Fredet eller ikke?

Frank Lampard er godt likt av bortimot alle. Ansettelsen av klubblegenden som manager bragte i sommer godfølelsen tilbake på Stamford Bridge. Etter en fæl start på sesongen begynte ting å falle på plass, og Chelsea spilte feiende flott fotball. Etter seks seiere på rad i ligaen sto folk i kø for å hylle Lampard. Så kom vinteren.

På de siste tolv kampene har det blitt fire seiere, seks tap og to uavgjorte. Som på samme tid forrige sesong er stemningen i ferd med å endre seg i Vest-London. Også da lå de på 4. plass, men hadde syv poeng mer enn nå. Daværende manager Sarri sa det var ”ekstremt vanskelig å motivere spillerne”. Det sitatet ble starten på slutten for italieneren, som til tross for 3. plass og Europa League-triumf forsvant ut dørene etter én sesong. Etter den siste månedens skuffende resultater mot Brighton, Newcastle og Arsenal har Lampard for første gang vært tøff i kritikken mot sitt eget lag. Hva gjør denne Chelsea-utgaven med utgaven, og hvordan reagerer fansen og klubbledelsen dersom de fortsetter å tape annenhver kamp?

Jubel for scoring i bortekampen mot Burnley i oktober. (Foto: NTB Scanpix)

Pengebruk er ikke løsningen denne gangen. Mye har nemlig forandret seg siden Roman Abramovich kjøpte klubben og bygde et lag og en organisasjon for den absolutte toppen. Chelsea ble stemplet som ”kjøpelag” – noe alle i Premier League er nå for tiden. Deres russiske eier spytter fortsatt penger inn i klubben, men med eksplosjonen av tv-penger gjør det ikke samme forskjell som før. I løpet av de siste fem årene har tolv av de 20 nåværende klubbene i Premier League, deriblant Bournemouth, Newcastle og Brighton, brukt mer penger netto på spillere enn Chelsea. Nå koster Adam Webster(Brighton) det samme som Ricardo Calrvalho kostet og Oli McBurnie(Sheffield United) det samme som Chelsea betalte for Didier Drogba.

Noe Chelsea har brukt penger på de siste to årene er å sparke trenere. Mesteren Antonio Conte og etterfølgeren Sarri oppnådde gode resultater, men måtte gå da stemningen surnet. Lampard kom inn for å få tilbake feel good-faktoren. Situasjonen er sammenlignbar med den i Manchester United. De har hentet inn umeritterte managere med god standing internt. Den umiddelbare effekten var god, men på sikt har resultatene faktisk blitt dårligere enn de var før de ble ansatt.

Chelsea røk på et pinlig hjemmetap for Bournemouth. (Foto: NTB Scanpix)

Navnet, auraen og væremåten gir Lampard ekstra tid. Underholdningsverdien i fotballen de leverer spiller mindre rolle. Skal de tilbake dit de vil, til toppen av tabellen, må de bli tettere i forsvar og bedre på hjemmebane. Fem ganger har Chelsea vunnet Premier League – alle utgavene var gode bakover og flere av dem uslåelige på Stamford Bridge. Nå er det Lampards oppgave å løse disse problemene. Uten årlige kjøpefester må han også utvikle de unge talentene i klubben til verdensklassespillere à la ham selv, John Terry, Michaël Essien, Didier Drogba og Eden Hazard.

Lampard er elsket i Chelsea, og har alltid hatt et godt forhold til Roman Abrahamovich. Det er likevel stor forskjell på å være en legendarisk spiller og å ha hovedansvaret for et laget som sliter. Hans tøffere tone i den siste tidens uttalelser er likevel tegn på at Lampard forstår at hvetebrødsdagene er over. Han vet bedre enn de fleste at Chelseas velmaktsdager ikke først og fremst var tuftet på sjarm og ungdommelig lekenhet. De fleste unner Lampard suksess, men dersom resultatene ikke blir bedre går han en usikker framtid i møte.

John Terry, Frank Lampard og Roman Abramovich feirer seriemesterskapet i 2005. (Foto: NTB Scanpix)