Det er tid for å bryte en barriere

Torsdag møtes Norge og Serbia i det som er den viktigste norske landskampen i nyere tid. Med seier er Norge en kamp unna plass i EM-sluttspillet neste sommer. For å slå Serbia må Norge kvitte seg med et spøkelse som har hjemsøkt oss i tilsvarende kamper gjennom hele 2000-tallet.

For tro meg, vi har vært her før. 

Spania 2003. Tsjekkia 2005. Ungarn 2015.

OVERMAKTEN: Raul og Spania ble for sterke for Norge før EM i 2004. Foto: Scanpix

Vonde minner. Misbrukte muligheter. Mot Spania i 2003 møtte vi overmakten, men hadde sjansen etter 1-2 i Valencia i første oppgjør. Tsjekkia i 2005 var en unik mulighet, men tap 0-1 både borte og hjemme var ekstremt skuffende. Ungarn 2015 burde gitt sluttspill, men rotete laguttak og manglende fokus felte Norge.

Norsk landslagsfotball på 2000-tallet er historien om lag som sviktet da det gjaldt som mest. Om gode lag som ble glemt fordi det glapp. Det er historien om keepertabber, forsvarsfeil og sviktende laguttak. Det er historien om norsk naivitet i møte med kontinental kynisme. Norge er nesten-laget. Laget som kunne ha klart det, men som falt for egne grep i avgjørende kamper.

Mine 91 landskamper er sammenfallende med store deler av denne historien. Å spille for Norge var alltid mine stolteste øyeblikk. Men nettopp derfor er de avgjørende nederlagene med Norge også mine dypeste nedturer som fotballspiller. Den dag i dag kan jeg lukke øynene og fortvile over øyeblikkene som holdt oss utenfor sluttspill i EM og VM. Jeg fikk aldri oppleve det største som landslagsspiller.

De store merkedagene i en landslagskarriere bærer nemlig i seg en enorm emosjonell kontrast. For oss som har opplevd den bunnløse fortvilelsen i nederlagets time, fremstår EM og VM som en fjern drøm. Gode, men ikke gode nok. 

Fotballkamper er 90 minutter med øyeblikk. Det er utallige individuelle aksjoner som i sum leder til lagets prestasjon. En god nok prestasjon gir ønsket resultat, slik er det nesten alltid. En sjelden gang banker motstanderen en ball i krysset fra tredve meter, og den gode prestasjonen er ikke nok, men oftest er fotball en konkurranse mot egne feil. En konkurranse om å unngå feilene, om total tilstedeværelse i øyeblikket, om mental tåleevne, om å være som best når det gjelder som mest.

HVA SKJEDDE? Gabor Kiraly og Ungarn står som selve symbolet på feilslåtte norske kvalifiseringsmuligheter etter playoff-marerittet i 2015. Foto: Scanpix.

Dette er bakteppet når Norge tar imot Serbia torsdag kveld på Ullevaal. En kamp på øverste nivå, der forskjellen på seier og tap er definerende for spillernes landslagskarrierer. Intet mindre.

Der vi tidligere har sviktet i slike kamper, gir utgangspunktet grunn til større optimisme denne gangen.

Rent ferdighetsmessig er vi bedre rustet nå. Ja, Serbia har sine stjerner, men det har sannelig Norge også. Med Haaland i Dortmund, Sørloth i Leipzig og Ødegaard i Real Madrid – for å nevne noen – har vi et norsk landslag som holder et høyere sportslig nivå enn på lenge. Ligaindeksen, måltallet for spillernes sportslige nivå i klubbhverdagen, er for Norges del god nok til at sluttspill nå er sportslig helt realistisk.

Dermed ligger alt til rette for norsk suksess med dette landslaget. Den tidligere forklaringsmodellen for manglende sluttspill – spillerne er ikke gode nok – holder heldigvis ikke lenger.

NÅ GJELDER DET: Det norske laget har to hinder foran seg for å sikre EM-plass. Foto: Scanpix.

Så da er vi tilbake til øyeblikkene, og evnen til å være tilstede mentalt når det skal avgjøres: 

Kan vi løpe alle meterne, også den siste avgjørende halvmeteren? Kan vi holde hodene kalde, også når målsjansene dukker opp? Kan vi stå imot serbernes kynisme, også når innleggene hagler mot det norske straffefeltet? Kan vi leve fullt og helt i disse øyeblikkene?

En seier mot Serbia vil gi denne generasjonen landslagsspillere et voldsomt løft. Det er tid for å bryte en barriere for norsk landslagsfotball på herresiden! Torsdag kveld, i 90 minutter med avgjørende øyeblikk.

Lykke til, Norge!