kalte Pogba for verdens beste midtbanespiller.

Ingen kan si sikkert hva Mourinhos skåning og hyllest gjorde med spilleren, men faktum er at det skulle gå 36 kamper før Pogba tapte en seriekamp igjen.

I Antonio Valencias fravær fikk Pogba til og med bære kapteinsbindet.

«Han er skapt i akademiet, vil spille her i mange, mange år og har det som skal til for å bli kaptein i framtiden», sa Mourinho.

I halvannen sesong hadde Mourinho nærmest fremstått som en farsfigur for Pogba, som var i ferd med å leve opp til de store forventningene som han selv, media og alle andre hadde sommeren 2016.

Derfor kom det som et sjokk da ting plutselig skar seg.

31. januar skulle Pogbas første serietap på 15 måneder komme. Et uvanlig sløvt Manchester United hadde sluppet inn to enkle mål mot Tottenham og trengte noe spesielt da Mourinho med en halvtime igjen tok Pogba av banen. Det måtte være et engangstilfelle – ett tupp i ræva på den store stjernen.

Men under to uker senere gjorde Mourinho det samme da han behøvde mål mot Newcastle. Ytterligere to uker gikk og Pogba ble benket i 1/8-finalen av Champions League mot Sevilla. Sliterne Ander Herrera og Scott McTominay ble valgt i stedet.

Pogba ble byttet ut da laget måtte ha mål mot bunnlaget Newcastle. Foto: Skjermdump TV 2

Dramaet var et faktum, såpeoperaen var i gang.

Hadde vi virkelig kommet dit at manageren som skulle ta verdens største fotballklubb til toppen igjen har havnet i konflikt med lagets største posterboy?

Vi som ikke er tilstede på treningsfeltet eller i garderoben kan bare spekulere i årsaker til at Mourinho ikke lenger stoler på og forsvarer Pogba for alt det er verdt. Etter mandagens kamp mot et b-preget Crystal Palace å dømme har ikke effekten av Mourinhos wake up call vært stor. Førsteomgangen til Pogba var grusom. Han mistet ballen ofte, kroppsspråket var negativt, og han opptrådte svært nonsjalant før 1-0-målet til Palace.

Få managere er mer meritterte enn José Mourinho. Enda færre av hans størrelse har svevd hyppigere mellom himmel og helvete. Sånn er det også med hans relasjoner til de største stjernene. Zlatan har bestandig støttet portugiseren, men forholdet til karer som Iker Casillas, Cristiano Ronaldo, Kevin De Bruyne, Diego Costa og Eden Hazard har mildt sagt vært turbulent.

Mourinho elsker krigere. I United-drakta har Pogba i mange kamper dominert med ballen, men noen kriger har han ikke vært.

Mourinho og Pogba diskuterer etter Tottenhams 2-0-mål på Wembley. (Foto: Scanpix)

Vi husker hvordan Sir Alex Ferguson også var nådeløs i sin håndtering av store personligheter. De han følte skadet miljøet og klubben kastet han på dør. Krangelen og avskjeden med David Beckham er det beste eksempelet. Ferguson styrte klubben og tok de aller fleste valgene.

2018 kan fortsatt bli både Paul Pogba og José Mourinhos år.

Da er de avhengige av hverandre.

Mourinhos håndtering av kritikken rundt Pogba forrige sesong var mesterlig. Da Nemanja Matic kom inn og ga resten av laget, Pogba inkludert, større offensiv frihet, så alt rosenrødt ut. Manageren har lagt det meste til rette for sin superstjerne, men har i det siste fått lite i retur. Grensen for portugiserens barmhjertighet er nådd.

19 kamper har Paul Pogba spilt siden forrige gang han scoret. Noen målgivende pasning har det ikke blitt siden midten av januar. Og når i tillegg grovjobben uteblir er han i ferd med å bli et problem.

Ingen svar er bedre enn en stor opptreden fra Paul Pogba når Liverpool besøker Old Trafford.

Glem alt som har vært. Dette er hans viktigste kamp hittil for Manchester United.

