Den vakreste av alle kvelder

Anfield, 7. mai 2019

Liverpool har gjennomført den mest umulige av alle snuoperasjoner mot mektige Barcelona, og for alle som var til stede på denne kvelden over alle kvelder, vil minnene leve til siste stund.

Man kunne merke det i gatene omkring Anfield i timene før avspark. Hvor fortvilende var det ikke at Salah satte returen på Camp Nou i stolpen heller enn i nettet? Hvor typisk var det ikke at Liverpool manglet ikke bare Salah og Keita, men også Firmino? Hvor usannsynlig var det ikke at dette reservepregede Liverpool-mannskapet skulle skape spenning mot de katalanske kongene?

På planleggingsmøtet med TV2 har vi snakket om å ta tak i håpet til Liverpool, løfte frem miraklene i Champions League-historien, det faktum at John Arne Riise oc co gjorde det umulige mulig på 45 magiske minutter i Istanbul. Men likevel, innerst inne; dette kan ikke gå. Lionel Messi har bestemt seg, Barcelonas stjernegalleri trenger bare en scoring så er dette over, garvede stjernespillere vet hva Anfield kommer med og vil svare med kløkt og ro, de vil la det røde raseriet roe seg.

Men Jürgen Klopp vil det annerledes, og har satt tonen i Liverpool-garderoben med den vakreste av alle pep-talks:

«Try. And if we make it, wonderful. And if we don`t, fail in the most beautiful way.»

Disse setningene sitter i oss mens vi bygger opp til kamp fra indre bane. Dette er ikke kvelden for logikk og rasjonalitet, det er kvelden for instinkt, håp og tro. Det er kvelden der spillernes fryktløse innstilling skal gå opp i en høyere enhet med lidenskapen på The Kop. Det er den perfekte kveld for fotball. Liverpool skal ikke feile her. Dette skal bli vilt, vakkert og vidunderlig.

Uforglemmelig

Sekundene før avspark, og spillerne er klare. Barcelona, anført av Lionel Messi, med den sedvanlige roen som garvede profesjonelle utviser på en vanskelig bortebane. Liverpools spillere med lysende øyne, omtrent som om de må holdes tilbake mens dommeren finner frem fløyta, raring to go! Og Anfield, alltid imponerende i sekundene før avspark, nå noe helt eget. Luften dirrer av forventning, volumet stiger til uforståelige nivåer.

Avsparket, og energien som frigjøres. De røde jakter i flokk. Anført av Henderson og Milner, to ærlige arbeidere som egentlig ikke burde kunne prestere på dette nivået, Liverpool løper løpsk. Det tidlige målet må komme, og reserven Origi sender Anfield ut i en kollektiv eufori som er makeløs. Jeg sitter på pressetribunen med John Arne Riise. Vi har 200 landskamper til sammen og har spilt hundrevis av toppkamper. Vi er nærmest sjokkskadet, kan ikke annet enn å flire, ser på hverandre som to unger i godtebutikken. Hva er det som skjer?

Barca har Messi, og Messi er et geni. Hver tanke, hvert touch, alt er perfekt. Men Liverpools spillere løper og tror, jager og duellerer. Kaptein Henderson er over alt. Han rister av seg en skade og fortsetter jakten. Jordan Henderson, hvordan kunne noen tvile? Tvilerne, meg selv inkludert, må konstatere at tvilen er begravd. Dette er kvelden for troen. Anfield denne kvelden er en magisk vekselvirkning mellom spillernes aksjoner og fansens respons. Barcelonas menn er vitterlig elleve i tallet de også, men de reduseres mer og mer til ensomme individer i stormens øye.

Den gamle Liverpool-helten Luis Suarez, et ustoppelig enmanns-angrep jeg selv møtte i 2014, har lovet å ikke juble på Anfield. Han skal få rett. Suarez stempler Robertson stygt. Den heltemodige skotske venstrebacken, signert for 10 millioner pund fra Hull og formet av Klopp, nå kan han ikke stå på foten. Anfield er nådeløst, f*** off Suarez, f*** off Suarez, og den gamle helten er fiende.

Det er pause og tid for å samle seg. I gangene på Anfield en spent summing, det korte besøket på grisete toaletter har aldri vært kortere. Vi må ut, vi må videre, vi må ha Wijnaldum. Boring James Milner, som kanskje er kjedelig men som likefullt kunne stått først i landgangsbåten i Normandie, er nå venstreback. Wijnaldum er runner in the box, Klopp er et geni.

Liverpool pumper crossere i katalanernes straffefelt. Wijnaldum, som skutt ut av en kanon, ankommer to ganger på 122 sekunder, og jeg sitter på tribunen og lurer på om den holder i sammenføyningene. Garvede britiske radiokommentatorer fra BBC Radio kaster headsettet og filmer de syke scenene, Petter Myhre dynkes i gud vet hva fra de røde radene av supportere, Alsakers stemmebånd holder såvidt. Dette skjer. Liverpool gjør det.

Barcelonas spillere skjelver, selv Messi er et menneske. Ballen går ut til corner og kraften i the Kop har mørnet katalanerne akkurat tilstrekkelig. De er rådville, uorganiserte, paralyserte. Trent Alexander-Arnold, en nitten år gammel local lad, får en plutselig, frigjørende tanke. Ett skritt – bang – inn i boksen. Origi igjen – bang – i nettet. Det er 4-3 sammenlagt, 4-0 on the night, voksne menn gråter av glede.

John Arne Riise skjelver på Anfield, det rister i hele kroppen. Vi må ned, sier jeg, det er sending der nede på banen! I noen små minutter kan vi ikke bevitne dette episke dramaet. Glem heisen, her må det løpes. Og to gamle forsvarere, riktignok aldri kjent for stort tempo, tar seks etasjer i Anfields gemakker på rekordttid. Vi løper i gangene, vi løper til tunellen. This is Anfield. This Means More. Vaktsomme blikk fra banevokterne i spillertunnelen, vi kan ikke stå her. Men det kan vi, John Arne Riise står der han vil. Uendelige minutter. Klopp står ti meter foran oss og fem minutter tilleggstid. Barcelona angriper desperat, mens «You`ll never walk alone» runger utover Anfield. Dette er fansens kollektive lidelse, hva om Messi scorer midt i «with hope, in your heart…»? Men hva annet kan de gjøre enn å synge? Hva annet kan de klamre seg til enn håpet?

Det blåses for siste gang og utblåsningen er total. John Arne har mistet det men så har han funnet det og attpåtil Henderson, som kommer syngende inn til TV2-mikrofonen. Ingrid Halstensen har klump i halsen, ikke et øye er tørt og ikke en stemme holder i morgen, og man klyper seg i armen og tenker at hva som er meningen med livet vites ikke, men dette fikk vi oppleve.

Klopp klemmer og danser, og jeg møter blikket til mannen som spredte troen i en spillergruppe som gjorde det umulige mulig. Han smiler igjen. Et ufattelig mesterverk i ledelse. Med ord og kroppsspråk, taktikk og timing. Han kan smile til Madrid and beyond. Han er strategen, regissøren og motivatoren. Denne kvelden er han fotballens Churchill.

Presserommet etter kampen. Hva var det vi var vitne til her?! Hoderystende takknemlighet over opplevelsen. I hjørnet sitter Henry Winter, Chief Football Writer i The Times, mannen som bedre enn noen setter ord på fantastiske fotballkamper.

I look forward to reading your piece tomorrow, Henry, sier jeg. I`m not sure how to even begin, svarer han. Men han begynte, og fant som alltid en treffende overskrift til denne kvelden over alle kvelder:

«The greatest night in Anfield`s European history»