Englands ungdommelige pågangsmot er nøkkelen til suksess.

Da jeg kommenterte EM i Frankrike, ble jeg stående i heisen med Englands landslagstrener Gareth Southgate. Vi vekslet noen ord. Snakket om Englands sjanser, før vi fortsatte reisen hver til vårt. Southgates reise i løpet av de to årene siden den sommeren har tatt han til den mest utsatte jobben som finnes på den fotballgale øya.

– Hvem var det?, spurte en av kollegene mine da vi var ute av heisen.

– Gareth Southgate, svarte jeg.

– Mannen som brant straffen mot Tyskland på hjemmebane, svarte han.

Gareth Southgate har aldri vært blant de mest profilerte. Han har ikke nødvendigvis vært mannen man har kjent igjen om man har møtt han på gata. En stille og rolig figur. Som landslagstrener også ganske ung.

Akkurat som laget han har tatt med seg til Russland.

22 landskamper i snitt. Bare gårsdagens motstander Tunisia har mindre rutine. En snittalder på like over 26 år – kun to nasjoner har en yngre tropp.

Mot Tunisia syntes det.

Dette var en gjeng som spilte mesterskap og hadde det gøy – de så ikke ut som de tidligere utgavene der de har sett ut som de spilte ut av en tyngende plikt.   

Men det holdt på å gå galt. Ungdommelig pågangsmot og feiende flott angrepsspill ga brente sjanser. Og på typisk England-manér ga de bort en håpløs straffe.

Det så ut som «a little bit of history repeating».

Så på overtid – i løpet av en corner og et lite sekund gikk England fra å være på kanten av stupet, og risikere å måtte reise hjem etter tre kamper, til å sette seg i førerstolen for avansement sammen med Belgia.

Det var utypisk England.

Det var nye England.

Samtidig trenger engelskmennene litt kaldt blod i årene. Tunisia var ingen stor motstander. Det var en motstander enhver med ambisjoner om kvartfinale skal slå.

Da er kanskje det videre programmet helt perfekt for et ungt og urutinert mannskap. Panama er det rett og slett ikke mulig å ikke slå. Og da kan man senke skuldrene i den siste kampen – storkampen – mot Belgia.

Det hadde vært en annen historie om England hadde trengt poeng der.

Utgangspunktet nå er perfekt. Engelskmennene vil være storfornøyde om dette laget når en kvartfinale. Presset fra åpningskampen er borte. Forventningene fremdeles ikke urealistiske.

For deres del får man håpe det forblir slik.

Lenkene fra tidligere engelske utgaver bør holdes innelåst av moderlandets pressefolk.

Neymar jr. er en fantastisk fotballspiller. En av verdens beste. La det være hevet over all tvil. Han har også mer enn nok tid på seg til både å lede Brasil mot enda en VM-tittel og bli mesterskapets spiller.

Men da må han, lagkameratene og trener Tite finne ut av hva de egentlig vil.

For til tider blir Neymar så stor at han holder lagkameratene tilbake. Til tider tar han så stor plass at laget slutter å tikke. Til tider blir han så teatralsk, og gjør så mye ut av tilsynelatende uskyldige situasjoner at man mister rytme.

Alle faktene, måten han går ned på altfor lett. Måten han vrir seg i smerte etter situasjoner som åpenbart ikke kan gjøre spesielt vondt. Fotball er en kontaktsport og de aller fleste fotballspillere står imot når man kommer i dueller. Neymar gjør det motsatte. Han faller i stedet med. Så uten at man kan karakterisere det som filming, faller han dramatisk i situasjoner som er klare frispark-situasjoner.

Samtidig:

Sveits kom med en plan om å ta Neymar ut av kampen, og dommeren lot dem gjøre det. Av 19 frispark som Brasil fikk, var 10 av dem forseelser på Neymar. I tillegg var det forseelser mot han som ble vurdert til fordel.

Gjentatte forseelser mot samme spiller, selv om de ikke er utført av samme motspiller, skal gi gult kort. Dommer Palazuelos gjorde ikke jobben sin der.

De beste spillerne må beskyttes, det ble ikke Neymar.

Brasil spilte en god kamp. De skapte nok til å vinne, og slik de spilte, vil de også vinne de fleste av de kampene. Det er betryggende for en av mesterskapsfavorittene.

Men man satt likevel med en følelse av at Brasil ville vært enda bedre uten sin aller største stjerne. Det er ikke like betryggende. Fasiten får man selvsagt aldri. De to siste VM-kampene uten 25-åringen har gitt to tap med en målforskjell på 1-10 (mot Tyskland og Nederland i 2014).

Stjernespillere skal løfte laget. De skal gå foran. De skal lede sine lag ut av tunge perioder og til seire eller avgjørende mål. Slik Cristiano Ronaldo gjorde mot Spania. Ikke slik Messi stanget mot Island.

