Drømmestart for Solskjær

Ole Gunnar Solskjær kunne ikke fått en bedre start i sitt virke som manager for Manchester United!
En solid seier på en vanskelig bortebane, et lag som endelig fikk vist sitt offensive potensiale, og en positiv opplevelse for spillere som altfor lenge var fanget i feil spillestil. En kamp gir kun tre poeng, men Solskjærs første kamp var nær perfekt.

På pressekonferanser og i møter med spillerne har Solskjær i dagene frem mot kveldens oppgjør gjentatt sitt budskap om offensiv, positiv fotball, og spillerne responderte på beste vis.
United scoret 5 mål for første gangen siden Sir Alex Fergusons avskjedskamp som United-manager, og symbolikken kunne ikke vært mer tydelig: Solskjær lyktes med noe hverken Moyes, Van Gaal eller Mourinho fikk til, og bortesvingen var i ekstase når målene rant inn bak Cardiffs keeper.

Men resultatet kom ikke av seg selv, den kom som følge av en nesten uforståelig forvandling i United-laget. Det er mindre enn en uke siden laget ble utspilt og latterliggjort på Anfield. Selvsagt er Liverpool en helt annen målestokk enn Cardiff, men Uniteds inngang til kampen kunne ikke vært mer ulik José Mourinhos fotballfilosofi. Laget var fremoverrettet i forsvarsspillet, spillerne tok et steg fremover heller en bakover i valgsituasjoner. Med ballen var det tydelig at Solskjær hadde stresset betydningen av å bruke få touch. Samtidig var spillerne instruert til å tørre å ta løp fremover. Alt dette innebærer større risiko i spillet enn det José Mourinho var villig til å akseptere. Men Solskjær turde. Solskjær instuerte. Spillerne responderte. Og Solskjær vant.

Videre var det tydelig at spillerne – nær sagt alle som en – her fant seg til rette i en spillestil som passer dem bedre. Mens United under Mourinho etterhvert ble en stilstudie i å redusere spillerne til dårlige utgaver av seg selv, var Solskjærs offensive tilnærming akkurat det de trengte nå.

Lingard, Rashford og Martial var konstant i bevegelse og skapte trøbbel for Cardiffs mannsorienterte forsvar. Backene Young og Shaw tok offensive posisjoner i grunnspillet, og på midtbanen var Paul Pogba i praktslag.

Kritikere i England har stilt spørsmål ved om Solskjær virkelig har det som trengs for å være manager i en av verdens største klubber. Det spørsmålet besvares ikke etter en kamp, men Solskjær klarte å få frem en gjemt potensiale i dette laget som lover godt, både for spillere, fans og ikke minst for Solskjær selv. Han fikk starten han bare kunne drømme om.

Mourinho er ferdig, United må starte på nytt

I dag kom nyheten om at Josè Mourinho er ferdig som manager i Manchester United. Tre år og en dag etter at Mourinho måtte gå fra Chelsea, har også Manchester United fått nok av portugiseren. Det er vanskelig å se for seg at han kommer tilbake som manager på det øverste nivået.

Hvorfor ble det slik, og hvor går veien videre for Manchester United?

Da Josè Mourinho fikk jobben som Manchester United-manager sommeren 2016, skulle klubben gjenreises til gamle høyder. Hverken David Moyes eller Louis van Gaal var i stand til å følge opp etter Sir Alex Ferguson, og United valgte Mourinho vel vitende om at han historisk nærmest var en garantist for suksess og titler.

Når Mourinho nå får sparken etterlater han seg et Manchester United i full krise:

KLARTE ALDRI Å SNU SKIPET: José Mourinho er ferdig som Manchester United-manager. Foto: Jason Cairnduff/Reuters

Tidenes svakeste ligastart i Premier League, 19 poeng bak serieleder Liverpool. United har sluppet inn 29 mål til nå, noe som allerede er mer enn hele fjorårssesongen. Legg til at Mourinho har signert spillere for omtrent fire milliarder kroner i sin periode, og ledet et lag som helt tydelig har vært på nedadgående kurve. Tapet for Liverpool på søndag var dråpen som fikk det til å renne over for ledelsen i United.

Det har vært vondt å se på Manchester United denne sesongen. Man kan hevde at stallen er noe ubalansert, men det er likefullt et faktum at United har verdensklassepillere. Mourinho har signert spillere som Pogba, Lukaku og Sanchez, og har sånn sett fått den backingen i transfermarkedet han ønsket, med unntak av denne sommeren der han ikke fikk en midtstopper. Spillerne har nærmest uten unntak underprestert enormt. Dette må disse spillerne ta ansvar for, men hovedansvaret skal og må ligge hos José Mourinho.

For i en fotballklubb blir resultatene til som summen av innsatsen til alle aktørene, og managerens hovedansvar er å samkjøre innsatsen til flest mulig i samme retning. Her har Mourinho feilet totalt! Konflikter i full offentlighet med spillerne. Offentlige stikk til klubbledelsen. Konstant krig med pressen. Dette gir et energitap som simpelthen ikke er til å leve med i konkurranse med Manchester City, Liverpool og Tottenham. Mourinho ble en karikatur av seg selv, en mann i konflikt med alt og alle, en mann med en stolt fortid, men uten fremtid. Gjennom uker og måneder har han trukket Manchester United gjennom dritten, et uverdig sirkus som måtte ta slutt.

NÅDESTØTET: José Mourinhos siste kamp som Manchester United-manager ble 1-3-tapet for Jürgen Klopps Liverpool. (AP Photo/Rui Vieira, File)

Mourinhos personlighet ble et stort problem, det samme kan sies om hans fotballfilosofi. Det fantes en tid da mesterskap kunne vinnes på god organisering, kynisme og motstanders feil. Siden den gang har fotballen utviklet seg videre, og trenden nå er å bruke ballen, skape overtall gjennom bevegelse og samhandling, offensive spillemønster som krever terping og øvelse på treningsfeltet. Dette var Mourinho enten ikke i stand til å gjennomføre, eller så ville han det ikke. I toppkampene i Premier League ble United i større og større grad latterliggjort, som demonstrert av både Tottenham, Manchester City og senest Liverpool denne sesongen.

