En garanti om 40 poeng

Premier League er en egen verden av kamp om posisjoner. Managere og spillere forsøker å manøvrere mot toppen av hierarkiet, mens klubber desperat forsøker å forsvare sin posisjon i det gode selskap. I en verden av store krefter blir den stabile, veldrevne og trygge Premier League-klubben et stadig sjeldnere skue. Hvorfor har det blitt slik?

Denne sesongen er første gang på lenge at den etablerte topp-seks har reelle utfordrere. Manchester City, Manchester United, Liverpool, Chelsea, Arsenal og Tottenham har lenge vært større og sterkere enn de andre. Dette har i praksis gitt en liga der topp-seks slåss om Champions League-plassene, mens resten forsøker å unngå nedrykk.

GARANTIST: Tony Pulis leverte varene. Foto: Scott Heppell/AP

Likevel fantes det en tid der noen klubber så ut til å akseptere sin plass i hierarkiet. Disse klubbene hadde et realistisk syn på styrkeforholdene i ligaen, og drev med en langsiktig målsetning om å ligge i feltet mellom topp-seks og trygt over nedrykksstriden. Denne helgen gjester Tony Pulis Premier League-studio i Bergen, og Pulis var en representant for den trygge tankegangen om å bevare PL-status i mange sesonger som Stoke- og West Bromwich-manager. Topp-seks var like utenkelig som nedrykk med Pulis som manager. Det var trygt, men kanskje litt kjedelig. Lagene hans var velorganiserte og hardtarbeidende, kjente sine styrker og sine begrensninger. I sum det nærmeste man kom en garanti om 40 poeng.

Den samme tankegangen gjennomsyret Fulham i mine første år i Premier League. Etter å ha reddet plassen med et nødsskrik i 2008 tok klubben grep og etablerte en enkel men effektiv filosofi: Tydelig spillestil, et budsjett som plasserte klubben midt i feltet i Premier League og en manager (Roy Hodgson) som fant balansegangen mellom risiko og prestasjon.

I praksis budsjetterte Fulham i mange sesonger med 12. plass, det vil si at klubbens budsjett målt mot konkurrentene ville gi 12. plass dersom pengebruken avgjorde tabellplasseringen. Tanken var at dette var nok midler til å hevde seg på øverste halvdel dersom prestasjonsgruppen overpresterte, og nok til å unngå nedrykk ved en dårlig sesong. Langsiktig Premier League-status var målet.

Det var interessant – og samtidig fortvilende – å observere Fulhams fall på nært hold. Da Hodgson dro videre til nye oppgaver, la Fulham etter hvert til grunn en spillerlogistikk som på papiret skulle gi et kvalitetsmessig løft og et hopp oppover på tabellen. Gode enkeltspillere med bedre ferdigheter skulle lede klubben oppover i hierarkiet. Men Fulham gikk i en felle som utallige PL-klubber har gått i, en felle som fanger flere og flere:

I jakten på et lag med høyere toppnivå får man et lag med lavere bunn-nivå.

Stoke, West Bromwich og Fulham har alle falt ut av det gode selskap. Av de gamle garantistene for PL-plass (Pulis, Hodgson og Allardyce) er det bare Hodgson som per i dag er PL-manager (og Crystal Palace rykker aldri ned så lenge han blir der….)

Dette er den nye tiden i PL. Penger, ambisjoner og krav fra omgivelsene leder til risikoapetitt både blant klubbeiere og managere. Dette gir mindre stabilitet og større svingninger i prestasjonene. Denne sesongen kan det virke som om Watford blir det neste offeret i PL-karusellens risikospill.

NESTE OFFER? Watford har fått en tung start på sesongen. Foto: Eddie Keogh/Reuters

I en virkelighet der PL-managere beholder jobben noe sånt som 14 måneder i gjennomsnitt, er det stadig vanskeligere å garantere stabile, forutsigbare prestasjoner. Kravet til innovasjon, ambisjon og underholdning overskygger langsiktighet og etablerte prinsipper i spillestilen. For klubbeierne er det mer fristende å kaste hele prosjektet enn å gi det tid når stormen blåser opp. Unntaket i vår tid må være Bournemouth (en annen av Pulis tidligere klubber). Klubben på sørkysten har grunnet ressursgrunnlaget aldri hatt et annet valg enn å satse langsiktig både på spiller- og managersiden. Resultatet er et mannskap som under Eddie Howe har etablert en krystallklar identitet og levert stabile, forutsigbare prestasjoner som holder klubben i Premier League mot alle odds.

TAR IKKE AV: Eddie Howe og Bournemouth har stabilisert seg i Premier League. Foto: Oli Scarff/AFP

Slik sett kan Eddie Howe være vår tids Tony Pulis. Fotballfilosofien er totalt forskjellig og tilpasset en annen virkelighet, men den grunnleggende tankegangen er den samme: Fokus på lagets prestasjoner i et sirkus av oppmerksomhet, langsiktig utvikling steg for steg, målet er alltid 40 poeng. Never ever get carried away with ambition!

Og samtidig som forutsigbarheten forsvinner i feltet bak topp-seks, kan vi kanskje ane at en ny tid kan komme. For i topp-seks er det tegn til at de høye herrer tror mer og mer på langsiktighet for å nå det høyeste nivået. Klopp er Liverpool, mens Guardiola har gjort Manchester City til sitt. Pochettinos prosjekt Tottenham har i mange år vært et mønsterbruk. Manchester United satser på Solskjær, Chelsea satser på Lampard mens Arsenal (inntil videre) satser på Emery.

Det tar tid å bygge et lag som makser sitt potensiale. Kultur, spillestil og forutsigbare prestasjoner leveres ikke over natten. Det krever sin mann å ignorere de voldsomme kreftene i sirkuset og rette fokus mot de avgjørende bestanddelene i et velfungerende lag.

Mange har ledd av gamle travere som Tony Pulis. Men få har behersket manesjen bedre enn ham.


Disse Premier League-kampene ser du på TV 2 Sumo!