England har hevet listen for seg selv.
England kom til VM med den nest yngste troppen i mesterskapet, mindre press enn noen gang – og der kvartfinale, på forhånd, ville blitt regnet som en ubetinget suksess. Enkelte engelskmenn ville nok før VM til og med sagt seg fornøyde med kun avansement fra gruppespillet.
Men suksess avler press.
For engelskmennene jeg snakket med, journalister og fans, allerede etter Panama-kampen, var ikke lenger fornøyd med kun kvartfinale. De ville ha en stor nasjons skalp, og minst semifinale.
Slik går det fort for en nasjon som England. «Football’s coming home»-videoene går som en farsott rundt om på nettet. Et England, og engelsk presse, som har gjort et poeng av at ingen forventer noe, ser nå for seg sin første VM-finale siden 1966.
Gareth Southgate feirer med Harry Kane etter straffeseieren mot Colombia. FOTO: NTB SCANPIX/ REUTERS/Carl Recine
Det er kreditt til Gareth Southgate. Og en porsjon flaks. Men som Ingemar Stenmark en gang sa: «Jo mer jeg trener, jo mer flaks får jeg!».
For der tidligere engelske landslagstrenere har virket mer som lagledere, har man kunnet se med egne øyne under kamp, hva som har foregått på treningsfeltet. Ingen har hatt flere, eller bedre, varianter på dødballer så langt.
Og når det kom til tidenes første straffekonkurranse-seier i VM for England? De var forberedt. På alle mulige måter. De hadde ikke en landslagstrener som snakket om 50/50, flaks/uflaks, coin toss eller noe annet. Southgate har gått systematisk til verks. Både mentalt og med trening. Og på keeper Jordan Pickfords drikkeflaske sto notater om Colombias straffeskyttere, samtidig som tilløp og konsentrasjon hos straffeskytterne var innøvd etter nøye studier i forkant.
Joda, det er selvsagt alltid flaks involvert når man vinner en straffekonk. Men man kan ikke basere seg på det. Og joda, de kunne tapt denne straffekonken også. Da ville VM vært nær fiasko for England.
Men de gjorde ikke det. De vant den.
Og det betyr at de er nære suksess.
Jordan Pickford kom forberedt – og ble en av heltene FOTO. NTB SCANPIX/REUTERS/John Sibley
Siden de magiske sommerdagene i Italia i 1990 har England vunnet to – 2 – utslagskamper etter 90 minutter. Det er 12 år siden sist.
Og to kvartfinaler siden 1990.
Likevel er ikke engelskmennene lenger fornøyde med kvartfinale denne gangen. Sjelden har forventningene vært lavere i England før et mesterskap. Sjelden har forventningene akkurat nå vært høyere.
De har dessuten grunn til å være optimister. De har bygget stein for stein over tid. De har samlet kompetanse og fasiliteter på St. George’s Park.
Og de har allerede fått resultater.
U20-laget ble de første engelske verdensmesterne siden 1966 i fjor, U17-laget fulgte opp, mens U19-laget ble europamestere.
De sendte et av de yngste lagene de noensinne har sendt til mesterskap. Og la gå – de har kun slått to mediokre landslag, tapt mot Belgia og tatt seg videre på straffer mot Colombia.
Men de er der nå. I en kvartfinale. Med drømmer om å nå til en finale.
Og det er ikke tilfeldig. Det er ikke flaks. Det kommer etter systematisk og godt arbeid over lengre tid på mange plan. Med Gareth Southgate i den øverste posten. Fra U21 til A-landslag.
En av mange syndebukker for England opp gjennom årene der man har skrevet om Pearce, Waddle, Batty, Lampard, Gerrard, Carragher og Cole tidligere.
Der handlet historien om Dier og Pickford etter åttedelsfinalen.
Det er nytt. Det gir håp. Og det bør være nok til at Gareth Southgate hverken blir sendt til en planet i et annet solsystem av den engelske pressen, eller blir fremstilt som en nepe om de taper på lørdag.
Det blir en utrolig spennende kamp mot Sverige. 50/50? Kanskje. Avgjort på flaks? Kanskje. Men ingen burde undervurdere det forarbeidet som blir gjort – hverken hos England eller Sverige.
Det er bare å glede seg.