Og ikke slik Neymar tilsynelatende spilte mest for seg selv mot Sveits.

Neymar kan ikke bare være den beste – for det er han åpenbart. Han må gjøre de rundt seg bedre også, og det er faktisk enda viktigere.

Hvordan han og lagkameratene skal klare det, må de finne ut i løpet av de neste to gruppespillskampene. De tømte nesten øyekanalene etter Belo Horizonte for fire år siden, men det kan ende med exit og gråt igjen om man ikke selv løser gåten Neymar.

26 grader i lufta, og på BBC Wales kunne de melde om varmerekord for den første helga i mai. Strendene smekkfulle, og jeans og t-skjorte var altfor varmt både for togturen til Swansea, og turen til hotellet. Var det etterdønningene av et fullstendig overraskende opprykk for Cardiff, bare en liten times kjøring unna? Jeg lurer nesten litt på det.

For kveld kan Swanseas sjanser for å bytte plass med lokalrivalen øke kraftig. Og det er nesten så man kan kjenne det også på været.

Swansea – Southampton. Vinneren holder seg etter alle solemerker i divisjonen. Taperen kan fort måtte ta turen ned. Her er jeg, sjanseløs til å få sove mer. Spenningen for kampen i kveld er for stor. Jeg kan bare tenke meg for hvordan det er for innbyggerne her.

Så jeg stikker ut for å kjøpe aviser. Men det er kaldt. Nesten hustrig. Det kan da maks være ti grader i lufta nå. Det er nesten så man kjenner nedrykkskulda legge seg over byen.

«We’re Swansea ‘til we die!», lyser mot meg fra lokalavisa inne i aviskiosken.

This is it, tenker jeg. Med ligamesterskapet avgjort tidlig, topp 4 tilsynelatende tidlig avgjort også. Med Stoke nede. Med WBA avskrevet siden februar. Det koker ned til denne kampen. Denne kampen for Premier League-tilværelsen.

Swansea berget seg helt på slutten forrige sesong også. Da var frelseren Paul Clement. Jeg kommenterte hjemmekampen der de slo Everton i den 36. runden og karret seg over streken. Det var et voldsomt leven. Med fire seirer og én uavgjort (på Old Trafford) på de fem siste, holdt de for en sesong til. Det gjorde ikke Clement. Han ble erstattet av meget karismatiske Carlos Carvalhal, portugiseren som til nå har tatt Swansea fra desidert sisteplass, fem poeng fra trygg grunn, til kamp om å overleve.

Men der seirene rant inn mot lag som Arsenal, Liverpool og andre, har smilene stivnet. Carvalhal var det friske pustet som snakket om måker, sardiner og kjøtt på grillen. Han sjarmerte alle, og det så lenge ut til at han bare skulle surfe inn til fornyet kontrakt.

Null seirer på syv kamper, har ført dem tilbake under streken, for første gang siden 3. mars. Og de kan prise seg lykkelig over Tom Davies’ utlikning seks minutter på overtid mot Southampton.

Det kan Huddersfield og WBA også. Mye teori skal slå til om WBA skal klare seg, mens Huddersfield bør ta ett poeng til på sine to siste, om det ikke skal bli dem som går ned.

Southampton som kanskje trodde de hadde fått til den sluttspurten som trengtes da de så ut til å slå Everton på Goodison Park. Mot Bournemouth vant de sin første hjemmekamp siden 26. november, og med tre poeng på Merseyside, ville kanskje uavgjort vært et godt resultat i kveld.

Men med Manchester City i siste hjemmekamp, mens Swansea møter Stoke, er Southampton laget som absolutt MÅ vinne.

Å beholde plassen i Premier League handler først og fremst om helt andre ting enn penger.

Men det handler om penger også. Og ikke bare om den drøye milliarden klubbene får i TV-penger. Men for lokalsamfunnet. En annen reportasje hos BBC Wales kunne fortelle at Premier League-statusen betød rundt 100 millioner for det lokale næringslivet i Swansea. E får anta at det handler om noe tilsvarende i Southampton. Det handler om arbeidsplasser både i klubbene, og i byen.  

Kanskje så mye at Marriott Hotel utenfor Swansea har spilt sin del av spillet, ved å kansellere Southamptons hotell-bestilling, slik at laget nå må reise gjennom rush-trafikken fra Cardiff til kamp.

De skjelver nå. Både i Swansea og Southampton. Det er nå det gjelder. Den varme vinden har blitt kald. Den blå himmelen har blitt dekket av skyer. Det er surt. Og timene til kampstart føles som dager.

Men sola vil komme frem igjen. Og det vil bli en sommer å nyte.

For vinneren.

