I verdens vakreste by lever fotballfolket i et mørke.
Med tanke på lidenskapen som rår, arenaen med plass til 70.000 og stadens tiltrekningskraft burde AS Roma være en fotballstormakt. Slik er det ikke.
I en lang periode da jeg vokste opp var italiensk fotball generelt, og lagene i landets hovedstad spesielt, best. Lenge hadde AC Milan og Juventus vært de største og beste i Italia, men rundt milleniumskiftet skjedde det noe. I år 2000 ble Lazio mestere i Serie A – året etter fulgte erkerival Roma opp og vant. Fantastiske Roma med Cafu og Candela på backene, Tommasi på midten og Montella, Batistuta og Totti framme. Et lag som sto i stil med byen, som vant folket og den gjeveste pokalen.
Francesco Totti jubler for mål mot Parma den 17. juni 2001, dagen Roma sikret seriemesterskapet.
Men det ble med den ene. Maktsenteret flyttet igjen nordover hvor Juventus og Milano-klubbene har blitt ligamestere de 16 siste sesongene.
Mange ganger disse årene har Romas supportere hatt håp om en ny stor triumf. Som i 2002, da de lå ett poeng bak Juventus før siste serierunde, men ble nummer to. Som i 2008, da de slo ut Real Madrid i 1/8-finalen, men røk ut mot Manchester United i runden etter. Som i 2010, da de ledet ligaen med fire runder igjen, men tapte hjemme for Sampdoria og ble nummer to. Som i 2013, da de åpnet med ti strake ligaseiere, men var langt bak ved juletider.
Dette har fått meg til å tenke på noe George Costanza i Seinfeld sa: «I don’t want hope. Hope is killing me. My dream is to become hopeless.»
Håp skal være en bra ting. Men håp og tro er ikke det samme, og uten tro på at det går bra til slutt blir man som fotballsupporter fort destruktiv.
Romas tilhengere har de siste årene måttet finne seg i at de holder med en selgende klubb. Så fort spillere blir skikkelig gode forsvinner de. I tur og orden har Erik Lamela (nå i Tottenham), Marquinhos (nå i PSG), Mehdi Benatia/Miralem Pjanic (begge nå i Juventus) og Mohamed Salah (nå i Liverpool) blitt solgt.
Mohamed Salah etter scoring for Roma i mars 2017. (Foto: Scanpix)
Dermed har også håpet forsvunnet fra tribunene på Stadio Olimpico.
I høstens Champions League-trekning havnet Roma i gruppe med kanonene Chelsea og Atletico Madrid. Det så håpløst ut.
Men uten de store forventingene på seg overrasket de rødkledde. På hjemmebane slapp de ikke inn et eneste mål, mens de selv scoret tre på Stamford Bridge. Roma endte som gruppevinnere.
Enda mer håpløst skulle det se ut da Barcelona ble trukket som motstander i kvartfinalen. Roma spilte godt i den første kampen, men etter selvmål av Daniele De Rossi og Kostas Manolas lå de under 2-0 etter 55 minutter. Da kampen var over sto det 4-1.
Daniele De Rossi (liggende) scorer selvmål mot Barcelona. (Foto: Scanpix)
Returkampen i Italia skulle bare bli en formalitet. Barcelona var i semifinalen. De fleste spillselskapene tilbød ikke odds på Barcelona som semifinalister. De som gjorde det var nede på 1.006 – eller 99,4% sannsynlighet.
Alle vet hva som fulgte. Da alt håp tilsynelatende var ute sto Roma for den mest sjokkerende snuoperasjonen i Champions Leagues historie.
Et par scener har brent seg fast i minnet etter kaoset som oppsto. I sekundene etter 3-0-målet løp alle Roma-spillerne rundt og feiret som besatte. Alle unntatt Alessandro Florenzi, bysbarnet som var ti år gammel da klubben sist vant noe stort. Han gikk bare og holdt seg til hodet, før han ble omfavnet av en annen Roma-gutt, Daniele De Rossi.
Da kampen var over, klubbhymnen Grazie Roma ble spilt over stadionanlegget og feiringen pågikk på banen satt én mann alene på Romas benk. Kostas Manolas, den tøffe greske midtstopperen som først hadde scoret selvmål i Barcelona og så headet inn målet som sendte Roma videre, gråt som et lite barn.
Kostas Manolas var tydelig preget etter Romas bragd mot Barcelona. (Foto: Scanpix)
Det blir ofte mye snakk om følelser når det handler om italiensk fotball. Klisjeene, matmetaforene og stereotypiene hagler.
Noe det derimot aldri har gått inflasjon i er store ord fra munnen til Romas største spiller gjennom alle tider, Francesco Totti. I hans gripende avskjedstale i fjor sa han følgende:
«Jeg er redd. Og det er ikke den samme frykten som når jeg står klar til å ta et straffespark. Denne gangen kan jeg ikke se hva framtiden bringer gjennom nettmaskene.»
Fansen var også redde – redde for en framtid uten Totti.
Siden har klubbikonet reist rundt med laget i en slags direktør-rolle. Det er smått utrolig at han nå kan se sin kjære klubb i semifinalen i Europas mest prestisjetunge turnering, en cup de aldri har vunnet. De tre andre lagene i semien har til sammen 22 Champions League-triumfer.
Første stopp er Anfield, blant de aller mest fryktede stedene når flomlyset er på og mye står på spill. Igjen ser det håpløst ut for Roma.
Daniele De Rossi og Alessandro Florenzi. (Foto: Scanpix)