Sommeren 2016 fikk de to Manchester-klubbene ny manager. Pep Guardiola og José Mourinho inntok byen og forventningene til denne duellen var skyhøye. Snaut tre år senere står Guardiola alene igjen, byen var ikke stor nok for begge, og Mourinho stakk med halen mellom beina.
Maktskiftet var i emning allerede før disse to profilene inntok byen. Citys holistiske tankegang og langsiktighet manglet egentlig bare verdens beste fotballtrener, en brikke som falt på plass med Pep. United på sin side hadde ingen helhetlig plan for å ta klubben videre etter sir Alex Fergusons avgang. Likevel så de fleste for seg at vinnerskallen til José Mourinho ville by Guardiolas lag verdig motstand. Slik gikk det ikke.
Allerede i første møte mellom de to, en snau måned inn i sesong én, reiste City til Old Trafford og vant 2-1 i en kamp de dominerte fra start til slutt. Året etter gjentok historien seg – samme bane, samme resultat, lignende kampbilde. Guardiolas uferdige City-lag havnet på 3.plass i 2016/17, 9 poeng foran Mourinhos United på 6. I fjor hadde avstanden økt til 19 poeng da Peps rekordlag landet på den magiske 100-poengsgrensen og kun avga 14 poeng hele sesongen.
Manchester United var redusert til en litt irriterende lillebror, som blant annet vant 3-2 på Etihad og ødela den planlagte gullfesten for City i noen dager. Eller en bråkete nabo, som sir Alex yndet å kalle City mens United fremdeles var nummer én i byen. Siste derby mellom Pep og José kom i november, nok en knusende overlegen seier til Manchester City. En måned senere var Mourinho sparket etter en høst der alle hans mørke sider kom til overflaten og gjorde United enda mindre i alles øyne.
Det er fascinerende å se tilbake på disse årene og forsøke å forklare hvordan de blå utviklet seg til et nærmest uovervinnelig lag, mens de røde krympet til middelmådighet. Begge managere brukte mye penger – så forskjellen ligger ikke der. Men Guardiola utviklet sine spillere, mens Mourinho kneblet talentene han rådde over, noe dette eksempelet tydelig demonstrerer; Leroy Sané og Raheem Sterling versus Anthony Martial og Marcus Rashford.
Sommeren 2016 ville de fleste valgt de to ungdommene i rødt. Nå er Sterling en verdig kandidat til Årets Spiller, og Sané en avgjørende brikke i Citys mektige offensiv. Martial er en skygge av det rå talentet som debuterte med en soloscoring mot Liverpool, mens Rashford ikke har utviklet seg slik de fleste trodde sommeren etter at han hadde tatt PL med storm og scoret to mål i debuten mot Arsenal.
Et annet eksempel på at City tenker helhet og utvikling, mens United gjør det motsatte, er Alexis Sanchez. Den tidligere Arsenal-spilleren var ønsket av Guardiola, men lønnskravet fikk City til å betakke seg. Mourinho hoppet på muligheten uten tanke på hva en ukelønn på 350.000 pund ville gjøre med stemningen i troppen. I dag sitter Manchester United med en chilener som ikke bidrar, men likevel tjener desidert mest. Det har selvfølgelig fått konsekvenser. Uniteds beste spiller de siste årene, David De Gea for eksempel, vil ha lønn som fortjent og vegrer å skrive under på en ny kontrakt. Sanchez har blitt en råtten frukt i kurven, og harmonien i spillergruppa slår sprekker. Det er også vanskelig for United å bli kvitt ham, hvilke andre klubber kan betale lønninger på det nivået?
Spillerlogistikken i Manchester United har vært alt annet enn vellykket og gjennomtenkt i årene etter sir Alex. Det har resultert i en stall som ikke er homogen, tre ulike managere har hentet sine folk, spillere får nye og lukrative kontrakter uten å inneha kvalitetene som skal til for å løfte laget tilbake til toppen.
Før det 160. ligamøtet mellom United og City har disse problemene havnet i fanget på Ole Gunnar Solskjær, og illustrerer hvor mye jobb som gjenstår på Old Trafford. Hvem kan Solskjær stole på i møtet med de regjerende mesterne? Resultatene, og enda verre, prestasjonene etter at Solskjær signerte kontrakt for tre nye år har vært urovekkende svake, og viser at problemene stikker dypt. Solskjær ble tvunget til å sette spørsmålstegn ved enkelte spilleres lojalitet etter 0-4 mot Everton. Da har han kastet hansken og alles øyne vil være rettet mot laguttaket til derbyet. Han må treffe med alt om United skal få poeng, så mye bedre er City per dags dato.
Dette er hans første Manchester derby som United-manager, og hans første møte med Pep Guardiola. En solid prestasjon vil gjenreise tilliten til nordmannen etter flere svake kamper den siste tiden. Dessuten vil en god kamp gjøre det lettere å identifisere hvilke spillere som fortjener å bli med videre i Solskjærs forsøk på å gjennoppbygge klubben han holder så høyt. Guardiola gikk også på et sviende 0-4 nederlag på Goodison i sin første sesong som City-sjef. Sommeren etter forsvant 8 av de 18 som var i kamptroppen den januardagen. Det er slike tøffe avgjørelser som venter Solskjær, og han må treffe med valgene han foretar. Dessuten må han få United til å kvitte seg med de spillerne han ikke ønsker. Det har vist seg svært vanskelig for de som har prøvd før ham.
Manchester United er ved en korsvei – dette er ground zero for den stolte klubben. På Old Trafford må en akseptere at City har et gedigent forsprang, og at det haster med å minske avstanden. Solskjær har selv brukt uttrykket ”reality check”, og det er det dette er.
Så er det fremdeles slik at Solskjær har levert strålende resultater i Premier League siden han tok over, de siste nedturene til tross. En triumf mot selveste Guardiola på første forsøk vil gi en solid plattform å bygge videre på, og øke sjansene for en topp fire-plassering betraktelig. Lykkes han i å ta laget inn i neste sesongs Champions League, er det et mesterstykke med det utgangspunktet han ble tildelt. Klubben han leder må skifte spillere, struktur og kultur i løpet av så kort tid som mulig. Et vinnende vesen og positiv innstilling er ikke nok. Laget han leder kommer fra en historisk svak match – over til Drømmenes Teater.