Det er 16 år siden den russiske sangen ”Kalinka” runget på Stamford Bridge første gang, til ære for Chelseas nye eier, Roman Abramovitsj. Året etter spankulerte José Mourinho inn portene og erklærte bramfritt at han var ”the Special One”.
Chelsea gikk fra å være et cuplag til å vinne ligaen for første gang på 50 år, og forrykket maktbalansen i engelsk fotball. Mourinho tok seriegull på første forsøk slik han hadde lovet. Senere har både Carlo Ancelotti og Antonio Conte gjort det samme. Chelsea har forvaltet sin nye rikdom effektivt, 16 troféer på like mange år vitner om det.
Hele 14 ulike managere har bidratt til suksessen i disse årene, kontinuitet på trenersiden har ikke vært oppskriften for klubben fra Fulham Road. Derimot har spillerlogistikken vært imponerende – Chelsea har i denne perioden konsekvent mønstret solide lag, uansett hvem som har sittet på trenerbenken. En kan selvfølgelig finne unntak der manglende tålmodighet har sett spillere som De Bruyne, Salah og Lukaku få sine gjennombrudd andre steder, men de mange titlene gjør det vanskelig å være for kritisk til rekrutteringsjobben.
Parallelt med triumfene til A-laget, har Chelseas ungdommer herjet både i den hjemlige ”Youth Cup” og i Europa. Likevel har knapt noen av de fantastiske produktene fra akademiet etablert seg på førstelaget. De har i stedet fartet rundt på lån, med vekslende hell. Dette har vært klubbens modus operandi – å samle opp talentene heller enn å utvikle dem.
107 profesjonelle spillere (menn) var registrert i Chelsea ved nyttår. 28 i A-lagstroppen, selv om halvparten av disse knapt har vært på banen i blått. 14 keepere! Og rundt 40 på lån i andre klubber.
Chelseas egne ungdommer har støtt på en massiv veisperring på ferden mot selve drømmen; A-lagsspill for klubben i deres hjerter. Helt til nå. En kombinasjon av overgangsnekt, trusselen om at antall lånespillere skal reduseres drastisk og en tidligere legende i managerstolen, har gitt Chelsea et ungdommelig løft som er bemerkelsesverdig.
Denne uka signerte det 18 år gamle stortalentet Callum Hudson-Odoi en ny kontrakt. Det er på ingen måte gitt at han hadde valgt å bli i Chelsea om Maurizio Sarri hadde blitt værende som manager. Med Lampard ved roret vet unggutta at de vil få muligheten. Den ferske manageren hadde ikke anledning til å hente spillere i sommer, men slo fast at han ikke trengte å kjøpe – han har de spillerne han ønsker. Det er et tydelig budskap når lagets ener, Eden Hazard, har forlatt klubben.
Fem runder inn i Premier League sesongen snakker Chelsea-fansen om ligaens toppscorer, Tammy Abraham (21), de gremmes over skaden som gjør 20-åringen Mason Mount uaktuell til møtet med Liverpool. De hyller stopperspillet til 21 år gamle Fikayo Tomori. Og de ergrer seg kanskje litt over at Lampard satte inn 18 år gamle Billy Gilmour mot Sheffield United, da 2-0 ledelsen glapp mot slutten. Slik er det å satse ungt – det vil svinge.
Men alle Chelseas 11 ligamål er scoret av engelske akademi-spillere, og grunnen finner vi under. Dette er antall minutter Lampard har gitt til engelske spillere som er 21 år eller yngre hittil. Tallene fra tidligere sesonger viser spilletid gjennom alle 38 rundene. Vi kan trygt slå fast at det er en kursendring på Stamford Bridge.
- 2019-20 960
- 2018-19 391
- 2017-18 27
- 2016-17 88
- 2015-16 506
- 2014-15 145
- 2013-14 1
- 2012-13 0
- 2011-12 13
- 2010-11 350
Parallellen til Solskjærs Manchester United er slående, også følelsen blant supportere som har blitt vant til å vinne. De liker det de ser, og de er villige til å vente. Et lag med lokal identitet skaper en helt annen tålmodighet blant fansen enn en fremmedlegion.
Søndagens møte med Liverpool representerer en strålende mulighet for Lampard, som står uten hjemmeseier etter besøk av Leicester og Sheffield United. Jürgen Klopps lag har åpnet med fem seire, og har etablert den største ledelsen i PLs historie så tidlig i sesongen. Klopp har skapt denne seiersmaskinen gjennom målrettet arbeid over år, og kan på en pussig måte være eksempelet som gir Lampard (og Solskjær) tid til å bygge noe nytt. De to beste lagene i England har et forsprang til resten som alle anerkjenner og den eneste løsningen for klubbene som vil tette luka, er å tenke langsiktig og være tålmodige.
Underveis mot det målet behøves resultater, og en seier mot Liverpool foran egne supportere vil ha en vanvittig symbolkraft for Frank Lampard. Avstanden opp vil være fire og ikke elleve poeng, som er det brutale faktum om Liverpool vinner. Alle skjønner forskjellen på de to scenariene.
Det var i Lampards storhetstid som spiller at rivaliseringen mellom disse klubbene ble løftet til nye høyder, først og fremst gjennom dramatiske møter i Champions League. Supercupfinalen de spilte i august var fantastisk underholdning mellom to jevngode lag. Dette blir en glimrende test på hvor Frank Lampards nye Chelsea står.