Når David Unsworth nå takker for seg, etterlater han seg Everton i en kanskje verre forfatning enn han overtok klubben. Men han deler gjerne sine tanker om hva som burde skje fremover. Jeg tror ikke Everton-ledelsen eller Sam Allardyce skal høre altfor mye på dem.

Men jeg frykter de gjør det.

Unsworth har fått mye ros for å stå oppreist til tross for at resultatene, med et par unntak, har vært til dels fryktelige. Engelsk presse har berømmet måten han har taklet situasjonen, og at han ikke har kommet med en haug av unnskyldninger og bortforklaringer.

Likevel klarer jeg ikke helt å se at det stemmer.

Når han sier det er spillere som ikke takler presset, som ikke gir alt under kamp, som ikke har nok sult – så er jo akkurat det bortforklaringer. Når også eksperter sier det er spillere som ikke har den rette innstillingen, ikke den rette mentaliteten eller offerviljen, og når de kritiserer spillernes innsats, mener jeg de lar Unsworth slippe billig unna.

For det er ikke først og fremst innsatsen det har stått på. Det har i stor grad handlet om nøling og vingling fra trenerbenken.

Skifte av spillere. Skifte av formasjon. Fra kamp til kamp, og underveis i kampene. Det beste eksempelet kom kanskje mot Southampton.

Mot Southampton startet man med en firebacks-linje. Så kom den første skaden, og man la om til tre bak da Baines måtte ut. Den høyrebeinte unggutten Jonjoe Kenny (en av dem som fikk kritikk etter kampen) ble plutselig venstre vingback. Så måtte Michael Keane ut, og man la om til fire bak igjen, og Kenny ble ordinære venstreback. Byttene fløy, og spillerne så etter hvert rådville ut.

Kanskje best eksemplifisert ved Gylfi Sigurdsson, midtbanespilleren, som gikk alene i press og de andre som prøvde å rope instruksjoner til hverandre. De elleve på banen måtte nesten prøve å finne sin egen plan utpå der.

Og slik har det vært siden Unsworth tok over. Det startet med dobbelbytte i pausen mot Leicester. Han har vinglet med formasjoner, kastet unggutter ut på dypt vann og skapt usikkerhet hele veien.

Når det mangler en klar plan blir spillerne blir usikre, avstandene blir store og når det ikke tas ansvar fra benken, blir resultatet slik det så ut på søndag. Spillerne gir alt de, men det ser ikke slik ut når det sprer seg en kollektiv usikkerhet.

Så når Unsworth nå skal gi seg, mener han det må handles «proven Premier League-players». Og det fordi han mener at noen av hans egne spillere har «taken the easy way out and shirken responsibility».

En billig unnskyldning spør du meg.

Og når det kommer til «proven Premier League-players»? Everton har en haug av dem. Så mange at optimismen sjelden har vært større rundt Goodison Park enn før denne sesongen. Såpass gode at det ikke er mer enn et par måneder siden José Mourinho mente de burde utfordre om en Champions League-plass.

Unsworth vil ha «…players to puff their chest out and say “I’m ready for the fight” ». Enkle ord. Og det er jeg sikker på at han har hatt hele veien. Men de trenger en klar og tydelig leder. Det har ikke Unsworth vært.

Stallen er satt sammen på en veldig lite kompatibel måte. Det er ikke Unsworth sin feil. Men jeg mener han bommer når han skylder på spillerne.

Sam Allardyce kommer til å ordne en del. Men trenger Everton nå en brannslukker eller lagbygger? Hva skjer med Englands kanskje mest spennende unggutter når han skal handle i januar?

Det er en vanskelig situasjon. En venstreback og en spiss har vært mangelvare. De eldre gutta i midtforsvaret har sett ut som de har gått ut på dato. Men igjen – det kan like gjerne være et strukturelt problem, som at spillerne ikke duger (husk Gary Cahill og hvordan han så ut før han var tilbake på årets lag sist sesong).

Det er lett å ønske at Everton reiser seg fra dette. Og det håper jeg de gjør. Hvordan David Unsworth skal gjøre det samme – vel, det blir også interessant å følge.

Kampen borte mot Napoli var «lakmustesten» for Manchester City. Den bestod de, og for dem som har tvilt – dette kan bli Manchester Citys sesong i Champions League.

De har forsåvidt vært nære tidligere også, blant annet med en semifinale for et par sesonger siden. Men da vært det mer et tilfelle av «so near, but yet so far away», fordi det har vært åpenbart at de ikke har vært helt oppe på nivået mer den ypperste Europa-eliten.

Men etter mange steg frem, noen tilbake, og enda flere frem igjen, tror jeg man kan fastslå at de er der nå. Det kan godt hende det var Europas beste lag som på en imponerende måte vant borte mot et lag som har imponert voldsomt i Serie A.

En ting er å slå Napoli på eget gress. Noe helt annet er det å reise til San Paolo, score fire, og vinne overbevisende.