Det skal egentlig ikke være mulig. Er du kaptein for et lag som ødelegger spenningen i verdens mest populære liga skal du ikke være godt likt. Er du gallionsfigur for en klubb som i all høyeste grad har penger å takke for at de er i den absolutte toppen skal ingen andre enn dine egne fans unne deg suksess.

Likevel har en unison fotballverden denne uken hyllet Vincent Kompany. Det er litt av hvert som skiller ham fra den jevne fotballspiller i 2018.

Én ting skiller ham fra de fleste av lagkameratene i Manchester City; han var billig. Syv millioner pund  kostet det City å hente Kompany for ti år siden. For selv om klubbene i Premier League de siste årene har nådd et inflasjonsnivå på høyde med sentralbanken i Zimbabwe er Kompany-prisen for småpenger å regne. Kanskje de best anvendte pengene i klubbens nyere historie.

På grunn av kapteinens skadehistorikk har de lyseblå i stadig økende desperasjon måttet punge ut nærmere 170 millioner pund for potensielle erstattere på midtstopperplass.

Skadehistorikken ja. Bevare meg vel. Siden han kom til England har Kompany pådratt seg 41 skader. Fire ganger per år må han gå av banen eller treningsfeltet med bøyd hode. Det er ikke snakk om én tilbakevendende skade, à la knærne som bremset og ødela karrierene til Ledley King og Ronaldo. Framside lår, bakside lår, legg, ankel, hode, skulder, kne og tå.

Rundt regnet 800 dager har Kompany vært satt ut av spill. Og skadene kommer stadig hyppigere. I parademarsjen av en sesong Manchester City er inne i har han gått glipp av mer enn halvparten.

Vincent Kompany får behandling – et syn vi har blitt vant til. (Foto: Scanpix)

Så hva bruker Vincent Kompany sin tid på når han ikke har kropp til å spille fotball hele tiden?

De siste fem årene har han tatt økonomikurs på Alliance Manchester Business School, som i januar resulterte i en MBA-grad. Ifølge en artikkel i Financial Times tok Kompany som tenåring foreldrenes råd og takket nei til tilbud fra europeiske storklubber for å bli i hjemklubben Anderlecht og fullføre sin skolegang.

Det er kanskje litt enkelt å hylle noen for å utdanne seg. Noe som definitivt er prisverdig er det som Kompany ved siden av fotball, familie og skole bruker mest tid på. Belgieren er kjent for å bruke mengder av tid og penger på veldedig arbeid. Han er blant annet offisiell ambassadør for SOS Barnebyer og har kjøpt en kjøpt en klubb i Brüssel hvor han gir vanskeligstilte barn og ungdommer et fotballtilbud.

At multimillionærer deler av sine goder er dessverre ingen selvfølge. Manchester Uniteds Juan Matas initiativ til å gi én prosent av lønna si til veldedighet og verve kollegaer til å gjøre det samme er fantastisk. At bare 20 spillere har blitt med er trist.

På oppdrag med SOS Barnebyer i Kongo. (Foto: SOS Barnebyer)

De fleste av de største spillerne i dag har flere ansatte for å styre deres aktivitet på sosiale medier. Det går ofte i det samme; uansett hvordan ting går et bilde av vedkommende med en standardisert tekst.

Vincent Kompany har derimot et team som styrer hans veldedige arbeid, mens han ratter sin Instagram-profil på egenhånd. Ja, det ligger mange bilder av han selv der, men det er forbausende mange uten ham på. Da han selv var ute med en leggskade i november la han ut et bilde og hyllet sin landslagskompis og Manchester-rival Romelu Lukaku, som i denne perioden opplevde en viss motgang i United-drakta, med målrekorden for Belgias landslag.

Skjermdump fra Kompanys Instagram-profil

Siden har Kompany vært tilbake på banen, blitt skadet og kommet tilbake igjen.

Søndag ledet han sitt Manchester City ut på Wembley i ligacupfinalen mot Arsenal.

