Når en serierunde inneholder Burnley-Huddersfield, Brighton-West Ham eller for den saks skyld Manchester United-Newcastle, er det ingen som på forhånd tror at Liverpool-Manchester City blir den kjedeligste. Ikke du heller. Ikke lyv.
Med to av de mest offensivt anlagte managerne i gamet ble dette som seg hør og bør blåst voldsomt opp i forkant. Når vi etter kampen, i mangel på høydepunkter, sitter og snakker om utspill fra gjestenes keeper, har vi blitt snytt for showet. Men ikke for interessante poenger.
I vinter var Jürgen Klopps Liverpool de eneste som red det lyseblå superlaget til Pep Guardiola som en mare. Liverpool presset og kontret City sønder og
sammen både i liga og europacup. Klopps lag virket skreddersydd for å straffe lag som sprer spillere utover banen og spiller på små marginer. Store rom er det beste Liverpool vet. Nektes de disse er de et godt fotballag, men langt fra like fryktinngytende som de kan være.
Foran fjernsynsapparatene gned vi oss i øynene etter hvert som kampen på Anfield skred hen. Manchester City forsvarte seg med alle mann på egen halvdel, og når de vant ballen sendte de fram færre folk enn noengang med Guardiola som manager.
Vel vitende om deres berømte aggressivitet er det normalt at spillere hos mer kyniske lag spiller på lav risiko mot Liverpool. Men å se Fernandinho og Bernardo Silva måke ballen rett til værs midt på banen så fort de kjenner lukta av jagende motspillere er ikke vanlig kost.
Var det én ting Manchester City fortsatte med så var det å spille seg ut bakfra. Men da våget ikke Liverpools angrep og midtbane å helhjertet sette inn sitt høye press.
Akkurat hvilke beskjeder som har blitt gitt før kampen og i pausen er umulig å vite, men det så unektelig ut til at de to managerne gikk på akkord med egne prinsipper i respekt for motstanderne. Eller skal vi si frykt?
Og apropos ting man ikke trodde man skulle skrive etter en slik kamp. Midtstopper Aymeric Laporte var Manchester Citys beste spiller, og blant de helrøde luktet Dejan Lovren på en man of the match pris.
I tillegg var atmosfæren skuffende. Selvsagt påvirker det som skjer på banen hvordan stemningen er på tribunen. Likevel var det pussig at vi kunne høre spillerne snakke sammen ved et par anledninger i andre omgang under flomlyset på Anfield.
Og etter Mahrez’ håpløse straffemiss kan vi konkludere at spillerne er nervøse, fansen er nervøse – til og med managerne virker en smule preget.
Med denne kampen friskt i minnet og en kjapp kikk på tabellen sitter man med en sterk følelse av at denne sesongen ikke er som den forrige. Her er det flere om beinet.