Et eventyr i 2010

I dag er det 10 år siden jeg spilte finale i Europa League. En usannsynlig og uvirkelig reise endte med finale for mitt kjære Fulham, men et halvt sekund med dårlig fokus kostet oss trolig tittelen. Slikt glemmer man aldri.

Vi skal tilbake til sesongen 09/10. Under Roy Hodgsons kyndige ledelse har Fulham avsluttet 08/09-sesongen med en nær sensasjonell 7. plass i Premier League, fremdeles klubbens beste resultat i det engelske ligasystemet noensinne.

Belønningen er en plass i kvalik-rundene til Europa League, og vi nøyer oss med 13 dager sommerferie dette året for å starte på en kronglete reise blant europeiske bakgårdsklubber. Lite visste vi, men nesten ti måneder senere skulle reisen kulminere på Nordbank Arena i Hamburg, med mektige Atletico Madrid som motstandere i finalen. The stuff of dreams.

Men reisen starter allerede i juli 2009. I Litauens hovedstad Vilnius trasker en nokså gjennomsnittlig gjeng Premier League-spillere rundt og venter på kamp mot FK Vetra. Schwarzer, Paintsil, Hughes og Hangeland. Murphy, Duff, Dempsey og Davies. Gera, Nevland og Zamora. Hodgson holder sin første leksjon i historie og geografi, det skulle bli mange denne sesongen…

Russiske Amkar Perm er neste hinder på vei mot gruppespillet, vi reiser til en by som tidligere ikke engang fantes på vestlige kart. Her ble atomvåpen produsert, men nå er det kunstgress i stekende sommer-sol, og knokkel-kamp mot steingalne russere. Er det verdt slitet?

Det er det. Vi kommer oss til gruppespillet og trekkes mot Basel, CSKA Sofia og Roma. Nye reiser, nye motstandere, ny utvikling. Vi spiller torsdag, søndag, torsdag, søndag, i en sesong som skal ende med over 70 kamper for undertegnede. En sesong som skal gi ny forståelse av smerteterskel og kroppens grenser, en sesong som skal knytte en spillergruppe sammen i evig vennskap. Band of Brothers. Little old Fulham.

Roy Hodgson elsker dette. Vår 4-4-2 blir stadig mer perfekt, stadig mer frustrerende for meritterte motstandere. Hodgson elsker det, og sjonglerer PL med EL på en måte som gjør tradisjonelle oppfatninger om Europacup-spill til skamme. At han fremdeles – ti år og nye bragder senere – enda ikke er Sir Roy nærmer seg en skandale.

Vi kommer oss videre fra gruppespillet. Vi skal alltid videre denne sesongen, på nye nattlige flyturer på kryss og tvers av Europa. Tidlige avganger, sene ankomster, nye arenaer, 4-4-2 og et resultat å ta med hjem.

Utslagsrundene skal begynne, og vi trekkes mot de regjerende mesterne Shaktar Donetsk. Riktignok fra Ukraina, men her spiller et halvt brasiliansk landslag. Fernandinho, Willian, Douglas Costa. Vi møter vår beste motstander noensinne. De spiller Playstation-fotball, ballen flyr på kryss og tvers med uvirkelig presisjon og tempo. 4-4-2 med en firer på fem-meteren og en firer på seksten-meteren. To spisser på egen halvdel. Zamora kliner en rakett i krysset hjemme på Craven Cottage og vi reiser til Ukraina med 2-1 i bagasjen.

I Donetsk er det så kaldt som det bare kan være i Øst-Europa vinterstid. Men vi holder varmen – for å si det forsiktig – og leverer en defensive masterclass mot overmakten igjen. Jeg header inn et mål som gir oss 1-1 og plass i åttendedelsfinale. Vi trekkes mot Juventus.

I Torino spiller vi svakt og karrer oss til et bortemål i 3-1-tapet. Før returen i London er det bortekamp på Old Trafford og jeg får karrierens verste skade i duell med Antonio Valencia. “Car crash injury”, sier legen, om ribb-beinet som er brukket og ute av ledd. Jeg kan ikke stå opp på mandagen, returen mot Juventus er torsdag. Det kan ikke gå.

Men det kan gå, det kan alltid gå. Når lagkameratene er bestekompiser og fotballklubben går opp i en høyere enhet. Spillere, støtteapparat, trenere og fans. Vi reiser til medisinerne i Harley Street på tirsdagen, og på onsdagen kan jeg gå. På torsdagen kan jeg løpe. “Do you think you can get on the pitch?”, spør legen med et ledende spørsmål.

Torsdag kveld på Craven Cottage under flomlysene. Italias VM-vinner Fabio Cannavaro leder sine menn inn på banen, og ser Trezeguet sende Juventus i føringen etter få minutter. 4-1 sammenlagt, jeg kan såvidt gå, men dette går jo ikke.

