Frelser og livsnyter

Besteforeldrene våre hørte kamper på radio og foreldrene våre så tippekampen fra England lørdag klokka fire. Vi satt på pc-en på rommet og søkte opp fotballvideoer på fildelingsprogrammene Napster og Kazaa. Det var ikke som i dag, at du kan se kamper fra alle ligaer og høydepunktene ligger klare på telefonen etter noen minutter. Dette var før YouTube. Klippene vi fant, som ofte tok et par timer å laste ned, var vanligvis av de peneste målene og de lekreste detaljene fra det siste året akkompagnert av tung techno- eller rockemusikk. Spilleren som dukket opp oftest og fanget oppmerksomheten vår mest var PSG-spilleren Ronaldinho. Han gjorde de utroligste ting med ballen, tilsynelatende uanstrengt og alltid med et smil om munnen. Selv om det meste var umulig å kopiere fikk man lyst til å gå ut og spille fotball.

Innen VM 2002 var han allemannseie. De fleste hadde sett hva den nå 22 år gamle gladgutten kunne. I mesterskapet gikk Brasil, med angrepsrekken Rivaldo-Ronaldinho-Ronaldo, hele veien. Sommeren etter var han verdens mest ettertraktede spiller, og etter mye om og men havnet han i Barcelona.

21. juli 2003: Ronaldinho presenteres som Barcelona-spiller. (Foto: NTB Scanpix)

Tusenvis av fans møtte opp til presentasjon på Camp Nou. Det er en ganske fryktinngytende tanke å stå med en ball foran et folkehav og skulle vise fram sine triks. Ikke for Ronaldinho. Han sjonglerte, showet, lo, la ballen enkelt død på pannen og kysset den. De burde egentlig bare ha sluttet med slike presentasjoner etter dette. Han rundet showet. Nå var han der han hørte hjemme.

Den virkelige hjemmedebuten ble etter mye forvirring rundt terminlisten spilt med kampstart fem minutter over midnatt 3. september 2003. En time ut i kampen mot Sevilla, rundt klokken 01.30, fikk Ronaldinho ballen av keeper på egen banehalvdel. Han tok den over midtstreken, driblet to motstandere og fyrte av et skudd som suste i tverrliggeren, ned i gresset og opp i nettaket. Det var som om frelseren selv hadde landet. Og selv om de ikke vant noe den sesongen var Ronaldinhos inntog parallelt med starten på en ny gullalder for Barcelona.

Den mest minnerike kvelden i Ronaldinhos karriere var 13. november 2005. Real Madrid kom til El Clasico med klubblegendene Roberto Carlos og Raúl, stjerneskuddene Iker Casillas, Sergio Ramos og Robinho og ikke minst flere av Los Galacticos i Zidane, Beckham og Ronaldo. Kanskje er det fortsatt slik, men på den tiden var publikum på Santiago Bernabeu utvilsomt det mest kravstore i verden. Dersom noen av deres egne spiller dårlig, kan de motta øredøvende pipekonsert. Underpresterer laget over tid, er de hvite lommetørklene ute for å markere avsky. Som på alle andre arenaer får bortelagets spillere ofte gjennomgå. Derfor var bildene som denne novemberkvelden rullet over hundre millionvis av tv-skjermer ikoniske. Omringet av et stjernegalleri uten like leverte Ronaldinho en uforglemmelig kamp. Den første timen lekte han med byttet sitt, men så var det alvor. Han danset silkemykt forbi 19 år gamle Ramos og elleve år eldre Helguera før han bredsidet inn 0-2 bak en sjanseløs Casillas. Kvarteret etterpå var oppskriften lik og nådestøtet et faktum.

Så skjedde det. Da man etter den sedvanlige stillheten etter et bortemål ventet på voldsom piping og muligens noen lommetørkler kom applausen. Det var ikke sånn at alle 80.000 klappet, men innimellom kapitulerte fjes reiste flere og flere seg for å hylle verdens beste fotballspiller. Det hadde visst skjedd én gang tidligere, med Maradona.

Lite visste vi om at toppen var nådd. To uker senere ble Ronaldinho tildelt sin eneste Ballon d’Or. Den påfølgende høsten vant han Champions League for første og siste gang. Med Ronaldinho i sin prime gikk Brasil til VM i 2006 som favoritter, men både han og laget skuffet. Det gikk sakte men sikkert nedover for den mest naturlig begavede fotballspilleren i sin generasjon. I motsetning til de fleste av dagens superstjerner ble han aldri sett på som en seriøs idrettsmann. Ryktene gikk om oppdiktede skader for å slippe trening og nattklubbesøk før kamp. Som brasilianer hadde han selvsagt alltid vært glad i en fest, men fra 2006 virket det som om piker, vin og sang ble minst like spennende som dribleraid, mål og titler.

Perfeksjonisten Pep Guardiola overtok Barcelona og livsnyteren Ronaldinho dro videre. Riktignok vant han Serie A med Milan og Copa Libertadores med Atletico Mineiro, men stjernen hadde for lengst falmet.

I løpet av sin korte storhetstid satte Ronaldinho et solid avtrykk i fotballhistorien. Mange vil hevde at han etter hvert kastet bort sitt enorme balltalent, men det er like greit å se på ham som en kunstner eller rockestjerne. Han måtte gjøre det på sin måte. Det beste Ronaldinho leverte vil bli husket for evig og alltid. Ingen har fått fotball til å se så bra og så gøy ut på samme tid.