The likely lads

Chelsea-Manchester United. En perfekt anledning for José Mourinho til å gjøre det han elsker: å vinne som underdog – å varte opp med en Mourinho masterclass.

Men det spørs om han får det til denne gangen.

En landslagspause kan brukes til så mangt. Å stoppe opp litt og gruble over hva som egentlig skjer i Manchester United for eksempel.  Hvordan har det seg at en av de aller mest renommerte managerne ikke lykkes i verdens største fotballklubb? Hvorfor har han for første gang på 15 år ikke klart å skape et seiersmaskineri? Og hvorfor tar likevel en stor andel av supporterne den portugisiske managerens parti?

For å nærme seg et slags svar på disse spørsmålene var det greit å se noen gamle fotballkamper. Noen som sitter klistret i United-fansens minner, fra Sir Alex Fergusons tid. Men også noen matcher med de sterkeste lagene til José Mourinho.

Og det skortet ikke på likhetstrekk mellom lagene til de to mest suksessrike managerne i engelsk fotball de siste 25 årene. De tettet igjen bakover, vant ballen og få trekk i laget senere lå ballen ofte i motstanderens nett. Så hvorfor funker ikke dette like godt for dagens utgave av Manchester United?

For det første var de beste versjonene av Fergusons United mye mer samspilte enn dagens lag. I Treble-sesongen 1998/99 var de et selvspillende orgel. Midtstopperne eller Roy Keane vant ballen og slo den framover, backene gikk på løp, Giggs driblet, Beckham slo tidlige innlegg og spissene tok plass i boksen. Alle virket å bruke sine styrker og de hadde en naturlig forståelse seg imellom. 20 år senere er det knapt mulig å gjenkjenne et eneste trekk eller noe som ligner på et mønster fra kamp til kamp. 

Et annet ikke ubetydelig kjennetegn på 1999-utgaven var at de var knallharde – faktisk ganske skumle. Først og fremst var krumtappene Jaap Stam og Roy Keane spillere man helst ikke ville møte i dueller, men heller ikke Gary Neville, Henning Berg, Paul Scholes eller for den saks skyld keeper Peter Schmeichel gikk av veien for å legge inn en ekstra takling.

Det skulle gå ni år før neste Champions League-triumf for Manchester United. Over to semifinaler mot et fantastisk Barcelona-lag slapp de ikke inn et eneste mål. Den bragden skyltes naturligvis høy kvalitet, men like viktig var den enorme kollektive arbeidsinnsatsen. Når til og med Cristiano Ronaldo løp sokkene av seg i forsvar ble Xavi, Iniesta, Deco, Messi og resten kjempet i senk.

Igjen var Manchester United fryktinngytende med og uten ballen. Ingen ga noe ved dørene.

Jeg skjønner godt hvis fansen, som er vant til å se sine superstjerner løpe og kjempe helhjertet, beskylder dagens United-spillere for å ikke bry seg 100% om manageren, laget eller klubben.

Akkurat nå, spesielt før helgens tilbakekomst til Stamford Bridge, hadde Mourinho drept for å ha Jaap Stam og Roy Keane på sitt lag.

Dersom man ser på stallene Mourinho har lyktes med florerer det av spillere som kunne skremme fanden på flatmark. Inter-laget som ble trippelmestere i 2010 er det beste eksempelet, med nådeløse gutter som Lúcio, Walter Samuel, Thiago Motta og Marco Materazzi. Sistnevnte tenker man gjerne at kun en mor kan elske, men da Mourinho tok farvel med ham etter Champions League-finalen gråt de som barn begge to.

Mourinho trenger bad boys og bad boys trenger Mourinho. De spillerne som egne fans elsker og andre fans hater.

Også i Chelsea hadde han nøkkelspillere som tok alle midler i bruk for å vinne. John Terry, Michael Essien, Didier Drogba og etter hvert Diego Costa herjet med Mourinho som manager. Da han med Real Madrid i 2011/12-sesongen tok knekken på Pep Guardiolas Barcelona var det med de notoriske bøllene Sergio Ramos og Pepe i midtforsvaret.

Skrur vi tiden frem igjen og ser hva Mourinho har å jobbe med i dag er det neimen ikke mye å skjelve i buksene av. Midtstopperparet Chris Smalling og Victor Lindelöf må være det minst skumle i hele Premier League. Paul Pogba, Luke Shaw, Juan Mata og Jesse Lingard er også søte og snille gutter. Men søte og snille gutter har historisk sett ikke vært en suksessingrediens, hverken for Manchester United eller for José Mourinho.

Det handlet nemlig ikke først og fremst om stil under Ferguson heller. Det handlet ikke om å ha hundre pasninger på rad i laget. Det handlet om å vinne. Den legendariske manageren hadde også en tøff tone mot dommere, motspillere og media. Og dersom hans egne spillere, selv de største stjernene, gikk over streken, tok han fighten med dem også. Det er nok derfor store deler av fansen lever godt med Mourinhos metoder og humør. Det de ikke tolererer er giddaløse spillere.

Før var absolutt alle engstelige for å komme til Old Trafford. Nå til dags får lag som Wolverhampton og Newcastle nærmest fritt leide til mål på “Drømmenes teater”. 

Og når alt kommer til stykket er det managerens ansvar å få det beste ut av et lag. Mourinho har aldri skapt bøller eller drittsekker, men med sin metodikk og sin spillestil har han forsterket dem og han har virkelig behøvd dem. Så hvis det bor en djevel i guttene i rødt er det på tide å hente den fram.

For glød, innsats og litt ondskap må ligge i bånn dersom historien om José Mourinho i Manchester United ikke skal ende i skuffelse.