Men så skjer det noe. Gera får Cannavaro utvist, og vi skaffer oss 2-1 denne kvelden. Den gamle dame skjelver på Craven Cottage. Fansen merker at noe er i ferd med å skje, stemningen er elektrisk. Vi finner et nytt nivå, spiller ut av kroppen, og kjører over det italienske mesterlaget. Det blir 3-1 på kvelden, 4-4 sammenlagt, og vi angriper mot Hammersmith End i endeløse bølger.

Clint Dempsey, verdens sinteste mann, er kommet på banen. Han mottar ballen utenfor italienernes seksten-meter, og sender avgårde en chip. Jeg står på midtstreken, tiden står stille, og ballen daler ned i krysset til det fineste øyeblikket i Craven Cottage-historien.

Mirakelet er et faktum. Kollektive gledesscener som aldri glemmes. Simon Davies slår rekorden for high speed running på jakt etter drakta til Del Piero etter kampslutt. Den totale glede. Vi takker fansen, jeg takker legen, ingenting verdt å ta med seg gjøres alene, og glem aldri dette.

Nå er vi i kvartfinalen, og reisen som startet i Vilnius har nå et mål. Hamburg 12. mai 2010. I kvartfinalen venter de tyske mesterne Wolfsburg. Fulham-maskineriet er nå så veldrillet, spillerne så fulle av selvtillit, these are the times of our lives. Tyskerne er sjanseløse over to kamper, og Hamburg venter i semifinale.

Vi slår alle rekorder dette året, antall kamper og antall mil på reise. Det skulle nesten bare mangle at den islandske vulkanen Eyjafjallajökull legger en aske-sky over Europa. Bussturen til Hamburg tar 27 timer, men 0-0 hentes hjem på 90 minutter.

I semifinalens returoppgjør sender kroaten Petric Hamburg i ledelsen med tidenes villeste frispark. Måtte selvsagt skje nå. Men stjernene er posisjonert riktig for denne kampen. “Stand up, if you still believe”, synger fansen, og de trofaste sliterne Davies og Gera gir oss 2-1 og seier. “Old Father Thames has never seen the like. Hamburg will host the final, Fulham will play in it!”

Minnene fra disse ukene våren 2010 er minner om det beste man kan håpe på som fotballspiller. Tilliten til Hodgson og respekten for hans metoder er total. Spillerne er familien. Støtteapparatet er heltene. Vi halter inn på treningsfeltet hver morgen, men løftes av en kollektiv tankegang som flytter grenser for smerte og tåleevne. Atletico Madrid venter i finalen. De Gea, Forlan og Aguero. Vår største kamp noensinne.

Finalen i Hamburg er på samme tid høydepunktet og bunnpunktet. En kamp som strekker følelsesregisteret til nye grenser i begge ender av skalaen. Rammen og anledningen er uforglemmelig, den bunnløse fortvilelsen likeså.

To organisatoriske mesterverk møtes. Vi skyggebokser i 90 minutter og går til ekstraomganger på 1-1. Få minutter før slutt reagerer jeg for sent på et innlegg fra Aguero. Forsvaret vårt er all over the place, fysisk og mentalt på felgen, jeg er alene med Forlan i feltet. Standard situasjon, skal bare løpe mot første stolpe og klarere, men reagerer et halvt sekund for sent. Forlan foran, ballen snitter leggen min og inn bak Schwarzer, minutter før straffekonk, det er over og Atletico løfter pokalen.

HER FALLER AVGJØRELSEN: Diego Forlan treffer ikke skikkelig med flikken sin, men ballen går via Brede Hangeland og forbi Mark Schwarzer. Da var det igjen fem minutter av andre ekstraomgang. Foto:  (AP Photo/Michael Sohn)

Sekundene i gresset i Hamburg er ensomme. Forlan skal videre til topp-scorertittel i VM den sommeren. Aguero skal til Manchester City, De Gea til United, og vi skal reise hjem med et eventyr som manglet noen centimeter denne siste kvelden.

Noen ganger tenker jeg på disse centimeterne. Men i dag, ti år senere, har disse centimeterne ingen praktisk betydning for livet. Jeg skulle så gjerne vunnet den gang i 2010 i Hamburg, men lærte noe langt viktigere på reisen:

De sterkeste opplevelsene skjer sammen med laget. Det var lagspillet som løftet hver av oss, og som ga oss minner vi aldri glemmer. En samling ganske ordinære spillere, omgitt av ordinære helter i kulissene. En fotballtrener, en lege, en buss-sjåfør. Sammen skrev vi historie. Jeg er heldig som fikk oppleve dette.