Seier var viktigst

Lars Lagerbäck og co hadde et vanskelig utgangspunkt foran kveldens Nations League-kamp mot Slovenia. 3/4-deler av backrekka var ute av kamptroppen, mens midtbanegeneral Sander Berge slet med sliten muskulatur og startet på benken, i seg selv en merkverdig sak. Dermed manglet grunnmuren i et landslag som den siste tiden har prestert forutsigbart og solid i en rekke kamper. I folket var det tydelig forventning om tre poeng mot Slovenia, som sto med to tap og null poeng foran kampen. Dette gjenspeilte seg i at publikum endelig møtte opp på Ullevaal (14.200 i tallet). Men at Slovenia er gruppas beste lag (sammen med Norge), var det få andre enn de som har sett Slovenias kamper som visste. Slovenia fikk dårlig betalt i kampene sine mot Bulgaria og Kypros, og kom til Ullevaal med kniven på strupen når det gjaldt suksess i Nations League. Den slovenske trener Thomaz Kavcic visste at han med stor sannsynlighet ville bli arbeidsledig med tap på Ullevaal denne kvelden.

Kampens viktighet kunne derfor ikke undervurderes, også av følgende grunn: Nations League er en kort turnering, med seks kamper mot lag på tilsvarende nivå som Norge. Norge har høyst råd til ett feilskjær her om vi vil vinne gruppa, og det kom dessverre i Bulgaria 9. september. Prestasjonsmessig var kampene mot Kypros og Bulgaria godkjent, men tre poeng etter to kamper i denne gruppen er resultatmessig under pari. Derfor hadde Norge ikke råd til å tape hjemme for Slovenia. Tiden var kommet for å kverne ut en seier, koste hva det koste ville.

Dermed sto Norge her i en klassisk situasjon for landslaget; alle forventer seier, bare folk internt i laget skjønner hvor vanskelig dette er, gitt forutsetningene og tilgjengelige spillere. Lagerbäck og Perry hadde i forkant snakket mye med spillerne om hvordan man vinner kamper på dette nivået. Dette var riktig fokus fra trenerne, all den tid Norge nå er solide i de fleste av spillets faser, men fremdeles mangler killer-instinktet (særlig i motstanders boks) som skiller the best from the rest i landslagsfotballen. Kunne Norge true rommet bak Slovenias midtstoppere? Kunne Norge trykke på i innleggs- og dødballsituasjoner som slovenerne håndterer dårlig? Kunne Norge være tøffe i andreballsspillet og perfekt balansert i kontradekningen?

Kampen startet og umiddelbart var atmosfæren en helt annen en da Kypros gjestet Ullevaal i september. Nå levde det på tribunen, akkurat slik det må og skal være når Norge spiller landskamp! Hva som kom først av høna og egget vites ikke, ei heller om det var spillerne som inspirerte publikum eller omvendt, men uansett stupte de norske spillerne ut av startblokkene denne oktober-kvelden. Slovenerne, fra en fotballkultur der man liker å ta seg god tid med ballen i grunnspillet, var åpenbart ikke komfortable med det hissige norske presset. Anført av Stefan Johansen og Moi i kantposisjonene jaget Norge de slovenske spillerne. De fikk aldri fred, og etter bare et par minutter var Tarik nær ved å gi oss drømmestarten. En dårlig slovensk pasning, men Tarik avsluttet rett på keeper, og demonstrerte med dette en av ganske få viktige elementer som fremdeles skiller oss fra de beste nasjonene; evnen til å score på sjansene.

Tempoet dalte noe, og førsteomgangen var i ferd med å gå i historieboken som en skuffende affære. For få velkonstruerte angrep, for lite tempo i spillet, for mange unødvendige frispark. Men så dukket Ole Selnæs opp og viste frem sin meget gode venstrefot. I returrommet etter innlegg leverte Selnæs en teknisk perfekt avslutning, og Norge fikk det viktige ledermålet med inn til pause.

I andreomgangen kunne og burde Slovenia vært straffet hardere. Ettersom de sendte flere og flere fremover fikk Norge større og større overgangsmuligheter. Men igjen demonstrerte vi mangler også i denne fasen av spillet. Der toppnasjonene ville satt 2-0 på en av de mange kontringene, tok de norske spillerne enten feil valg eller feilet teknisk i hurtige overganger. Men bakover holdt vi stort sett tett, og det nykomponerte stopperparet Hovland/Rosted var gode. Ole Selnæs spilte sin klart beste landskamp, og på topp jobbet Joshua King utrettelig selv om målet aldri kom.

Det er vanskelig å vinne landskamper. Det er enda vanskeligere å vinne når alle eksternt forventer seier. Og det er ekstra vanskelig å vinne når flere sentrale spillere mangler. På den bakgrunn var dette en opptur for landslaget, for nå kan Bulgaria bare komme på tirsdag. Et bulgarsk landslag som var helt middels på kvalitet, men helt i egen klasse på tjuvtriks og fanteri i Sofia 9. september.
Det har de norske spillerne selvsagt ikke glemt. På tirsdag kan Lagerbäck bare minne om tapet i Sofia på spillermøtet, og det bør være nok til å tenne gnisten som aldri før. Publikum som var på Ullevaal i kveld fikk seieren vi så sårt trengte, og på tirsdag kan Norge virkelig sette seg i førersetet i vår Nations League-gruppe.