Jeg kan ikke huske at en nysignering har herjet så voldsomt og umiddelbart for Liverpool som Mohamed Salah gjør. Luis Suárez brukte 35 seriekamper på å score ni mål, Fernando Torres trengte bare 16. Salah har klart det på 12. Og han er ikke rendyrket spiss en gang.
Det snur fort i fotball.
Hvordan kunne en flopp bli en sensasjon bare to og et halvt år etter at han forlot England?
Historien høres jo veldig kjent ut. I 2013/14-sesongen var Salah og Kevin De Bruyne lagkompiser i Chelsea. Denne høsten har de vært Premier Leagues to mest fremtredende spillere for henholdsvis Manchester City og Liverpool.
For fire år siden var begge avhengige av at alt skulle klaffe. Som ung spiller uten erfaring har du dårlige kort på hånden når sjefen din heter José Mourinho. Når det er sagt er det langt fra sikkert at Jürgen Klopp eller Pep Guardiola hadde gitt Salah og De Bruyne mer tillit den gang.
Salah var kvikk, men vimsete og definitivt ikke pålitelig nok taktisk for Mourinho.
Begge dro avgårde. De Bruyne fikk spille fast i Wolfsburg, mens Salah fant varme og glede i Italia. I Fiorentina slo egypteren til med tre mål på sine første fire kamper. I de aller fleste kampene fikk han stor offensiv frihet og svarte med storspill.
I Italia havnet Salah umiddelbart på alles lepper da han ble tomålshelt for Fiorentina borte mot erkerival Juventus. (Foto: Gazzetta Dello Sport)
Da turen gikk videre til Roma markerte han seg igjen fra første stund. Etter ni kamper sto han med fem mål – oppsiktsvekkende for en kantspiller som var ny i laget. To meget gode sesonger fulgte, og i sommer var han fast bestemt på at han skulle tilbake til England.
De Bruyne og Salah har åpenbart ferdigheter i verdensklasse. De trengte bare en arena å utvikle og dyrke dem. Nå er de levende beviser på at man ikke skal avskrives selv om man ikke erobrer på første forsøk. Chelsea har allerede fått smake De Bruynes vrede denne høsten. Nå venter Salah.
Kevin De Bruyne brøler av glede etter mål mot gamleklubben Chelsea i september. (Foto: Scanpix)
25-åringen har vært nok et eksempel på Jürgen Klopps fremragende rekruttering av offensive spillere. Tyskerens fotball krever intensitet, ferdigheter, kvikke hoder og kjappe temposkifter. Derfor var jeg overbevist om at dette måtte være en god match. Men ikke så god.
Egentlig dekker Salah to såre behov for Liverpool; han gjør laget vesentlig mer fryktinngytende og han gir sårt trengt bredde i troppen.
I fjor var Sadio Mané den eneste som med rå fart og vilje plaget samtlige motstandere. I og med at Salah også kan operere både på kantene og i midten vil ingen savne Daniel Sturridge dersom han reiser. Personlig er jeg skeptisk til om Sturridge som idrettsmann har nok sult på suksess til å gjøre som han for sin egen karrieres skyld burde og forlate Liverpool så fort som mulig.
For Klopps luksusproblemer handler langt derifra om Sturridge, men om hvor mange av Wijnaldum, Lallana, Coutinho, Mané, Firmino og Salah som kan spille samtidig.
To han simpelthen er nødt til å bruke er Coutinho og Salah. Allerede i pre-season var linken de to imellom tydelig. Det så ut som de hadde spilt sammen i årevis. Kombinasjonen av Coutinhos blikk for spillet og Salahs bevegelser er dødelig.
Jeg tror knapt det er mulig å demme opp for denne duoen. Før 2-0-målet mot Southampton ble Salah spilt alene med keeper selv om forsvaret lå veldig nære 16-meteren.
Antonio Conte og Chelsea kan altså legge og utføre en genial plan uten å være 100% trygge.
For Abrakadabra Sim Salah Bim så har nok en av deres ekser blitt superstjerne.