Sesongens hipsterlag

Vi er litt over halvveis ut i Premier League 2017/18 og denne gangen kommer en annerledes utgave av sesongens lag.

Mine tre siste oppstillinger har utelukkende bestått av spillere fra topp seks-lagene. Januar-utgaven er dedikert til de andre lagene.

Her er elleve mann som har overrasket eller imponert meg. Mange av dem bør være aktuelle for større oppgaver i nær framtid.

 

NICK POPE  (BURNLEY)

Jeg hadde hørt navnet, men hadde ingen anelse om hvordan han så ut før han kom inn for en skadet Tom Heaton hjemme mot Crystal Palace i september. Han ga seg selv en perfekt start med et par gode redninger og rent bur. Pope har stoppet 81% av avslutningene mot seg, og topper den statistikken sammen med David de Gea. Nestemann på lista er West Hams Adrián med 73%. I tillegg har Pope plukket soleklart flest innlegg av keeperne i Premier League. Et par feil har det blitt, men alt i alt har han vært glimrende.

JAMAAL LASCELLES (NEWCASTLE)

Det er ikke bare lederegenskaper som gjorde den da 22 år gamle Lascelles til Newcastle-kaptein forrige sesong. Midtstopperen er den soleklart beste defensive spilleren til Rafael Benitez. Han er sterk i duellene, tøff i taklingene, rask og mer enn brukbar med ballen. Foreløpig er tallene til Newcastle uten og med Lascelles forskjellen på nedrykk og ny Premier League-kontrakt. Seks kamper uten ham har gitt ett poeng, mens statistikken med kapteinen er 6-3-7. Lascelles har scoret to mål, begge matchvinnermål, mot tabellrivalene Swansea og Stoke.

Jamaal Lascelles ble matchvinner hjemme mot Stoke. (Foto: Scanpix)

JAMES TARKOWSKI (BURNLEY)

Mer Burnley. Keeper Pope har erstattet Heaton mesterlig, og Tarkowski har tettet hullet etter Michael Keane, som ble solgt til Everton i sommer. Midlene han bruker er 1) muskler 2) evnen til å posisjonere seg riktig og 3) å få ballen så langt vekk fra eget mål som mulig. Dermed har han vært veldig viktig for Burnleys sensasjonelt gode høstsesong. Det var veldig synlig at han manglet (var suspendert) i Harry Kanes hat-trick-show på Turf Moor lille julaften.

HARRY MAGUIRE (LEICESTER)

Premier League-utgaven av The Mountain fra Game of Thrones. En koloss av en mann, som estetisk skiller seg veldig fra den moderne overtatoverte fotballspilleren med bleket hår og diamanter på skoene. De snaue 13 millionene pund Leicester betalte Hull for Maguire viser seg å være småpenger for en såpass god spiller. For ikke bare er han veldig duellsterk – han har en silkemyk teknikk, som passer ypperlig til Claude Puels mer ballbesittende spillestil. To scoringer har det også blitt, det hittil siste utlikningsmålet på overtid mot Manchester United. I høst ble han landslagsspiller, og i skrivende stund er han høyaktuell for en startplass i VM.

Maguire (t.v.) spilte samfulle 90 minutter både mot Tyskland og Brasil. England holdt nullen i begge kampene. (Foto: Scanpix)

RIYAD MAHREZ (LEICESTER)

For fjerde gang på rad er Mahrez ett av de heteste objektene på overgangsmarkedet. Det hadde han ikke vært med formen han viste i august og september. Mange gir managerbyttet og ny sveis æren, men faktum er at Mahrez begynte å herje før han fikk ny trener og hårfarge. Midt i oktober våknet han til live, og siden har han vært på sitt aller beste. Nå funker fintene, pasningene går fram og skuddene sitter i hjørnet. Jeg tror hans veldig varierende formkurve gjør toppklubbene skeptiske. La oss heller håpe han fortsetter sin fine form for Leicester ut sesongen.

ABDOULAYE DOUCOURÉ (WATFORD)

Nok en gang har Watford vært strålende og fryktelige. Til nå har midtbanemaskinen Doucouré vært deres mest stabile spiller. Franskmannen har en stor arbeidskapasitet og dekker nærmest hele banen. I tillegg er han veldig mye involvert i det offensive. Når vi tar vekk spillere fra topp seks-lagene er Doucouré den sentrale midtbanespilleren med klart flest pasninger, avslutninger og mål. Dette er en mann som bør følges tett av managere som José Mourinho, Antonio Conte og Arsène Wenger.

AARON MOOY (HUDDERSFIELD)

Dette er først og fremst en veldig grundig fotballspiller, en spiller med gode basisferdigheter og et godt fotballhode. Han er ikke spesielt rask eller sterk, det ser faktisk ut som at han bare har ett gir. Likevel har han tatt Premier League uten problemer, og imponert meg mest av de som ble med lagene sine opp en divisjon i sommer.

Aaroy Mooy har imponert for nederlagsdømte Huddersfield. Her med manager David Wagner etter hjemmeseieren mot Manchester United. (Foto: Scanpix)

RICHARLISON (WATFORD)

Her har Watford funnet gull. Brasilianeren er en virvelvind av en kantspiller. Han setter fart på alle kampene han spiller, og er en av hovedgrunnene til at lagets kamper er veldig artige å se på. Lukaku, Kane, Salah og Agüero er de eneste med flere avsluttet enn Richarlison. 48 avslutninger har “bare” gitt fem mål, flere av dem på overtid. På sikt spiller han for en større klubb enn Watford.

WAYNE ROONEY (EVERTON)

Ti mål på 18 kamper, de aller fleste som offensiv midtbanespiller, gjør det umulig å holde Rooney utenfor dette laget. Mye har gått galt for Everton, men den hjemvendte sønn har scoret jevnt og trutt. Spesielt evnen til å dukke opp i feltet i bølge nummer to har gjort han livsfarlig. Nyinnkjøpte Cenk Tosun vil være avhengig av at Rooney er enda mer kreativ, og Everton trenger at begge pøser inn mål.

Rooneys scoring fra midtbanen mot West Ham. (Foto: Scanpix)

PASCAL GROSS (BRIGHTON)

Stor spenning var knyttet til Bundesligas mest sjanseskapende spiller forrige sesong. Hvorfor valgte han Brighton? Hvorfor kostet han bare 2,5 millioner pund? I likhet med Huddersfields Mooy er dette en veldig klok spiller. Spillere med få fysiske fortrinn må bruke ballen fornuftig – og det gjør Gross nesten hver gang. Han var nest sist eller sist på ballen ved syv av Brightons første ti mål, og uten Gross hadde nok Brighton ligget under streken i dag. Etter 22 runder har han skapt flest sjanser på lagene utenfor topp seks.

WILFRIED ZAHA (CRYSTAL PALACE)

Mens Gross spiller på vett og tanke spiller Wilfried Zaha stort sett på instinkt. Dette gjør han til en av ligaens største entertainere. Han var skadet i de to første månedene, men etter at han kom tilbake har Crystal Palace våknet fra de døde, og er blant annet laget som har vært nærmest å slå Manchester City. Zaha dribler, sutrer, skaper sjanser, filmer og herjer som aldri før. Roy Hodgson fortjener også honnør for å gi Zaha litt mer frihet enn resten av laget. Dermed har han fått en enda bedre utgave av sin stjernespiller.

Wilfried Zaha er umulig å få kontroll på. (Foto: Scanpix)