Tre øyeblikk har festet seg fra den kampen. Da Kompany løp opp lynraske Aubameyang, da han scoret 2-0-målet som langt på vei avgjorde det hele og fjeset hans da han jublet foran fansen. Ulykkesfuglen feiret hans første mål for sesongen i sin 13. kamp som om det var hans siste noensinne.

Foto: Scanpix

I mandagens intervju med den engelske radiokanalen Talksport fikk han spørsmål om han siktet på VM til sommeren.

– Ikke i det hele tatt. Jeg ser fram til torsdag. Dette er en måte jeg har lært meg å leve på.

Han kunne valgt den enkle løsningen. I april fyller han 32. Han har til tross for sitt skademareritt løftet fem pokaler som kaptein, tre ganger har han vært PFAs sesongens lag. Han kunne ha trukket seg rolig tilbake og gjort andre viktige ting.

Men han nyter hvert eneste øyeblikk på banen, for han vet at karrieren når som helst kan være over. Han blir slått i bakken, men er sta, nekter å gi opp og reiser seg hver gang.

De fleste har noe å lære av hedersmannen Vincent Kompany.

DUELL Å FØLGE MED PÅ

Sean Dyche vs. Pep Guardiola. Kick and run mot tiki-taka. Kjøtt og muskler mot teknikk og finesse. Nord-England mot Katalonia og Abu Dhabi.

De har lite hår og er dyktige managere. Der stopper likhetene mellom Sean Dyche og Pep Guardiola. Forskjellene i filosofi er åpenbare. Dyche ønsker å kjempe lag i senk, mens Guardiola er misjonæren som framfor noen forkynner at fotball handler om pasningsspill og underholdning.

I debatten om hva som skader fotballen mest av filming og stygge taklinger sitter de to managerne i hver sin leir.

Det er liten tvil om at Burnley er den nye testen på hvordan man klarer seg mot god gammeldags engelsk fotball. Etter en nærmest traumatisk første sesong har Guardiola gitt de som trodde oppgaven med å erobre England var for stor et betydelig svar på tiltale.

Manchester City og Burnley var de to store utropstegnene i høstsesongen 2017. De beviste at det fortsatt finnes flere veier til suksess. Det nye året har vært brutalt og poengfattig for Burnley.

Lørdag får vi se om den britiske filosofien og mentaliteten fortsatt duger mot sydlandsk finesse.

Det kan bli hett mellom benkene på Turf Moor.

SPILLER Å FØLGE MED PÅ

Theo Walcott. Det er vanskelig å beskrive stemningen rundt Arsenal for tiden. De ligger dårlig plassert med tanke på Champions League neste sesongen, men tapet mot Swansea utløste uvanlig få dommedagsprofetier da det ble avløst av nyheter om Aubameyang-signering og ny kontrakt for Mesut Özil.

All den tid det er vanskelig å si om  Aubameyang går rett inn på laget velger jeg en annen spiller å følge ekstra med på fra den sene lørdagskampen på Emirates.

397 kamper over tolv sesonger var ikke nok for Theo Walcott til å overbevise Arsenal-fansen fullstendig. Mang en gang de siste sesongene har han vært gjenstand for kritikk og blitt stemplet som ferdig.

Etter to mål mot Leicester ser 28(!)-åringen ut som signeringen Everton trengte. Alt av mål og poeng mot Arsenal blir å betegne som en stor bonus for både Everton og Walcott. Et perfekt utgangspunkt for en spiller som av hele sitt hjerte vil vise at han fortsatt kan, mot et særdeles porøst Arsenal-forsvar.

Han smiler igjen, Theo Walcott! Nå møter han gamleklubben.

KAMP Å FØLGE MED PÅ

Liverpool-Tottenham. Vi er inne i en periode hvor de innbyrdes oppgjørene mellom topp seks-lagene kommer som perler på en snor. I de neste fem serierundene venter seks kamper mellom ligaens kanoner.

Og de store kampene på Anfield kommer med underholdningsgaranti. Her kommer to offensive lag med lett bris i seilene etter midtukekamper de måtte vinne og vant.