Hva tenkte spillerne? Hva tenkte Pogba, Sanchez og Lukaku? De må jo ha sett det alle kunne se, at spillestilen var utdatert, utkonkurrert og utklasset? I denne fortellingen er det lett å tenke seg til stemningen i garderoben. For der Mourinho i tidligere tider motiverte spillerne til å bli perfekte utgaver av seg selv, ble United-spillerne skygger av seg selv. Når de i tillegg måtte tåle omfattende offentlig kritikk fra Mourinho uten mulighet til å svare, da er det lett å forstå at det kan være lettelse i garderoben på en dag som denne.

SLUTT: José Mourinho fikk 2,5 år i sjefsstolen i Manchester United. Foto: Carl Recine/Reuters

Josè Mourinho må for en gangs skyld se seg selv i speilet. Han må erkjenne egne feil og enten komme tilbake som en ny mann eller finne tilbake til gnisten og væremåten som gav ham suksess i tidligere tider. Om han ikke gjør det er det vanskelig å se for seg at han kommer tilbake som manager på det øverste nivået. Hvilken klubb skal ta i ham etter dette?

Viktigere enn Mourinho er fortsettelsen til Manchester United. En stolt fotballklubb med en mektig historie ligger med brukket rygg, et kaotisk sammensurium av egne agendaer og konflikter. En midlertidig manager frem til sommeren vil nærmest garantert gi disse spillerne et løft, som minimum i form av frigjøring av positiv energi. United har mye å spille for også denne sesongen, der kampen om topp 4 i Premier League er det viktigste målet, og Champions League en annen enorm utfordring.

Ansettelsen av den neste permanente manageren er en særdeles viktig avgjørelse i Manchester United. Klubben er en økonomisk suksess, men økonomi henger over tid sammen med et sportslig produkt som kan levere både severdig fotball og resultater. I en tid der Guardiola bygger i City, Klopp bygger i Liverpool og Pochettino bygger i Tottenham, må United henge med på utviklingen. Den neste manageren må være en som ikke bare bruker penger, men som også utvikler enkeltspillere og lag.

Det har vært nok rot nå, og det kommer til å ta tid, men Manchester United må bygge seg opp mot toppen av engelsk fotball.

HVA BRINGER FREMTIDEN: Både Paul Pogba, Romelu Lukaku, Michael Carrick og José Mourinho har mye å tenke på den neste tiden. Foto: Phil Noble/Reuters

Mens vi venter på Liverpool-Manchester United

Søndag møtes Liverpool og Manchester United for 201. gang. Oppgjøret mellom Englands to mest populære klubber er et høydepunkt i fotballkalenderen, og ny historie skrives hver gang rivalene møtes.

Men før søndagens oppgjør er maktbalansen forskjøvet uvanlig langt i favør Liverpool. Hvordan ble det slik?

La oss skru tiden tilbake til slutten av 2012/13-sesongen. Manchester United vinner nok et suverent seriegull under mesteren Sir Alex Ferguson. Ferguson har stått ved roret siden 1986 i verdens mest kjente fotballklubb, og han har installert vinnerkulturen i veggene på Old Trafford. Mester Ferguson takker for seg og overlater klubben til etterfølger David Moyes i meget god stand. I Liverpool er Brendan Rogers manager. Laget spiller tidvis fin fotball, men er milevis bak United, og ender 28 poeng bak United i Fergusons siste sesong.

FERGUSONS SISTE: Sir Alex Fergusons siste møte med Liverpool endte med 2-1-seier over det som da var Brendan Rodgers’ lag i januar 2013. Foto: Andrew Yates/AFP

Siden den gang er rollene byttet om. Liverpool leder nå Premier League, 16 poeng foran Manchester United. Om utviklingen denne sesongen fortsetter, så kan Liverpool fort ende opp 28 poeng foran United!

Dersom du vil ha suksess med et fotballag, så er identitet den viktigste faktoren. Penger er viktig, personligheter er viktig, kvalitet på spillere og manager er viktig, men over tid er det lagets identitet (eller gjenkjennelighet) som skaper retning, utvikling og resultater. Det kan være defensiv fotball eller offensiv fotball, ballbesittende eller kontringsorientert, fysisk eller teknisk. Hvordan fotballen ser ut spiller mindre rolle. Det viktige er at spillerne forstår konseptet (1), tror på det (2), formes i det over tid (3) og forbedrer det (4).

Tenk på Leicester under Ranieri. Tenk på Chelsea under Conte. Tenk på Manchester City under Guardiola. Ulike klubber, ulik fotballfilosofi, ulike spillertyper, ulike managere. Fellestrekket er klokkeklar identitet.

Det er verdt å merke seg at det er svært uvanlig at lagets identitet overlever et managerskifte, særlig i den moderne fotballen. Det å skifte manager medfører nesten alltid et større eller mindre stilskifte på banen, som kombinert med nye spillere endrer identiteten til laget.

Derfor følger Premier League-klubbene ofte et velkjent mønster: Resultater under pari utløser managerskifte, manageren innfører ny spillestil og henter noen nye spillere, identiteten til laget lider som følge av gjennomtrekk både i garderoben og på managerkontoret.

Manchester United post-Ferguson er fanget i dette mønsteret.

Alle klubbene søker imidlertid det motsatte. Stabilitet og forente krefter i samme retning gir suksess. Da Liverpool gikk for Dortmund-manager Jürgen Klopp i oktober 2015 vurderte man summen av spillerstall, spillestil, klubbens verdier og historie, supporternes forventninger og hva som kreves for å lykkes i Premier League. Klopp var klubbens klare valg. Et riktig valg, for siden den gang har Klopp formet identiteten til laget. Spillernes personlighet må passe, spillernes kvaliteter må passe. Laget utvikles, spillerne utvikles.

FORELØPIG SISTE NEDTUR: José Mourinho og hans team tapte 1-2 for Valencia i Champions League i midtuken. Foto: Heino Kalis/Reuters

Liverpool post-Ferguson utvikler seg i dette mønsteret.

Det slår meg at Liverpool og Manchester United etter Ferguson kan studeres i perspektivet lagbygging, som eksempler på henholdsvis vellykket lagbygging og mislykket lagbygging. Der Liverpool har hatt fokus på utvikling av laget, har Manchester United styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Der Liverpool stort sett har hatt en rød tråd i transferpolitikken, har Manchester Uniteds signeringer båret preg av ønsket om å løse et problem snarere enn langsiktig planlegging. Liverpool har styrket sin identitet under Klopp, mens Manchester United har en tropp full av gode spillere, men et lag uten identitet.

