Manchester Uniteds supportere klarer ikke å bestemme seg for hvem som skal ut. Skytset rettes både mot Glazer-familien som eier klubben, Ed Woodward som har ansvaret for den daglige driften, og manager Ole Gunnar Solskjær som gir ansikt til de elendige resultatene med sin askegrå fremtoning på United-benken. Dette er et glassklart bilde på at en av verdens største klubber er i dyp krise. Når Premier Leagues største stadion tømmes lenge før kampslutt, er nullpunktet nådd. Old Trafford blir omtalt som Drømmenes Teater, men ingen drømmer blir virkeliggjort i denne atmosfæren av skjellsord, mistillit og fortvilelse. Alle klubber som lykkes er preget av harmoni – i Manchester United er det borgerkrigslignende tilstander etter nok et pinlig nederlag; 0-2 hjemme mot Burnley er uakseptabelt. 34 poeng på 24 kamper er uakseptabelt.
Fansen er i ferd med å miste håpet – det siste som forlater en fotballsupporter. I snart sju år har Manchester United – selve symbolet på suksess i engelsk fotball – drevet for vær og vind og er nå mer ute av kurs enn noen gang etter at Sir Alex Ferguson ga seg i 2013. Det var ille under David Moyes, men da var minnet om Fergie fremdeles så ferskt at det var lettere for fans og klubbledere å akseptere at ansettelsen var en tabbe. Ut med Moyes. Louis van Gaal kjøpte spillere i stor stil, men United vant ikke nok og fotballen som ble servert på Old Trafford fikk supporterne til å sovne. Under José Mourinho så det en stund ut som om gjenoppbyggingen gikk riktig vei, men resultatene bleknet i sammenligning med det som ble levert av de lyseblå i City på andre siden av Manchester, og i løpet av noen måneder havarerte prosjektet på spektakulært vis høsten 2018. Og bare et drøyt år senere holder tiden på å renne ut for enda en United-manager.
Hvordan kunne det gå så galt?
Her er det nok å ta av, og rikelig med skyld å fordele på de ansvarlige. Arrogansen etter mange år på toppen av engelsk fotball er en åpenbar faktor. Det er lett å tenke at dette går av seg selv etter en mannsalder på toppen, og en diger pengekiste. Mangelen på sportslig fokus i en multi-milliard business som United, gjør at klubben sakker akterut. Ingen sportsdirektør. Og som resultat av det, en totalt feilslått spillerlogistikk. Bomkjøpene har vært altfor mange, overflødige spillere hever skyhøy lønn og er nesten umulige å flytte på. Managere som er innom, kjøper spillere for astronomiske summer og så får sparken. Alt dette speiles i dagens Manchester United-stall som mangler kvalitet, bredde og balanse. En fotball-arkeologisk studie viser at her er det spor både av Ferguson (De Gea, Jones), Moyes (Mata), van Gaal (Martial, Rojo), Mourinho (Lindeløf, Pogba) og Solskjær (Maguire, Wan-Bissaka, James). Fem forskjellige managere med veldig sprikende syn på hvordan fotball skal spilles.
De strukturelle problemene er mange og viljen til å gjøre noe med dem fraværende. Dette bringer oss over på spørsmålet som hang i den symbolske tåka over Old Trafford i går kveld; hva nå?
Ole Gunnar Solskjær har selvfølgelig også ansvar for de svake resultatene. Hans drøm om å gjenoppbygge Manchester United med gode, gamle verdier – hugget ut av Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson – henger i en tynn, rød tråd.
Han gamblet da han gikk til sin første hele sesong i managerstolen med en altfor tynn og ubalansert tropp. Etablerte spillere som Ander Herrera og Romelu Lukaku ble ikke erstattet, og da skadene begynte å komme, ble det for mye for de unge talentene Solskjær ønsker å bygge laget med. Tenåringene Brandon Williams og Mason Greenwood er fremtidige United-spillere, men kan ikke bære så mye ansvar på dette stadiet. Skadene har selvfølgelig kommet der Solskjær mangler gode alternativer. Scott McTominay på midten og Marcus Rashford på topp er to ess United er helt avhengige av for å kjempe om en topp fire plassering.
Solskjær gamblet også på at Paul Pogba skulle være den kreative kraften i Manchester United – i hvert fall på kort sikt. Det er lett å skjønne – Pogba holder et helt annet nivå enn alternativene på Uniteds midtbane – men det strider samtidig mot Solskjærs kanskje viktigste prinsipp; ingen spillere er større enn klubben. Sirkus Pogba denne sesongen har ikke gjort noe som helst ute på banen, men skapt masse hodebry for Solskjær og United utenfor.
Og Solskjær gamblet da han valgte å sette inn Marcus Rashford i cupkampen mot Wolverhampton. Noen minutter senere var sesongen hans over, spiller og klubb med brukket rygg – det føltes som et avgjørende øyeblikk for Manchester Uniteds og Ole Gunnar Solskjærs sesong. Jeg snakket med ham etter tapet for Liverpool på Anfield, og det var tydelig at han er preget av motgangen, presset og de dystre utsiktene til å snu trenden.
På plussiden har Solskjær levert meget gode enkeltresultater mot de andre topplagene, noe som svekker argumentet om at han ikke har peiling. Alle skjønner at skadene har ødelagt mye denne sesongen, men det er et perspektiv som sakte, men sikkert mister tyngde når det går dårlig. Dette er Manchester United, og det navnet inneholder en standard, noe Solskjær selv har vært mer enn tydelig på det siste året.
Og Manchester United kan ikke leve med dagens situasjon. Ed Woodward og Glazer-familien må foreta seg noe, og det haster. En mulighet er å sparke Solskjær og forsøke å ansette Mauricio Pochettino, som er ledig nå. Da går Woodward løs på sin femte manager post Ferguson, noe som ikke er spesielt tillitvekkende. Samtidig er det en mulighet som ligger der nå, men kanskje ikke til sommeren. Ulempen er at klubben må starte på nytt enda en gang. Likevel er det et scenario som kan få medvind dersom Solskjær den neste uken blir slått ut av både FA- og ligacup. En ny ydmykelse mot byrival City på onsdag kan være Solskjærs endelikt.
Dersom hierarkiet på Old Trafford mener at Solskjær er rett mann, må de skaffe ham forsterkninger før januar løper ut. Å signere en klassespiller eller to vil kunne hjelpe denne vanstyrte klubben på flere plan. Laget blir bedre, håpet tennes hos desillusjonerte supportere, Woodwards anseelse får et løft og eierne viser at de bryr seg.
Smeller vinduet igjen 1. februar uten at noe skjer, er det mulig at tittelen over må revideres og at Manchester United synker enda dypere.