Tottenham er et lag som kan passe Liverpool godt og vice versa. Få lag straffer slurv i forsvarsrekker så hardt som Klopps lag. Spør bare Victor Wanyama og Eric Dier, som ble fratatt ballen av hjemmelagets angrepsspillere da Liverpool avgjorde fjorårets møte på Anfield i løpet av de første 20 minuttene. Dette ble på mange måter kampen som sendte Tottenham ut av tittelracet.

Samtidig slurver og surrer få lag så mye i forsvarsspillet som Liverpool. Feilene i kampen mot Spurs på Wembley var så graverende at Klopp i tiden fulgte satte i gang en slags defensiv revolusjon med mye større fokus på forsiktighet og hensyn til mostanderne. Men det er vanskelig å se for seg et hjemmelag som legger seg bakpå søndag ettermiddag. Dersom huggepresset funker som mot Spurs forrige sesong eller Arsenal og Manchester City i denne blir det nok hjemmeseier. Klarer Spurs derimot å spille seg forbi arbeidsmaurene åpner det seg rom for fantastiske Christian Eriksen og Harry Kane.

Resultattips: 1-1

Sadio Mané scoret begge målene da Liverpool vant 2-0 mot Tottenham forrige sesong.

MANAGER Å FØLGE MED PÅ

Antonio Conte. Italieneren har knapt gjort annet enn å klage siden Chelsea løftet ligatrofeet for åtte måneder siden. Før hjemmekampen mot Bournemouth fremsto han utrolig defensiv og bekymret.

Nei, klubben har ikke gitt ham spillerne han gjerne ønsket seg. Og nei, det blir ikke seriemesterskap. Men denne evige sutringen er ingen tjent med. Det lille smilet på resignerte Contes lepper da Nathan Aké, som ble solgt fra Chelsea til Bournemouth før sesongen, satte inn 0-3 på Stamford Bridge, var et tegn på mester-managerens misnøye.

Det er lett å tenke tanken at Conte har lyst til å slutte. Men dagens managere i Premier League kommer på grunn av høye lønninger aldri til å si opp. Conte har halvannet år igjen av sin kontrakt, tjener nærmere 100 millioner kroner i året, og kommer med all sannsynlighet til å sitte til han får beskjed om å pakke og dra.

Det hele begynner uansett å bli en smule tragisk. 13 kamper før slutt ligger nemlig Chelsea god an i ligaen – MYE bedre enn forrige gang de skulle forsvare et seriemesterskap. Snart venter Barcelona i Champions League, noe som naturligvis krever maks av alle aktører.

Men først venter en ganske annerledes oppgave. Det blir spennende å se hvordan Conte løser laguttaket borte mot Watford, for eksempel om han hiver Giroud rett inn i startelleveren.

Interessant blir det også å følge oppførselen og kroppsspråket til både managere og spillere.

Mandag kveld kan vi få svar på om lufta igjen går ut av Chelsea eller om de setter seg oppi kørja og lar den blå ballongen gå.

Han så tung ut onsdag kveld, Antonio Conte. Men laget hans har fortsatt mye å spille for.

Han er et såret rovdyr.

José Mourinho godtar ikke å være nest best. Han godtar ikke å se sin nemesis Pep Guardiola seile av gårde med seriemesterskapet og bli hyllet av alt og alle. 

Nå er Alexis Sánchez klar for Manchester United.

Siden Porto-tiden har Mourinho vunnet ligaen i alle klubbene han har vært i. Om det ikke har gått på første forsøk, har det hver eneste gang blitt seriemesterskap i Mourinhos andre sesong.

Dersom første sesong har endt uten seriemesterskap har han vært ekspert på å identifisere hvor lagene må forsterkes, fått midler til det og hentet riktige spillere. Sommeren 2014 trengte Chelsea forsterkninger – Mourinho fikk tak i Cesc Fàbregas og Diego Costa og vipps var de mestere.

Han har på mange måter lyktes med dette også i Manchester United. Nemanja Matic har gjort laget mer balansert, og spillerne rundt ham bedre. Victor Lindelöf startet dårlig, men blir bedre og bedre. Romelu Lukaku har hatt en annerledes utvikling, men er på skjema til å score 20 seriemål.