I Premier League har de feid all motstand til side, men det har lag gjort tidligere uten å akkurat sette fyr på Europa. Men måten Manchester City fremstår nå, så ser de ut som de aller beste utgavene av lag Pep Guardiola har trent før, og andre i den europeiske eliten der City har prøvd å strekke seg til i mange år.

Noen av lagets stjerner, bærebjelker og kontiunuitetsbærere som David Silva, Sergio Agüero, Fernandinho og den fraværende kapteinen Vincent Kompany har vunnet alt i England. FA cup, Ligacup og ikke minst Premier League flere ganger.

Men de har manglet Champions League. Dette kan være sesongen.

Og på samme dag som det var et annet lag fra samme land som herjet Real Madrid på Wembley, vil jeg likevel si at Manchester City under Pep Guardiola akkurat nå er Europas beste lag.

Så kan det selvsagt skje ting før utslagsrundene i februar, men på dette tidspunktet av sesongen, har det aldri sett bedre ut for de lyseblå.

Og det er lenge siden det har sett så bra ut for engelske lag. De siste sesongene (med Chelseas seier som et hederlig unntak – den er ikke glemt) har de vært revefôr etter gruppespillet. De har slitt mot de beste, og ofte også mot de presumptivt nest beste.

Tottenham er nevnt. De skulle være heldige om de klarte andreplassen i gruppa. Nå ser det ut som det er Dortmund allerede er ute. Liverpool har til tider slitt i Premier League, men de kvalifiserte seg til Champions League på en overbevisende måte, og de ligger godt an før de siste to kampene. Manchester United har vunnet alle sine, det samme som Manchester City. Englands eneste tap så langt kom i går for Chelsea, men også de har alle muligheter.

De fem engelske lagene har 15 seirer, fire uavgjorte og kun ett tap så langt denne sesongen.

Og bare for å sammenlikne, så man ikke kun tar tall ut av lufta. Slik har de engelske lagene gjort det etter fire runder de tre foregående sesongene:

• 2016/17: 9-4-3 = 1,94 poeng i snitt pr kamp
• 2015/16: 8-2-6 = 1,63 p
• 2014/15: 5-5-6 = 1,25 p

Denne sesongen har de fem engelske lagene i Champions League tatt 2,45 poeng per kamp i snitt. Det er definitivt fremgang, og som det man ser av tallene overfor har de gradvis forbedret seg de fire siste sesongene.

Men det er lenge igjen, så glem tallene. Se heller på hvordan lagene fremstår på banen. Det ser veldig bra ut for flere.

Men Manchester City – de ser ut som de kan ha tidenes sjanse til å komplementere troféskapet til Agüero & co.

PS! Det ble en historisk kveld i Napoli for Sergio Agüero. Mannen bak klubbens mest ikoniske øyeblikk troner nå også alene på toppen over tidenes mestscorende i klubben. Målet hans i Italia var hans 178. for klubben, og han slettet dermed Eric Brooks rekord.

England hadde ikke spilt i en VM-finale siden 1966 – nå har de plutselig vunnet to VM-troféer på bare noen måneder.

FA-sjef Greg Clarke fikk mye pepper da han uttalte at det måtte være et mål å vinne VM (for seniorer) i 2022. Etter sommeren og høstens hendelser virker målsettingen langt mer gjennomtenkt. Men med det sagt – det er veldig mange hvisomatte og dersomatte involvert her.

England høster nå de første fruktene av målrettet arbeid med talentutvikling og landslag. De bygget det fantastiske anlegget St. George Park til godt over en milliard kroner. Anlegget ble åpnet i 2012 og er hjemmet til alle Englands 28 landslag. De har lagt enormt mye ressurser og penger i arbeidet med å få frem egne fotballspillere.

Men det er kun første del av jobben. Og det er egentlig den eneste delen av jobben FA kan gjøre en del av selv, og ha påvirkning over.

Resten er opp til klubbene. Og der stopper det.

Og det er den aller største hvisomatte og dersomatte-faktoren.

Englands meritter det siste snaue halvåret taler for seg selv:

• U17: EM-finale (tap mot Spania på straffer) og verdensmestere
• U19: Europamestere
• U20: Verdensmestere
• U21: EM-semifinalister (tap mot Tyskland på straffer)

Dette er altså aldersbestemte landslag for en nasjon som stort sett har mislyktes i disse turneringene tidligere. Nå har de til tider spilt feiende flott fotball, og ikke minst presentert noen fantastiske talenter.

Men hva skjer nå? Hva skjer når utviklingen deres skal ta neste steg?

Av de store ligaene i Europa, er Premier League den ligaen som gir spillere av egen nasjonalitet klart minst spilletid. Og blant toppklubbene er det langt mellom både hver engelske spiller, og hvertfall blant unge engelske spillere.