NGEN AV DEM HAR LYKTES HELT: Verken David Moyes eller José Mourinho har foreløpig klart å gjøre Manchester United til ligamestere igjen. Foto: Alastair Grant/AP

Manchester United etter Ferguson er en trist historie. Valget av David Moyes i 2013 ble hyllet av de fleste. Klubben hadde scoutet Fergusons etterfølger og planen var fortsatt stabilitet under en britisk manager som hadde gått en god skole i Everton. Men Moyes varte mindre enn 12 måneder, og etter kort tid kom Louis van Gaal inn portene på Old Trafford. Komplett stilskifte både i spillestil og personlighet. To år senere var det nok van Gaal, og Josè Mourinho var neste mann ut. Nok et komplett stilskifte både i spillestil og personlighet. Mourinho er nå i sin tredje sesong, og det virker utenkelig at han er mannen som henter Manchester Uniteds neste ligatittel.

Tross sportslige utfordringer i denne perioden er Manchester United fremdeles klodens kanskje sterkeste brand innen fotballen. Under Glazer-familiens eierskap har inntektene fortsatt å renne inn i klubbkassa, noe som har medført enorme investeringer i spillerstallen under både van Gaal og Mourinho. Men identiteten har manglet, den røde tråden har manglet. Fokuset har vært kortsiktig reparering, ikke langsiktig bygging. Den bedriftsøkonomiske tankegangen gjennomsyrer United totalt. Om Mourinho hadde blitt målt på rent sportslige kriterier ville han trolig ha mistet jobben allerede, men klubben styres ikke etter primært sportslige kriterier, det er snarere begreper som markedsverdi og alternativkostnad som legges til grunn. I det korte bildet er Manchester United en økonomisk suksess, men over tid vil økonomien henge sammen med sportslig suksess. Varsellampene blinker på Old Trafford.

Liverpool etter Ferguson er en suksesshistorie. Skiftet fra Brendan Rodgers til Jürgen Klopp var sportslig begrunnet og veloverveid. Fenway Sports Group ved John Henry har gitt Klopp tillit på Anfield, og i transfermarkedet har klubben gjort disponeringer som er del av en større plan. Sigeringene av keeper Allison og midtstopper van Dijk adresserte konkrete mangler i laget. Klopp startet med en visjon, og en ny sesong, en ny signering, en ny trening (!), er skritt i retning av å oppfylle visjonen.

MYE Å SMILE FOR: Både Jürgen Klopp og Virgil van Dijk har hatt mange grunner til å smile denne høsten. Her etter seieren i sluttminuttene mot Everton for to uker siden. Foto: Oli Scarff/AFP

Det 201. oppgjøret mellom erkerivalene markerer dermed et punkt i fotballhistorien der den sportslige maktbalansen har dreid i retning Liverpool. Laget har en tydelig identitet, og en spillestil som beviselig gjør enkeltspillere i laget til bedre utgaver av seg selv. Manchester United famler videre i blinde, uten klar identitet som spillerne tror på, og med den konsekvens at nær samtlige spillere blir svakere utgaver av seg selv. Det gjør Liverpool til klare favoritter. Statistikken taler også for Liverpool; I de siste 20 møtene mellom disse lagene i ligaen, har laget som ligger høyere på tabellen vunnet 65% av kampene.

Men – som alle vet – hver fotballkamp lever sitt eget liv. Selv om Liverpool nyter gode tider og Manchester United sliter med dårlige tider – det er svært liten sportslig forskjell på de to lags utvalgte. Klopp kan skape, men Mourinho kan ødelegge, noe de to siste oppgjørene på Anfield var eksempler på (0-0).

Fortsetter Liverpool oppturen, eller får Manchester United en etterlengtet seier i fiendens leir? Søndag 17.00 får vi svaret.

Gratulerer, Norge!

På en sen mandag kveld i november, på en arena uten stemning i Nikosia, fikk Lars Lagerbäck og Norge belønningen for hardt godt arbeid over tid. Med seier i vår gruppe i Nations League er Norge sikret at EM-drømmen lever minst til våren 2020. Det er meget fortjent og ekstremt gledelig for alle som er glade i det norske landslaget.

Ja, Norge spilte mot et svakt Kypros. Ja, dette var en kamp vi skulle og burde vinne. Men jeg har spilt nok landskamper i min tid til å vite at omgivelsenes overbevisning om seier ikke gjør jobben noe enklere. Spillerne skal gjøre jobben, og her i Nikosia spilte landslaget en kamp helt i Lagerbäcks ånd. Fra laguttaket var det tydelig hvilken kamp Lagerbäck forventet seg her. Valget av Fossum foran Ødegaard fra start vitnet om en landslagssjef som ikke lar seg påvirke av hva andre måtte mene. Lagerbäck er tro mot sin filosofi, og hvorfor skulle han ikke være det? Dette er en mann som har bevist at hans måte å se fotball på gir resultater. Det viktigste er å få kampen inn i rett spor, og dermed var valget av Fossum logisk. Like logisk var det å kjøre videre med Kamara og Tarik på topp. Lagerbäck ser bak det åpenbare – scorer spissene på sjansene? – og kalkulerer seg heller frem til at et gitt kampbilde vil gi oss seier.

Slik ble det også på Kypros. Norge hadde full kontroll, dog lenge uten å skape de store muligheter. Men ett magisk angrep satte oss i førersetet, da Nordtveit nok en gang viste frem sin glimrende pasningsfot. Timingen mellom Omars løp og Nordtveits pasning var perfekt, og foran mål ventet nettopp Ola Kamara. Et angrep som latterliggjorde Kypros` dype 5-4-1-formasjon. Klasse!

Da Ola Kamara satte inn sitt andre tidlig i andre, og attpåtil på dødball, så ble dette en perfekt kveld for Lagerbäck og Norge. La gå at Alexander Sørloth burde doblet seieren på sine to enorme sjanser, for Lars Lagerbäck visste akkurat hvordan dette skulle bli. Og slik har det egentlig vært i hele Nations League gruppespillet, og i hele 2018. Vi har et landslag som spiller akkurat slik de bør spille for å vinne, et lag som dyrker sine styrker og skjuler sine svakheter. Det er ingen garanti for seier, men det maksimerer sjansene for et godt resultat. For bak rekken av gode resultater i 2018 skjuler det seg også prestasjoner som gjør det hele fortjent.

Man kan gjerne hevde at motstanden i Nations League er langt unna toppnivået, og det med rette. Men kunne Norge gjort dette særlig bedre ut fra forutsetningene? Vi har møtt lag som per definisjon er på samme nivå som oss, og laget har vist at de er klare for å ta steget opp et nivå. Opp på nivå B i Nations League, og – vær så snill! – inn i EM2020.

