Kontraster i kamp

Søndag ettermiddag skal Englands to mest kjente fotballklubber igjen måle krefter, i en tid der kontrasten mellom Liverpool og Manchester United knapt kunne vært større. Liverpool har full pott etter åtte kamper, mens Manchester United under Ole Gunnar Solskjærs ledelse med sine ni poeng av 24 mulige opplever sin verste sesongstart på 30 år. Liverpool er en organisert enhet under ledelse av en mann som nyter universell respekt. Ole Gunnar Solskjær kan vise til en flott spillerkarriere og en imponerende periode som midlertidig manager før den permanente ansettelsen, men utover det har han lite å slå i bordet med på dette nivået.

De mest innbitte av Uniteds fans klamrer seg likevel til håpet om at Solskjær med tiden kan gjøre som Klopp i Liverpool. Tilsynelatende må alt bli verre før det kan bli bedre. Men er dette realisme eller naiv og overdreven optimisme uten rot i virkeligheten?

Manchester United og Liverpool spiller i samme liga, og er Englands mest kjente fotball-institusjoner. Sett med norske øyne er de to eldgamle rivalene også de desidert mest populære klubbene, noe som sikrer høytidsstemning i de tusen hjem når kampen sparkes i gang søndag. Likevel – om vi tegner et øyeblikksbilde av to maktfaktorer i engelsk fotball – så stopper sammenligningen der. Det mest iøynefallende er snarere forskjellene mellom klubbene.

TYDELIG PLAN: Jürgen Klopp har en klar tanke om hvordan Liverpool skal spille.

 

 

 

 

 

 

 

 

Sportslig vs kommersielt fokus

Da Jürgen Klopp ble ansatt som Liverpool-manager høsten 2015 inviterte han spillere, klubbledelse og fans med på et unikt prosjekt. Skritt for skritt har Klopp endret Liverpools interessenter, hans ord «from doubters to believers» er uforglemmelige på Anfield. Gjennom fornuftige disponeringer i transfermarkedet kombinert med fokus på prestasjonskulturen, fremstår Liverpool nå som det mest imponerende byggverket i internasjonal toppfotball. Klubbens tre mektige menn – manager Klopp, Fenway Sports Group-sjefen Mike Gordon og sportsdirektør Michael Edwards – deler den sportslige visjonen og samarbeider effektivt. Liverpool har investert tungt under Klopps ledelse, men utlegg i transfermarkedet på omtrent 400 millioner pund er på imponerende vis kompensert ved å selge spillere slik at nettoutlegget er 80 millioner pund. Ressursene brukes på å styrke kvaliteten på banen, basert på en langsiktig rød tråd og en klart definert fotballfilosofi.

Etter Sir Alex Fergusons sorti har Uniteds disponeringer både i spiller- og managermarkedet vært preget av en total mangel på langsiktighet og retning. Moyes, Van Gaal, Mourinho og nå Solskjær. Og som en bieffekt, utallige kostbare signeringer av spillere som nærmest uten unntak har vært en skuffelse målt mot forventet sportslig nivå og prislapp. Manchester United har brukt enorme summer, og har Premier Leagues høyeste lønnsbudsjett med årlige utlegg på snart 4 milliarder kroner, uten at korrelasjonen mellom lønnsutgifter og sportslig produkt er til å få øye på. Direktør Ed Woodward, bankmannen som er Glazer-familiens hånd på rattet i Manchester, kan likevel rapportere om rekordinntekter for klubben som på mange måter ligner mer på en multinasjonal forretning enn på enn fotballklubb. United mangler en sportsdirektør, og gapet mellom Woodward og den til enhver tid sittende United-manageren gjør at klubben sakker akterut i kampen på banen. Det sportslige nivået til United nærmer seg et punkt som er så lavt at også den kommersielle siden vil lide.

KRITISERT: Ed Woodward har fått kritikk for å tenke mer på det kommersielle enn det sportslige.

Klopp vs Solskjær

Dermed kommer Klopp til Old Trafford som stor-favoritt, og han leder en klubb i harmoni. Solskjær har på sin side nærmest uoverskuelige utfordringer, idet alle som bryr seg om klubben ser en utvikling som går i feil retning. Avstanden til toppen, både i poeng og i sportslig kvalitet, blir bare større og større.
I denne situasjonen kan Klopp i ro og fred jobbe med laget, mens Solskjær i stormens øye må demonstrere reell kompetanse under stadig sterkere kritikk. Klopp flikker på byggverket, mens Solskjær må forsvare jobben.

