På tokt i Romania

Da Joshua King sto klar til å ta straffesparket mot Spania lørdag kveld, sto tiden stille. Straffescoringen ga Norge et velfortjent poeng mot de spanske stjernene, og landslagets momentum gir oss håp om seier i nøkkelkampen i Romania tirsdag kveld.

ALT FOR NORGE: Omar Elabdellaoui gav alt i duellen med Kepa, og fikk belønning. Foto: Jon Olav Nesvold/Bildbyrån

Ullevaal stadion lørdag kveld. Gjennom 90 minutter får et fullsatt Ullevaal se det samme som TV-seere i de tusen hjem: Et norsk landslag man kan tro på, et landslag med spillere man kan bli glad i. Omar Elabdellaouis oppofrende duellspill som førte til straffesparket – Alt for Norge! – var det perfekte høydepunktet som kronet en fremragende norsk prestasjon mot et spansk lag som på papiret skal være overlegne i møte med Norge.

De norske spillerne var godt organisert i forsvar, jobbet samlet og godt, og spilte med en herlig blanding av selvtillit og arroganse som er helt avgjørende mot bedre motstand. Vi ser konturene av et landslag som på mange punkter bryter med norske landslagshistorie, et lag som er i ferd med å utvikle en egen identitet i den moderne fotballen.

Dette norske landslaget er ikke primært en forsvarsmur på linje med tidligere landslagsgenerasjoner. Det ligger hverken i spillernes DNA eller ferdighetsregister å grave seg ned i skyttergravene for å ta imot bølger av angrep fra motstanderen. Norge står godt i banen, noe Lagerbäck er en garantist for, men det er lagets offensive relasjoner som gir håp om at denne generasjonen endelig skal bryte forbannelsen og ta oss til sluttspill.

Norge har endelig et grunnspill med ballen, et spill som beviselig har vært effektivt mot gode nasjoner som Sverige og Spania i de to siste kampene. Stoppere og sentrale midtbanespillere er komfortable nok med ballen til å lete etter den frigjørende pasningen uten at det blir panisk. I Haitam Aleesami og Omar Elabdellaoui har Norge to backer som har sin klare styrke i det offensive, to moderne backer som kan vinne sin individuelle kamp i kampen ved å tvinge sin direkte motstander over i defensivt fokus.

Joshua King er et naturlig omdreiningspunkt som spiss, og besitter et ferdighetsregister som inngir respekt hos motstanderen. Ole Selnæs gjør jobben defensivt og slår flere geniale pasninger hver kamp, og Sander Berge har begynt å kombinere pasningsspill med driv gjennom ledd når muligheten byr seg. Alt dette bidrar til et godt lag, men landslagets viktigste ingrediens er en mellomromsspiller i europeisk toppklasse.

Teksten fortsetter under videoen.

I Martin Ødegaard har det norske landslaget endelig en spiller som leverer varene i den viktigste offensive posisjonen i et fotballag. Blant oss forståsegpåere har praten gått i mange år, men Martin har heldigvis maktet å være utviklingsorientert tross det enorme fokuset. Og nå, etter noen uker med eksponering i La Liga, har Norge en spiller som kan bli det Christian Eriksen har vært for Danmark og det Gylfi Sigurdsson har vært for Island: En kvalitetsspiller som løfter et kollektiv til nye høyder.

Ødegaards forståelse av rom, hans ballbehandling og spilleforståelse gir i sum en spiller som et norsk landslag ikke har hatt i min levetid. Den glitrende mellomromsspilleren er bindeleddet mellom forsvar og angrep, garantisten for å unngå et kampbilde med ryggen mot veggen. På Ullevaal lørdag kveld så vi spanske stjerner som ble tvunget til å gi Ødegaard den respekten man kun gir til spillere på det øverste nivået. Noen mindre vellykkede forsøk på å vinne ballen tidlig, men stort sett en profesjonell aksept av at denne spilleren må få en ekstra meter, ellers blir man fintet bort og passert.

UROMOMENT: Spanjolene måtte virkelig jobbe for å stanse Martin Ødegaard på Ullevaal. Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Ødegaard spilte som en ener, noen ganger i mellomrommet, andre ganger søkende i dypere posisjoner i banen. Dermed kunne de norske backene stupe i angrep, og Joshua King kunne velge sine løp vel vitende om at pasningen faktisk kan komme. Og de norske stopperne og sentrale midtbanespillere kan nå endelig sirkulere ballen i vissheten om at laget kan skape noe også i etablert angrepsspill.

Summen av dette er et lag som er en reell trussel også mot en velorganisert motstander. Kontringer og dødballer har alltid vært og vil alltid være viktige i norsk landslagsfotball, men vi aner konturene av et etablert spill som også kan gi oss noe.

Alt dette må vi se i Romania tirsdag kveld, i kampen som avgjør om det finnes håp til direkte kvalifikasjon til EM-sluttspillet. Kun seier er godt nok, og det norske laget har redskapene til å hente tre poeng. Dynamikken i den kollektive landslagsmentaliteten er forutsigbar, og slik sett var Kings utlikning på overtid mot spanjolene langt viktigere enn bare det ene poenget. Oppturen i sluttminuttene ga velfortjent lønn for strevet – det var nesten noe unorsk over utfallet til slutt – slik det også er noe unorsk over dette laget som er i ferd med å finne seg selv.

Men en ting mangler før vi har et lag som kan hevde seg i et sluttspill: Vissheten om at dette laget kan vinne en tøff kamp når det gjelder som mest. I min tid på landslaget feilet vi igjen og igjen i disse avgjørende kampene, og min generasjon fikk sånn sett som fortjent da vi aldri opplevde et sluttspill.

Nye Norge må bryte forbannelsen. Først da kan et landslag ta steget inn i sluttspill igjen. Tirsdag kveld i Bucuresti kommer muligheten for Ødegaard og co.