På U21-landslaget skal det generelt være en god andel som spiller mye på et høyt nivå. Hos England er det ikke slik.

Ingen av dem spiller for noen av toppklubbene. Kun fire, fem stykker blant semifinalistene i sommer spiller (relativt) fast i Premier League. Det er for hhv. Everton, Swansea og Southampton.

Resten spiller enten i Championship (noen der på lån) eller sitter på benken i Premier League.

Når det gjelder U20-verdensmesterne (!) er det kun to stykker som har fått spilletid i Premier League å snakke om så langt denne sesongen. Det er Dominic Calvert-Lewin (Everton) og Lewis Cook (Bournemouth) – matchvinneren i finalen og kapteinen.

Og det som må være frustrerende for dem som gjerne skulle sett at disse utviklet seg til å bli toppspillere, må være at mange av dem som har fått vist seg, har benyttet muligheten. Kyle Walker-Peters ble kåret til banens beste i ligaåpningen for Spurs, Jonjoe Kenny har vært veldig bra til tider i Everton, Kieran Dowell har vært svært god i Nottingham Forets (på utlån fra Everton), Josh Onomah har sett veldig spennende ut i Aston Villa (på utlån fra Spurs), og sånn kunne man fortsatt.

Problemet til toppklubbene i Premier League er at de må velge. De har ikke råd til å være tålmodige med unggutter når det kreves seier i så og si samtlige kamper. De presumptive bunnlagene har samme utfordring. Det er så mye penger involvert, og risikoen blir så stor.

Fire lag har skilt seg ut når det gjelder å produsere, utvikle og gi sjansen til unge, engelske spillere. Everton, Southampton og til dels Tottenham og Liverpool.

Men det er bekymringsfullt når Englands beste spiller fra sommerens U17-EM, Jadon Sancho drar fra Manchester City til Dortmund (ja, jeg vet det ligger langt mer til den historien, men det får bli en annen gang).

Og hva skjer med Phil Foden? VMs beste spiller, og en av Man Citys beste spillere da han fikk sjansen i treningskamper i sommer. Kommer han til å få noen andre muligheter enn å dra på lån?

Kieran Dowell er nevnt. Selvsagt er det naturlig at han drar på lån når man har Ross Barkley og henter Gylfi Sigurdsson, Wayne Rooney og Davy Klaasen. Mange konkurrenter da. Men hvem kan samtidig si at Everton hadde vært dårligere med han kontra Sigurdsson eller Rooney denne sesongen?

For det er slett ikke sikkert slik han har spilt i Championship denne sesongen. Og det verste er at han viste prov på det i Everton-drakt i sommer.

For mens de engelske U21-spillerne stort sett ikke får muligheten på det øverste nivået, går det unna med gutta fra Spania. Marco Asensio har til tider vært sensasjonell i Real Madrid, Borja Mayoral (6 ligakamper for Real Madrid), Bellerin, Gayá, Joreg Meré (over 50 La Liga-kamper), Jesus Vallejo, Dani Ceballos, Saul Ñiguez og Iñaki Williams – det er kun noen av de som både har lang erfaring og som spiller både på det øverste nivået, og flere i toppklubbene, i Spania.

Og Spania tapte finalen mot Tyskland. Der er tilfellet mye av det samme. Mange av U21-spillerne deres ikke bare spiller, men er etablerte, i den øverste divisjonen.

Det er der man er nå. Unge, engelske spillere har nesten aldri vært mer spennende. De herjer til tider på aldersbestemte nivå. De er verdensmestere for U17 og U20. De var kun uflaks og en overtidsscoring fra å bli europamestere for U19.

Men veien derfra virker til dels mye lengre for dem enn for konkurrentene deres fra andre nasjoner.

Liverpools Rhian Brewster lekte med Brasil og scoret hat-trick. Da melder neste problem seg. For selv om disse spillerne ofte ikke får muligheten til å spille i klubbene sine, er de potensielt vanvittig verdifulle. Dermed er saken dagen etter Brewsters hat-trick hvor mye han skal få betalt i en kontrakt som helst skulle blitt underskrevet i går.

Hva skjer med unge mennesker som blir millionærer før de egentlig har gjort noe som helst som skulle tilsi at de skal tjene astronomiske summer? Hvor blir sulten av? Kan det komme en følelse av at man allerede har lyktes? Det skal et spesielt godt hode (og svært gode rådgivere og godt sosialt nettverk) til for å ikke la seg påvirke av det, og fremdeles jobbe like hardt og målrettet som tidligere.

Så selv om man nå ser noen av resultatene av en god og målrettet satsing, er det fremdeles veldig langt igjen før man kan snakke om å vinne noe VM for seniorer.

Når det er sagt – jeg gleder meg veldig til å følge utviklingene til mange av disse fantastiske talentene.