Mourinho er kjent for å jobbe ut i fra et skjema når det gjelder poengfangst. I dag ligger United på 2. plass med 50 poeng. Vanligvis er en slik fangst etter 23 runder nok til å ligge like bak teten. I 2016 hadde det holdt til serieledelse, i fjor hadde de hatt seks poeng opp til Chelsea. Nå er avstanden på 12 poeng.

José Mourinhos tøffeste kamp noensinne er i gang; å ta opp kampen med Pep Guardiola og Manchester City. (Foto: Scanpix)

Manchester United ser ut som forventet under Mourinho. Kampplaner gjennomføres godt, de har god struktur og leverer som regel når det gjelder.

Men det er noe som mangler. 

Siden Sir Alex Ferguson forlot klubben har det ikke vært  skummelt å møte Manchester United. David Moyes og Louis van Gaal maktet ikke å gjøre motstandere redde for å komme til Old Trafford. Litt bedring har det vært under Mourinho. I Premier League er Manchester City tross alt  det eneste laget som har slått Mourinhos United borte. Problemet er at motstanderne alltid virker å være med i kampene.

Med all respekt; det er langt fra noe godt tegn at Jesse Lingard har vært lagets beste offensive spiller i vinter. Manchester United trenger sårt spillere som bringer frykten tilbake i øynene på motstanderne. 

Manchester Uniteds forrige seriemesterskap kom i mai 2013, under ledelse av Sir Alex Ferguson. Toppscorer var Robin van Persie, som ble kjøpt fra Arsenal sommeren i forveien. (Foto: Scanpix)

I mars spurte undertegnede Mourinho om hvem som kan gjøre United til ligamestere. Han svarte at «det ville vært lettere om man kunne stjele spillere fra direkte konkurrenter, men det fungerer ikke lenger». 

Jo, det gjør det, og det ser ut til å være veien å gå for Mourinho. Matic-kjøpet styrket United markant og svekket Chelsea. Serberen var antakelig den beste tilgjengelig for å løse sin oppgave. Nå har Mourinho funnet gull hos en annen rival. 

Venstresiden har vært et problem. Mourinho fikk ikke fatt i Inters Ivan Perisic. Mangelen på kreativitet og en tilrettelegger har også vært tydelig. Paul Pogba er den eneste som har levert jevnt og trutt på den fronten denne sesongen. I tillegg har det tørket inn litt foran mål, etter at United i høst scoret like hyppig som sine byrivaler i lyseblått.

Alexis Sánchez har ene og alene kapasitet til å løse alle disse problemene. 

De fire siste sesongene sett under ett har chileneren vært Premier Leagues mest sjanseskapende og målfarlige spiller i sin posisjon. Til og med i denne sesongen, hvor mange mener han har vært svak, har han skapt flere sjanser for andre og hatt flere skudd på mål per kamp enn alle på Manchester United.

Forrige sesong spilte han ofte spiss, og scoret 24 seriemål – bare Harry Kane med 29 og Romelu Lukaku med 25 hadde flere. Altså er han også en perfekt back-up for Lukaku nå som Zlatan Ibrahimovic er skadet.

Det finnes knapt noen som er bedre skikket til å bære mytiske draktnummer 7 for Englands største klubb. 

Igjen har Mourinho fått sin mann. Arsenal er svekket. Sánchez kunne endt opp i City eller Chelsea, men den skrubbsultne 29-åringen er i stedet Uniteds nye angrepsvåpen.

Store penger er lagt på bordet – penger Manchester United har råd til å bruke. Men halvannen sesong har gått, og Mourinho har ikke råd til å mislykkes nå. Han har verdens kanskje beste keeper, midtbanen ser sterk ut og angrepet er mer fryktinngytende enn på mange år.

Får han alt til å sitte, kan det meste skje. 

Det er tross alt herfra og ut det er viktigst å være best. Det vet trofé-grossisten José Mourinho.