Apatiens teater

Old Trafford onsdag kveld. Manchester United, verdens største fotballklubb, taper 0-2 for Burnley. Publikum forlater arenaen i strie strømmer fra det 70. minutt. Skjellsordene hagler. “Glazers out!” Misnøyen rettes ikke direkte mot Ole Gunnar Solskjær, men – i den grad den finnes fotballforståelse i United-hierarkiet – blir det stadig mer åpenbart at Mauricio Pochettino vil være en bedre manager for Manchester United.

Femteplass på tabellen er i seg selv ingen krise. Men bak tabellplasseringen skjuler det seg en rekke ubehagelige sannheter: United opplever poengmessig sin verste sesongstart i Premier League-historien. Avstanden til Liverpool er 33 poeng, avstanden til nedrykk er elleve poeng. Siden Solskjær ble permanent manager i mars forrige sesong har United tapt flere PL-kamper (12) enn de har vunnet (11), en helt uholdbar statistikk for klubben. Laget fremstår fullstendig blottet for effektivt spill mot etablert forsvar, og det etter at Solskjær har ledet laget i over ett år. United har denne sesongen tapt mot Burnley, Watford, Bournemouth, Newcastle, West Ham og Crystal Palace. Elleveren mot Burnley var på papiret et helt ordinært Premier League-lag, og spilte som det. Manchester United er per dags dato et kontringslag; til tider effektive mot de beste, mot alle andre høyst ordinære. Fotballfaglig, vurdert ut fra kampene, er det ingen tegn til bedring hva gjelder kollektivt angrepsspill, samhandling eller spillemønster. United mot etablert forsvar er elleve spillere som finner på ting der og da.

Det er per nå kun klubbnavnet som vitner om storhet, ingenting annet.

Ole Gunnar Solskjær er øverste arbeidsleder i en dysfunksjonell fotballklubb, en fotballklubb som i realiteten i større grad er en forretningsidé enn et sportslig prosjekt. En organisasjon som styrer etter aksjekursen heller enn et ønske om å vinne fotballkamper. En fotballklubb som de siste årene har hatt for vane å gjøre både spillere og managere til dårligere utgaver av seg selv.

Alt dette taler for Ole Gunnar Solskjær, det er argumenter som frikjenner, og kanskje er det slik at ingen manager kan fikse dette laget når det sportslige fokuset til klubbledelsen er så svakt. Likevel fremstår Solskjærs forsvarere i stadig større grad som naive, den innbitte troen på at “dette blir bra bare han får nok tid” er i beste fall en håpefull påstand som ikke lar seg bevise i den virkelige verden.

For den brutale sannheten er følgende: Etter ett år med en manager skal man kunne se en tydelig idé og en identitet hos et fotball-lag. Dersom dette laget har ambisjoner om å vinne ligaen, må man kunne se en effektiv spillestil som forbedres kamp for kamp, en bevegelse som tiltar i styrke og som bringer spillere, fans og klubb sammen om et felles prosjekt.

Manchester United har ingen slik bevegelse. Snarere tvert imot.

Den ubehagelige spørsmålene får enda større kraft fordi en av klodens aller beste fotballtrenere sitter arbeidsledig i London. Mauricio Pochettino har en “proven track record” på å skape nettopp den bevegelsen som Manchester United sårt trenger: Et effektivt grunnspill, en forbedring av enkeltspillere og en positiv energi.

Det er ikke det at Ole Gunnar Solskjær så til de grader fremstår som feil mann for United, men snarere det at Mauricio Pochettino fremstår som rett. Pochettino er høyt respektert i alle leire, en hardtarbeidende fagmann som kan velge og vrake i jobber på øverste nivå. Han er ledig. Hvorfor skulle Manchester United ikke gå for ham som manager?

Jeg vet fra gode kilder at Tottenhams kremmer og styreformann Daniel Levy la inn en usedvanlig klausul i Pochettinos sluttavtale i Tottenham. Dersom en klubb skulle ønske å hente Pochettino før sommeren, skal det betales kompensasjon til Tottenham. Fra sommeren er han fri.

Derfor – slik status er i Manchester United nå – ville det være sportslig tjenesteforsømmelse om klubben ikke undersøker muligheten for at Mauricio Pochettino er United-manager fra sommeren av.

Tiden etter Sir Alex Ferguson har vært bortkastede sesonger for Manchester United. Mens de store konkurrentene Manchester City og Liverpool har igangsatt imponerende sportslige prosjekter, har United gått i blinde, brukt penger som en full sjømann, og i sum neglisjert sin kjernevirksomhet.

Det Manchester United først og fremst trenger, er en trener som gjør laget bedre. En trener som gjennom en tydelig idé og daglig påvirkning flytter laget fra ett nivå til det neste, skritt for skritt. Slik Guardiola gjorde det i City, slik Klopp gjør det i Liverpool, og slik Pochettino gjorde det i Tottenham.

Og slik han kan gjøre det i Manchester United.