Lærdom fra møter med toppnivået

Etter et 2018 med mange oppturer for landslaget kom realitetsorienteringen i kampene mot Spania og Sverige. Defensivt bunnsolide Norge (2018) slapp til altfor mange sjanser mot to gode motstandere. Lars Lagerbäck må tenke seg godt om før neste møte med toppnivået.

Det startet med en snikende følelse etter tapet for Spania i Valencia lørdag. Resultatmessig var 1-2 for de spanske verdensstjernene selvsagt til å leve med, men bak resultatet ligger erkjennelsen av at Norge i stor grad ble utspilt mot gruppefavorittene. Kampen i går kveld skulle gi oss våre første poeng, samt være en målestokk mot en nasjon som spiller slik Norge ønsker å spille. Lenge var oppgjøret mot Sverige akkurat slik Lars Lagerbäck og landslaget ønsket. De norske spillerne sto godt i banen, var aggressive i presset og angrep med vilje og intensjon. Vi matchet svenskene på organisering, duellkraft og fysikk, og med 2-0-ledelse på Ullevaal skulle våre tre første poeng sikres.

Slik gikk det ikke.

Da Sverige minuttet før slutt hadde snudd til 2-3, var det ikke bare krise på resultattavlen, det var også en fotballfaglig leksjon og en realitetsorientering for vårt prosjekt i 4-4-2. Ola Kamaras utligning på overtid reddet kvelden, men lærdommen fra andreomgangen er tydelig: Norge ble utspilt i 4-4-2.

Diskusjonen om 4-4-2 vs 4-5-1 er har pågått i norsk landslagsfotball fra årtusenskiftet. Argumentene begge veier er gode. 4-5-1 er trygt og godt defensivt, idet midtbanen er i stand til å dekke hele banebredden og gi forsvaret den ultimate beskyttelsen. Utallige motstandere har opp gjennom årene stanget i den norske muren. Vi har vært trygge defensivt, men vår offensive kapasitet har lidd under det faktum at ni av ti utespillere primært har prioritert det defensive.

Med Lars Lagerbäck i sjefsstolen kom endelig en klokkeklar 4-4-2 som det gikk an å tro på også mot gode nasjoner. Lagerbäck hadde gjort det før med lignende nasjoner (Island, Sverige), og han argumenterte godt for sitt syn: 4-4-2 gjort på riktig måte (korte avstander, hissig press-spill) er ikke bare trygt nok defensivt, det gir også langt flere strenger å spille på i angrep. To spisser som jobber tett sammen har lettere for å holde oppe ballen enn en ensom spiss på topp. Gjennom 2018 vokste troen på at en norsk 4-4-2 endelig kunne virke også mot god motstand.

Den troen er så til de grader svekket etter møtene med Sverige og Spania.

Det grunnleggende taktiske først: En smal 4-4-2 gjort på riktig måte kan frustrere og lamme selv en overlegen motstander. Dersom spillerne alltid flytter seg raskt og alltid er korrekt posisjonert vil motstander oppleve at ballfører til enhver tid befinner seg i en “boks”, omringet av fire norske spillere som presser fra alle kanter. Dette kan illustreres ved øyeblikket der motstanders spiss mottar ballen i mellomrommet, for straks å bli skvist fra alle kanter av to norske stoppere og to sentrale midtbanespillere. Når dette virker er det ekstremt effektivt, som Island under Lagerbäck viste oss i EM 2016.

Men Norges oppgjør mot Spania og Sverige har vist oss at landslaget enn så lenge er milevis fra å beherske 4-4-2 mot topp motstand. At Spania fant hullene skulle kanskje bare mangle, men at Sverige var i stand til å tre seg gjennom gang på gang i andreomgangen i går må ha vært en negativ overraskelse for Lagerbäck og co.

Helt konkret slet Norge voldsomt med å håndtere Sveriges vanligste oppspillsmønster: Pasning bakfra opp på møtende spiss som legger igjen til svensk innoverkant i løp fra kant til mellomrom. Igjen og igjen ble vi halsende etter på dette mønsteret, og Nordtveit/Ajer måtte håndtere ikke bare spissene, men også midtbanespiller rettvendt i mellomrommet.

Det er mange grunner til at det ble slik, og følgefeil var et tema i Norges andreomgang, men vi slet med flere elementer:

  • Topp-presset fra spissene ble ineffektivt og aldri en trussel for svenskene.
  • Midtbanen mistet etterhvert løpskraft og ble spilt igjennom fordi den manglet sideveis forskyvning og riktige dybdeforhold.
  • Stopperne vant for få oppspill opp på svensk spiss.

Dermed ble Norge trykket bakover, ute av stand til å snu en trend der Sverige enkelt spilte seg gjennom og skapte sjanser på løpende bånd. Var det ikke for en glitrende Rune Jarstein i målet så kunne andreomgangen blitt ikke bare en realitetssjekk, men også en pinlig affære.

Det store spørsmålet melder seg:

Har Norge gode nok spillere til å forsvare seg komfortabelt i 4-4-2 mot de beste nasjonene?

Per i dag er svaret nei. Vi mangler på råskap i duellspillet, forståelse i posisjonsspillet og fremfor alt mangler vi mobilitet og fart i midtbaneleddet.

Etterpåklokskapens lys skinner alltid klarest, men det er åpenbart at Norge ved å legge om til 4-5-1 på 2-0 ville hatt langt større sjanse for seier i går. Et midtbaneanker letter jobben for både stoppere og sentrale midtbanespillere ved å posisjonere seg i akkurat det rommet som Sverige utnyttet igjen og igjen. En ensom Joshua King på topp ville kunnet posisjonere seg på enten Helander eller Granqvist, og latt den ledige svenske stopperen ta med seg ballen (“Vær så god, ta med deg ballen om du tør, så venter jeg her på kontringsløpet 1 mot 1…..”)

Når Lars Lagerbäck aldri tok av en spiss og forsterket midtbanen, så må det forstås som at han forventet at Norge skulle stå imot, men med fasit i hånd må konklusjonen være klar:

4-4-2 mot antatt svakere og jevnbyrdige motstandere er en god formasjon for Norge. Mot toppnasjonene klarer vi fremdeles ikke å stå imot i 90 minutter i 4-4-2.

Denne erkjennelsen bør legge føringer for resten av EM-kvaliken. Møtene med Romania, Malta og Færøyene bør kunne domineres og vinnes i Lagerbäcks foretrukne formasjon, men når vi skal møte Spania hjemme og Sverige borte, så trenger vi formasjonsmessig fleksibilitet.

Ellers taper vi begge klart.