På veien mot EM skal laget gjennom en ordinær EM-kvalik, og et sluttspill i Nations League, og her venter sterkere motstandere. Norge kan komme til å måtte justere stilen noe, og vil mot bedre motstandere ligge lavere i banen og ligne mer på Island under Lagerbäck. Alt dette vil gi disse spillerne verdifull erfaring og ballast, og de vil bli bedre både individuelt og kollektivt. Etter dette landslagsåret kan ingen være i tvil om at landslagssjefen vil møte hver kamp med den riktige planen.

Kampen mot Kypros var i seg selv ingen stor begivenhet, men den kronet et landslagsår der vi fikk troen på landslaget igjen. Fremtiden er lys, gratulerer Norge!

Gratulerer også til TV2-gjengen – store landslagsfans alle som en – med starten på en reise til EM! Et bilde sier ofte mer enn tusen ord, så også her:)

Derfor slår Norge Kypros

Det er lenge siden 1998, året der Norge sist var i VM og «Drillos» samlet en hel nasjon foran TV-skjermene. Drillos menn spilte over evne i et rammeverk som var forut for sin tid, og ga en taktisk fordel som over tid gjorde enkeltspillerne bedre. Nå, tjue år etter at Drillo sa takk for seg med VM i Frankrike, ser vi endelig konturene av et norsk landslag der summen av enkeltspillerne er langt bedre enn hva hver enkelt spiller skulle tilsi. Derfor vokser optimismen, og derfor er det grunn til å tro at «Lagerbäcks» ender i EM 2020.

Norge anno 2018 er ekle å spille mot. Et kollektiv som er perfekt organisert gitt spillermateriellet, en stram 4-4-2 der alle mann jobber steinhardt for hverandre og for laget. Korte avstander, røffhet i duellene og enorm løpsvilje preger dette laget, akkurat slik det preget «Drillos» for tjue år siden. Fotballen har endret seg voldsomt på disse tiårene, og derfor er Lagerbäcks taktiske fordel langt mindre enn Drillos på 90-tallet. Derfor er det også nærmest utenkelig at dette laget skal vokse til Drilloske høyder. Men det er ikke bare mulig å tenke seg, men faktisk også å forvente seg, at dette laget blir bedre og bedre under svenskens kyndige ledelse. Et EM-sluttspill virker sannsynlig.

Men ett stort problem gjenstår for det norske landslaget, og det oppstår i det øyeblikket motstanderen scorer først. Dette skjedde i Bulgaria, og vi klarte aldri å svare. Lenge så det ut til å bli et like surt bortetap i Ljubljana, men Bjørn Maars Johnsen headet heldigvis fortjent inn en utlikning som betyr at alt skal avgjøres på mandag når Norge møter Kypros.

Baklengsmålet i Slovenia var av den billige sorten, og var utypisk for et norsk lag som har vært bunnsolide bakover. Tapt duell, en firer som slo sprekker og vipps sto det 1-0 til hjemmelaget. Likevel var det smått utrolig at Norge ikke utlignet før pause, særlig da Slovenia to ganger klarerte på streken i løpet av ett lite sekund.

Norge spilte og spilte i andreomgang, og selv om man gjerne kan etterlyse flere åpne sjanser, så sitter grunnspillet godt. Pasningsføttene til Nordtveit og Selnæs var ofte nøklene, og da innbytter Martin Ødegaard etterhvert fant tid og rom falt Slovenias forsvar dypere og dypere. Tarik og Kamara som startet på topp utrettet for lite foran mål, men mørnet stopperne til Slovenia. Derfor var det helt riktig av den norske benken å kaste inn både Maars Johnsen og Sørloth mot slutten. For med en dyp backfirer hos motstanderen må ballen bare pumpes inn i feltet så ofte som mulig. Norges utlikning kom da Nordtveit banket ballen inn mot en slovensk firer som ikke orket å flytte ut. Kaos, kriging og endelig norsk jubel etter Maars Johnsens utlikning.

Kampen vil huskes for situasjonen der Slovenia var centimetre unna en 2-0-ledelse som Norge aldri ville ha hentet. Heldigvis for oss vurderte linjedommer situasjonen korrekt, og Norge fikk sin fortjente utligning. Nations League har så langt gitt oss et herlig drama, og en perfekt konkurransearena for disse spillerne. Og tallene taler sitt klare språk etter fem gruppespillskamper: Norge har dominert samtlige kamper, og skapt langt flere målsjanser enn motstandere som per definisjon skal være på samme nivå som oss.

Derfor tror jeg Norge slår Kypros på mandag.

VAR i Premier League

I dag kom nyheten om at Premier League-klubbene er enige om å introdusere videodømming (VAR) fra starten av neste sesong (2019/2020). Dette var en ventet avgjørelse, all den tid VAR gjør dømming av enkeltsituasjoner mer korrekt. Men hva gjør VAR med fotballen som vi kjenner den?

Dagens fotball spilles i et uhyggelig tempo, og i store kamper med enorme økonomiske gevinster og tap kan en dommerfeil mot eget lag være tungt å akseptere. Vi så det senest denne uken da Southampton-spiss Charlie Austin serverte en tirade der han etterlyste VAR i intervjuområdet etter kamp. Austin mente dommeren hadde gjort en feil som gikk mot hans lag. Om Austin hadde reagert like sterkt om dommeren feilaktig hjalp hans lag vites ikke, men det er neppe sannsynlig.

VAR-debatten friskner til hver gang et dommerteam gjør en feil, og VAR-tilhengerne kaster seg til sosiale medier for å irettesette alle oss som møter VAR-spørsmålet med sunn skepsis. Personlige propagandakampanjer for VAR er verdens enkleste gjøremål, idet alle forstår at VAR treffer bedre i enkeltavgjørelser enn dommerteamet på banen noen gang vil gjøre. Men når vi diskuterer dyptgripende endringer i verdens flotteste idrett, så må vi evne å løfte diskusjonen høyere enn et enkelt straffespark eller en offside-avgjørelse. Spørsmålet er nemlig ikke om VAR treffer bedre på et straffespark, for det er alle enige om. Spørsmålet er om VAR gjør fotballen bedre eller ikke?

