For de som holder med andre lag er det lett å glemme hvor god Gareth Bale var i sin siste sesong for Tottenham. Han rundet i fjor 100 mål for Real Madrid, men aldri har han vært giftigere enn sesongen 2012/13. I Premier League kunne bare de rendyrkede målscorerne Robin van Persie og Luis Suarez matche Bales 21 scoringer. Det mest oppsiktsvekkende var måten de kom på. Før siste seriekamp, hjemme mot Sunderland, hadde åtte av 20 mål kommet fra utsiden av 16-meteren. Da kampklokka nærmet seg 90 minutter på stillingen 0-0, mottok Bale ballen ute til høyre, omtrent 30 meter fra mål. Foran ham sto et dønn etablert forsvar. Et lite rykk og et knallhardt skudd senere lå ballen limt oppe i krysset. Publikum på White Hart Lane gikk av hengslene, men jubelen stilnet raskt. Arsenal hadde nemlig slått Newcastle og tok 4. plassen ett poeng foran Spurs. I tillegg var det ikke til å komme fra; Gareth Bale var blitt for god for Tottenham.
Tre måneder senere var han Real Madrid-spiller. Tilbake sto Tottenham med 85 millioner pund, ingen Bale og ingen Champions League. Selv om Bale-pengene mer eller mindre ble sløst bort hadde de foregående sesongene endret selvbildet til klubben. Fire år på rad var de med og fightet om en plass i det gjeveste europeiske selskap. De var ikke lenger en middelhavsfarer med en og annen klassespiller. Sorgen over å miste den beste britiske spilleren i sin generasjon forsvant da laget, under ledelse av Mauricio Pochettino og med Harry Kane på topp, nærmet seg de aller beste lagene i England og Europa. Våren 2016 hadde de lenge et håp om å vinne Premier League og tre år senere var de i Champions League-finale.
Det siste halvannet året kan derimot ikke beskrives som noe annet enn en berg- og dalbanetur for de trofaste rundt White Hart Lane. Og dalene har utvilsomt vært dypere enn toppene har vært høye. Gleden over en ny praktfull arena ble overskygget av svake resultater, rykter om nøkkelspillere på vei vekk, nye spillere som ikke slo til og skadekriser. Det dramaturgiske klimakset kom i november i fjor da en stadig nedadgående sportslig kurve endte med at høyt elskede Pochettino ble erstattet av José Mourinho. Selv om poengfangsten ble marginalt bedre endte Tottenham på 6. plass i Premier League med sin svakeste poengfangst siden 2009.
Sesongstarten i helgen gjorde at det også på denne siden av sommeren er mer galgenhumor enn glede når man snakker med Tottenham-fans. Erkefienden Arsenal løfter pokaler og leverer mens Spurs taper hjemme mot Everton. Er det noen vits å ha Mourinho når laget ikke leverer? Hvor lenge gidder Harry Kane dette? Hva med Son?
Dette er en fanskare som virkelig trenger noe og ikke minst noen å elske igjen. Selv om comebacket til Gareth Bale hadde passet enda bedre for et par år siden, da han kunne vært den aller siste brikken i puslespillet, er det enda viktigere enn før å få inn en skikkelse som sprer glede og et snev av håp. Endelig kan drømmen om angresprekka Son-Kane-Bale bli virkelighet.
Bale trenger sikkert litt kjærlighet han også. Parallelt med eks-klubbens opp- og nedturer har det nemlig svingt voldsomt i Madrid. I sin første sesong bidro han sterkt i finalen i både den spanske cupen og Champions League. Etter hvert gikk det tyngre, og han fant aldri tonen med Zinedine Zidane. Mange tenkte nok at det ville endre seg da Bale sørget for en ny Champions League-pokal for to år siden, men den gang ei. Siden høsten 2013 har waliserens karriere også blitt forstyrret av 20 skadeopphold. Bidragene har kommet i rykk og napp, men på sitt beste er Bale fortsatt en vanvittig god spiller.
Med høy lønn, mange skader og lite fotball å vise til de siste par sesongene er spørsmålene mange når han reiser hjem igjen. Det er heller ikke alltid en god idé å returnere til klubben man en gang vant folkets hjerter.
I dette tilfellet er likevel gleden mer eller mindre deprimerte Tottenham-fans vil føle av å se Bale i deres drakt igjen verdt pengene og risiko som følger med.