Det er ikke bare Manchester United som gjør at lørdagen på Anfield blir spesiell. Hyllesten av en av klubbens største legender gjennom alle tider kommer til å sette en fantastisk ramme for kampen.

Mot slutten av forrige sesong ble det nemlig bestemt at langsiden som nå heter Centenery Stand skal bli hetende Kenny Dalglish Stand. Avdukingen vil skje i forkant av klassikeren mot erkerivalen, og sjelden har en person fortjent den hyllesten legenden med nummer 7 på ryggen skal få.

Få hadde kanskje sett for at Kenny Dalglish skulle spille 515 kamper for Liverpool, score 172 mål og løfte åtte liga-troféer i tillegg til å vinne Europacupen tre ganger, FA-cupen to ganger, Ligacupen fem ganger og én Super Cup-finale da ha nkom til Anfield fra Celtic i 1977.

Kenny Dalglish med FA cup-troféet og Ian Rush. FOTO: NTB SCANPIX/AP Photo/Dave Caulkin

Han vant ligaen som spillende manager, og han var den siste manageren i Liverpool til å levere et ligamesterskap til Merseyside. Det er over 27 år siden. Aldri har Liverpool FC ventet lenger mellom to ligamesterskap enn den tørkeperioden de er inne i nå.

I løpet av de siste elleve sesongene, har Liverpool vunnet ett trofé. Ligacupen. Og selvsagt var det Dalglish som leverte det også, i sin andre periode som manager.

Skotten har satt et enormt avtrykk i klubben rent sportslig. Men det er likevel ikke like stort som det personlige avtrykket. Mennesket Kenny Dalglish har preget klubben. Han har på mange måter vært personifiseringen av «The Liverpool Way».

FOTO: NTB SCANPIX/AFP PHOTO/PAUL ELLIS

For mange på min alder og eldre var Hillsborough-tragedien skjellsettende. Gjennom den tragedien ledet Dalglish ikke bare klubben, men hele byen. Han var i samtlige 96 begravelser. Hver eneste begravelse satte dype spor i skotten, men han sto i det, tok vare på ofre og pårørende, og tok også kampen med dem som kjempet for rettferdighet i over 25 år. Han har gjort det med verdighet.

Navnet hans er synonymt med klubben. Og klubbens katedral er Anfield. Der er det naturlig at hans navn skal lyse fra langsiden.

Avdukingen av «Kenny Dalglish Stand» kommer i forbindelse med klubben 125 års-jubileum. Dalglish har vært forbundet med klubben som spiller, manager og ambassadør i 40 av dem.

Da jeg vokste opp på løkka, en asfaltbane med håndballmål på baksiden av skolegården, lekte vi at vi var stjernene. Ofte spillere på eget favorittlag. Men det var unntak. Dalglish var et av dem. Selv har jeg aldri holdt med Liverpool, men jeg har mer enn én gang vært Kenny Dalglish når jeg har scoret på Rhinat Dasaev eller Joel Bats.

Dalglish er en vinner. Men ikke en som har villet vinne kun for å vinne. Men en vinner som har villet gjøre det rette på veien. En med hjertet på rett plass. Kanskje fikk han ikke nok anerkjennelse for jobben han gjorde da han kom inn for Hodgson. Han vant et trofé. Han hentet Luis Suarez. Og han satte ikke sin egen prestisje foran klubben da de ville gå en annen vei.

Men hvem vet hva som ville skjedd i den dramatiske 2013/14-sesongen om det var Dalglish som satt ved roret?

FOTO: NTB SCANPIX/AP Photo/Tim Hales

Uansett ble Dalglish i klubben. Og han og hans kone Marinas veldedighetsfond «Marina Dalglish Appeal» har levd videre.

Liverpool mot Manchester United blir alltid dramatisk. Ofte følelsesladd og elektrisk. Det vil definitivt bli både følelsesladd og elektrisk allerede før kamp på lørdag – da vil denne fantastiske spilleren, manageren og mennesket få en hyllest som sjelden har vært mer fortjent.

Så fra da av heter langsiden som fyller TV-skjermen bak gressmatta «Kenny Dalglish Stand».

Det finnes kun én ting igjen å gjøre for Roy Hodgson nå. Hold en julefest!

Seks runder spilt. Ingen mål scoret. 13 mål sluppet inn. 0 poeng, og Manchester United på Old Trafford i neste kamp. Det høres ut som ting nesten ikke kan bli verre.

Men det finnes alltid håp. Man kan alltids lete i historien og finne som noen som har gjort det verre. Eller – for Crystal Palace sin del så kan de jo faktisk ikke det. Den aller første sesongen med ligafotball var i 1888/89. Og ingen har startet sesongen med null mål og null poeng på de seks første rundene i den øverste divisjonen. Ingen.

Så liten trøst å finne der.

Men det finnes. Trøst altså. Eller håp. For ingen har ennå startet verre enn Sheffield United om man strekker rekken frem til jul.