Utgangspunktet for en fotballkamp mellom jevnbyrdige lag er at kampen etter stor sannsynlighet vil avgjøres av feil, store enkeltprestasjoner eller tilfeldigheter. Når Ronaldo brassesparker inn en scoring i Champions League, så hylles han av en hel verden. Når tilfeldighetene avgjør at ditt lag taper – for eksempel at Steven Gerrard sklir og Liverpool taper ligagullet – så er det uheldig. Når enkeltspillere gjør feil, så legges all skyld på en manns skuldre. Alt dette er sjarmen med fotballen. Når dommeren gjør feil så er fokus på ham, så lenge ditt lag ble skadelidende. Alle disse elementene gjør fotballen til spillet vi elsker. Spillet som diskuteres i kaffepauser over hele verden.

Og her er vi ved kjernen av et av problemene ved VAR: Fotballspillet er grunnleggende et spill preget av tilfeldigheter og feil, og man kan argumentere ganske godt for at risikoen for å bli bortdømt er 50%. Enten blir ditt lag bortdømt eller så blir motstanderen det. Samtidig vil dommerfeilene, over tid, jevne seg ut slik at hvert lag får omtrent som fortjent. Det er derfor ikke dommeren som gjør at Southampton eventuelt rykker ned fra Premier League, det er Charlie Austin og hans lagkamerater som sørger for det.

Fotballkampen spilles på en bane som kan være tørr eller glatt, med 22 spillere som kan gjøre feil eller ikke gjøre feil, med en vind som blåser hit eller dit, og med dommere som gjør feil eller rett. Men felles for alle, både dommere og spillere, er at de gjør sitt aller beste. Det er et rettferdig utgangspunkt i min bok.

Når man skal argumentere for VAR, så holder det derfor ikke å vise til en dommerfeil og si at den ville VAR plukket opp. Fotballen består av tusenvis av kamper, lange sesonger og turneringer, og fotballen trenger VAR ene og alene dersom spillet totalt sett blir bedre med VAR enn tilfellet er uten. Dermed ligger bevisbyrden på VAR-tilhengerne så lenge vi alle er enige om at dette spillet er tidenes vakreste spill. Enhver endring av spillet slik vi kjenner det står i fare for å gjøre det mindre attraktivt.

Hvorfor denne skepsisen, spør du kanskje? Hvorfor ikke gi dommerne hjelp til å treffe bedre i disse enkeltsituasjonene? Fotballens kamper har en skala av viktighet, der knottekampen i nabolaget er minst viktig og finalene i VM, EM og Champions League er de viktigste. Og argumentet om VAR (og dermed rettferdighet) er åpenbart sterkest i finalene. I enkeltkampene som avgjør så mye er selv jeg enig i at det er tungt å svelge en feil avgjørelse (Merk likevel at VAR-straffen i VM-finalen splitter både folket og ekspertene).
Men hvor settes grensen for VAR? Er det noen som i fullt alvor mener at vinneren av Premier League over 38 kamper blir en annen med VAR enn uten VAR?

Når VAR sniker seg inn i fotballen, og presset øker for å flytte dette nedover og utover fotballtreet, så risikerer vi nemlig å endre dette spillet for alltid. Med fotballens kommersielle krefter vil det fra dag en være et press for å stykke opp fotballkampene med reklamepauser, og jeg tenker med skrekk på en fremtid der vi skal se reklame i VAR-pausene. Du tror ikke det kommer? Se en NFL-kamp og tro igjen. Høydepunkter fra NFL er noe av det mest actionfylte og underholdende man kan se, men sett deg ned og se en hel kamp og du vil sovne av kjedsomhet.

Men VAR kommer altså til Premier League fra neste sesong, og det blir spennende å se hvordan dette fungerer i praksis. I enkeltkamper vil vi garantert få situasjoner der VAR gjør utfallet mer rettferdig, men over en sesong får vi den samme fortjente vinneren og de samme utrøstelige nedrykkslagene. Fotballopplevelsen vil endre seg. Mindre action, mer oppstykket spill og flere misforståelser på banen, tribunen og foran TV-skjermen. Og vær ikke i tvil, vi kommer alltid – alltid – til å diskutere dommeravgjørelser, med eller uten VAR.

Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å være skeptisk. Også Premier League åpner nå opp for en endring i spillet som i verste fall kan endre fotballopplevelsen til det ugjenkjennelige. La oss håpe det ikke skjer. For hvis det skjer, vil vi savne fotballen som den var.

La meg avslutte med å dele tankesettet mitt fra min aktive spillerkarriere:
Fotballkampen spilles, og samtlige aktører gjør sitt ytterste for å prestere best mulig. Så følger 90 minutter av gode og dårlige prestasjoner fra spillere, trenere og dommere, ispedd tilfeldigheter som vær og vind. Til sist står man igjen med et sluttresultat som nesten alltid kan aksepteres, gitt at alle ga alt i kampen. Og man visste med sikkerhet at dette var verdens beste spill; fullt av action, drama, følelser, feil og tilfeldigheter. Jeg håper det forblir slik så lenge vil lever.

Når mesterne møtes

På søndag møtes de igjen, fotballens to mest ikoniske trenere. Pep Guardiola og Jose Mourinho har fulgt hverandre tett gjennom mer enn tjue år. Begge i sin tid elever av Sir Bobby Robson i Barcelona, der Mourinho var i trenerteamet og Guardiola var spiller. På hver sin måte har Guardiola og Mourinho stått i spissen for taktiske trender som har drevet toppfotballen videre i denne perioden. Utallige andre trenere og fotballanalytikere har studert to mestere som har vist vei og ledet an i utviklingen.

Men når mesterne møtes for 22. gang denne helgen står Guardiola igjen som ledestjerne, mens Mourinhos tid som trendsetter er forbi.

Barcelona- Inter. Real Madrid-Barcelona. Bayern München-Chelsea. Manchester City-Manchester United. Duellene mellom Pep og Jose har gitt oss noen av fotballhistoriens mest dramatiske oppgjør. Mind-games, nerve, kvalitet, taktisk spill og drama som kun fotballen kan gi oss. Regissert av Guardiola og Mourinho, representanter for hver sin tankegang i fotballen.

