I Manchester er det bare to menn som hver kamp de spiller bærer merkelappen verdensklasse.
Kevin De Bruyne er en komplett midtbanespiller. Det er vanskelig å finne noen med bedre overblikk, pasningsteknikk, tilslag og fotballforståelse. Det er umulig å finne noen som scorer like høyt på alle disse. Han spiller for laget som har ballen mest, og hver gang han får den i nærheten av motstanderens 16-meter er det fare på ferde. Ingen i hans posisjon skaper flere sjanser for de rundt seg, og ettersom de også er ålreite fotballspillere har belgieren flest målgivende pasninger i tre av de siste fire Premier League-sesongene. Det var på sin plass at han ble kåret til forrige sesongs beste spiller, og selv om laget hans de siste årene har hatt en dalende kurve er det ingen tegn til at De Bruynes beste dager er omme.
Siden Fergusons regjeringstid har ingen hatt så stor positiv innvirkning på Manchester United som Bruno Fernandes. I et lag med to vidt forskjellige ansikter er han den eneste faste leverandøren av gode prestasjoner. Siden dag én har han skilt seg ut med sin lekne og rolige stil, toppet med målinvolveringer i nesten hver kamp. Ti måneder etter at han ankom er det skremmende å tenke på hvor United hadde stått i dag uten ham.
I Premier League har bare Mohamed Salah scoret flere mål siden Fernandes’ debut i februar. Statistikken over målgivende pasninger i samme periode deles av Fernandes og De Bruyne. Fra portugiseren leveres det i snitt målpoeng hvert 75. minutt. Han scorer selv og spiller fri andre. I forrige helgs kamp mot West Ham la han opp til åtte avslutninger for medspillere; flere enn noen annen har klart i løpet av én kamp i høst. Det til tross for at han kun spilte 2. omgang.
Playmakerne til United og City har til felles at de trengte noen år på seniornivå før de slo til for fullt. De Bruyne lyktes ikke på første forsøk i Chelsea, dro til Tyskland for å få karrieren på rett vei, før han returnerte som 24-åring og tok Premier League med storm. Etter noen år som en midt-på-treet-spiller i italiensk Serie A dro Bruno Fernandes hjem til Portugal for å finne seg selv. Da han ble 25, var tiden komme for å erobre en større liga.
Noe annet som ligner er humøret og kroppsspråket. De stiller høye krav til seg selv og medspillere, noe som kommer til syne på godt og vondt. Ofte kommer det fakter eller mishagsytringer. Likevel er de ikke av typen «humørspillere» som ofte henger med hodet, virker likegyldige og forsvinner ut av kamper. Deres temperament kommer til syne på grunn av vinnervilje.
Når sant skal sies, er det flere likheter enn forskjeller i så vel historie og humør som spillestil og styrker hos disse to. De Bruyne er hakket mer sjanseskapende, men har fordel av å ha spilt lenge med mange av sine lagkamerater. Tar man vekk straffespark, er målproduksjonen nokså lik. Det skal man naturligvis ikke gjøre, for straffer er en egen kunst, både teknisk og mentalt. En straffebom fra De Bruyne mot Everton i 2016 skal ha gått såpass inn på ham at han helst aldri ville prøve seg igjen. Det gikk tre og et halvt år før han tok straffe igjen. I 2020 har han scoret på seks av syv. Bruno Fernandes spiller for et lag som har fått mange straffespark, og bare i år har han 13 mål fra krittmerket. Han ser ut til å kose seg når han får sjansen.
Nå venter en mulig sesongdefinerende kamp på Old Trafford. Skal man være med i toppen må man henge på. I disse kampene er det ofte lite som skiller lagene. Kampen om hvem som er best i byen kan denne lørdagen avgjøres av hvem som er best av Bruno Fernandes og Kevin De Bruyne.