Will the real Paul Pogba please stand up?

Det finnes ikke lenger noen konge av Old Trafford. Plassen på tronen er ledig, men det spørs om det er plass til to der.

2018 skulle bli Paul Pogbas år.

Ved inngangen av det nye året virket det åpenbart at det ikke blir noen Premier League-pokale denne gangen heller. Men den store franskmannen var klar for å  løfte sitt lag til suksess i cupene. Det perfekte scenarioet; å revansjere hans to finaletap, i Champions League i 2015 og i et stort mesterskap på hjemmebane året etter.

Sesongen 2017/18 startet med et brak for United, og Pogba så endelig ut som superstjernen han skal være helg ut og helg inn.  Et langt skadeopphold fulgte, og uten Pogba på banen mistet laget piffen. Han manglet i tapene mot Huddersfield og Chelsea. En karantene holdt han borte i hjemmetapet mot Manchester City.

På det nye årets første dag herjet Pogba og hans lag med Everton på Goodison Park. To nye målgivende pasninger tok han opp i syv totalt på 11 kamper, det beste snittet i ligaen. Alt så veldig bra ut.

Storspill, dans og glede med Jesse Lingard mot Everton på første nyttårsdag. (Foto: Scanpix)

2018 skulle bli José Mourinhos år.

Han må alltid gjøre unna den første sesongen før han og laget hans kan skinne. Se hva han har, hva han mangler, handle riktig og få spillere og fans på sin side. I sesong to blir det alltid suksess.

Paul Pogba var med siden starten av forrige sesong, da Manchester United for første gang satte overgangsrekord i verden for å hente ham. Mourinho fikk den mest lovende midtbanespilleren i bransjen. Aldri har en spillerovergang i fotball blitt markedsført på samme måte.

Ingen ble overbevist av Pogbas første tre måneder. Det toppet seg i 0-4-tapet mot Chelsea 23. oktober. Hverken pasningene eller skuddene satt som de skulle – hjemover var han rundingsbøye da N’Golo Kanté (!) driblet seg igjennom og scoret kampens siste mål. «What a waste of money», runget over Stamford Bridge.

Pogba og Manchester United ble ydmyket med 4-0-tap på Stamford Bridge høsten 2016. (Foto: Scanpix)

I slike situasjoner har José Mourinho to metoder; heng ut til tørk eller beskytt. Han valgte å beskytte Pogba. Ikke søren om han skulle gå løs på sin superstjerne. Så langt gikk Mourinho at han kalte Pogba for verdens beste midtbanespiller.

Ingen kan si sikkert hva Mourinhos skåning og hyllest gjorde med spilleren, men faktum er at det skulle gå 36 kamper før Pogba tapte en seriekamp igjen.

I Antonio Valencias fravær fikk Pogba til og med bære kapteinsbindet.

«Han er skapt i akademiet, vil spille her i mange, mange år og har det som skal til for å bli kaptein i framtiden», sa Mourinho.

I halvannen sesong hadde Mourinho nærmest fremstått som en farsfigur for Pogba, som var i ferd med å leve opp til de store forventningene som han selv, media og alle andre hadde sommeren 2016.

Derfor kom det som et sjokk da ting plutselig skar seg.

31. januar skulle Pogbas første serietap på 15 måneder komme. Et uvanlig sløvt Manchester United hadde sluppet inn to enkle mål mot Tottenham og trengte noe spesielt da Mourinho med en halvtime igjen tok Pogba av banen. Det måtte være et engangstilfelle – ett tupp i ræva på den store stjernen.

Men under to uker senere gjorde Mourinho det samme da han behøvde mål mot Newcastle. Ytterligere to uker gikk og Pogba ble benket i 1/8-finalen av Champions League mot Sevilla. Sliterne Ander Herrera og Scott McTominay ble valgt i stedet.

Pogba ble byttet ut da laget måtte ha mål mot bunnlaget Newcastle. Foto: Skjermdump TV 2

Dramaet var et faktum, såpeoperaen var i gang.

Hadde vi virkelig kommet dit at manageren som skulle ta verdens største fotballklubb til toppen igjen har havnet i konflikt med lagets største posterboy?

Vi som ikke er tilstede på treningsfeltet eller i garderoben kan bare spekulere i årsaker til at Mourinho ikke lenger stoler på og forsvarer Pogba for alt det er verdt. Etter mandagens kamp mot et b-preget Crystal Palace å dømme har ikke effekten av Mourinhos wake up call vært stor. Førsteomgangen til Pogba var grusom. Han mistet ballen ofte, kroppsspråket var negativt, og han opptrådte svært nonsjalant før 1-0-målet til Palace.

Få managere er mer meritterte enn José Mourinho. Enda færre av hans størrelse har svevd hyppigere mellom himmel og helvete. Sånn er det også med hans relasjoner til de største stjernene. Zlatan har bestandig støttet portugiseren, men forholdet til karer som Iker Casillas, Cristiano Ronaldo, Kevin De Bruyne, Diego Costa og Eden Hazard har mildt sagt vært turbulent.

Mourinho elsker krigere. I United-drakta har Pogba i mange kamper dominert med ballen, men noen kriger har han ikke vært.

Mourinho og Pogba diskuterer etter Tottenhams 2-0-mål på Wembley. (Foto: Scanpix)

Vi husker hvordan Sir Alex Ferguson også var nådeløs i sin håndtering av store personligheter. De han følte skadet miljøet og klubben kastet han på dør. Krangelen og avskjeden med David Beckham er det beste eksempelet. Ferguson styrte klubben og tok de aller fleste valgene.

2018 kan fortsatt bli både Paul Pogba og José Mourinhos år.

Da er de avhengige av hverandre.

Mourinhos håndtering av kritikken rundt Pogba forrige sesong var mesterlig. Da Nemanja Matic kom inn og ga resten av laget, Pogba inkludert, større offensiv frihet, så alt rosenrødt ut. Manageren har lagt det meste til rette for sin superstjerne, men har i det siste fått lite i retur. Grensen for portugiserens barmhjertighet er nådd.

19 kamper har Paul Pogba spilt siden forrige gang han scoret. Noen målgivende pasning har det ikke blitt siden midten av januar. Og når i tillegg grovjobben uteblir er han i ferd med å bli et problem.

Ingen svar er bedre enn en stor opptreden fra Paul Pogba når Liverpool besøker Old Trafford.

Glem alt som har vært. Dette er hans viktigste kamp hittil for Manchester United.