BLANT MOURINHOS STØRSTE TRIUMFER: José Mourinho jubler etter at hans Inter har tatt seg til Champions League-finalen på bekostning av Pep Guardiolas Barcelona i 2010. (AP Photo/Manu Fernandez)

Jose Mourinho er vinnerskallen som i sin tid oftere enn noen andre har vært i stand til å finne strategien som vinner enkeltkamper. På sitt beste, en farsfigur som sendte sine spillere i kamp ikke bare for poengene eller tittelen, men for lagkameratene og sjefen på sidelinjen. Jeg glemmer aldri John Terry og Frank Lampards historier fra Chelsea, om hvordan Mourinho inviterte spillerne hjem på middag, knyttet sterke bånd og fikk dem til å gå gjennom ild og vann for ham. En spesialist på fotballpsykologi og taktisk inngang til kampen, Mourinho på sitt beste var i stand til å sette spillerne i det perfekte modus. De ble den beste utgaven av seg selv, i det perfekte defensive rammeverket. Mourinho var arkitekten bak den ultimate «siege-mentality», der det var han og spillerne mot verden, forent i 90 minutters kamp i en virkelighet der verden utenfor ikke eksisterer.

Det var han og spillerne mot verden, forent i 90 minutters kamp i en virkelighet der verden utenfor ikke eksisterer

Jose Mourinho er kalkulerende, han venter på feil hos motstanderen og tar lav risiko. Laget hans er alltid kompakt, alltid i balanse. Mourinho tror ikke primært på å dominere motstanderen, han tror på å la motstanderen eksponere seg. Spillerne hans venter i posisjonene, Mourinho venter i teknisk sone. En feil fra motspiller eller en taktisk bom fra det andre lagets trener, og Mourinhos menn er klare til å utnytte det. Slik har Mourinho dominert i sin tid.

Pep Guardiola er tenkeren som ble skapt i Barcelona. Fotballfilosofen som har utviklet sitt eget spill gjennom utallige timer i eget hode og på tegnebrettet. Ståle Solbakken fortalte en gang om et møte med Guardiola i Tyskland. Et kort treff som utviklet seg til en fotballtaktisk gjennomgang ut i de små timer. Guardiola lever og ånder fotball, han er en perfeksjonist som smitter spillerne med mot, forståelse og utviklingsønske. I Barcelona etablerte han et grunnspill som hele verden rettet øynene mot. Et spill konstruert for å kvele motstanderen på egen halvdel. Ved bruk av småpasninger, vinkler og bevegelse blir motstanderen løpende i mellom, og om du vinner ballen mot Guardiolas lag kan du forvente at spillerne svermer omkring deg fra første sekund.

Pep Guardiola er dirigenten, i hans hode vet han akkurat hva hver enkelt spiller skal gjøre til enhver tid. Laget flytter seg som en enhet, både med ballen og uten, konstant på jakt etter det perfekte angrepet, den perfekte gjenvinningen, den neste seieren, den neste tittelen.

HVER SIN STIL: De to managergigantene fotografert under forrige derby på Etihad i april. (AP Photo/Matt Dunham)

I min tid som profesjonell fotballspiller var Mourinho og Guardiola drivere av hver sin fotballfilosofi. Begge med stor suksess, selv om de taktisk knapt kan være mer ulike. Der Guardiola spiller ekspansivt, er Mourinho kompakt. Der Guardiola ønsker å dominere ballinnehavet, er Mourinho likegyldig til hvem som har ballen. Og mens Guardiola ønsker å spille lengst mulig fra eget mål, er Mourinho komfortabel med å sette opp en lav blokk foran egen keeper.

Det er viktig å understreke at ingen taktisk inngang er rett eller gal i fotballen. Seierherrens taktiske opplegg er uangripelig, og Pep og Jose har premieskap som taler for seg selv. Noe av det som gjør fotball til verdens mest fascinerende spill er kompleksiteten. Elleve topptrente atleter; psykologisk, fysisk og taktisk satt i system av treneren. Her har Guardiola og Mourinho vært de beste i vår tid.

Men trenden i toppfotballen er ikke til å ta feil av.

De siste årene har gitt oss en klar dreining mot angrep som det beste forsvar. Fotballen utvikler seg i en retning der de beste har konstruktive heller enn destruktive ambisjoner. Det kollektive og individuelle angrepsspillet på toppnivået har en kvalitet som forsvarsspillet sliter med å håndtere. Over tid påvirkes naturlig nok utvalget av spillere av dette. Ferdigheter som en mot en offensivt, kreativitet og fart dyrkes over hele verden, mens taktisk forsvarsspill, posisjonering og duellstyrke defensivt nedprioriteres. Fotballen i dag gir oss det beste vi har sett av angrepsspill, men ikke det beste vi har sett av forsvarsspill. I dette store bildet av fotballen er det lett å se at Pep Guardiola har en fremtid, mens Jose Mourinho først og fremst har en fortid.

FÅR GJENNOMGÅ FRA TRIBUNEPLASS: José Mourinho ble døpt “The Finished One» av City-fansen forrige sesong. (AP Photo/Matt Dunham)

Manchester-lagene entrer Etihad på søndag etter gode opplevelser i Champions League. City nedsablet Shaktar Donetsk på hjemmebane, mens United kommer fra en resultatmessig meget sterk seier borte mot Juventus.

Vintage Guardiola, vintage Mourinho. Det perfekte forspill til nok en kollisjon mellom vår tids mestere.

I en enkelt kamp kan alt skje, og her kan vi forvente uslåelig drama fra Premier League. Guardiola vil kaste all sin kreativitet mot Mourinho, som vil parere med kløkt og kynisme.
Likevel, om vi løfter blikket, taler tiden og trenden for Guardiola heller enn Mourinho. I en verden der toppfotballen preges av angrepsspill, kan Guardiola velge mellom Sterling, Sanè, Mahrez, Jesus og Aguero i angrepsrekka. Mourinho stiller trolig med Viktor Lindelöf og Chris Smalling som midtstoppere. Dette illustrerer at det er Guardiola som trår opp stien som andre følger i dagens fotball. For der Guardiolas angrepsspillere er blant de beste verden har sett, er Mourinhos midtstoppere langt fra toppnivået.

BLE HELTEN SIST: Chris Smalling ble matchvinner da Manchester United kom tilbake fra 0-2 og vant 3-2 på Etihad i vår. (AFP PHOTO / Ben STANSALL)

Football Leaks, penger og følelser

«Football Leaks» er historiens største datalekkasje. Det tyske magasinet Der Spiegel har fått tilgang til dokumentene, som deles med partnere i European Investigative Collaboration (EIC). I Norge har de første avsløringene fra toppfotballen kommet gjennom VG.

