Tottenham Hotspur er ikke seg selv om dagen.
Et hjemmetap for middelmådige Newcastle allerede i runde tre er urovekkende, spesielt med tanke på at Spurs i kampen før ble så rundspilt av Manchester City. 14 tap i alle turneringer siden nyttår forteller oss at dette er en trend, og ikke et blaff. Løfter vi blikket enda mer, ser vi at trenden har pågått en stund også:
| S | U | T | + | – | +/- | Poeng | Posisjon | |
| 2016/17 | 26 | 8 | 4 | 86 | 26 | +60 | 86 | 2. |
| 2017/18 | 23 | 8 | 7 | 74 | 36 | +38 | 77 | 3. |
| 2018/19 | 23 | 2 | 13 | 67 | 39 | +28 | 71 | 4. |
De siste tre sesongene har Tottenham gradvis scoret færre mål og sluppet inn flere. Den logiske konsekvensen av det er flere tap, dårligere poengfangst og sist, men ikke minst, svakere tabellplassering. Denne tendensen har ikke fått særlig oppmerksomhet, trolig fordi Spurs tross alt har etablert seg som et topp fire lag, og kvalifisert seg til Champions League år etter år. Forrige sesong var laget dessuten med i tittelracet helt til vi gikk inn i 2019, og formsvikten ble delvis forklart med at fokuset skiftet da laget nærmet seg en historisk CL-finale. Likevel er det jo slik at hvis trenden fortsetter, så er Tottenham utenfor det gjeve selskap når vi kommer til 17. mai.
Så hva er i veien?
Her kan en slå seg til ro med at Spurs uansett overpresterer for et lag med mindre penger og svakere spillerstall enn de andre topplagene i Premier League. Ingen nye fjes inn i fjor sommer, mange skader etter Englands imponerende VM, Wembley-oppholdet som ble mye lenger enn planlagt osv. Det er hevet over tvil at manager Mauricio Pochettino har gjort en strålende jobb under disse vanskelige omstendighetene, men er han fornøyd i rollen som underdog?
Vi har snakket lenge om at Pochettino må vinne noe med denne gjengen for at prosjektet skal få en injeksjon, og spillerne holdes fornøyde. Den teorien har mye for seg. Avisen Independent siterer sir Alex Ferguson i en interessant artikkel om problemene i Tottenham. Fergie sa en gang at lag har en fireårs-syklus før det må forandring til – enten i form av større utskiftninger i stallen, eller ved at det kommer inn ny manager/trener. Stammen i dette Spurs-laget har vært med i alle fem årene siden Pochettino ble ansatt, og vi ser nå at noen av bærebjelkene har begynt å få nok. Vertonghen, Alderweireld og Eriksen står alle fritt til å signere for en ny klubb i januar og kan forlate Tottenham gratis til neste sommer. Det er situasjonen når overgangsvinduet er i ferd med å stenge i hele Europa, og Spurs skal ut i skjebnekamp mot Nord-London rival, Arsenal.
Pochettino er frustrert og kaller troppen sin ”unsettled”. Han reagerer med å benke Christian Eriksen, og sette Jan Vertonghen på tribunen. Spurs svekkes betydelig uten disse to, og det kan ikke nykommere som Ndombele og Lo Celso bøte på – enn så lenge.
Det er ikke første gang Pochettino uttrykker misnøye med tingenes tilstand. Han insisterte før sesongstart på at han var ”coach” og ikke noe mer, fordi han ikke visste hva som foregikk rundt spilleroverganger. Han sa før Champions League finalen i år at han kanskje ville forlate Spurs dersom det endte med triumf. Det til tross for at han signerte en ny femårsavtale så sent som året før, i mai 2018. Da annonserte han: ”Now is the time to spend big!”.
Klubbeier Daniel Levy svarte med null signeringer den sommeren. Levy er en enigmatisk type, men Pochettino kjente godt hans modus operandi før han forlenget avtalen sin i fjor. Levy blinker aldri først, han er knallhard i forhandlinger og resultatet er som regel at nye spillere kommer inn døra på Deadline Day( Sessegnon, Lo Celso), eller ikke i det hele tatt (Dybala). My way or no way.
Spurs-manageren kjente også til de finansielle utfordringene som fulgte med flyttingen til klubbens nye, vakre stadion, selv om sluttregningen ble mye høyere enn antatt.
Derfor virker disse stikkene til Levy litt underlige, med mindre Pochettino begynner å gå lei. Han er ambisiøs, men får ikke bruke penger på samme måte som dem han konkurrerer med (90 millioner pund netto på disse fem årene). Hans styrke har vært evnen til å utvikle spillere og gjøre dem bedre. Det er ikke få engelske landslagsspillere som har fått sin debut med Pochettino som sin klubbtrener, men hvis han vil videre og ta det siste steget, er ikke dette nok.
Så da blir spørsmålene:
- Hvorfor skrev argentineren på en femårs-avtale i fjor hvis han ikke har til hensikt å fullføre det han har startet i Spurs?
- Har Levy gitt Pochettino løfter han ikke holder?
Han er blant verdens mest ettertraktede fotballmenn, og navnet hans dukker opp hver gang en av Europas gigant-klubber trenger ny manager. Derfor føles dette som en skjebnetung tid for Tottenham Hotspur.
Med tap for Arsenal på Emirates, ser det virkelig stygt ut, og er det én ting fagmannen Pochettino kan kritiseres for, så er det statistikken i bortekampene mot andre topplag. De skrapte med seg et heldig poeng mot City, men tapte de seks siste borte i vår og har ikke tatt tre poeng på fremmed gress siden ynkelige Fulham ble slått i januar.
Kanskje er det Harry Kane som må få smilet tilbake hos manager og fans? Han har scoret i åtte av ni mot Gunners.
Nord-London derby nummer 186 er i sannhet verdt å få med seg.