Solskjærs utfordringer

Ingen kan ta fra Ole Gunnar Solskjær følgende faktum: Hans inntreden som midlertidig manager i Manchester United var en masterclass i endringsledelse. Solskjær gjorde alt riktig, og en klubbledelse tilsynelatende uten en sportslig strategi hadde i realiteten ingen andre valg enn å ansette nordmannen permanent. Men nå, i etterpåklokskapens lys, fremstår seiersrekken post-Mourinho mindre som et utslag av at Solskjær er Solskjær enn av at han var en annen enn Mourinho. Jobben som midlertidig manager er nemlig langt enklere enn jobben som permanent manager. Som midlertidig manager skulle Solskjær skape optimisme, frigjøre energi og forene krefter. Som permanent manager skal han tenke langsiktig samtidig som han leverer kortsiktige resultater, i en klubb som er rigget mer som en kommersiell institusjon enn som et utviklingsprosjekt.

Og nettopp her skiller Ole Gunnar Solskjær seg fra Jürgen Klopp. For der Klopp i sin tid kom til Liverpool fra tysk fotball med en oppskrift som beviselig virker, er Solskjær i ukjent farvann når han skal bygge Manchester United langsiktig med alles øyne rettet mot seg.

Han har aldri gjort det før.

Og det er nettopp her at den mest innbitte United-fansens tro på Solskjær akkurat nå fremstår mer som virkelighetsfjerne drømmer enn troverdig analyse. Det er nemlig ikke gitt – slik flere av Solskjærs gamle lagkamerater hevder – at United under Solskjær løfter seg bare nordmannen får nok tid. Uniteds plan under Solskjær var tydelig i sommerens transfervindu: Ut med stjerner som underpresterte og inn med unge og sultne spillere. Vel og bra, men i tillegg til riktige disposisjoner i transfermarkedet kreves en tydelig og gjenkjennelig rød tråd på banen.

Og der Klopp i sin tid entret Anfield med gjennomtenkte idéer fra tysk fotball, er det vanskelig å få øye på Solskjærs fotballfilosofi i United-laget. Forsvaret er beviselig bedre med Maguire og Wan-Bissaka, og Uniteds kontringsspill skal gå rett på mål i stor fart, men hva er planen i Uniteds etablerte angrepsspill? For United-sympatisører var bortetapet mot Newcastle en lidelse. Planløst, uten pasninger gjennom ledd, nærmest tilfeldig etter hver enkelt spillers innfall – og det mot en motstander som en runde tidligere hadde tapt 5-0 for Leicester.

NYTTIG FORSTERKNING: Aaron Wan-Bissaka har gjort sine saker bra på høyrebacken, men det er fremover på banen det skorter for Manchester United.

Her ligger Solskjærs største utfordring som United-manager. Helt uavhengig av hvilket mannskap Solskjær til enhver tid disponerer, kravet om at spillet skal være gjenkjennelig og effektivt er helt legitimt etter snart et år som ansvarlig for spillestilen. Uniteds forventede antall mål fra åpent spill (xG Open Play) er alarmerende lavt, kun Bournemouth, Crystal Palace og Newcastle ligger lavere så langt i sesongen. United under Solskjær fremstår så langt uten plan for å bryte ned en lav motstander, en plan som er helt avgjørende for et utviklingsprosjekt i fotball. Dette grunnleggende spørsmålet – hvordan skal vi spille!? – er så langt ikke besvart på en troverdig måte.

Dette er bakteppet når United tar imot Liverpool søndag. En veldrillet seiersmaskin besøker et lag på leting etter en identitet og en spillestil. I enkeltkamper kan alt skje, og en seier vil være kjærkommen for en presset Ole Gunnar Solskjær. På lengre sikt må nordmannen bevise at laget gjennom godt spill beveger seg i riktig retning.

Klopp hadde kompetansen og fikk tid til å gjøre det med Liverpool. For å få tid må Solskjær snarest demonstrere kompetansen.