Foreløpig er det avslørt at daværende UEFA-mann Gianni Infantino, nå mektig FIFA-president, aktivt assisterte Paris St. Germain og Manchester City med omgåelsen av regelverket for økonomisk doping i fotballen, Financial Fair Play (FFP). Videre er det offentliggjort et dokument som viser at toppklubbene på nytt har planer for å etablere en europeisk «Super-League», der motivasjonen er enda flere store kamper og økte inntekter. Tidligere i år, i runde en av Football Leaks, presenterte Der Spiegel dokumenter som angivelig viste at verdens to største fotballstjerner, Lionel Messi og Cristiano Ronaldo, har drevet med omfattende skatteunndragelse.

AVSLØRT: Messi og Ronaldos skatteunndragelse ble avslørt av Football Leaks.:

«Football Leaks» tvinger oss til å stille en rekke spørsmål om toppfotballen

Er toppfotballen i bunn og grunn styrt av umoralske menn hvis eneste anliggende er å tjene mest mulig penger?
Hvordan kan verdens største idrett være så preget av mangel på regelverk? Og kanskje viktigst av alt, hvordan kan millioner av tilhengere verden over leve med at toppfotballen drives på denne måten?

Min hypotese den gang jeg var aktiv fotballspiller var at toppfotballen består av aktører som i hovedsak søker å maksimere sin egen økonomiske inntjening og makt, så lenge de sitter eller løper i spillet. For hver avsløring i «Football Leaks» blir det mer og mer tydelig at det er nettopp slik denne verdenen fungerer.

Innsiden av toppfotballen er en gullgruve for spillere og agenter, klubbeiere og managere, advokater og fotball-ledere. Ettersom aktørene opplever at alt fungerer bra i denne boblen, er det ingen argumenter for å enes om strengere regulering eller et mer rettferdig system for ressursfordeling. Dermed har vi fått en situasjon der ingen ønsker endring, og der aktørene på toppen drar i fra resten av fotballverdenen. Dette gir seg utslag i større økonomisk – og dermed også sportslig – forskjell mellom de store og de små. Det er derfor topp 5-ligaene i Europa (Premier League, Bundesligaen, La Liga, Ligue 1 og Serie A) blir kvalitetsmessig sterkere for hvert år, mens ligaer som den norske Tippeligaen sakker akterut. Videre er det en tydelig trend at toppklubbene i disse ligaene for hvert år øker forskjellen til resten av klubbene. Se bare på den veletablerte topp 6 i Premier League målt mot røkla i engelsk fotball.

Når toppfotballens aktører får dure på i et underregulert marked, er det lite som kan stoppe utviklingen annet enn at millioner at fotballtilhengere får nok av umoral og urettferdig konkurranse. Det er dessverre lite som tyder på at dette vil skje.

Fotballen er nemlig uløselig bundet med enkeltmenneskets følelser, og koblingen er for mange langt sterkere enn tilfellet er for andre interesser man måtte ha i livet. Tenk bare på kampsituasjoner som involverer eget lag: Tilhengere som holder med henholdsvis Manchester United og Liverpool vil sjelden eller aldri tolke en dommeravgjørelse likt. Tilhengerne er følelsesmessig engasjert til et punkt der rasjonalitet og selvstendig dømmekraft forsvinner. Fotballfans er fanget i «tribalisme», stammetilhørighet der det å støtte eget lag trumfer enhver form for selvstendig kritisk tenkning. I tillegg er fotballen «The Beautiful Game», verdens vakreste og mest engasjerende spill. Disse faktorene etterlater fotballfans ute av stand til å samles for å kreve endring i spillet over spillet. Det eneste vi vil er at vårt lag skal vinne.

Man kan kanskje håpe at avsløringene i «Football Leaks» tvinger frem endringer. Det virker som om det eneste som kan føre til endringer er medienes kritiske søkelys kombinert med ansvarlige myndigheters ønske om å rydde opp. Det var slik tidligere FIFA-sjef Sepp Blatter til slutt måtte gi seg, da mediepresset ble stort nok til at amerikanske FBI kom på banen. Men noen år etter er altså Gianni Infantino FIFA-sjef, og alt tyder på at det er business as usual på toppen av fotballen. Infantino hjelper Manchester City og PSG med omgåelse av FFP-reglementet, så blir han FIFA-sjef, før han sitter med Putin og Mohammed bin Salman på VMs åpningskamp i Russland.

BESKYLDES FOR JUKS: FIFA-president Gianni Infantino. REUTERS/Arnd Wiegmann/File Photo

Toppfotballen er et lukket selskap. Dette selskapet har fordelen av å styre verdens mest velutviklede kommersielle idrettsmaskin. Legg til at millioner av tilhengere over hele verden er følelsesmessig engasjert og ute av stand til å kreve endringer. I dette bildet vil toppfotballens mektige menn drive tilpasning til vanlige rettsstatsprinsipper akkurat så langsomt som de kommer unna med. Dermed er det lett å konkludere:

Toppfotballen kommer ikke til å endre seg.

Mørke skyer på stjernehimmelen

Tirsdag kveld returnerer Cristiano Ronaldo til Old Trafford. Portugiseren ble skutt ut på stjernehimmelen da han gikk fra Manchester United til Real Madrid i 2009. Ronaldo har vunnet  Gullballen fem ganger, og er tidenes toppscorer i Champions League. Men nå, etter sommerens overgang til Juventus, har verdens kanskje største fotball-ikon alvorlige anklager hengende over seg.

I juni 2009, kort tid etter at Ronaldo ble datidens dyreste fotballspiller (800 millioner kroner), dro han på ferie med venner til Las Vegas. På en nattklubb møtte Ronaldo den unge kvinnen Kathryn Mayorga, og hvorvidt det som senere skjedde i suiten på Palms Casino Resort var frivillig eller ikke, er det foreløpig kun Ronaldo og Mayorga som vet.

LADER OPP TIL KAMP: Cristiano Ronaldo fotografert i forbindelse med Juventus’ trening forut for tirsdagens kamp. Foto: Marco Bertorello/AFP

Her kan du lese mer om saken.

Det som er sikkert er at Ronaldos team av rådgivere og advokater inngikk et forlik med Mayorga i 2010. Saken skulle aldri komme for dagen, og Kathryn Mayorga mottok 375.000 dollar for å holde tett om historien. Nå, snart 10 år senere, hevder Mayorga at hun ble voldtatt av Ronaldo på hotellrommet i Las Vegas. Hun har nå anlagt sak mot superstjernen, og politiet i Las Vegas har gjenåpnet etterforskningen fra 2009.

