Rashford-skade gir Solskjær hodebry

Marcus Rashford har vært Manchester Uniteds beste spiller denne sesongen. Med 14 mål på 22 kamper har 22-åringen båret en tung bør for United, men til slutt brast det for Rashford. Et tretthetsbrudd i ryggen gir Solskjær hodebry før sesonginnspurten og kampen om topp fire.

Etter at Rashford kom inn og for så å måtte gå ut igjen i forrige ukes kamp i FA-cupen mot Wolverhampton, har det blitt klart at spissen lenge har spilt med store smerter. Et tretthetsbrudd i ryggen, vanligvis i ryggvirvelen L5 helt nederst i korsryggen, er et resultat av overdreven belastning over tid. “Pars Interarticularis Fracture” oppstår oftest hos utøvere i ung alder, gjerne etter perioder med mye vekst. Jeg hadde selv akkurat den samme skaden i 13-årsalderen, og husker uker og måneder med smerter, en vending eller et hopp kunne være som et knivstikk i korsryggen. Til slutt ble det uutholdelig og et skadeavbrekk ble resultatet. Ifølge gode kilder i England skal det i Rashfords tilfelle være snakk om “double fracture”, som innebærer tretthetsbrudd på begge sider av ryggvirvelen. Dette fremtvinger et avbrekk på to-tre måneder.

I etterkant av nyheten om skaden har flere kritisert Manchester Uniteds medisinske apparat for rovdrift på Rashford. Hvorfor kom han inn i Wolverhampton-kampen om han slet med ryggen? Fra før av har stjernespilleren Paul Pogba havnet på skadelisten etter å ha hanglet i flere kamper tidligere i sesongen. I Rashfords tilfelle er den medisinske ekspertisen helt tydelig, det er helt umulig å forutse når og om ryggskaden forverres. Snarere blir de beste spillerne ofre i et drepende kampprogram. I PL-programmet får man aldri håndtert belastningsskader etter “boka”, snarere blir perspektivet mer og mer kortsiktig, i en større og større desperasjon etter å få de beste spillerne klare til den neste kampen. Som en ringrev fra PL-miljøet forteller meg:

“This was the straw that broke the camel`s back.”

Eller Rashfords rygg i dette tilfellet…

Heller enn en åpenbar feil fra det medisinske apparatet har vi her å gjøre med en ligning som ikke kan gå opp: Ekstremt kampprogram + ekstreme krav til seier + mangel på erstattere for de beste spillerne = Rashford skadet i lang tid. Eller som kontaktene mine beskriver det:

“The pressure on PL-staff and players is crazy.”

Uten sammenligning for øvrig, så kjenner jeg meg igjen i den umulige situasjonen man står i som nøkkelspiller i et Premier League-lag. Sportslig er man definert som uerstattelig, mens medisinsk bør man hvile. Men man kan vel alltids klare en kamp til, og så en kamp til, og så en kamp til….?

Til slutt er det spilleren selv som sier stopp, idet smertene blir uutholdelige og overdøver både lojaliteten til laget og offerviljen. Bildene av Rashford som haltet av banen mot Wolves talte sitt tydelige språk; dette går ikke lenger.

Det eneste spørsmålet man med rette kan stille er om Ole Gunnar Solskjær gjorde en feil da han gikk inn i sesongen uten større bredde på spissplassen. Brønnpisserne Lukaku og Sanchez ble sendt avgårde, men uten å erstatte kvaliteten og bredden som de representerte.

Akkurat dette poenget fremstår nå som en hodepine som kunne vært unngått for Ole Gunnar Solskjær. Kanskje må han ut i transfermarkedet før overgangsvinduet stenger. Rashford er uerstattelig, men Solskjær kan konkludere med at laget må ha mer skyts i kampen om topp fire. En nysignering nå vil være en panikkhandling og ikke i tråd med langsiktigheten som Solskjær ønsker. I tillegg er det en kjent sak at det vanskeligste (og dyreste) man kan se etter i januar måned er en spiss…

For mens Rashford begynner den lange veien tilbake; med hvile, og etterhvert lett aktivitet med smerte som regulator, så fortsetter det nådeløse PL-kjøret og kampen om poengene. Burnley kommer til Old Trafford allerede onsdag kveld.