Med Dave Bassett ved roret startet Sheffield United sesongen 1990/91 uten å vinne noen av de 16 første ligakampene. De hadde 4 poeng til jul.

Uka før jul hadde laget sin tradisjonelle julefest, som både kanskje var vanligere, men i alle fall løsere i formen, enn i dag. Noen dager senere, bittelille julaften sto Nottingham Forest på motsatt banehalvdel. The Blades hadde altså ennå ikke vunnet en kamp, og de hadde fire poeng.

Men da vant de sin aller første kamp for sesongen. Og ikke nok med det. De vant to av sine tre neste også. Og da de vant syv på rad fra slutten av januar, var plassen så godt som sikret. De endte på 13. plass med 46 poeng, komfortable 12 poeng over streken.

Neste sesong startet ikke veldig mye bedre for Sheffield United. De vant kun én av sine første 12 ligakamper, og tapte hele åtte av dem.

Men igjen – etter juleselskapet, ble historien en helt annen. Bassetts menn kunne ikke slutte å vinne, endte på niendeplass med hele 57 poeng denne gangen.

Dermed var det bare én ting å gjøre.

Før sesongstart i det som ble den første Premier League-sesongen i 1992 avholdt Sheffield United sin tradisjonelle julefest i august. Ikke bare på tull. De tok den helt ut som om det skulle vært like før julaften i desember.

Og det fungerte. Brian Deane scoret tidenes første Premier League-mål, og de slo Manchester United i seriepremieren, og igjen ble plassen sikret med god margin.

Så Roy Hodgson. Manchester United kan slås. Men juleselskapet kan ikke arrangeres raskt nok. Slik det ser ut nå, virker det som eneste redning for Crystal Palace.

PS! Crystal Palace er ikke første laget i den øverste divisjonen til å tape sine seks første ligakamper. Leicester gjorde det samme i 1983/84-sesongen. De spilte riktignok uavgjort i den sjuende, men sto med kun ett enslig poeng etter de ni (!) første rundene. Også de endte opp med å klare seg komfortabelt – men de hadde Gary Lineker på topp.

Det hadde ikke Derby i 2007/08. De fikk sin første seier i den sjuende runden. Det ble utrolig nok også lagets eneste seier de fikk den sesongen. Og de rykket selvsagt ned med utrolige 11 – elleve – poeng.

Med få timer igjen av overgangsvinduet, begynner det å haste for flere klubber. Slik ligger det an nå;

AFC Bournemouth

Ser ut til at Eddie Howe har gjort unna businessen, og at det blir en stille kveld i sør. Joshua King var linket vekk, men har undertegnet en kontraktsforlengelse.

Kanskje har ikke Howe gjort ferdig alt likevel. Bournemouth skal etter sigende ha levert et kjempebud til Leicester på Demarai Gray, men fått avslag.

Arsenal

Alex Oxlade-Chamberlain forsvant til Liverpool i dag. Shkodran Mustafi er linket til Inter Milan. Wenger og Arsenal prøver desperat å holde fast i Alexis Sanchez, men også han kan forsvinne. Julian Draxler ryktes som Sanchez-erstatter. Riyad Mahrez-ryktet har levd i hele sommer.
Og med Harry Redknapp i sikuset – kanskje er det han som kan kaste en livbøye til Jack Wilshere og hente den tidligere juvelen til Birmingham.

Tomas Lemar nærmer seg visstnok. Og i følge Sky flexer Arsenal muskler så det holder – budet skal etter sigende være på £92 millioner. Hvem sier Arsene Wenger ikke vil bruke penger?!?

Brighton & Hove Albion

Brighton skal ha avslått bud på spissen Tomer Hemed. Ellers er William Carvalho veldig perifert linket inn.

Tony Bloom og Chris Hughton ønsker visstnok to spillere inn i løpet av kvelden. Sportings Ezequiel Schelotto kan være en av dem. Jack Colback en annen.

Burnley

Har gjort unna det de skal ha inn, og har forsterket seg over hele banen. Vil visstnok kvitte seg med Ashley Barnes, og har vært linket til Huddersfields Nahki Wells.

Chelsea

Antonio Conte har ropt på forsterkninger i hele sommer. Mye kan skje i kveld. Ross Barkley og Danny Drinkwater blant dem som er linket inn. Fikk ikke napp på Oxlade-Chamberlain, og kan se ut til å glippe på Fernando Llorente, som ser ut til å være på vei til Spurs, også.
Venter også på at Diego Costa-floken skal løse seg. Den løsningen kan bli salg til Atletico Madrid, som deretter låner han ut til de kan registrere ham selv i januar.

