Anfields urkraft

Et av tidenes beste Liverpool-lag skulle avslutte sesongen uten titler. Deres sultefôrede fanskare var i ferd med å godta nederlaget og se framover. «Neste år», som de ofte trøster seg med når det ikke går veien. Laget hadde gjort det de kunne i Barcelona, men verdens beste fotballspiller gjorde oppgaven på hjemmebane umulig. Salah og Firmino var skadet. De trengte et mirakel.

Det er 14 år siden Liverpool vant noe stort. Den årgangen var langt i fra deres beste. Den sesongen tapte de 14 ligakamper – i denne har de tapt én. Til tirsdagens semifinale hadde vi besøk i vårt studio av Luis Garcia; kanskje den viktigste bidragsyteren til at Liverpool tok seg hele veien til Champions League-finalen i 2015. På Anfield scoret han avgjørende mål mot Bayer Leverkusen, Juventus og Chelsea. Ellers var han, som mesteparten av laget ellers, ganske middels. Da jeg spurte Garcia om hvordan det kunne ha seg at det laget kunne bli europeiske mestere var svaret enkelt og greit: Anfield.

Luis Garcia etter mål mot Bayer Leverkusen, mars 2015. (Foto: Scanpix)

Likevel er vi skjønt enige om at denne oppgaven er for stor. Liverpool er nødt til å ha fire mål, og med Messi på motsatt side må de nok ha fem eller seks. Med et tidlig mål til hjemmelaget kan det i hvert fall bli en artig kamp.

Det hele starter i et voldsomt tempo. Taklingene hagler, Messi får juling, publikum er på beina og etter seks minutter ligger ballen i mål. Barcelona er rystet på ordentlig. Da de får summet seg og skaper noen sjanser står Liverpool-keeper Alisson i veien. Med 1-0 til pause ligger bortelaget fortsatt godt an, men det umulige er blitt mulig.

Mellom Georginio Wijnaldums to scoringer i starten av 2. omgang er ballen i spill i 30 sekunder. Barcelona rekker å slå fire pasninger etter avspark. Den siste av dem går opp til Lionel Messi, som i kjent stil har funnet litt rom mellom Liverpools forsvar og midtbanen. Han rekker å ta én berøring før han spises opp av en heltent Virgil van Dijk. Én uke etter maktdemonstrasjonen på Camp Nou ser plutselig Messi i et øyeblikk ut som en statist.

(Foto: Scanpix)

Den som denne kvelden inntar en av hovedrollene er en vanlig gutt med en spesiell historie. Da Trent Alexander-Arnold var seks år gammel vant han en trekning om å være med på fotballskolen til Liverpool FC. Der imponerte han såpass at han ble en del av klubbens akademi. Et halvt år senere løftet Luis Garcia, Steven Gerrard og de andre Champions League-trofeet i Istanbul.

Kanskje er det bakgrunnen hans som ballgutt på Anfield som gjør at Alexander-Arnold øyner muligheten som oppstår etter 78 minutter, da Barcelona-spillerne snur ryggen og tenker at det er på tide med en pustepause. Han får ballen raskt fra kveldens ballgutt, kikker opp og finner Divock Origi alene foran mål.

Barcelona klarer ikke å svare. Anfield har igjen fått Liverpool til å overgå seg selv. Det er ingenting som heter umulig der borte, og i fotball kan tro flytte fjell. Uten sin beste og mot den aller beste sto Liverpool for det som inntil videre vil bli stående som deres største prestasjon.

Allsangen etter kampen var gripende for noen og hver. På tv-en gråt hardhausen James Milner. Ved siden av meg måtte Luis Garcia, født i Barcelona, tørke en tåre.