Ronaldos advokater har erkjent forliket og summen som ble betalt i 2010, men nekter for at dette er en innrømmelse av skyld. Ronaldo kommenterte selv saken i en twittermelding 3. oktober:

«I firmly deny the accusations being issued against me. Rape is an abominable crime that goes against everything that I am and believe in. Keen as I may be to clear my name, I refuse to feed the media spectacle created by people seeking to promote themselves at my expense.»

Nå venter trolig en langvarig rettsprosess. Mayorgas advokater må sannsynliggjøre at hun var medisinsk ute av stand til å inngå forliket i 2010. Dersom politiet i Las Vegas tar ut tiltale mot Ronaldo kan de kreve at han utleveres til USA.

Som saken står nå er det ord mot ord. Kathryn Mayorga`s versjon er blitt fortalt i den tyske avisen Der Spiegel (link nederst). Ronaldos advokater har truet Der Spiegel med rettssak etter artikkelen.

Er Kathryn Mayorga tidenes «golddigger», eller er dette fotballverdenens mest fryktelige MeToo-sak? Hvis Ronaldo er uskyldig, hvorfor inngikk advokatene forlik og betalte beløpet?

Siste ord er ikke sagt eller skrevet i denne saken, men det er ingen tvil om at hendelsen kan få store konsekvenser for Ronaldo, både rettslig og kommersielt. Verdens største fotballstjerne er et internasjonalt brand, og flere sponsorer og samarbeidspartnere har uttrykt bekymring (Nike, EA Sports, Redd Barna).

ENORM MARKEDSVERDI: Cristiano Ronaldo-plakater regjerer i bybildet i flere av verdens største byer. Her i Roma. Alberto Pizzoli/AFP

Med dette hengende over seg returnerer Ronaldo til Old Trafford, stedet der han skapte seg et navn som alle i fotballverdenen kjenner.

Tirsdag kveld står kampen på banen i 90 minutter, og spilleren Cristiano Ronaldo er den viktigste aktøren.

Kampen i opinionen og rettssystemet vil vare i måneder eller år.

Den handler om mennesket Cristiano Ronaldo.

http://www.spiegel.de/international/cristiano-ronaldo-kathryn-mayorga-the-woman-who-accuses-ronaldo-of-rape-a-1230634.html

I SENTRUM AV TEATERDRØMMEN: Tirsdag returnerer Cristiano Ronaldo til Old Trafford, der han sammen med blant andre Wayne Rooney har herjet i Champions League tidligere. Her etter scoring mot Inter i 2009. Foto: Andrew Yates/AFP

Høyt toppnivå og deilig revansje!

9. september 2018 i Sofia, Bulgaria:

Klokken nærmer seg 20.30, og TV2-gjengen rusler slukøret ut av Vasil Levski stadion. En halvtime tidligere har de norske spillerne gått like slukøret og like forbannet av banen etter å ha tapt 1-0 for Bulgaria. En kamp der Norge på ingen måte var blendende gode, men allikevel klart bedre enn et helt middelmådig bulgarsk landslag. Bulgarerne hadde en avslutning på mål denne kampen, headingen til innbytter Radoslav Vasilev utgjorde forskjellen i målprotokollen. Resultatet i seg selv var ikke det mest irriterende, i hvert fall ikke for en tidligere kaptein for landslaget.

Det som gjør at man ikke glemmer kamper som denne i Sofia er følgende følelse: Snille og naive nordmenn på tur i Øst-Europa, taper for middelmådig motstander som bruker alle mulige triks for å rane til seg seieren. Noen kaller bulgarernes drøying av tid og skuespill i alle dueller for usportslig spill, bulgarerne selv kaller gjerne dette en perfekt gjennomført kamp. Hvor mange ganger har jeg hatt den følelsen etter norske landskamper? Altfor mange ganger. Fotball på landslagsnivå er til syvende og sist en resultatbusiness, og det hjelper lite når norske forståsegpåere peker fingre etter bulgarske spillere. De fikk poengene i Sofia, vi satte oss på flyet som tapere.

Sofia-følelsen sitter i, men kan heldigvis brukes som motivasjon. For da Bulgaria gjestet Ullevaal i kveld, var det tydelig at ordet revansje lå lengst fremme i pannen på de norske spillerne! Gruppefinale i Nations League, trøkk i hjemmepublikummet og en motstander som fremkaller den ultimate gløden etter å sette skapet på plass. Fra start var de norske spillerne som skutt ut av en kanon i press-spillet. Spørsmålet var ikke om spillerne var påskrudd, spørsmålet var snarere om de ville klare å balansere revansjelysten og holde hodene tilstrekkelig kalde.

Det klarte de, og i tillegg klarte de så mye mer. Førsteomgangen på Ullevaal var det beste vi har sett av et norsk landslag på flere år. Forsvarsspillet satt som vi har blitt vant til under Lagerbäck, men det var den offensive delen som gledet denne kvelden. Fart, kombinasjonsspill og samtidige bevegelser rev i stykker det bulgarske forsvaret gang på gang. Backene Omar Elabdellaoui og Haitam Alleesami stormet fremover ved enhver anledning, og på midtbanen strødde Ole Selnæs den ene praktpasningen etter den andre. Man kan etter disse kampene lure på om Sander Berge får plass på laget til november-kampene.

Andreomgangen måtte bli en annen, for bulgarerne la om formasjonen og satset mer fremover. Likevel skapte Norge de fleste og beste sjansene, som da Joshua King bommet på en sjanse som han scorer på nittini av hundre ganger. Uttelling på sjansene er et av få momenter som kan og må forbedres for å ta steget inn i et mesterskap. Seieren kunne og burde vært større, men vi tar en 1-0 etter denne kampen. Norge var best i alt, og ble aldri med på det bulgarske grisespillet, i seg selv en oppvisning i disiplin og riktig mentalitet.

Før de to siste kampene kan vi slå fast flere ting:
Norge er svært solide defensivt, og har bredde og kvalitet i troppen som lover godt. Samtlige opptrer som lagspillere, og både individuelt og kollektivt ser Norge bedre ut i angrep enn på mange år. Denne gruppen skal vi vinne om laget holder nivået i to gruppespillkamper til. Dermed kan Nations League bli en gave for det norske landslaget. For vel er dette laget kommet langt allerede, men de kommer bare til å bli bedre og bedre.