Crystal Palace

Har vært etter Mamadou Sakho i hele sommer, uten å lykkes. Demarai Gray har vært nevnt inn i en byttehandel pluss cash med Andros Townsend. Desperate etter å styrke forsvaret, har de også blitt linket til José Fonte. Har bekreftet at de ønsker Evertons Omar Niasse, som var på lån i Hull forrige sesong.
Kanskje kan Eliquim Mangala være løsningen på stopper-jakten.

Everton

Ronald Koeman ønsker seg en forsvarer og en spiss før vinduet stenger. 19 år gamle Nikola Vlasic skal være veldig nære en permanent overgang inn. Har avslått lånebud på Kevin Mirallas, blant annet fra West Ham. Kan selge om et bud for permanent overgang kommer. Omar Niasse er ønsket av Crystal Palace, og Everton vil selge. Watfords Setfano Okaka har vært nevnt på lån inn.

Huddersfield

Går mot en stille kveld i Yorkshire, men selger etter rapportene gjerne Nahki Wells.

Leicester City

Prøver desperate å beholde Riyad Mahrez. Det blir ikke let, men Leicester-fansen kan håpe at juvelen tilhører dem også i morgen. Ønsker visstnok Andros Townsend, men Palace ønsker seg da Demarai Gray i bytte.Danny Drinkwater kan også bringe cash i kassa, selv om Craig Shakespeare nok helst vil beholde. Kan vi se et Leicester som plutselig får massevis av penger å bruke i kveld?

Liverpool

Blir veldig spennende å følge Liverpool i kveld. Alex Oxlade-Chamberlain er allerede signert. Hva så med Tomas Lemar og Virgil van Dijk? Sistnevnte har vært sommerens lengste overgangssaga. Han trengs. Har Liverpool det som skal til for å hente?
Hva skjer med Coutinho? Det svaret får vi kanskje ikke før i morgen, da det spanske overgangsvinduet ikke stenger før fredag.

Venter også på å se om Mamadou Sakho blir værende eller om han endelig blir solgt.

Manchester City

Det aller meste handler om Alexis Sanchez for Manchester City. Skal nylig ha lagt inn enda et bud. I følge Sky er det kun cash i det budet, og ingen Raheem Sterlilng slik det ble spekulert i. Prøver også hardt å få hentet Jonny Evans, men WBA ønsker Eliaquim Mangala som en del av denne handelen. Det vil ikke Mangala selv, og da blir det vanskelig å få denne avtalen i boks. Wilfried Bony er solgt til Swansea i løpet av dagen.

Manchester United

José Mourinho har fått de fire spillerne som sto på lista han leverte til Ed Woodward, og er fornøyd.

Newcastle United

Har vært et veldig frustrerende vindu for Rafa Benitez. Har en bedre manager enn lag per i dag. Dwight Gayle kan være på vei ut sammen med Jack Colback. Kenedy inn på lån fra Chelsea kan skje. Skal ha forhørt seg til Southampton om Matt Targett.

Southampton

Det meste handler om Virgil van Dijk. Kommer ikke til å gi seg før tilbudet er godt nok.

Stoke City

Ønsker å låne ut Bojan og Giannelli Imbula.

Swansea City

Fikk hentet tilbake Wilfried Bony. Det betyr at veien er åpen for en exit fra Fernando Llorente.  Har blitt linket til WBAs Nacer Chadli – og ser ut til å sikre seg Bayerns Renato Sanches.

Tottenham Hotspur

Etter å ha sittet stille i båten lenge, hard et plutselig blitt heftig aktivitet rundt Spurs. Serge Aurier signerte i dag, og ser ut til å slå Chelsea i kampen om Fernando Llorente. Det betyr i så fall at Vincent Janssen kan være fri til å finne seg en ny klubb. Demarai Gray er også linket.

Barcelonas André Gomes har vært linket til flere Premier League-klubber, men kan faktisk se ut til å nærme seg Spurs, i følge Sky Sports.

Watford

Har signert Udinese-keeper Orestis Karnezis på lån. Ønsker en stopper og en venstreback. En av dem kan være Marvin Zeegelaar fra Sporting. Linket til Islam Slimani, og Stefano Okaka kan være på vei på lån til Everton. Klubblegende Lloyd Doyley har trent med klubben den siste tiden.

West Bromwich Albion

Veldig morsomt rundt WBA i sommer. Signert Krychowiak og Barry blant andre. Prøver desperat å beholde Jonny Evans. Ønsker seg Eliaquim Mangala i bytte, men det ønsker ikke Mangala selv. Blir vel ikke noe av William Carvalho så lenge Krychowiak ble signert på lån.

Kyle Jameson er på plass hos WBA nå, men det er en signering fra Chelsea med tanke på fremtiden.

West Ham United

Prøvd desperat over lang tid å sikre seg William Carvalho, uten å lykkes. Diafra Sakho blir, i følge David Gold. Ønsker seg en midtbanespiller og spiss.